Gjesteinnlegg fra en nær kamerat

  • 08.03.2017 - 08:07

Når du er redd for bestevenninnen din hver dag. 

Maren er en fantastisk jente som alltid er positiv og blid. Når jeg først ble kjent med Maren slet hun mye med sin identitet, og hun kjempet hardt for at alle skulle like eller godkjenne henne. Dette slet på hun, og jeg tror det er en av grunnene til at hun startet å bruke dop. Mye fordi hun kom i kontakt med feil mennesker via jobben på Barouqe; som eksponerte hun for det og som hadde en veldig negativ innvirkning på hun. Maren ville at alle skulle like henne. Når hun ble tilbudt dop så takket hun ja for å ikke virke annerledes, og være en del av de ?kule?. Jeg har aldri lagt meg opp i hva andre velger å gjøre, heller ikke når det kommer til valg jeg kanskje ikke selv hadde tatt. Men jeg er aldri redd for å si det jeg mener hvis jeg først blir spurt. Jeg utrykket flere ganger ovenfor Maren hva jeg syntes om dop misbruket hennes.

Jeg og maren ble først kjent via felles venner, og når jeg flyttet til Oslo ble vi på alvor gode venner. Vi var begge glade i å være sosiale og når det er sommer så går det hånd i hånd med alkohol og utelivet. Vi var ute nesten hver eneste dag og hadde det utrolig gøy sammen. Men jeg så fort den mørke siden av Maren hvor hun tok dop, lyvde og hadde et ekstremt oppmerksomhets behov. De første gangene hun kollapset ble jeg oppriktig redd og følte meg maktesløs. Det å være ute med venner ble ikke det samme når jeg visste at hun kunne kollapse i armene mine og jeg måtte bære hun til Taxi og få lagt henne. Jeg satt oppe og vurderte flere ganger om jeg måtte ringe ambulansen eller om det ville gå bra. Etter dette, da Maren var ute uten at jeg var i nærheten, hadde jeg alltid mobilen på det høyeste volumet jeg kunne og satt på en alarm på tidlig på morgenen. Dette var bare i tilfelle noe skulle skje. Hvis hun prøvde å få tak i meg eller en venninne av hun prøvde å få tak i meg fordi maren hadde sluknet eller var så dopet at de trengte hjelp. Da kunne jeg stille opp med engang. Jeg håpet jo at de telefonene ikke skulle komme, men det gjorde de. Første gangen det skjedde ble jeg super stresset og løp ut av leiligheten, kastet meg i bilen før jeg kjørte til det Nashspillet hun var på og hentet hun. Dagen etterpå skjønte hun ingenting; ikke hvor hun var eller hvorfor jeg var der med hun. Maren ga alltid utrykk for at hun hadde kontroll på situasjonen og at det ikke var et problem. Hun skulle ikke trenge noen som skulle passe på hun, og jeg merket at jo mer jeg ga utrykk for bekymring og venne kretsen hennes, skjøv hun meg lenger og lenger unna. Så etter en stund sluttet jeg å snakke med hun om det med mindre hun spesifikt spurte meg om situasjonen hun var i. Heldigvis for min egen del tok en av jente gjengene hennes godt vare på henne, og når jeg ikke kunne være der så visste jeg at de var der og kunne ha en viss kontroll på hva som skjedde.


Det ble så ekstremt at hver gang vi var ute så måte hun ta dop. Helst mdma da det var hennes favoritt, og hun nøt det å kun reagere på følelser og være glad i alt rundt hun. Dette ledet som oftest til en eller flere partnere i løpet av samme kveld og det var tydelig at det hadde gått ut av kontroll. Hun måtte støttes, bæres eller så måtte jeg rett og slett lure hun til å dra hjem. Ved å friste med forskjellige ting jeg visste hun reagerte positivt på. Ved flere anledninger måtte jeg se meg nødt til å lyve til hun for å få henne til å ikke dra på det nashet eller ikke ta det dopet. Det værste var ikke det at hun i dopet tilstand gjorde alt dette, men at når hun våknet dagen etterpå så var minnet hennes slettet. Det lille hun husket vridde hun til noe positivt. Selv om det for de aller fleste hadde hvert uhyggelig skremmende, så hun på det som en lek hvor hun fikk noe hun kunne sjokkere/skryte av til vennene sine. Dette kunne være alt fra en trekant til enorme dop inntak, black outs, penger, ekstreme nash og voldtekt.

Maren ble i dopet tilstand flere ganger utsatt for seksuell misbruk. Dette er noe som er vanskelig å sette fingeren på og beskrive for meg. Hun hadde til vanlig også et dårlig filter på hva hun sa og snakket flere ganger uten å egentlig tenke over hva hun sa. Dette ble bare verre når hun var dopet og førte til at hun fikk oppmerksomhet fra mange som hun ikke ønsket oppmerksomhet fra i utgangspunktet. Dette var noe de utnyttet. For dem var det ikke noe forskjell på at hun var dopet til det ekstreme og besvimte. Det var en åpen invitasjon, for at de kunne gjøre det de ønsket. Jeg har aldri vært så lei meg som da hun fortalte at hun hadde blit voldtatt. Våknet med en eller annen oppå seg, hun ikke visste hvem var og måte kjempe seg vekk og ut derfra. Men når jeg så på hun så virket det som om det var som at hun hadde glemt å kjøpe noe på butikken. Hun klarte ikke ta det seriøst eller innse at det var på grunn av dopet at hun hadde havnet i denne situasjonen. Følelsen av at du vet noe slikt har skjedd, men ikke klarer å komme gjennom til Maren. At alvoret i situasjonen blir bare pratet vekk. Man ble hjelpesløs og mister motet, hvordan skal man reagere i en slik situasjon når det blir snakket høyt om, men kun i forbi farten.


Når Maren var dopet så var hun ekstrem når det kom til fysisk kontakt, og selv om dette var noe som ble forsterket av det hun proppet i seg var det mange ganger også en mulighet for å vise seg selv, fordi hun var så attraktiv og kunne få de hun selv ville. Under fadderuken til Markedshøyskolen var Maren i fyr å flamme. Hun kunne dra ut hver dag uten at noen så på det som ekstremt, og hun nøt oppmerksomheten hun fikk. Dette var en uke jeg ikke så spesielt mye frem til. Jeg visste hva som kom til å skje og at telefonen min kom til å brenne opp av meldinger og samtaler fra de rundt hun, og fra henne når ting ikke var som det skulle. Noe det aldri var.


Maren hadde vært på byen og dopet seg, vi hadde snakket på meldinger flere ganger den dagen og jeg visste hvor hun var og hvem hun var med. Plutselig ringer hun, og jeg skjønner ikke et ord av hva hun sier. Jeg hører hun har blacket ut og at hun kjemper for å holde seg ved bevissthet. Til slutt til min fortvilelse blir samtalen brutt. Det ringer straks opp igjen fra et annet nummer. Det er taxisjåføren til Maren. Det viser seg at hun har falt inn i taxien og ligget på gulvet å prøvd å ringe meg. Han får ikke kontakt med hun men lurer på hvor jeg er. Jeg er allerede i en taxi på vei til der jeg visste maren var ute. Jeg ga han adressen til leiligheten min og ba han kjør hun ditt med en gang, så jeg kunne betale når jeg kom i min taxi. Når jeg kommer frem ser jeg ingen taxi og jeg prøver desperat og ringe Maren. Plutselig hører jeg en telefon som ringer rundt hjørnet. Der finner jeg maren liggende bevisstløs på en benk. Jeg prøver å få kontakt med henne, men det eneste jeg får ut av hun er noen lyder. Plutselig hører jeg noen stemmer som roper og hoier. Jeg så på andre siden av veien, fire etasjer opp, at det sitter to stykker i vinduet og følger med. De forsikrer seg om at jeg kjenner Maren. De fortalte taxi historien, og sa ifra de hadde funnet frem telefonen for å ringe politiet. Jeg løfter Maren over skulderen og inn i leiligheten hvor jeg får lagt hun og sørget for at alt er som bra som det kan være i en slik situasjon. Jeg lå våken i flere timer og passet på hun, sjekket at ting var på bedringens vei og om det var nødvendig å ringe etter ambulanse. Dagen etter til tross for gårsdagens hendelser, gjør maren seg klar for nok en dag med fylla og ler vekk hendelsen som mange ganger før.

Når Maren fortalte at hun skulle bli innlagt for dopmisbruk ble jeg ekstremt lettet og glad, Maren er en fantastisk person med så mye glede og latter å bringe. Og jeg håper folk skjønner det til tross for at hun har tatt livs avgjørelser tidligere, mange andre tar sterk avstand til. Jeg er utrolig stolt over at hun nå skjønner selv hvordan ting har utviklet seg, og ikke lenger anser det som noe hun har kontroll over. At hun står frem så åpent og sårbart, at hun ønsker å lære og advare andre om dop og miljøet rundt dette, og ikke minst at hun fortsetter å kjempe selv om det til tider kan virke overveldende og håpløst. Du vet vi og familien din er her for deg uansett hva det skulle være.

Erik Dahlen

08.03.2017 kl. 09:20
For en sterk historie..😪😪. Det er godt å se at man har venner som stiller opp uansett tid og sted. Spesielt når man har det vanskelig selv.. Det står stor respekt av dere begge to❤🌹❤🌹
Maren Kittelsen

En blogg bygd på ærlighet og håp. Mitt mål er å dele erfaringer og kunnskap om å være rusavhengig, slik at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon og skape forståelse i samfunnet.

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits