Unnskyld

  • 04.04.2017 - 21:09

Jeg beklager at jeg har vært fraværende i det siste. Det har skjedd så mye, og bloggen har dessverre blitt nedprioritert. Jeg har vært småsyk i to uker, som egentlig har vært bra. Kroppen sa ifra til slutt om treningen, som har gjort at jeg har hatt dager uten trening og spist mer mat. Og vet dere hva? Jeg føler meg faktisk bedre. Hver gang jeg går forbi et speil må jeg se på meg selv, og jeg syns fortsatt jeg er tjukk, men det er ikke like ekstremt lenger. Jeg klarer på en måte å drite litt i det til tider.

Jeg har vært i fellesskapet i ni måneder, men det eneste jeg har gjort er å gå på møter. Jeg startet i et tilbakefall igjen, og var nødt til å ta grep. Jeg klarte å fikse meg en sponsor og jobber nå med trinn. Jeg er så fornøyd med det! I tillegg har jeg fått meg en jobb. Det vil nok være mange delte meninger om dette, men jeg har fått jobb som bartender og servitør på dagtid i Drammen. Jeg kjenner sjefen, og har en åpen dialog med dem. De har sagt jeg skal si ifra når det blir for mye, og jeg har satt grenser for meg selv. Jeg syns det er utrolig deilig å nå ha en jobb jeg kan gå til, slik at jeg får i gang livet igjen. Det vil trolig by på utfordringer, men jeg må være flink til å si ifra, og kjenne på kroppen når det er nok.

Jeg har fortsatt kun kontakt med den ene jenta som jeg liker godt, og holder meg der. Jeg snakker ikke lenger med mange andre, ligger ikke rundt eller flørter. Jeg er glad i henne, og håper ting løser seg, selv om det er mye utfordringer. Man velger ikke hvem man får følelser for, det kan hvertfall ikke jeg. 

Så det var en liten oppdatering på mitt liv. Skal prøve å bli flinkere til å skrive, men jeg kan ikke press-skrive. Hvis det er noe spesielt dere vil jeg skal skrive om eller lurer på, så legg gjerne igjen en kommentar under.

Ønsker alle en fin kveld :)

 

Dømme andre mennesker

  • 28.03.2017 - 00:34

Et godt tegn på at jeg ikke er i tilfriskning, men derimot ikke har det godt, er når jeg dømmer andre. Når jeg legger meg opp i andre sine problemer, når jeg finner feil hos andre og klager på hva alle andre gjør. Når jeg ikke ser innover, men kun peker utover.

Jeg gjør som mange andre, jeg dømmer mennesker før jeg blir kjent med dem. Når jeg er på treningsstudioet og ser en overvektig, kan jeg tenke "hva i alle dager gjør hun/han her?", i stedet for å tenke "fy søren så flink". Hvis jeg sitter på bussen kan jeg se på hva folk har på seg. Hvordan de sitter. Hvordan folk går på gata. Hvordan de snakker. Hvordan folk spiser. Alt. Når jeg ikke har det bra med meg selv, sitter jeg å finner mulige feil hos absolutt alle andre. 

Jeg merker det veldig godt om dagen, fordi det har vært et tema som er tatt opp i selvhjelpsgrupper. Jeg har aldri skjønt eller tenkt så mye over hvorfor jeg ser ned på andre rundt meg. For det er akkurat det jeg gjør. Når jeg har det bra, så har jeg ingen negative tanker. Da vil jeg at alle andre skal ha det bra også, og jeg ser mye mer positivt på alt. Når jeg har det bra har jeg ikke drama rundt meg og jeg legger meg ikke opp i andre sine saker. Men når jeg har det dårlig, går det ut over alle andre. Hvis jeg møter en person på gata kan jeg automatisk lage min egen konklusjon på hvordan den personen er. Det er også lettere for meg da å begynne å blande seg. 

En klok mann delte noe som traff meg. Hva han tenker når han begynner å dømme de rundt seg. "Hvem er jeg til å dømme denne personen? Hva gjør meg så spesiell? Hvorfor oppfører jeg meg slik? Hva er grunnen til at jeg ser så mye feil i andre? Kan det være et speilbilde av meg selv?". Jeg vet at jeg skal bruke dette fremover, slik at jeg får landet. For det er helt rett som han sier. Hvem er jeg til å dømme andre?

 

Svaret på blodprøvene

  • 26.03.2017 - 09:02

Da jeg kom inn på legekontoret på fredag for å svarene, var det første legen spurte om; Maren, trener du mye om dagen? Jeg fniset litt og svarte ja. Jeg vet jo at jeg har overtrent, men jeg visste ikke at de kunne se det på prøver. Jeg har verdier som var ekstremt høye, og fikk beskjed om at jeg kom til å gå på en smell snart. At musklene mine var helt slitt ut snart. Han sa grunnen til mitt veldig lave blodtrykk var at jeg ikke fikk i meg nok mat. Dette kom ikke som et sjokk akkurat, men hva tror dere at jeg valgte å gjøre?

Det første jeg gjorde var å dra på trening. Jeg klarte rett og slett ikke høre på anbefalingen. Men skal det være nødvendig at musklene mine skal ryke eller jeg skal gå på en psykisk/fysisk smell før jeg skjønner alvoret? Jeg prøver virkelig å tenke over hva alle sier til meg, venner, familie, lege og fellesskapet, men jeg klarer ikke å slutte å trene. Når jeg våknet i dag tidlig var det første jeg tenkte på markløft. Haha, herregud det kan da ikke være normalt, eller? Er dette min nye flukt? Men så må jeg også gi meg et klapp på skulderen, for fra å trene to til tre ganger daglig med cardio hver dag, har jeg kun trent en time hver dag, og cardio to ganger denne uken. Så jeg vil vel si at det er fremskritt.

Over til noe helt annet, er det normalt å se slik ut etter en blodprøve?



 

 

Jeg stoler ikke på meg selv, og stoler ikke på andre

  • 24.03.2017 - 21:27

Jeg merker at jeg ofte lager unødvendig drama, intriger eller diskusjoner på grunnlag av tillit. Jeg stoler ikke på folk, og kommer opp med egne konklusjoner. Jeg tror at jeg ikke kan stole på personer, enda de ikke har gjort noe feil. Så blir ikke nervøs for at noe kan skjedd, så blir jeg lei meg, og tar det ut i sinne på personen. Da sier jeg ting jeg ikke mener, uten å tenke meg om.

Grunnen til at jeg er sånn, er fordi jeg ikke stoler på meg selv. I forhold har jeg selv jugd om hvor jeg har vært, om jeg har tatt dop, utroskap, hvem jeg er med og lignende. Siden jeg selv har gjort dette, ofte og lett, tror jeg at andre er sånn også. Jeg vet at jeg er i stand til å manipulere å juge, så hvorfor skulle ikke den andre parten gjøre det samme mot meg? Jeg ødelegger så mye for meg selv.

Før var jeg en person som stolte på absolutt alle. Jeg var godtroende og naiv. Jeg ville gi alle sjanse, "til det motsatte var bevist". Når jeg ruset meg de siste årene ble jeg stikk motsatt. Da stolte jeg ikke på noen, og gikk heller til angrep enn å bli såret. Jeg la nesten ord i munnen på andre, for jeg trodde jeg visste "sannheten". Jeg var helt paranoid på grunn av mine egne handlinger og væremåte. 

I dag er jeg nødt til å jobbe med dette, finne en balanse. Jeg vil ikke stole og høre på alt alle sier, men samtidig må jeg faktisk gi folk en sjanse. Jeg må gi tillit for å få tillit. Hvis jeg skal hele tiden være på vakt og bli sur for ting som egentlig ikke har skjedd, vil det bli slitsomt for de rundt meg. Jeg er fullt klar over dette, men det er noe jeg må jobbe mye med. Jeg må først og fremst stole på meg selv. Jeg tror at hvis jeg stoler fullt og helt på meg selv, vil det være enklere å stole på andre også. 

Helt krise!

  • 24.03.2017 - 14:09



Jeg sitter nå på legekontoret, for andre gang denne uken. Jeg har vært veldig svimmel i flere uker, lavtblodsukker og veldig lavt blodtrykk. Jeg er jo helt fantastisk flink til å utsette alt her i livet, men når jeg svimer av hver dag og det blir svart bare jeg reiser meg opp, må jeg visst høre på kroppen og sjekke hos lege. 

Det var ikke poenget, for sitter på venterommet og har ikke fått svar på prøvene ennå. Men jeg tenkte å kvitte meg med to av mine avhengigheter her om dagen. Jeg slettet tinder fordi jeg vil at en viss person skal kunne stole på meg, og jeg vil ikke snakke med masse folk. Så slettet jeg i tillegg kabal! Som jeg hadde spilt i over 300 t på et et par måneder. Disse to tingene savner jeg nå. Det er jo et tidsfordriv. Jeg sitter ikke på tinder for å finne kjærligheten, og jeg jeg spiller ikke kabal fordi det er gøy. Det er rett og slett bare en vane. Men jeg har vel godt av å sitte her å stirre i veggen da. 

 

Ubetinget kjærlighet

  • 22.03.2017 - 20:21

Jeg har alltid vært den personen som gir mer i et forhold. Jeg har så mye kjærlighet å gi, og når jeg elsker, elsker jeg hardt. Jeg er selv klar over at det kan ha blitt for mye til tider, særlig for eksen min. Jeg har lært så mye av henne, og hun er per dags dato min aller beste venn. Jeg har blitt så mye bedre på mange områder, og klarer å roe ned. Ta ting rolig. Jeg håper at jeg finner kjærligheten en dag. For det er viktig for meg, en stor del av livet. Jeg håper at jeg kan finne en person som setter pris på den jeg er og hva jeg kan gi. Jeg vil finne en person som ser meg og en som forstår meg. Jeg er lei av å alltid være den som gir så mye mer. Jeg er lei av å falle for "feil" personer. Hvorfor finner jeg ikke en person som oppriktig liker meg og vil ha meg? Men samtidig, det er kanskje de personene jeg ikke vil ha. Jeg er komplisert. Men det er vel ikke ukjent å vil ha det man ikke kan få? Og at hvis en person er for ivrig og vil ha deg, vil du ikke. Sånn er hvertfall jeg. 

Jeg føler meg som et null.

  • 22.03.2017 - 19:55

Jeg har det ikke bra om dagen, ikke i det hele tatt. Alt var fint en periode, men jeg visste det ikke kom til å vare. Det å sveve på en rosa sky vil aldri vare i lengden. Jeg er mer forberedt på motgang nå derimot, og bølgene er ikke like store lenger. 

Grunnen til at jeg ikke har det bra, er dårlig selvtillit. Akkurat nå ligger jeg hjemme i sengen å gråter alene. Jeg vet jeg har mange rundt meg, men samtidig vet jeg ikke hvem jeg kan snakke med. Det som tærer på er å ikke ha jobb, være hjemme dag inn og dag ut. Ja jeg fyller dagene mine nå, men det går ikke lenge mellom hver gang jeg tenker jeg er arbeidsløs. Jeg føler meg som et null rett og slett. Jeg bor hjemme hos mamma med så og si null privatliv i en alder av snart 24. Uten jobb, uten utdanning. Toppen av kransekaka er å være forelsket i en jente som ikke vil ha meg. Jeg setter meg selv i disse situasjonene. Jeg er nødt til å stå på å søke jobber, det vet jeg. Men det er veldig frustrerende og nytteløst når man ikke kommer på intervju engang. Jeg føler at min ærlighet på bloggen og ønske om å hjelpe mange der ute, ødelegger for min fremtid. 

Jeg er flink til å trene om dagen, kanskje litt for flink. Jeg legger ut en del bilder, og må hele tiden vise hvor jeg er og hva jeg gjør. Selvfølgelig gjør jeg det litt for alle dere som følger meg på sosiale medier, men jeg tror også det er overfladisk selvtillit. At jeg søker bekreftelser på at jeg er fin eller trent, også legger det et plaster på alt det andre. Men det varer jo ikke. Og det er slitsomt å skulle utgi seg for å ha det bra, når man ikke har det. Jeg tenker mye på å ruse meg om dagen. Hele tiden. Grunnen er kun fordi jeg bor hjemme og ikke har jobb. At jeg som sagt føler meg som et null.

Et nytt tilbakefall...

  • 18.03.2017 - 18:17

I dag har jeg fått meg et skikkelig stikk i selvtilliten min. Eller den lille jeg hadde. Jeg trodde at jeg var i full tilfriskning, men der tok jeg feil. Som sagt er jeg på ettervernsseminar i helgen, og i dag har vi hatt gruppeterapi. Da sitter vi ni stykker med en terapeut å deler om hva vi har på hjerte. Jeg begynte med å si hvor flink jeg var til å gå i møter og gjøre service, men det jeg glemte bort, var at jeg var med profesjonelle og andre rusavhengige som leste rett gjennom masken min.



Etter å ha prøvd og gravd i hva som foregikk, skjønte jeg at jeg driver med selvskading om dagen. En stor del av meg som jeg ikke har snakket om her til dere eller med familien, er at jeg er sexavhengig. Jeg har valgt å ikke skrive om det, fordi det var flaut. Men det har blitt verre, og jeg er også avhengig av å ha noen rundt meg. Jeg er avhengig av å "vinne" jenter, og det blir en besettelse. Når jeg ble speilet på mitt oppmerksomhetsbehov i ste, ville jeg bare gråte. Jeg innser nå at jeg er i aktiv rus. Ikke med dop, men jeg ruser med med trening og sex. Men jeg forstår nå at dop for meg er så utrolig kort unna. Jeg dekker rusbehovet mitt med andre ting, men den dagen dette ikke går, vil jeg gå rett tilbake til bruken. 

Jeg er i en utrolig farlig relasjon nå. Jeg fikk delt om det til gruppa og terapeut. Jeg visste fra før at jeg ikke skulle være rundt denne personen, men jeg har fortsatt pga begjær, sex og at jeg liker henne. Men jeg forstår nå at dette setter meg så langt tilbake, og jeg kan ikke være rundt en som bruker aktivt. En som bruker meg for sex. En som ikke har samme følelser for meg. Men samtidig syns jeg det er en spennende relasjon, og jeg sliter med å slutte. Men etter denne helgen har jeg forstått hva som er bra for meg og ikke. Det er så lite som skal til før jeg ruser meg nå. Men det er så lite som skal til før jeg er meg selv og i tilfriskning igjen. Jeg skal holde meg uten sex, holde meg unna denne relasjonen og finne balanse med treningen. Klarer jeg disse tre tingene, er jeg tilbake. 

Wish me luck. 

Ettervernsseminar

  • 17.03.2017 - 23:53

I skrivende stund ligger jeg i en seng på "Veien ut" i Vestfold. Jeg har meldt meg på er ettervernsseminar ved behandlingsstedet jeg var innlagt på, Alfa. Dette er for tidligere pasienter som ønsker å være ettervernsledere.

Da det ble spurt om hvem som kunne tenke seg å dra en helg, var det lite respons i gruppa. De fleste hadde jobb, andre planer eller ville ikke. Dermed valgte jeg å melde meg, kun fordi jeg følte jeg måtte. Men jeg må si at dette var et utrolig godt valg. Nå ligger jeg på rom med to gode venninner jeg var innlagt med. På naborommene ligger andre som var innlagt samtidig som meg, eller på andre tider. Dagen i dag har vært helt spesiell. Det var ikke før jeg kom tilbake hit, til stedet som reddet livet mitt, at jeg innså hvor takknemlig jeg er for å få denne sjansen. Jeg skal tilbringe en hel helg med rusfrie venner, lære mye nytt, dele kjærlighet, styrke og håp. Jeg skal få en haug med tilfriskning som jeg kan ta med meg videre.

Det å være her er noe helt spesielt. Det er en åndelighet, kjærlighet og dynamikk som slår alt annet. Disse menneskene og dette stedet får meg til å være lykkelig. I dag har jeg spist pizza, kake og godteri med god samvittighet, fordi jeg er glad i meg selv. Fordi jeg ikke bryr meg. Jeg klarer å slippe tvangstankene med spising og trening. Jeg kan fokusere på det som er viktig, og lære av dem.

Det å dra hit var også viktig fordi jeg gjør ting jeg ikke egentlig vil. Det er mye her i livet som jeg syns er stress, ikke gidder eller vil gjøre. Jeg kan si det er unødvendig eller kjedelig. At det ikke er noe for meg. Men jeg har vært veldig flink i det siste på å gjøre det motsatte. Hvis det er noe jeg absolutt ikke vil, så gjør jeg deg. Jeg ville ikke hit, men dro. Jeg ville ikke dele på et nytt møte i dag, men gjorde det. Jeg orker ikke gå på møte, men gjør det allikevel. Jeg gidder ikke støvsuge, men tvinger meg selv. Alle sånne små ting i hverdagen, som frykt og "giddalaushet" styrer, snur jeg om på. Og vet du hva? Det gjør noe med meg. Det gjør meg til en bedre person hver eneste dag. 

Å ha det vondt er trygt

  • 16.03.2017 - 08:27

Jeg var nede hos min veileder for et par uker siden. Da hadde jeg en helt fantastisk dag, og jeg smilte fra øre til øre. Hun spurte hvorfor jeg var så blid, men det klarte jeg ikke å svare på. Jeg hadde ingen anelse. Jeg skulle omfavnet denne følelsen og lykken, men i stedet ville jeg kaste den bort.

Jeg er ikke vant til å ha det bra. Når ting blir for stabilt og bra i livet mitt, når jeg er for glad, føles noe helt feil. Det blir utrygt for meg. Jeg hadde en periode nå hvor alt var fint og flott, jeg kranglet ikke med noen, var ikke sur for noe, gjorde oppgaver hjemme med glede, fikk til det jeg ville osv. Men hodet mitt sa at jeg ikke skulle ha det sånn. Det føltes så rart og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. 

Jeg begynte å tiltrekke meg drama igjen eller starte det. Jeg begynte å diskutere med folk rundt meg, eller snakke med folk jeg ikke burde snakke med. Jeg inngikk en relasjon med en som ikke er bra med meg, men som er spennende. Den gjør hverdagen min ustabil, og det er trygt for meg. 

Dette høres muligens rart ut for de fleste. Men kaos er min trygghet. 

Motivasjon!

  • 16.03.2017 - 08:19

God morgen alle leserne mine!

I dag er formen mye bedre, og kroppen hadde godt av en dag med hvile. Målet mitt nå er å lytte til kroppen og ikke overdrive. Finne en viss balanse. 

Jeg vet at det kan være mange dårlige dager, og at det er vanskelig å finne motivasjon til å komme seg opp av sengen. Jeg vet hvordan det er å ikke se lys i tunellen. Jeg var deprimert i flere år, og det eneste lyspunktet jeg hadde var å drikke eller ruse meg. Da kunne jeg glemme det negative eller ha det gøy. Men når jeg prøvde å være flink og sette meg mål, ble det ikke bedre. Jeg kunne våkne om morgenen å ikke vite hva jeg skulle gjøre. Det ble nesten verre når jeg ikke drakk og ruste meg. Det er fordi jeg ikke jobbet med det jeg hadde i ryggsekken. Den var helt lukket igjen, og alt av følelser og minner bare dyttet langt ned i bånn. 

Det var behandlingen og møter som fikk meg ut av rusen. Men det som faktisk holder meg rusfri er rutiner, resultater og takknemlighet. Jeg har full forståelse at det kan se mørkt ut, og at veien er så lang å gå at man ikke vet om man orker å i det hele tatt starte. Det er lett for meg og andre å si: det blir bedre! Men det er vanskelig å lytte og forstå det når man er langt nede. Men man må ta det rolig, og et steg av gangen. Man ble ikke avhengig på en dag. 

Tenk at kun for i dag skal jeg holde meg rusfri. Kun for i dag skal jeg sette meg et mål. Det kan være å lage mat, dra på trening, gå en tur, rydde rommet, besøke familien og lignende. Jeg vet hvordan vi er, og skal ofte gjøre alt godt på en gang. Men ikke gjør det. Finn EN god ting du kan gjøre i dag, så du kan være stolt av deg selv når du legger deg i kveld. Når du står opp i morgen, så prøver du å gjøre det samme igjen. Ta en dag av gangen. 

Love makes you blind

  • 15.03.2017 - 22:25

Har du hatt den følelsen at du vil snakke med en person hele veien?

Har du hatt den følelsen av å savne en person med en gang hun/han går ut døra?

Har du hatt den følelsen at du egentlig vil bare mase og snakke, men må spille "hard to get"?

Har du våknet om natta for å sjekke om du har fått melding/snap av en du liker godt?

Har du falt for noen du føler du ikke har sjans på?

Har du fått følelser for en person du ikke burde ha følelser for?

Har du noen gang gitt mye av deg selv til en annen person uten å få mye tilbake? Og det spiller ingen rolle for deg der og da?

Har du likt en person så godt at du blåser i om personen har en negativ innvirkning på deg?

Har du fått følelser så fort for en person at du føler deg dum?

Har du hatt en person i livet som gjør at du blåser i alle andre planer? En som blir din første prioritet?

Har du likt en person så godt at du ikke engang ser noen andre rundt deg?

 

 

Overdrivelse til tusen

  • 15.03.2017 - 18:33

Nå har jeg trent nesten hver dag i ni uker. Jeg føler meg bra, men det avhengighets personen jeg er markerer seg veldig nå. Er det ikke rus, er det sex. Er det ikke sex, er det trening. Nå ligger jeg i sengen og kjempe sliten og dårlig. Jeg har overtrent til de grader.

Når jeg ser resultater og begynner å bli fornøyd, er det mye mer gøy å trene. Jeg våkner i seks/syv tiden hver morgen, spiser frokost, tar ulike treningstilskudd og går til trening. Jeg våkner å gleder meg til å komme på Evo rett og slett. Men når har overdrevet det, som jeg forsåvidt visste kom til å skje. Da jeg sto opp i går, dro jeg direkte på Evo, hadde cardio/intervaller men en hard styrkeøkt etterpå. Når jeg kom hjem etter to timer, var jeg så gira, og måtte få ut mer energi. Da valgte jeg å gå fra Konnerud der jeg bor, ned til byen og opp igjen. Det var 13 km, og jeg brukte to timer. Jeg var helt død når jeg kom hjem, og føttene mine blødde. Men Maren skulle ikke slutte, neida. Jeg dro på en ny økt med en venninne på Evo. Med cardio og styrke. 

Jeg hadde fortsatt mye energi og følte meg som en duraellkanin. Muligens var jeg bare overtrøtt og sliten. Men jeg følte meg bra, og la meg tidlig. Når jeg sto opp i dag tidlig, rakk jeg ikke tenke før jeg var på Evo igjen. Men i det jeg skulle sette i gang, mistet jeg det helt. Jeg hadde ikke sjans til å trene. Jeg var der en halvtime, før jeg måtte ta turen hjem igjen. Nå har jeg ligget i sengen i hele dag, og klarer ikke bevege meg. Jeg visste at dette kunne skje, at jeg gikk på en smell, men som jeg har sagt tidligere, er jeg en person som må gå på en smell og få konsekvenser før jeg hører og lærer. 

Nå skal jeg bare ligge helt stille i senga, spise masse mat og la kroppen få hvile. 

Hvorfor må jeg være lesbisk, bifil eller hetro?

  • 13.03.2017 - 17:39

Okey, nå skal jeg være veldig ærlig med dere (selv om min familie leser denne bloggen). Jeg kom ut av skapet for min familie i 2013. Det var vel ikke et stort sjokk, hvertfall ikke for mamma. Mine venner hadde visst det lenge, eller trodde at jeg var bifil. Det er jo ikke så vanskelig å forstå når man går å sikler etter jenter og blir forelsket i bestevenninna si. Men det var ikke poenget mitt. 

Poenget er at hvorfor må legningen min ha en definisjon? Hvorfor spør folk, er du lesbisk? Er du bifil? Er du hetero? Altså er ikke det ett fett? Jeg har hatt guttekjærester, og helt ærlig har jeg hatt sex med en del gutter også. Det har forsåvidt vært mest når jeg har vært rusa og har hatt et stort bekreftelses behov. Men jeg kan ikke si at jeg var sammen og bodde med min kjæreste i to år fordi jeg følte jeg måtte. Jeg var oppriktig forelsket i han. Men når jeg begynte å forstå at jeg hadde en stor interesse for jenter i tillegg, ble det for mye for forholdet kanskje. For jeg hadde ikke hatt en jente kjæreste eller hatt sex med en jente. Det var en stor del av meg, for jeg syns jenter var utrolig tiltrekkende. Jeg ville ikke være i et forhold med en gutt resten av livet uten å teste ut dette, og se hva jeg følte.

Da jeg flyttet til Oslo var det mye mer akseptert, og det tok ikke lang tid før jeg syns ulike legninger var helt normalt. Men jeg har vært veldig opp og ned. Jeg er veldig opp og ned. Jeg trodde jeg var lesbisk i en lang periode, for jeg bare var interessert i jenter. Jeg var nødt til å teste ut på alle områder. Men så begynte jeg å få følelser for en gutt igjen, og vi kom veldig nære hverandre. Så hadde jeg sex med både gutter og jenter igjen. 

Selv om jeg kun er interessert i jenter per dags dato, kan ikke jeg si hundre prosent sikkert at jeg ikke kommer til å være med en gutt igjen. Hvordan skal jeg vite det? Nei jeg har ikke lyst til å være med en gutt akkurat nå, fordi jeg blir rett og slett ikke tiltrukket. Men hva hvis jeg ikke har møtt riktig person? Jeg har et veldig åpent sinn. Jeg mener at legning ikke burde ha en definisjon. Jeg vet ikke om jeg er lesbisk eller bifil. Men en ting jeg vet sikkert, er at det driter jeg fullstendig i. En dag vil jeg møte den riktige personen for meg, og det er samme hvilket kjønn det er så lenge det føles riktig. 

Mest utålmodige personen i verden

  • 13.03.2017 - 16:36

Herregud, jeg eier ikke tålmodighet om dagen. Jeg har alltid vært en rastløs person, og alt skal skje med en gang. Alt skal skje forsåvidt i mitt tempo. Det kan være positivt på noen områder, for jeg liker å få ting gjort og rekke mye. Men på en annen side kan det være veldig negativt, særlig når jeg er med eldre mennesker. 

Som jeg skrev i et innlegg i sommer, fikk min bestefar hjerneslag. Han kom sett litt på beina igjen (bokstavlig talt), men nå er han veldig dårlig igjen. Farmor og farfar er to av de personene jeg respekterer mest i verden. Jeg elsker dem av hele mitt hjerte. Jeg har aldri hatt en eneste diskusjon eller krangel med dem, og vi har stått hverandre veldig nært. 



Jeg er en del med bestemor om dagen, siden bestefar er syk og bor et annet sted. Vi koser oss masse, ler og finner alltid på noe. Men jeg merker at humøret mitt forandres veldig negativt, og jeg er utrolig utålmodig når jeg med dem. Jeg har prøvd å ta meg sammen, men det er vanskelig. Men jeg tror jeg vet grunnen nå. Jeg er oppvokst med farmor og farfar, og de har alltid vært spreke. Det er ikke mange år siden bestefar kjøpte seg sykkel, og bestemor satt med beina i kryss i sofaen. Bestefar og jeg syklet sammen ned til campingen ved hytta for å kjøpe boller. Eller når alle tre elsket å kjøre båt hele sommeren. Jeg har så mange gode minner. Men alt dette snudde på et blunk. De ble plutselig mye eldre, og allmenntilstanden deres er forverret. Jeg tror at grunnen til at jeg blir dårlig humør rundt dem om dagen, er fordi jeg er oppriktig lei meg når jeg ser hvilken vei det går. Jeg tenker tilbake på de spreke besteforeldrene jeg hadde. Men nå skal jeg bruke min tid på dem, og verdsette dem. De har gjort alt for meg her i livet og stilt opp på alle områder. Nå er det min tur til å være der for dem. 

Maren Kittelsen

En blogg bygd på ærlighet og håp. Mitt mål er å dele erfaringer og kunnskap om å være rusavhengig, slik at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon og skape forståelse i samfunnet.

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits