Min seksuelle legning (del 2)

  • 09.11.2016 - 12:09

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg følte meg utilfreds og ukomfortabel med min første kjæreste. Ikke fordi jeg var flau over min legning eller henne, men jeg var redd for reaksjoner og det var uvant å skulle gå hånd i hånd med en jente i Oslos gater. Jeg var redd for at jeg ikke var den datteren min foreldre ønsket. At familien min skulle se på meg annerledes og at venner skulle ta avstand.

Jeg tok endelig motet til meg, også for hennes del, og holdt hennes hånd mens vi gikk oppover Trondheimsveien på vei hjem. Det var sommer og varmt, og begge var forelsket og lykkelige. Plutselig avskjæret en bil oss i et veikryss. Fire utenlandske menn, rullet vinduene ned på bilen, skrek en masse tull og kastet søppel på oss. Midt på åpen gate i Oslo. Kjæresten min begynte å gråte, mens jeg fortsatte å gå, og overbeviste henne om å ikke bry seg. Men sannheten var at jeg var flau, rasende og såret. Jeg ville bare løpe hjem, og aldri sette meg selv i samme situasjon igjen.

Jeg hadde to kjærester på de tre årene jeg bodde i Oslo. Men i denne perioden var jeg veldig usikker på meg selv, deprimert, ustabil og ruset meg mye. Jeg visste ikke selv hva jeg ville, og lot meg utnytte. Jeg hadde sex med gutter, selvom jeg ikke ville. Oppmerksomhets behovet var stort, og jeg fikk bekreftelser fra gutter. Men dette ødela meg innenfra. Jeg gikk på akkord med mine verdier, og jeg følte meg skitten og hadde skam opp til ørene. Hvorfor gjorde jeg det, når jeg egentlig ikke ville. Kanskje jeg prøvde å like det. Prøvde å overbevise meg selv om at jeg kunne bli forelsket i en gutt og ha en "normal" fremtid.

Etter hendelsen i Trondheimsveien turte jeg ikke lenger å være offentlig med kjærestene mine. Jeg holdt ikke hender, og jeg kunne ikke kysse de hvis noen andre så. Jeg var flau. Mine siste måneder i Oslo fant jeg min nåværende jente. I Stavanger. Langt bort, hvor ingen så meg eller visste hvem jeg var. Men dette skulle vise seg å ikke bety noe uansett. Jeg ble så forelsket, og kunne ikke bry meg lenger hva andre mente. Jeg måtte ta meg sammen, hvis jeg skulle ha en fremtid som lesbisk. Jeg glemte alt og alle rundt meg, og var kun opptatt av hun. Ingenting annet betydde noe. Det var en befrielse. I dag kan jeg leve livet mitt slik jeg selv vil. Jeg trenger ikke ha sex med gutter eller få guttekjærester fordi andre ønsker dette for min fremtid. Jeg er ikke lenger flau, men jeg er stolt av jenta mi, og vil vise henne frem. Det tok tre år før jeg kunne bli komfortabel med med en jente, og jeg vet at det er mange i dag som ikke tør å komme ut av skapet på grunn av reaksjoner og fordommer fra andre mennesker. Men livet er så herlig når man kan elske den personen man vil og ikke lenger trenger å sette på seg en maske.

Å sette seg selv først er viktig hvis man skal få et godt liv. Jeg har tidligere valgt skoler, jobb, klær og lignende på bakgrunn av hva de rundt meg vil jeg skal velge. Jeg har tatt valg ut i fra hva jeg tror tilfredsstiller dem. Men jeg har sluttet å leve på denne måten. Det er mitt liv, og jeg skal gjøre det som gjør meg lykkelig. Jeg må ta egne valg og følge den veien som er best for meg.

Maren Kittelsen

En blogg bygd på ærlighet og håp. Mitt mål er å dele erfaringer og kunnskap om å være rusavhengig, slik at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon og skape forståelse i samfunnet.

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits