Frykten for å bli avvist

  • 28.02.2017 - 09:24

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

En stor del av min personlighet er frykten for å bli avvist. Dette skjer på alle områder i livet mitt, venner, familie, forhold, arbeidsplass og lignende. Etter jeg var i behandling og jeg fikk mer selvinnsikt, forsto jeg at dette var et problem. Da jeg sluttet å bruke rusmidler, og ikke var like varm i trøya lenger, ble frykten for å ikke bli godtatt stor. 

Jeg la ekstra merke til dette da jeg startet i felleskapet til NA. Jeg har gått her i over syv måneder nå, og har fortsatt ikke funnet meg en sponsor. Jeg er redd for å spørre noen om de vil, i tilfelle de svarer nei. Hvordan skal jeg da reagere, og hvordan vil det har en innvirkning på selvfølelsen min? Kanskje noen syns det høres teit ut, men for meg er det et hverdagsproblem. Hvis det kun er et ledig sete på bussen, velger jeg å stå. Jeg turte ikke å spørre på skolen om noen ville være på gruppe med meg, i tilfelle jeg fikk et nei. På tross av at jeg flørter mye og danner fort relasjoner, knytter jeg med ikke til mange, for da blir jeg ikke lei meg hvis det skjærer seg. Jeg har vært forelsket kun en gang, og det endte ikke bra, og tanken på at det skal skje igjen er ikke god. Tanken på å bli avvist. En av min forsvarsmekanismer er å alltid ha noen på si. Snakke med flere jenter samtidig. Hvis jeg blir avvist av en av dem, vil det ikke spille noen rolle siden jeg har noen andre å gå til. Dette er veldig usunt, og jeg brenner meg på det ukentlig. Jeg er fullt klar over at jeg må slutte med det, men samtidig har det blitt en ny avhengighet. 

Jeg kan huske da vi gikk på skolen, og skulle spille fotball. Når vi skulle dele ut lag, og to ble valgt ut til å velge annenhver spiller. Min største frykt var å bli valgt til slutt, at de ikke ville ha meg. Dette kan også være en grunn til at jeg fikk oppmerksomhet- og bekreftelses behov. At jeg gjorde mye ut av meg selv hele tiden for at folk skulle syns jeg var kul, så ville de være med meg. Være gal og verre enn alle andre hele tiden, så det var spennende å være med meg. Men når man blir voksen, fungerer ikke dette lenger. Man vil ikke være med en person som søker oppmerksomhet på denne måten. Det er ustabilt, og lett å lese at en slik person er umoden. Etter behandling har jeg blitt en veldig rolig person, og det er uvant. Så det å bli avvist er et større problem nå. 

Hvor tror jeg alt dette kommer fra?

Jeg tror at dette kommer fra barndommen. Jeg har følt meg en del utenfor, og at jeg ikke var god nok i den ene delen av familien min. At jeg aldri ble en del av, og følte meg ofte avvist. Som jeg har sagt tidligere slet jeg med at jeg ikke fikk noen oppmerksomhet fra en som er nær, som gjorde at jeg søkte mye av dette i ettertid. Dette har også gått ut over det seksuelle, og bekreftelsen på kropp. At folk vil ha meg. Men dette skal jeg skrive om i et nytt innlegg til dere senere. Nå må jeg fokusere på meg selv. Blir mer glad i meg selv, slik at jeg ikke lenger blir redd for å bli avvist. For det er ikke farlig, og man kommer til å bli avvist mange ganger i livet i ulike settinger. 

Linn

02.03.2017 kl. 00:54
Hei Maren.

Har lest bloggen din sporadisk fra tid til annen. Synes du skriver bra og er åpen og ærlig. Det er bra. Det som slår meg er din angst for å bli avvist og ikke være bra nok. Har du hørt om en diagnose som heter Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse? Grunnen til at jeg spør er at jeg har den selv og ser mange likhetstrekk hos deg. Søk den opp og les litt om den. Det hjalp meg veldig iallfall. Navnet er ganske skremmende i seg selv, men den blir også kalt borderline. (Borderline type) Så i begynnelsen kalte jeg den bare det. Etter år med jobbing har jeg vokst meg ut av den. Men jeg var veldig glad (høres rart ut) da jeg fikk den. For da hadde jeg et utgangspunkt. Og selv om jeg ikke brukte den for å unnskylde oppførselen min ga det meg mer forståelse og selvinnsikt om hvorfor jeg var som jeg var og reagerte som jeg gjorde. Håper du ikke blir støtt eller såret av denne kommentaren. Synes du er veldig tøff som står frem slik du gjør. Fortsett med det og lykke til videre. Kommer til å svinge innom av og til for å se hvordan det går med deg. :) Klem.
Maren Kittelsen

En blogg bygd på ærlighet og håp. Mitt mål er å dele erfaringer og kunnskap om å være rusavhengig, slik at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon og skape forståelse i samfunnet.

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits