Dop er kult?

  • 13.06.2017 - 00:41

Jeg lå i sengen og skulle sove, men så kom jeg utfor en nyhetsartikkel. Den omhandlet en 17-åring som døde på sykehuset i helgen etter vold og dop. Jeg har valgt å ikke skrive mer på bloggen, da jeg følte jeg hadde delt det jeg ville og prøvd å hjelpe så godt jeg kunne. Men dette satt i gang mye følelser hos meg. Jeg ble ikke bare trist, men rett og slett forbannet og oppgitt. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan foreldrene hans har det nå, men når jeg som ikke kjenner gutten engang, ikke får sove, da kan man bare tenke seg hvordan de pårørende har det.

Maktesløsheten jeg og mange andre føler ovenfor rusmidler i dag. Det å ha vært gjennom en rusbehandling og psykiatri. Det å sitte å se på hvordan ungdom propper i seg uten å tenke konsekvenser. Ja det er vondt. Jeg vet hvordan det er, og jeg kan sette meg i deres situasjon. Selvfølgelig er det ikke likt for alle. Noen har bakenforliggende hendelser eller traumer som gjør at rusmidler gjør alt lettere. Kanskje man har problemer med å bli sett, og bruker det som er måte å få oppmerksomhet. Noen har problemer med å finne seg selv og identitet, mens mange ungdommer tar rett og slett dop på grunn av presset.

Man kan sitte å si så mye man vil om at det ikke har med press å gjøre. At "jeg tar egne valg" osv osv. Men det er jo bare bullshit. Det handler ikke om hvor man bor eller om man har penger, hvordan foreldre man har eller hvor god man er på skolen. Ingenting av dette vil ha noe å si, for presset for å passe inn og få være med på ulike ting, blir satt høyere. Vi er redde for å gå glipp av noe. Vi er redde for å ikke bli akseptert. Vi skal overgå hverandre. 

Noen røyker hasj, noen bruker kola, andre liker mdma/ecstasy, mens andre går for amfetamin eller LSD. Det spiller ingen rolle, dop er dop. Om man røyker det, sniffer det eller skyter det. Folk tygger piller som godteri. Folk røyker hasj som om det skulle vært fjelluft. Og jeg kan si en ting, det ene er ikke verre enn det andre, det kommer helt ann på personen. Jeg kunne sitte å knaske tabletter eller sniffe så mye jeg ville, men om jeg tok et trekk med hasj, ble jeg nesten psykotisk. Det er også noe av det som er skummelt, det er så mye dritt man kan få i seg, og de fleste har ikke greie på hva de gjør. 

Nå døde denne gutten, som er helt utrolig trist. Dessverre så vil nok ikke det være slutten. Mange vil nok tenke at "nå må de lære", men som regel gjør man ikke det. Vi gjør ikke det. Overdoser? Ingen problem når du har rusmidler som får deg opp å gå igjen. Jaget etter følelsen man får av rus er større enn hva konsekvensene kan lære deg. Jeg vet faktisk ikke hva som kan hjelpe. Og helt ærlig, så tror jeg at det kommer til å bli mer og meg dop for hver dag. Det eskalerer. 

Det handler om å ha baller til å si nei.

Unnskyld

  • 04.04.2017 - 21:09

Jeg beklager at jeg har vært fraværende i det siste. Det har skjedd så mye, og bloggen har dessverre blitt nedprioritert. Jeg har vært småsyk i to uker, som egentlig har vært bra. Kroppen sa ifra til slutt om treningen, som har gjort at jeg har hatt dager uten trening og spist mer mat. Og vet dere hva? Jeg føler meg faktisk bedre. Hver gang jeg går forbi et speil må jeg se på meg selv, og jeg syns fortsatt jeg er tjukk, men det er ikke like ekstremt lenger. Jeg klarer på en måte å drite litt i det til tider.

Jeg har vært i fellesskapet i ni måneder, men det eneste jeg har gjort er å gå på møter. Jeg startet i et tilbakefall igjen, og var nødt til å ta grep. Jeg klarte å fikse meg en sponsor og jobber nå med trinn. Jeg er så fornøyd med det! I tillegg har jeg fått meg en jobb. Det vil nok være mange delte meninger om dette, men jeg har fått jobb som bartender og servitør på dagtid i Drammen. Jeg kjenner sjefen, og har en åpen dialog med dem. De har sagt jeg skal si ifra når det blir for mye, og jeg har satt grenser for meg selv. Jeg syns det er utrolig deilig å nå ha en jobb jeg kan gå til, slik at jeg får i gang livet igjen. Det vil trolig by på utfordringer, men jeg må være flink til å si ifra, og kjenne på kroppen når det er nok.

Jeg har fortsatt kun kontakt med den ene jenta som jeg liker godt, og holder meg der. Jeg snakker ikke lenger med mange andre, ligger ikke rundt eller flørter. Jeg er glad i henne, og håper ting løser seg, selv om det er mye utfordringer. Man velger ikke hvem man får følelser for, det kan hvertfall ikke jeg. 

Så det var en liten oppdatering på mitt liv. Skal prøve å bli flinkere til å skrive, men jeg kan ikke press-skrive. Hvis det er noe spesielt dere vil jeg skal skrive om eller lurer på, så legg gjerne igjen en kommentar under.

Ønsker alle en fin kveld :)

 

Dømme andre mennesker

  • 28.03.2017 - 00:34

Et godt tegn på at jeg ikke er i tilfriskning, men derimot ikke har det godt, er når jeg dømmer andre. Når jeg legger meg opp i andre sine problemer, når jeg finner feil hos andre og klager på hva alle andre gjør. Når jeg ikke ser innover, men kun peker utover.

Jeg gjør som mange andre, jeg dømmer mennesker før jeg blir kjent med dem. Når jeg er på treningsstudioet og ser en overvektig, kan jeg tenke "hva i alle dager gjør hun/han her?", i stedet for å tenke "fy søren så flink". Hvis jeg sitter på bussen kan jeg se på hva folk har på seg. Hvordan de sitter. Hvordan folk går på gata. Hvordan de snakker. Hvordan folk spiser. Alt. Når jeg ikke har det bra med meg selv, sitter jeg å finner mulige feil hos absolutt alle andre. 

Jeg merker det veldig godt om dagen, fordi det har vært et tema som er tatt opp i selvhjelpsgrupper. Jeg har aldri skjønt eller tenkt så mye over hvorfor jeg ser ned på andre rundt meg. For det er akkurat det jeg gjør. Når jeg har det bra, så har jeg ingen negative tanker. Da vil jeg at alle andre skal ha det bra også, og jeg ser mye mer positivt på alt. Når jeg har det bra har jeg ikke drama rundt meg og jeg legger meg ikke opp i andre sine saker. Men når jeg har det dårlig, går det ut over alle andre. Hvis jeg møter en person på gata kan jeg automatisk lage min egen konklusjon på hvordan den personen er. Det er også lettere for meg da å begynne å blande seg. 

En klok mann delte noe som traff meg. Hva han tenker når han begynner å dømme de rundt seg. "Hvem er jeg til å dømme denne personen? Hva gjør meg så spesiell? Hvorfor oppfører jeg meg slik? Hva er grunnen til at jeg ser så mye feil i andre? Kan det være et speilbilde av meg selv?". Jeg vet at jeg skal bruke dette fremover, slik at jeg får landet. For det er helt rett som han sier. Hvem er jeg til å dømme andre?

 

Svaret på blodprøvene

  • 26.03.2017 - 09:02

Da jeg kom inn på legekontoret på fredag for å svarene, var det første legen spurte om; Maren, trener du mye om dagen? Jeg fniset litt og svarte ja. Jeg vet jo at jeg har overtrent, men jeg visste ikke at de kunne se det på prøver. Jeg har verdier som var ekstremt høye, og fikk beskjed om at jeg kom til å gå på en smell snart. At musklene mine var helt slitt ut snart. Han sa grunnen til mitt veldig lave blodtrykk var at jeg ikke fikk i meg nok mat. Dette kom ikke som et sjokk akkurat, men hva tror dere at jeg valgte å gjøre?

Det første jeg gjorde var å dra på trening. Jeg klarte rett og slett ikke høre på anbefalingen. Men skal det være nødvendig at musklene mine skal ryke eller jeg skal gå på en psykisk/fysisk smell før jeg skjønner alvoret? Jeg prøver virkelig å tenke over hva alle sier til meg, venner, familie, lege og fellesskapet, men jeg klarer ikke å slutte å trene. Når jeg våknet i dag tidlig var det første jeg tenkte på markløft. Haha, herregud det kan da ikke være normalt, eller? Er dette min nye flukt? Men så må jeg også gi meg et klapp på skulderen, for fra å trene to til tre ganger daglig med cardio hver dag, har jeg kun trent en time hver dag, og cardio to ganger denne uken. Så jeg vil vel si at det er fremskritt.

Over til noe helt annet, er det normalt å se slik ut etter en blodprøve?



 

 

Jeg stoler ikke på meg selv, og stoler ikke på andre

  • 24.03.2017 - 21:27

Jeg merker at jeg ofte lager unødvendig drama, intriger eller diskusjoner på grunnlag av tillit. Jeg stoler ikke på folk, og kommer opp med egne konklusjoner. Jeg tror at jeg ikke kan stole på personer, enda de ikke har gjort noe feil. Så blir ikke nervøs for at noe kan skjedd, så blir jeg lei meg, og tar det ut i sinne på personen. Da sier jeg ting jeg ikke mener, uten å tenke meg om.

Grunnen til at jeg er sånn, er fordi jeg ikke stoler på meg selv. I forhold har jeg selv jugd om hvor jeg har vært, om jeg har tatt dop, utroskap, hvem jeg er med og lignende. Siden jeg selv har gjort dette, ofte og lett, tror jeg at andre er sånn også. Jeg vet at jeg er i stand til å manipulere å juge, så hvorfor skulle ikke den andre parten gjøre det samme mot meg? Jeg ødelegger så mye for meg selv.

Før var jeg en person som stolte på absolutt alle. Jeg var godtroende og naiv. Jeg ville gi alle sjanse, "til det motsatte var bevist". Når jeg ruset meg de siste årene ble jeg stikk motsatt. Da stolte jeg ikke på noen, og gikk heller til angrep enn å bli såret. Jeg la nesten ord i munnen på andre, for jeg trodde jeg visste "sannheten". Jeg var helt paranoid på grunn av mine egne handlinger og væremåte. 

I dag er jeg nødt til å jobbe med dette, finne en balanse. Jeg vil ikke stole og høre på alt alle sier, men samtidig må jeg faktisk gi folk en sjanse. Jeg må gi tillit for å få tillit. Hvis jeg skal hele tiden være på vakt og bli sur for ting som egentlig ikke har skjedd, vil det bli slitsomt for de rundt meg. Jeg er fullt klar over dette, men det er noe jeg må jobbe mye med. Jeg må først og fremst stole på meg selv. Jeg tror at hvis jeg stoler fullt og helt på meg selv, vil det være enklere å stole på andre også. 

Helt krise!

  • 24.03.2017 - 14:09



Jeg sitter nå på legekontoret, for andre gang denne uken. Jeg har vært veldig svimmel i flere uker, lavtblodsukker og veldig lavt blodtrykk. Jeg er jo helt fantastisk flink til å utsette alt her i livet, men når jeg svimer av hver dag og det blir svart bare jeg reiser meg opp, må jeg visst høre på kroppen og sjekke hos lege. 

Det var ikke poenget, for sitter på venterommet og har ikke fått svar på prøvene ennå. Men jeg tenkte å kvitte meg med to av mine avhengigheter her om dagen. Jeg slettet tinder fordi jeg vil at en viss person skal kunne stole på meg, og jeg vil ikke snakke med masse folk. Så slettet jeg i tillegg kabal! Som jeg hadde spilt i over 300 t på et et par måneder. Disse to tingene savner jeg nå. Det er jo et tidsfordriv. Jeg sitter ikke på tinder for å finne kjærligheten, og jeg jeg spiller ikke kabal fordi det er gøy. Det er rett og slett bare en vane. Men jeg har vel godt av å sitte her å stirre i veggen da. 

 

Ubetinget kjærlighet

  • 22.03.2017 - 20:21

Jeg har alltid vært den personen som gir mer i et forhold. Jeg har så mye kjærlighet å gi, og når jeg elsker, elsker jeg hardt. Jeg er selv klar over at det kan ha blitt for mye til tider, særlig for eksen min. Jeg har lært så mye av henne, og hun er per dags dato min aller beste venn. Jeg har blitt så mye bedre på mange områder, og klarer å roe ned. Ta ting rolig. Jeg håper at jeg finner kjærligheten en dag. For det er viktig for meg, en stor del av livet. Jeg håper at jeg kan finne en person som setter pris på den jeg er og hva jeg kan gi. Jeg vil finne en person som ser meg og en som forstår meg. Jeg er lei av å alltid være den som gir så mye mer. Jeg er lei av å falle for "feil" personer. Hvorfor finner jeg ikke en person som oppriktig liker meg og vil ha meg? Men samtidig, det er kanskje de personene jeg ikke vil ha. Jeg er komplisert. Men det er vel ikke ukjent å vil ha det man ikke kan få? Og at hvis en person er for ivrig og vil ha deg, vil du ikke. Sånn er hvertfall jeg. 

Jeg føler meg som et null.

  • 22.03.2017 - 19:55

Jeg har det ikke bra om dagen, ikke i det hele tatt. Alt var fint en periode, men jeg visste det ikke kom til å vare. Det å sveve på en rosa sky vil aldri vare i lengden. Jeg er mer forberedt på motgang nå derimot, og bølgene er ikke like store lenger. 

Grunnen til at jeg ikke har det bra, er dårlig selvtillit. Akkurat nå ligger jeg hjemme i sengen å gråter alene. Jeg vet jeg har mange rundt meg, men samtidig vet jeg ikke hvem jeg kan snakke med. Det som tærer på er å ikke ha jobb, være hjemme dag inn og dag ut. Ja jeg fyller dagene mine nå, men det går ikke lenge mellom hver gang jeg tenker jeg er arbeidsløs. Jeg føler meg som et null rett og slett. Jeg bor hjemme hos mamma med så og si null privatliv i en alder av snart 24. Uten jobb, uten utdanning. Toppen av kransekaka er å være forelsket i en jente som ikke vil ha meg. Jeg setter meg selv i disse situasjonene. Jeg er nødt til å stå på å søke jobber, det vet jeg. Men det er veldig frustrerende og nytteløst når man ikke kommer på intervju engang. Jeg føler at min ærlighet på bloggen og ønske om å hjelpe mange der ute, ødelegger for min fremtid. 

Jeg er flink til å trene om dagen, kanskje litt for flink. Jeg legger ut en del bilder, og må hele tiden vise hvor jeg er og hva jeg gjør. Selvfølgelig gjør jeg det litt for alle dere som følger meg på sosiale medier, men jeg tror også det er overfladisk selvtillit. At jeg søker bekreftelser på at jeg er fin eller trent, også legger det et plaster på alt det andre. Men det varer jo ikke. Og det er slitsomt å skulle utgi seg for å ha det bra, når man ikke har det. Jeg tenker mye på å ruse meg om dagen. Hele tiden. Grunnen er kun fordi jeg bor hjemme og ikke har jobb. At jeg som sagt føler meg som et null.

Et nytt tilbakefall...

  • 18.03.2017 - 18:17

I dag har jeg fått meg et skikkelig stikk i selvtilliten min. Eller den lille jeg hadde. Jeg trodde at jeg var i full tilfriskning, men der tok jeg feil. Som sagt er jeg på ettervernsseminar i helgen, og i dag har vi hatt gruppeterapi. Da sitter vi ni stykker med en terapeut å deler om hva vi har på hjerte. Jeg begynte med å si hvor flink jeg var til å gå i møter og gjøre service, men det jeg glemte bort, var at jeg var med profesjonelle og andre rusavhengige som leste rett gjennom masken min.



Etter å ha prøvd og gravd i hva som foregikk, skjønte jeg at jeg driver med selvskading om dagen. En stor del av meg som jeg ikke har snakket om her til dere eller med familien, er at jeg er sexavhengig. Jeg har valgt å ikke skrive om det, fordi det var flaut. Men det har blitt verre, og jeg er også avhengig av å ha noen rundt meg. Jeg er avhengig av å "vinne" jenter, og det blir en besettelse. Når jeg ble speilet på mitt oppmerksomhetsbehov i ste, ville jeg bare gråte. Jeg innser nå at jeg er i aktiv rus. Ikke med dop, men jeg ruser med med trening og sex. Men jeg forstår nå at dop for meg er så utrolig kort unna. Jeg dekker rusbehovet mitt med andre ting, men den dagen dette ikke går, vil jeg gå rett tilbake til bruken. 

Jeg er i en utrolig farlig relasjon nå. Jeg fikk delt om det til gruppa og terapeut. Jeg visste fra før at jeg ikke skulle være rundt denne personen, men jeg har fortsatt pga begjær, sex og at jeg liker henne. Men jeg forstår nå at dette setter meg så langt tilbake, og jeg kan ikke være rundt en som bruker aktivt. En som bruker meg for sex. En som ikke har samme følelser for meg. Men samtidig syns jeg det er en spennende relasjon, og jeg sliter med å slutte. Men etter denne helgen har jeg forstått hva som er bra for meg og ikke. Det er så lite som skal til før jeg ruser meg nå. Men det er så lite som skal til før jeg er meg selv og i tilfriskning igjen. Jeg skal holde meg uten sex, holde meg unna denne relasjonen og finne balanse med treningen. Klarer jeg disse tre tingene, er jeg tilbake. 

Wish me luck. 

Ettervernsseminar

  • 17.03.2017 - 23:53

I skrivende stund ligger jeg i en seng på "Veien ut" i Vestfold. Jeg har meldt meg på er ettervernsseminar ved behandlingsstedet jeg var innlagt på, Alfa. Dette er for tidligere pasienter som ønsker å være ettervernsledere.

Da det ble spurt om hvem som kunne tenke seg å dra en helg, var det lite respons i gruppa. De fleste hadde jobb, andre planer eller ville ikke. Dermed valgte jeg å melde meg, kun fordi jeg følte jeg måtte. Men jeg må si at dette var et utrolig godt valg. Nå ligger jeg på rom med to gode venninner jeg var innlagt med. På naborommene ligger andre som var innlagt samtidig som meg, eller på andre tider. Dagen i dag har vært helt spesiell. Det var ikke før jeg kom tilbake hit, til stedet som reddet livet mitt, at jeg innså hvor takknemlig jeg er for å få denne sjansen. Jeg skal tilbringe en hel helg med rusfrie venner, lære mye nytt, dele kjærlighet, styrke og håp. Jeg skal få en haug med tilfriskning som jeg kan ta med meg videre.

Det å være her er noe helt spesielt. Det er en åndelighet, kjærlighet og dynamikk som slår alt annet. Disse menneskene og dette stedet får meg til å være lykkelig. I dag har jeg spist pizza, kake og godteri med god samvittighet, fordi jeg er glad i meg selv. Fordi jeg ikke bryr meg. Jeg klarer å slippe tvangstankene med spising og trening. Jeg kan fokusere på det som er viktig, og lære av dem.

Det å dra hit var også viktig fordi jeg gjør ting jeg ikke egentlig vil. Det er mye her i livet som jeg syns er stress, ikke gidder eller vil gjøre. Jeg kan si det er unødvendig eller kjedelig. At det ikke er noe for meg. Men jeg har vært veldig flink i det siste på å gjøre det motsatte. Hvis det er noe jeg absolutt ikke vil, så gjør jeg deg. Jeg ville ikke hit, men dro. Jeg ville ikke dele på et nytt møte i dag, men gjorde det. Jeg orker ikke gå på møte, men gjør det allikevel. Jeg gidder ikke støvsuge, men tvinger meg selv. Alle sånne små ting i hverdagen, som frykt og "giddalaushet" styrer, snur jeg om på. Og vet du hva? Det gjør noe med meg. Det gjør meg til en bedre person hver eneste dag. 

Å ha det vondt er trygt

  • 16.03.2017 - 08:27

Jeg var nede hos min veileder for et par uker siden. Da hadde jeg en helt fantastisk dag, og jeg smilte fra øre til øre. Hun spurte hvorfor jeg var så blid, men det klarte jeg ikke å svare på. Jeg hadde ingen anelse. Jeg skulle omfavnet denne følelsen og lykken, men i stedet ville jeg kaste den bort.

Jeg er ikke vant til å ha det bra. Når ting blir for stabilt og bra i livet mitt, når jeg er for glad, føles noe helt feil. Det blir utrygt for meg. Jeg hadde en periode nå hvor alt var fint og flott, jeg kranglet ikke med noen, var ikke sur for noe, gjorde oppgaver hjemme med glede, fikk til det jeg ville osv. Men hodet mitt sa at jeg ikke skulle ha det sånn. Det føltes så rart og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. 

Jeg begynte å tiltrekke meg drama igjen eller starte det. Jeg begynte å diskutere med folk rundt meg, eller snakke med folk jeg ikke burde snakke med. Jeg inngikk en relasjon med en som ikke er bra med meg, men som er spennende. Den gjør hverdagen min ustabil, og det er trygt for meg. 

Dette høres muligens rart ut for de fleste. Men kaos er min trygghet. 

Motivasjon!

  • 16.03.2017 - 08:19

God morgen alle leserne mine!

I dag er formen mye bedre, og kroppen hadde godt av en dag med hvile. Målet mitt nå er å lytte til kroppen og ikke overdrive. Finne en viss balanse. 

Jeg vet at det kan være mange dårlige dager, og at det er vanskelig å finne motivasjon til å komme seg opp av sengen. Jeg vet hvordan det er å ikke se lys i tunellen. Jeg var deprimert i flere år, og det eneste lyspunktet jeg hadde var å drikke eller ruse meg. Da kunne jeg glemme det negative eller ha det gøy. Men når jeg prøvde å være flink og sette meg mål, ble det ikke bedre. Jeg kunne våkne om morgenen å ikke vite hva jeg skulle gjøre. Det ble nesten verre når jeg ikke drakk og ruste meg. Det er fordi jeg ikke jobbet med det jeg hadde i ryggsekken. Den var helt lukket igjen, og alt av følelser og minner bare dyttet langt ned i bånn. 

Det var behandlingen og møter som fikk meg ut av rusen. Men det som faktisk holder meg rusfri er rutiner, resultater og takknemlighet. Jeg har full forståelse at det kan se mørkt ut, og at veien er så lang å gå at man ikke vet om man orker å i det hele tatt starte. Det er lett for meg og andre å si: det blir bedre! Men det er vanskelig å lytte og forstå det når man er langt nede. Men man må ta det rolig, og et steg av gangen. Man ble ikke avhengig på en dag. 

Tenk at kun for i dag skal jeg holde meg rusfri. Kun for i dag skal jeg sette meg et mål. Det kan være å lage mat, dra på trening, gå en tur, rydde rommet, besøke familien og lignende. Jeg vet hvordan vi er, og skal ofte gjøre alt godt på en gang. Men ikke gjør det. Finn EN god ting du kan gjøre i dag, så du kan være stolt av deg selv når du legger deg i kveld. Når du står opp i morgen, så prøver du å gjøre det samme igjen. Ta en dag av gangen. 

Love makes you blind

  • 15.03.2017 - 22:25

Har du hatt den følelsen at du vil snakke med en person hele veien?

Har du hatt den følelsen av å savne en person med en gang hun/han går ut døra?

Har du hatt den følelsen at du egentlig vil bare mase og snakke, men må spille "hard to get"?

Har du våknet om natta for å sjekke om du har fått melding/snap av en du liker godt?

Har du falt for noen du føler du ikke har sjans på?

Har du fått følelser for en person du ikke burde ha følelser for?

Har du noen gang gitt mye av deg selv til en annen person uten å få mye tilbake? Og det spiller ingen rolle for deg der og da?

Har du likt en person så godt at du blåser i om personen har en negativ innvirkning på deg?

Har du fått følelser så fort for en person at du føler deg dum?

Har du hatt en person i livet som gjør at du blåser i alle andre planer? En som blir din første prioritet?

Har du likt en person så godt at du ikke engang ser noen andre rundt deg?

 

 

Overdrivelse til tusen

  • 15.03.2017 - 18:33

Nå har jeg trent nesten hver dag i ni uker. Jeg føler meg bra, men det avhengighets personen jeg er markerer seg veldig nå. Er det ikke rus, er det sex. Er det ikke sex, er det trening. Nå ligger jeg i sengen og kjempe sliten og dårlig. Jeg har overtrent til de grader.

Når jeg ser resultater og begynner å bli fornøyd, er det mye mer gøy å trene. Jeg våkner i seks/syv tiden hver morgen, spiser frokost, tar ulike treningstilskudd og går til trening. Jeg våkner å gleder meg til å komme på Evo rett og slett. Men når har overdrevet det, som jeg forsåvidt visste kom til å skje. Da jeg sto opp i går, dro jeg direkte på Evo, hadde cardio/intervaller men en hard styrkeøkt etterpå. Når jeg kom hjem etter to timer, var jeg så gira, og måtte få ut mer energi. Da valgte jeg å gå fra Konnerud der jeg bor, ned til byen og opp igjen. Det var 13 km, og jeg brukte to timer. Jeg var helt død når jeg kom hjem, og føttene mine blødde. Men Maren skulle ikke slutte, neida. Jeg dro på en ny økt med en venninne på Evo. Med cardio og styrke. 

Jeg hadde fortsatt mye energi og følte meg som en duraellkanin. Muligens var jeg bare overtrøtt og sliten. Men jeg følte meg bra, og la meg tidlig. Når jeg sto opp i dag tidlig, rakk jeg ikke tenke før jeg var på Evo igjen. Men i det jeg skulle sette i gang, mistet jeg det helt. Jeg hadde ikke sjans til å trene. Jeg var der en halvtime, før jeg måtte ta turen hjem igjen. Nå har jeg ligget i sengen i hele dag, og klarer ikke bevege meg. Jeg visste at dette kunne skje, at jeg gikk på en smell, men som jeg har sagt tidligere, er jeg en person som må gå på en smell og få konsekvenser før jeg hører og lærer. 

Nå skal jeg bare ligge helt stille i senga, spise masse mat og la kroppen få hvile. 

Hvorfor må jeg være lesbisk, bifil eller hetro?

  • 13.03.2017 - 17:39

Okey, nå skal jeg være veldig ærlig med dere (selv om min familie leser denne bloggen). Jeg kom ut av skapet for min familie i 2013. Det var vel ikke et stort sjokk, hvertfall ikke for mamma. Mine venner hadde visst det lenge, eller trodde at jeg var bifil. Det er jo ikke så vanskelig å forstå når man går å sikler etter jenter og blir forelsket i bestevenninna si. Men det var ikke poenget mitt. 

Poenget er at hvorfor må legningen min ha en definisjon? Hvorfor spør folk, er du lesbisk? Er du bifil? Er du hetero? Altså er ikke det ett fett? Jeg har hatt guttekjærester, og helt ærlig har jeg hatt sex med en del gutter også. Det har forsåvidt vært mest når jeg har vært rusa og har hatt et stort bekreftelses behov. Men jeg kan ikke si at jeg var sammen og bodde med min kjæreste i to år fordi jeg følte jeg måtte. Jeg var oppriktig forelsket i han. Men når jeg begynte å forstå at jeg hadde en stor interesse for jenter i tillegg, ble det for mye for forholdet kanskje. For jeg hadde ikke hatt en jente kjæreste eller hatt sex med en jente. Det var en stor del av meg, for jeg syns jenter var utrolig tiltrekkende. Jeg ville ikke være i et forhold med en gutt resten av livet uten å teste ut dette, og se hva jeg følte.

Da jeg flyttet til Oslo var det mye mer akseptert, og det tok ikke lang tid før jeg syns ulike legninger var helt normalt. Men jeg har vært veldig opp og ned. Jeg er veldig opp og ned. Jeg trodde jeg var lesbisk i en lang periode, for jeg bare var interessert i jenter. Jeg var nødt til å teste ut på alle områder. Men så begynte jeg å få følelser for en gutt igjen, og vi kom veldig nære hverandre. Så hadde jeg sex med både gutter og jenter igjen. 

Selv om jeg kun er interessert i jenter per dags dato, kan ikke jeg si hundre prosent sikkert at jeg ikke kommer til å være med en gutt igjen. Hvordan skal jeg vite det? Nei jeg har ikke lyst til å være med en gutt akkurat nå, fordi jeg blir rett og slett ikke tiltrukket. Men hva hvis jeg ikke har møtt riktig person? Jeg har et veldig åpent sinn. Jeg mener at legning ikke burde ha en definisjon. Jeg vet ikke om jeg er lesbisk eller bifil. Men en ting jeg vet sikkert, er at det driter jeg fullstendig i. En dag vil jeg møte den riktige personen for meg, og det er samme hvilket kjønn det er så lenge det føles riktig. 

Mest utålmodige personen i verden

  • 13.03.2017 - 16:36

Herregud, jeg eier ikke tålmodighet om dagen. Jeg har alltid vært en rastløs person, og alt skal skje med en gang. Alt skal skje forsåvidt i mitt tempo. Det kan være positivt på noen områder, for jeg liker å få ting gjort og rekke mye. Men på en annen side kan det være veldig negativt, særlig når jeg er med eldre mennesker. 

Som jeg skrev i et innlegg i sommer, fikk min bestefar hjerneslag. Han kom sett litt på beina igjen (bokstavlig talt), men nå er han veldig dårlig igjen. Farmor og farfar er to av de personene jeg respekterer mest i verden. Jeg elsker dem av hele mitt hjerte. Jeg har aldri hatt en eneste diskusjon eller krangel med dem, og vi har stått hverandre veldig nært. 



Jeg er en del med bestemor om dagen, siden bestefar er syk og bor et annet sted. Vi koser oss masse, ler og finner alltid på noe. Men jeg merker at humøret mitt forandres veldig negativt, og jeg er utrolig utålmodig når jeg med dem. Jeg har prøvd å ta meg sammen, men det er vanskelig. Men jeg tror jeg vet grunnen nå. Jeg er oppvokst med farmor og farfar, og de har alltid vært spreke. Det er ikke mange år siden bestefar kjøpte seg sykkel, og bestemor satt med beina i kryss i sofaen. Bestefar og jeg syklet sammen ned til campingen ved hytta for å kjøpe boller. Eller når alle tre elsket å kjøre båt hele sommeren. Jeg har så mange gode minner. Men alt dette snudde på et blunk. De ble plutselig mye eldre, og allmenntilstanden deres er forverret. Jeg tror at grunnen til at jeg blir dårlig humør rundt dem om dagen, er fordi jeg er oppriktig lei meg når jeg ser hvilken vei det går. Jeg tenker tilbake på de spreke besteforeldrene jeg hadde. Men nå skal jeg bruke min tid på dem, og verdsette dem. De har gjort alt for meg her i livet og stilt opp på alle områder. Nå er det min tur til å være der for dem. 

Lykke uten vodka, piller og pulver

  • 13.03.2017 - 10:05
video-1489395776

Bartender Maren

  • 13.03.2017 - 07:36

På fredag var jeg med en god kamerat på jobb. Jeg må ærlig innrømme at jeg savner å være bartender. Lage drinker, showe, musikk, gjestene, stemningen og pengene. Jeg vet jeg ikke kan gå tilbake til dette yrket selvfølgelig, men det var gøy å bare kunne komme seg bak en bar og leke i noen minutter. 





 

Holmenkollen!

  • 13.03.2017 - 07:27

På lørdag ble det mye planer, men lite energi. Mamma, lillebror og jeg var alene i helgen, siden min stefar dro til alpene for å stå på ski. Dermed tenkte jeg at jeg skulle bruke helgen med dem og bare slappe av. Men så var jeg invitert på bursdagsvors før Holmenkollen, og en ny bursdag på kvelden. På fredagen tok jeg en beslutning at jeg bare skulle droppe alt, og være med familien, men slik endte det ikke. 

Lørdag morgen, ferdig trent klokken 09, mye energi, blå himmel, sol. bursdag, venner og Holmenkollen. Det fristet veldig plutselig. Jeg fikk låne bilen og kjørte innover til Oslo. Det var utrolig koselig å se igjen alle jentene, både nye og gamle venner. Jeg er så glad for at jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg!

Da vi kom opp klokken et, var det helt kaos i Kollen. Et folkehav, men så utrolig bra stemning. Det tok sin tid å komme seg dit vi skulle, og finne alle de andre var et prosjekt i seg selv. Det gikk en time å bare komme seg gjennom "gratishaugen", og jeg kjente at jeg ble sliten allerede. Veldig mye alkohol, en maurtue av mennesker og høy musikk. Jeg kjente at nok var nok, og at jeg hadde kost meg med vennene mine nok. Det var ingen grunn for at jeg skulle være med videre. Jeg hadde møtt opp, kost meg og vært der. Nå kunne de få kose seg videre, og jeg dro hjem.



Når jeg kom hjem, var jeg helt død. Etter kun et par timer med fest, orket ikke kroppen og hode mer. Det var kun to timer til jeg skulle i en ny bursdag, men jeg kjente allerede nå at dette ikke kom til å gå. Jeg følte meg ikke bra siden jeg måtte droppe å gå i bursdagen til en god venninne, men samtidig måtte jeg ta til fornuften. Skulle jeg høre på kroppen min og bli hjemme, eller dra i bursdagen for andre sin del? Nei slikt er jeg ferdig med, så jeg ble hjemme med mamma og lillebror.

Aggressiv om dagen

  • 09.03.2017 - 10:31

Jeg kjenner at jeg er mye aggressiv om dagen. Jeg har begynt å reagere sterkt på små ting, og det går ofte ut over de hjemme eller de jeg er glad i. En minste ting gjør meg irritert eller skuffa. For et par dager siden hadde stefaren min hjemmekontor siden lillebror var syk. De kunne kjøre meg ned til trening på morgenen. Jeg ble så sur og irritert fordi de brukte så sykt lang tid på å få på skoene. Jeg er en utålmodig person, særlig når jeg skal noe eller gleder meg til noe, så vil jeg at det skal skje fort og i mitt tempo. Jeg begynte rett og slett å kjefte og smalt igjen døren. For en utakknemlig drittunge. Da er jeg nødt til å gå i meg selv, og tenke hvorfor det er sånn. Jeg tror det kommer mest av at jeg går på mindre møter om dagen. Jeg hadde en periode hvor jeg gikk på fem møter i uken. Da merket jeg at jeg var i balanse, og jeg klarte å kontrollere følelsene mine. Nå som jeg kun har vært på to møter i uken, føler jeg at tilfriskningen min står på pause eller går bakover. Jeg blir som jeg var i tenårene, klager på de rundt meg og blir fort irritert på mamma. Jeg trenger møter, så da er det bare å komme seg dit.

Jeg bruker treningen min til å få ut aggresjon, og det er deilig. Hvis jeg føler meg dårlig, kan jeg dra å trene det av meg. Her er et lite skrytebilde av progresjonen fra trening i dag. Mye å gjøre, men deilig å være på rett vei!


Herregud, det er noe jeg må bli mye bedre på, og det er å dusje etter trening. Jeg går hjem fra trening hver dag, så når jeg kommer hjem er jeg ofte sliten og sulten. Da er det deilig å bare sette seg ned å spise eller se på tv. Så kan det ta flere timer før jeg kommer meg i dusjen. Men det er jo bare ekkelt. Dessuten får jeg uren hud på ryggen. Jeg sitter faktisk å skriver dette innlegget i treningsklærne mine nå, og jeg kom hjem for en time siden. Så nå avslutter jeg dette random innlegget og kommer meg i dusjen. 

Ha en fin dag alle sammen <3

Dere opprettholder bloggen

  • 08.03.2017 - 23:06

Hver dag får jeg flere meldinger av dere. Det kan være alt fra "ha en fin dag", til en trist historie fra noen som har mistet en nær eller hvor en beskriver hva bloggen betyr for seg. Noen dager tenker jeg "skal jeg fortsette å skrive". Men disse meldingene jeg får fra dere, gjør det verdt å fortsette. Jeg føler at mange der ute setter pris på ærligheten og hva jeg gir av meg selv. Hvis jeg kan hjelpe ET menneske, betyr det mer enn noe annet. 


Jeg vet jeg kan være dårlig på å svare til tider. Jeg beklager for det, men når det hoper seg opp, og jeg har en dårlig dag, går det litt i glemmeboken. Jeg må huske å ta vare på meg selv, til tross for hvor offentlig jeg har gjort meg. Men dere skal vite det at jeg setter stor pris på meldinger og kommentarer fra dere, rusavhengige, medavhengige eller andre. 

Jeg vet at mitt valg å legge ut hele mitt liv til offentligheten har trolig påvirket arbeid og lignende. Hvis jeg søker jobb, er det bare for arbeidsgiveren å søke opp navnet, og de vil da finne bloggen. Jeg skulle ønske at folk tenkte annerledes og godtok at folk har en fortid og kan forandre seg, men dessverre er det ikke slik i samfunnet vårt. Men jeg kommer ikke til å slutte av den grunn. Jeg vet hvorfor jeg skriver bloggen, for å skape forståelse og hjelpe andre, så hvis folk vil være kristiske og dømme, skal de få lov til det. Kanskje det en dag er noen som vil gi meg en ny sjans. 

En ting til. Jeg har trent en god stund på EVO Konnerud nå. Jeg har trent en del ganger på samme tidspunkt som en annen dame. Hun har vært motivasjon for meg, da hun er veldig fokusert og ser fantastisk ut. Man går jo ikke rundt å sier hei til alle man møter og kikker på, så det har jeg ikke gjort. Men i dag tidlig møtte jeg henne på bussen. Hun smilte til meg og sa hei. Når vi begge gikk av bussen, kom hun bort til meg og spurte om det var jeg som trente på EVO. Deretter spurte hun "er det du som en Maren?". Hun utrykket at hun hadde lest bloggen og sa mye fint. Jeg fikk et helt annet og positivt inntrykk av henne, og jeg syns det faktisk var gøy at vi snakket. At den personen jeg har fått inspirasjon av og sett på hver gang jeg trener, faktisk kom å snakket med meg. Det gav et nytt boost. 

 

 

Jeg må legge inn en kommentar til forrige gjesteinnlegg. Det ble skrevet om mitt gamle arbeidssted, Baroque. Jeg vil bare forsikre folk om at mitt rusbruk har ingenting med dette stedet å gjøre. Baroque/sirkus tar avstand fra dop. Poenget var at det var min første jobb i utelivet, og det var selve bransjen som gjorde det lettere for meg å gå mye ut, flytte grenser og lignende. 

Gjesteinnlegg fra en nær kamerat

  • 08.03.2017 - 08:07

Når du er redd for bestevenninnen din hver dag. 

Maren er en fantastisk jente som alltid er positiv og blid. Når jeg først ble kjent med Maren slet hun mye med sin identitet, og hun kjempet hardt for at alle skulle like eller godkjenne henne. Dette slet på hun, og jeg tror det er en av grunnene til at hun startet å bruke dop. Mye fordi hun kom i kontakt med feil mennesker via jobben på Barouqe; som eksponerte hun for det og som hadde en veldig negativ innvirkning på hun. Maren ville at alle skulle like henne. Når hun ble tilbudt dop så takket hun ja for å ikke virke annerledes, og være en del av de ?kule?. Jeg har aldri lagt meg opp i hva andre velger å gjøre, heller ikke når det kommer til valg jeg kanskje ikke selv hadde tatt. Men jeg er aldri redd for å si det jeg mener hvis jeg først blir spurt. Jeg utrykket flere ganger ovenfor Maren hva jeg syntes om dop misbruket hennes.

Jeg og maren ble først kjent via felles venner, og når jeg flyttet til Oslo ble vi på alvor gode venner. Vi var begge glade i å være sosiale og når det er sommer så går det hånd i hånd med alkohol og utelivet. Vi var ute nesten hver eneste dag og hadde det utrolig gøy sammen. Men jeg så fort den mørke siden av Maren hvor hun tok dop, lyvde og hadde et ekstremt oppmerksomhets behov. De første gangene hun kollapset ble jeg oppriktig redd og følte meg maktesløs. Det å være ute med venner ble ikke det samme når jeg visste at hun kunne kollapse i armene mine og jeg måtte bære hun til Taxi og få lagt henne. Jeg satt oppe og vurderte flere ganger om jeg måtte ringe ambulansen eller om det ville gå bra. Etter dette, da Maren var ute uten at jeg var i nærheten, hadde jeg alltid mobilen på det høyeste volumet jeg kunne og satt på en alarm på tidlig på morgenen. Dette var bare i tilfelle noe skulle skje. Hvis hun prøvde å få tak i meg eller en venninne av hun prøvde å få tak i meg fordi maren hadde sluknet eller var så dopet at de trengte hjelp. Da kunne jeg stille opp med engang. Jeg håpet jo at de telefonene ikke skulle komme, men det gjorde de. Første gangen det skjedde ble jeg super stresset og løp ut av leiligheten, kastet meg i bilen før jeg kjørte til det Nashspillet hun var på og hentet hun. Dagen etterpå skjønte hun ingenting; ikke hvor hun var eller hvorfor jeg var der med hun. Maren ga alltid utrykk for at hun hadde kontroll på situasjonen og at det ikke var et problem. Hun skulle ikke trenge noen som skulle passe på hun, og jeg merket at jo mer jeg ga utrykk for bekymring og venne kretsen hennes, skjøv hun meg lenger og lenger unna. Så etter en stund sluttet jeg å snakke med hun om det med mindre hun spesifikt spurte meg om situasjonen hun var i. Heldigvis for min egen del tok en av jente gjengene hennes godt vare på henne, og når jeg ikke kunne være der så visste jeg at de var der og kunne ha en viss kontroll på hva som skjedde.


Det ble så ekstremt at hver gang vi var ute så måte hun ta dop. Helst mdma da det var hennes favoritt, og hun nøt det å kun reagere på følelser og være glad i alt rundt hun. Dette ledet som oftest til en eller flere partnere i løpet av samme kveld og det var tydelig at det hadde gått ut av kontroll. Hun måtte støttes, bæres eller så måtte jeg rett og slett lure hun til å dra hjem. Ved å friste med forskjellige ting jeg visste hun reagerte positivt på. Ved flere anledninger måtte jeg se meg nødt til å lyve til hun for å få henne til å ikke dra på det nashet eller ikke ta det dopet. Det værste var ikke det at hun i dopet tilstand gjorde alt dette, men at når hun våknet dagen etterpå så var minnet hennes slettet. Det lille hun husket vridde hun til noe positivt. Selv om det for de aller fleste hadde hvert uhyggelig skremmende, så hun på det som en lek hvor hun fikk noe hun kunne sjokkere/skryte av til vennene sine. Dette kunne være alt fra en trekant til enorme dop inntak, black outs, penger, ekstreme nash og voldtekt.

Maren ble i dopet tilstand flere ganger utsatt for seksuell misbruk. Dette er noe som er vanskelig å sette fingeren på og beskrive for meg. Hun hadde til vanlig også et dårlig filter på hva hun sa og snakket flere ganger uten å egentlig tenke over hva hun sa. Dette ble bare verre når hun var dopet og førte til at hun fikk oppmerksomhet fra mange som hun ikke ønsket oppmerksomhet fra i utgangspunktet. Dette var noe de utnyttet. For dem var det ikke noe forskjell på at hun var dopet til det ekstreme og besvimte. Det var en åpen invitasjon, for at de kunne gjøre det de ønsket. Jeg har aldri vært så lei meg som da hun fortalte at hun hadde blit voldtatt. Våknet med en eller annen oppå seg, hun ikke visste hvem var og måte kjempe seg vekk og ut derfra. Men når jeg så på hun så virket det som om det var som at hun hadde glemt å kjøpe noe på butikken. Hun klarte ikke ta det seriøst eller innse at det var på grunn av dopet at hun hadde havnet i denne situasjonen. Følelsen av at du vet noe slikt har skjedd, men ikke klarer å komme gjennom til Maren. At alvoret i situasjonen blir bare pratet vekk. Man ble hjelpesløs og mister motet, hvordan skal man reagere i en slik situasjon når det blir snakket høyt om, men kun i forbi farten.


Når Maren var dopet så var hun ekstrem når det kom til fysisk kontakt, og selv om dette var noe som ble forsterket av det hun proppet i seg var det mange ganger også en mulighet for å vise seg selv, fordi hun var så attraktiv og kunne få de hun selv ville. Under fadderuken til Markedshøyskolen var Maren i fyr å flamme. Hun kunne dra ut hver dag uten at noen så på det som ekstremt, og hun nøt oppmerksomheten hun fikk. Dette var en uke jeg ikke så spesielt mye frem til. Jeg visste hva som kom til å skje og at telefonen min kom til å brenne opp av meldinger og samtaler fra de rundt hun, og fra henne når ting ikke var som det skulle. Noe det aldri var.


Maren hadde vært på byen og dopet seg, vi hadde snakket på meldinger flere ganger den dagen og jeg visste hvor hun var og hvem hun var med. Plutselig ringer hun, og jeg skjønner ikke et ord av hva hun sier. Jeg hører hun har blacket ut og at hun kjemper for å holde seg ved bevissthet. Til slutt til min fortvilelse blir samtalen brutt. Det ringer straks opp igjen fra et annet nummer. Det er taxisjåføren til Maren. Det viser seg at hun har falt inn i taxien og ligget på gulvet å prøvd å ringe meg. Han får ikke kontakt med hun men lurer på hvor jeg er. Jeg er allerede i en taxi på vei til der jeg visste maren var ute. Jeg ga han adressen til leiligheten min og ba han kjør hun ditt med en gang, så jeg kunne betale når jeg kom i min taxi. Når jeg kommer frem ser jeg ingen taxi og jeg prøver desperat og ringe Maren. Plutselig hører jeg en telefon som ringer rundt hjørnet. Der finner jeg maren liggende bevisstløs på en benk. Jeg prøver å få kontakt med henne, men det eneste jeg får ut av hun er noen lyder. Plutselig hører jeg noen stemmer som roper og hoier. Jeg så på andre siden av veien, fire etasjer opp, at det sitter to stykker i vinduet og følger med. De forsikrer seg om at jeg kjenner Maren. De fortalte taxi historien, og sa ifra de hadde funnet frem telefonen for å ringe politiet. Jeg løfter Maren over skulderen og inn i leiligheten hvor jeg får lagt hun og sørget for at alt er som bra som det kan være i en slik situasjon. Jeg lå våken i flere timer og passet på hun, sjekket at ting var på bedringens vei og om det var nødvendig å ringe etter ambulanse. Dagen etter til tross for gårsdagens hendelser, gjør maren seg klar for nok en dag med fylla og ler vekk hendelsen som mange ganger før.

Når Maren fortalte at hun skulle bli innlagt for dopmisbruk ble jeg ekstremt lettet og glad, Maren er en fantastisk person med så mye glede og latter å bringe. Og jeg håper folk skjønner det til tross for at hun har tatt livs avgjørelser tidligere, mange andre tar sterk avstand til. Jeg er utrolig stolt over at hun nå skjønner selv hvordan ting har utviklet seg, og ikke lenger anser det som noe hun har kontroll over. At hun står frem så åpent og sårbart, at hun ønsker å lære og advare andre om dop og miljøet rundt dette, og ikke minst at hun fortsetter å kjempe selv om det til tider kan virke overveldende og håpløst. Du vet vi og familien din er her for deg uansett hva det skulle være.

Kropp og vekt

  • 07.03.2017 - 21:08

Det er forbausende å se hvor mye kroppen forandrer seg når man slutter å drikke alkohol. Jeg merker stor forskjell, da jeg har gått ned 14kg på det meste. I fjor sommer veide jeg 63kg, så gikk jeg ned til 49kg ved slutten av årsskiftet. Jeg har begynt å få et sunnere forhold til mat, og trener mye styrke, så nå har jeg gått opp til 52 kg, og det er jeg veldig fornøyd med. Jeg ble veldig påvirket av folk rundt meg, og det gjorde at jeg begynte å tenke mye på vekt. Etter jeg kom ut av behandling ble vekten min en ny avhengighet, og jeg lot være å spise mat for å holde vekten min nede. Men etter å ha jobbet mye med meg selv, lærte jeg å behandle kroppen min bra, og heller fokusere på hva jeg spiser og trene, i stedet for å ikke spise i det hele tatt. Og jeg syns selv jeg ser bedre ut nå enn noen gang nå.

Vekten har ikke så mye å si, det er jeg klar over, men jeg ville fortelle dere hvordan kroppen min forandrer seg uten alkohol og rusmidler. Alkohol og rusmidler gjør at man får mindre energi. Jeg husker godt at jeg ofte måtte sove på dagtid i periodene jeg drakk kun alkohol. For om jeg brukte dop klarte jeg å holde meg oppe i dager. Alkohol gjorde også meg sulten hele tiden, og den verste nattmaten var normalt. Alkoholen ødela restitusjonen min slik at treningen ikke fikk full effekt. Men det jeg la mest merke til, er hvor mye jeg gikk opp i vekt. Jeg ser dette også på folk rundt meg. De som tidligere har hatt en sunt forhold til alkohol og klart å opprettholde kropp med trening, men ikke lenger klarer det, og går mye opp i vekt på grunn av høyt alkoholinntak. En av konsekvensene mine som alkoholiker ble nettopp vekten min. 

Jeg vil ikke virke overfladisk å si at vekt er veldig viktig, men samtidig så har det en del å si for enkeltmennesket. Det blir feil å skulle gå ned i vekt for at andre skal syns du er fin. Men så lenge man har et sunt forhold til det, trener for å ha god helse, få bedre selvtillit, ha rutiner eller få bort den usunne vekten man har pådratt seg av alkohol, ser jeg ikke noe feil med det. Jeg ville ikke skryte av meg selv og hvordan jeg så ut for noen måneder siden, for jeg visste at jeg så vidt spiste mat. Jeg gjorde alt på en usunn måte. Og være tynn fordi man lar være å spise er flaut. Men nå passer jeg på hva jeg spiser, jeg trener hver dag og drikker ikke alkohol. Da må jeg få lov å være stolt av det jeg har oppnådd og kroppen min. 

Dette første bildet viser kroppen min så ut for et par år siden:



Dette er hvordan jeg ser ut nå:



Man tenker sikkert at det første ikke bildet var ille. Og hvis jeg bruker hodet mitt, så kan jeg vel si at jeg aldri har vært særlig overvektig, det blir for dumt å si. Men det er stor forskjell på de to bildene for min egen del. Ikke bare i utseende, men for meg representerer kroppen min sunnhet og en kropp uten alkohol. 

Jeg tror den største forskjellen utseendemessig og vektmessig er ansiktet mitt. 



 

 

Russen...

  • 07.03.2017 - 15:51

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I dag vil jeg snakke om noe helt annet, russ. Jeg ser så mye snakk om russen på sosiale medier og aviser om dagen, og det er et viktig tema. Jeg vet hvor viktig og høyt jeg satte min egen russetid, og dette var hovedmålet for hele videregående. Vi begynte med dugnader og pengeinnsamling fra første klasse, og brukte mye tid og energi på dette. Folk kjørte rundt for å finne bussene til hverandre, og gjorde mye for å avsløre navn og konsept. Ja det ble til og med krangler mellom bussene. Vi fikk produsert dyre låter med både dekknavn og konsept, og det ble en konkurranse for andre å ha lengst buss, best anlegg osv.  

På denne tiden anså jeg meg selv som voksen, og jeg trodde også jeg var kjempe kul. Men sannheten er at jeg var en liten drittunge med helt feil mål og mening på skolen. Jeg så ned på "nerdene" fordi de ikke hadde et sosialt liv; ikke et som falt i min smak. Jeg forsto ikke hvordan de kunne være "gå-russ" og tenkte at de kom til å angre. Men helt ærlig angrer jeg den dag i dag på at jeg ikke valgte deres vei. Det var nok ikke lett for alle, men det å fortsette sin vei, gjøre det bra på skolen, prioritere det som er viktig for fremtiden og drite fullstendig i de "populære" gjengene. Ja det skal de ha all skryt i verden for. Dette var de som var voksne. 

Det som irriterer meg mest med russetiden i dag, er sangene deres. Jeg føler meg litt gammel kanskje når jeg sier det, men jeg syns det blir for drøyt. Eldre, voksne mennesker som lever av å lage russelåter. Man skulle da tro det gikk an å skrive om noe annet enn fyll, dop, sex og horer. Jeg klarer bare ikke sette meg inn i tankegangen deres. Har jeg vært like ille, har jeg vært en like stor drittunge som dem? Jeg blir helt satt ut og flau når jeg hører hva folk produserer og har som låt til bussen deres. Jeg føler at for hver år blir det verre, fordi ungdommen skal vise seg frem og være "verst". En slik sang kan gi mye oppmerksomhet, og det er nettopp det russen er oppslukt av. Jo drøyere sangen er, jo mer oppmerksomhet. 

Jeg sier ikke at vi var perfekt i vår tid, langt i fra. Jeg har sett på bilder og filmer fra den tiden, og jeg blir oppriktig flau over personen jeg var. Hvor utrolig barnslig det var mulig å være. Det er lett å se tilbake på det nå, og jeg forstår at for de som er russ nå eller på den alderen, så føler man seg voksen. Men jeg kunne bare ønske at de opprettholdt russentiden og ikke satt den i fare. For jeg mener at feiringen er bra i seg selv og det er et godt konsept. Men de ødelegger det selv ved å ha et alt for stort fokus på oppmerksomhet, fyll, dop og sex. Man så og si lever for russetiden på den alderen, fordi man tror dette er det store i livet. Newsflash, det venter større og bedre opplevelser enn tusen rølpe, fulle drittunger samlet på et sted.

Nå skal jeg vise dere hvordan jeg så ut en av de siste dagene i russetiden, flere uker hvor jeg har drukket hver eneste dag. Æsj



 

Alkohol er et rusmiddel, punktum.

  • 06.03.2017 - 18:32

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg tror en av de største tabbene en rusavhengig eller alkoholiker gjør, er å nettopp tro at man har blitt frisk. Noen skal bevise for seg selv og andre at man ikke har et problem, så man tar en uke eller en måned helt uten rusmidler, og når det går fint, så tror man at man er frisk. Men dette er jo bare helt absurd. 

Jeg kunne også si til meg selv at denne uken skal jeg ikke dra ut eller ta noe, og jeg klarte det. Men når jeg begynte å drikke eller ruse meg, var det like godt. Jeg ble like hekta på følelsen, og det ble verre og verre. Jeg trodde ikke jeg hadde et problem, også fordi i mitt miljø var det normalt. De fleste gjorde det samme, drakk like mye og ruste seg. Dermed trodde jeg at jeg var normal, og kunne fortsette. Nå har jeg ikke like mye kontakt med de som ruser seg. Jeg har tatt avstand, og fått kontakt med mine gamle venner igjen, de som ikke bruker. Jeg merker at når jeg er med dem, minsker rus suget mitt. Hvis jeg drar til Oslo og er rundt folk som drikker alkohol, blir linja og grensa mer hvisket ut, og mindre rasjonaliserte tanker kommer. Jeg begynner å leke med tanken at jeg er frisk, fordi jeg har vært så flink. Jeg har jo ikke brukt rusmidler på nesten åtte måneder, så da kan jeg vel drikke alkohol. De siste helgene har jeg vært med en venninne på kveldene som får meg til å glemme rusmidler. Så jeg merker at et riktig selskap gjør mye godt for meg, og får tankene mine på noe annet og positivt. 

Det er mange som spør meg hele tiden, når blir du frisk? Jeg skjønner at de som har mindre kunnskap og ikke kjenner til denne sykdommen ordentlig, ikke helt forstår. For med mange sykdommer finnes det en kur, at man kan ta en medisin så er man frisk. Men fakta er at man blir ikke det når man er alkoholiker eller rusavhengig. Jeg hører om et fåtall som faktisk klarer å nyte alkohol etter mange år rusfri tid, men dessverre gjelder dette så få at man ikke burde ta sjansen. Vi vet at selv om man har en time rusfri eller 10 år rusfri tid, er ikke glasset lenger unna enn det hånda rekker. Vi kaller det en progressiv sykdom, fordi vi kun kan holde oss rusfri ved å jobbe med oss selv kontinuerlig og ta riktige valg. Men så lenge man ikke tar disse fornuftige valgene i livet, vil det fort gå tilbake til misbruk. Jeg tror en av de viktigste tingene er å tenke over hvem man omgås med. 

Jeg kjenner fler som har gått på den smellen at de tror alkohol er noe uten om. "Maren, jeg er rusavhengig, jeg har ikke et problem med alkohol". Jeg sier ikke noe på det lenger, og må la de ta den avgjørelsen selv. Men jeg vet godt hvordan det ender, og flesteparten kommer alltid tilbake til meg og sier at det var rett. Det ble mer og mer alkohol, og man så ikke lenger grensen. Når man er påvirket så tenker man ikke konsekvenser lenger og det er vanskelig å ha noen sans for fornuft. Det vil da være enkelt å bruke noe annet. Mange vil heller ikke slutte å drikke alkohol da dette er en stor del av sosiale settinger. Man er redd for å akseptere fakta, at alkohol er et rusmiddel, for da må man slutte å drikke også. Det er jo den siste biten som kan gi en form for rus, og jeg forstår dere som har det slik. Jeg syns det er skikkelig kjipt å ikke kunne drikke alkohol igjen. Selvfølgelig har jeg lyst til å kose meg jeg også. Men jeg har lært at det finnes så mye annet her i livet, og når jeg er med folk som ikke bruker, eller folk jeg er glad i, tenker jeg ikke engang på alkohol. Jeg har lært meg å kunne kose meg hjemme en lørdag. Men jeg har også lært meg etter en god stund, å kunne dra på byen å ha det gøy uten alkohol. 

Sum av sumarum mener jeg at de som ikke innser at alkohol er et rusmiddel, vil en dag, uansett om det er en måned eller flere år, gå tilbake til det samme mønsteret. Det er fakta og bevist. Jeg mener også at man burde velge venner med omhu. Velge hvem man vil bruke tiden sin på, hvem man vil tilbringe helgen sin med eller hvem man drar på byen med. 

 

Døden som konsekvens, men ikke ille nok.

  • 05.03.2017 - 11:20

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg har en personlighet som tilsier at jeg skal presse meg selv til det ytterste, og må falle hardt før jeg skjønner at det ikke er smart. En av grunnene til at jeg er rusavhengig, er fordi jeg alltid skulle ta mer enn alle andre, og se hvor langt jeg kunne dra det. Jeg drakk til jeg var bevisstløs og hadde kramper, tok en ekstra stor dropp med mdma eller fyrte på med en haug med linjer av kokain. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om jeg døde? Hva er så ille med det, tenkte jeg. Jeg får ofte den tanken igjen i dag også, og det er skremmende. 

Jeg har blitt mer glad i meg selv, og jeg har lært mye de siste månedene. Ting ble mye bedre etter jeg hadde tilbakefallet mitt, som nå er 63 dager siden. Men jeg savner det å kunne sette seg ut i solen å ta en øl med vennene mine. Jeg savner rusen når man drikker og er på en nattklubb. Jeg savner det å kunne la alt gå, ikke tenke og bare kose seg i nuet. Jeg har lyst på alkohol, og jeg har lyst til å drikke med måte og ha disiplin. Men samtidig vet jeg at dette ikke går ann, ikke ennå. Jeg fantaserte om å bruke rusmidler senest i går kveld. Jeg gjorde ikke noe med det, men jeg satt bare å tenkte. Gjør det noe om jeg tar meg EN kveld hvor jeg drikker og tar kokain? Må jeg i det hele tatt si det til noen?

Så tenker jeg på alle konsekvensene mine. Hvor mye jeg mistet, og kan miste hvis jeg går tilbake. Jeg ødela meg selv ved å bli en dårlig person. Jeg var aggressiv, manipulerende, rastløs, likegyldig og deprimert. Listen er for lang til å skrive her. Men det jeg vet, er at det kom ikke noe positivt ut av det i lengden. Jeg har vært heldig som har en familie som fortsatt er her. Jeg bor gratis hjemme siden jeg ikke har jobb, og får være med dem på mye. De gir meg tillit hver eneste dag, og det er min oppgave nå å ikke bryte dem. For jeg vet at jeg hvis jeg gjør noe nå, har ikke jeg et sted å bo i morgen. Da er jeg på gata. 

Men nå skal jeg være veldig ærlig med dere. Min ruspersonlighet og krokodilla på ryggen sier til meg noen ganger: er det ikke verdt det? Gjør det noe om du blir kastet ut, gjør det noe om du mister venner og familie, gjør det noe om du dør, så lenge du får ruset deg en gang til? Jeg vet det kanskje høres sykt ut, men det er fakta. Jeg vil ikke juge og si at alt er rosenrødt hele veien. Jeg har drømmer om natta, og rustanker om dagen. Ja jeg savner det. Men jeg er nødt til å ta meg sammen, se på hva jeg har oppnådd og den personen jeg har blitt. Det kan være veldig vanskelig når ting ikke går min vei. Jeg har ikke jobb og bor hjemme. Disse to tingene gjør at jeg vil bare fortsette å bruke. For hva er egentlig vitsen? Jeg skal stå på, gå i møter, trene og jobbe med meg selv. Men jeg vet at jeg må ta større tak fremover og er nødt til å få jobb og bo hvis dette skal gå bra. 

Panikkangst

  • 28.02.2017 - 10:28

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig. 

I skrivende stund sitter jeg på en rom alene, på tiltaket til Nav. Jeg skulle egentlig vært i forelesning nå, men måtte sende melding til veilederen min så jeg kunne bli hentet ut derfra. Dagen startet helt ok i dag, men det vippet over i forelesningen. 


Det er lenge siden jeg har hatt panikk eller angst, men det fikk jeg i dag. Jeg tror det har mye med gårsdagen å gjøre. Etter å ha hatt et lite nederlag og blitt avvist av en jeg hadde blitt glad i, sank humøret mitt. Jeg prøvde å si til meg selv at jeg ikke brydde meg, og ikke hadde noen innvirkning, men tydeligvis har det det. Jeg likte å snakke med personen, og nå når jeg har panikkangst, skulle jeg gjerne snakket med denne personen. En som skjønner meg. Men sånn er livet, alt går ikke alltid etter planen, og man kan ikke forutse alt. Men slike små ting kan balle seg på i perioder, og da brygger det opp til storm. Det er derfor viktig å jobbe med alle de små tingene før man går på en smell. Som en vis mann sa: du må lappe taket i fint vær, slik at når uværet kommer er det tett. 


Det som skjedde i dag, var ikke like greit. Jeg har endelig blitt trygg på gruppa og forelesningen. Jeg kan gå inn alene uten at noen må hente meg ute. Jeg sitter ved siden av en annen dame på første rad, og jeg tør å gi tilbakemeldinger. Men i dag var en ny mann med i rommet. Jeg merket for at noe var galt tidlig. Han snakket utydelig, øynene hans var blanke og pupillene store. Alt tydet på at han var rusa. Jeg syns det var skikkelig ubehagelig. Hadde jeg hatt en bra dag og følt meg sterk, hadde jeg neppe brydd meg. Jeg har jo vært i flere situasjoner i det siste hvor folk drikker eller ruser seg, men da har jeg vært trygg på meg selv slik at det ikke har en påvirkning på meg. Men når jeg allerede var litt nedfor når jeg kom i dag, og en sitter bak meg og er høy, gikk ikke ting som det skulle. Jeg merket at pulsen min steg fort, jeg begynte å skjelve, bli urolig og til slutt gråte. Heldigvis har jeg en fantastisk veileder jeg kunne sende melding. Hun kom fort opp å hentet meg, så nå sitter jeg som sagt å jobber alene på et rom. 

Frykten for å bli avvist

  • 28.02.2017 - 09:24

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

En stor del av min personlighet er frykten for å bli avvist. Dette skjer på alle områder i livet mitt, venner, familie, forhold, arbeidsplass og lignende. Etter jeg var i behandling og jeg fikk mer selvinnsikt, forsto jeg at dette var et problem. Da jeg sluttet å bruke rusmidler, og ikke var like varm i trøya lenger, ble frykten for å ikke bli godtatt stor. 

Jeg la ekstra merke til dette da jeg startet i felleskapet til NA. Jeg har gått her i over syv måneder nå, og har fortsatt ikke funnet meg en sponsor. Jeg er redd for å spørre noen om de vil, i tilfelle de svarer nei. Hvordan skal jeg da reagere, og hvordan vil det har en innvirkning på selvfølelsen min? Kanskje noen syns det høres teit ut, men for meg er det et hverdagsproblem. Hvis det kun er et ledig sete på bussen, velger jeg å stå. Jeg turte ikke å spørre på skolen om noen ville være på gruppe med meg, i tilfelle jeg fikk et nei. På tross av at jeg flørter mye og danner fort relasjoner, knytter jeg med ikke til mange, for da blir jeg ikke lei meg hvis det skjærer seg. Jeg har vært forelsket kun en gang, og det endte ikke bra, og tanken på at det skal skje igjen er ikke god. Tanken på å bli avvist. En av min forsvarsmekanismer er å alltid ha noen på si. Snakke med flere jenter samtidig. Hvis jeg blir avvist av en av dem, vil det ikke spille noen rolle siden jeg har noen andre å gå til. Dette er veldig usunt, og jeg brenner meg på det ukentlig. Jeg er fullt klar over at jeg må slutte med det, men samtidig har det blitt en ny avhengighet. 

Jeg kan huske da vi gikk på skolen, og skulle spille fotball. Når vi skulle dele ut lag, og to ble valgt ut til å velge annenhver spiller. Min største frykt var å bli valgt til slutt, at de ikke ville ha meg. Dette kan også være en grunn til at jeg fikk oppmerksomhet- og bekreftelses behov. At jeg gjorde mye ut av meg selv hele tiden for at folk skulle syns jeg var kul, så ville de være med meg. Være gal og verre enn alle andre hele tiden, så det var spennende å være med meg. Men når man blir voksen, fungerer ikke dette lenger. Man vil ikke være med en person som søker oppmerksomhet på denne måten. Det er ustabilt, og lett å lese at en slik person er umoden. Etter behandling har jeg blitt en veldig rolig person, og det er uvant. Så det å bli avvist er et større problem nå. 

Hvor tror jeg alt dette kommer fra?

Jeg tror at dette kommer fra barndommen. Jeg har følt meg en del utenfor, og at jeg ikke var god nok i den ene delen av familien min. At jeg aldri ble en del av, og følte meg ofte avvist. Som jeg har sagt tidligere slet jeg med at jeg ikke fikk noen oppmerksomhet fra en som er nær, som gjorde at jeg søkte mye av dette i ettertid. Dette har også gått ut over det seksuelle, og bekreftelsen på kropp. At folk vil ha meg. Men dette skal jeg skrive om i et nytt innlegg til dere senere. Nå må jeg fokusere på meg selv. Blir mer glad i meg selv, slik at jeg ikke lenger blir redd for å bli avvist. For det er ikke farlig, og man kommer til å bli avvist mange ganger i livet i ulike settinger. 

Fest foran familie

  • 27.02.2017 - 11:29

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Familie har alltid vært viktig for meg, da vi er mange og veldig nære. Mamma har tre søstre, som alle har flere barn, og vi har alle god kontakt. Gjennom hele barndommen har det vært mye tradisjoner, og vi har alltid møttes i ferier og høytider. Fjellturer, langrenn, aking og kortspill samlet alle hos besteforeldrene mine i Uvdal. Men da mamma og jeg skulle se på familiebilder fra de siste årene, fantes det ikke et eneste med meg. 

Jeg ville heller på afterski i Hemsedal enn å være med familien. Jeg ville heller dra ut på en bransjesøndag, eller å dra i bursdag til et familiemedlem. Jeg glemte å si gratulerer med dagen, eller ringe å høre hvordan det gikk med dem. Jeg tok ikke lenger del i noe som helst, og det ble viktigere for meg å drikke, feste og bruke andre rusmidler. Jeg nedprioriterte familien min. Jeg slet lenge med å innse dette, da det gikk på akkord med mine egne verdier og moralen min. Jeg fortsatte å si i behandling at familien var det viktigste. Men det er jo ikke mulig å si det, når handling viser noe annet? Hvordan kan familie være viktigst når jeg uteblir fra alt, og heller ruser meg? Ja, jeg vil at familien skal være det viktigste, men det betyr ikke at de er det. 

Jeg elsker mamma og lillebror over alt på jord. Men fakta og selvinnsikt viser jo faktisk at jeg har valgt å drikke og ruse meg fremfor å være med dem. Alle gangene jeg kunne vært med dem på kino, på hytta eller sett lillebror spille fotballkamp. Men jeg var egoistisk og tenkte kun på å ha det gøy, og valgte heller å dra ut på byen. I dag er jeg så utrolig lei meg på for alt jeg har gått glipp av, og hvordan jeg har behandlet dem. Jeg var livredd for å gå glipp av noe i Oslo, en bra fest eller masse kokain, men det var det samme hver eneste dag. Jeg visste at mamma satt hjemme å var bekymret for meg, men som en manipulerende person som jugde 24/7, kunne jeg ikke brydd meg mindre. Og det er helt sykt å tenke på. Jeg får helt panikk av å tenke på at lillebroren min i det hele tatt kommer til drikke alkohol! Jeg ville aldri satt familien min gjennom det samme igjen. Det er på tide å være der for dem, stille opp og vise at jeg bryr meg. For det gjør jeg. Og det vil alltid til syvende og siste være familien som er der for deg. Ta vare på dem. Den festen er ikke så viktig.

Velge bort venner

  • 26.02.2017 - 23:37

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Da jeg var i behandling, sa en mann til meg: du trenger kun å endre på en ting, og den ene tingen er alt. Jeg husker det godt, og tenker stadig på det, men klarer ikke helt å gjennomføre det. Jeg har snudd livet mitt på hodet, og jeg prøver å snu på hver eneste stein. Men det er ikke alltid like lett, spesielt når det kommer til venner og bekjente.

Jeg kan nesten påstå at det har blitt normalt å ta dop. Bruken eskalerer hele veien, og når jeg var i Oslo i helgen, fortalte noen gamle venner av meg at det bare har blitt mer og verre siden jeg var i behandling. Flere og yngre begynner å bruke kokain og mdma, og det flyter over. Du er skal være veldig god om du finner en fest hvor ingen bruker. Det er så og si umulig. Noen vil påstå at det handler om menneskene du velger å være rundt, og jeg kan si meg enig i en viss grad, men samtidig så gjelder ikke dette lenger. Jeg har venner i Drammen som holder seg langt unna rusmidler, og jeg kan dra på et vors uten å være i nærheten av det. Men så lenge jeg setter foten inn på en fest eller nattklubb, vil alt være det samme. Det er veldig lett for meg å se hvem som er påvirket eller ikke, og man vil finne rusmidler uansett hvor man bor eller drar ut. Jeg syns det er utrolig trist det som skjer i samfunnet, særlig når jeg ser folk som har vært imot dop før, som har begynt å bruke. De som hadde gode verdier og moraler i livet, som nå ikke ser alvorligheten i det de er med på. Venner av meg, både gutter og jenter, som jeg trodde aldri kom til å røre noe annet enn alkohol. Der tok jeg feil.

Det er vanskelig da å skulle velge bort folk fordi de velger å ruse seg. For det er så mange som gjør det. Jeg har valgt å ta avstand fra situasjoner hvor jeg vet de bruker, eller avstand fra de som bruker mest. Men jeg klarer ikke å slutte å snakke med mine venner. Jeg er selvfølgelig mot dop siden jeg nå har sett hvordan det kan ende. Jeg har mange bekjente som lever det samme livet som jeg gjorde før, men som ikke innser hva som skjer. De fortsetter og fortsetter, og på fredag satt jeg bare å hørte på alt det dumme de hadde å si, "Maren jeg var så sykt høy i går, jeg sparket i fire biler", "jeg var på nach til 12 i dag, jeg har ikke vært hjemme engang". De snakker som om det er kult. De skryter av hvem som bruker mest, eller har gjort de verste tingene. Jeg har vært der selv, så jeg prøver å ha forståelse. Men jeg er glad for at jeg ikke blir fristet, jeg syns heller synd på dem som fortsatt lever det livet de gjør. Jeg ble med et par stykker ut, men klokken halv tolv ble det for mye, og jeg valgte å kjøre hjem igjen. Det er en utrolig god følelse å kunne dra når jeg føler for det, sette seg i bilen og sove godt i egen seng. Ikke bruke dop en hel natt for å holde seg våken, våkne opp med folk fra gårsdagen man egentlig ikke kjenner, og være helt utslitt. 

Jeg tror det er veldig viktig for folk som bruker rusmidler, inkludert meg selv, å velge venner med omhu. Tenke over hvem man omgås med, hvem er de, hva vil de med livet, har de en positiv innvirkning på deg? På tross av at jeg syns det var koselig å møte dem igjen på fredag, kan jeg ærlig si at det er ikke mennesker jeg vil ha i mitt liv på heltid. Jeg vil heller omgås folk med samme mål som meg. De som vil være rusfri, har god kontakt med familie, ser verdien i livet og har god moral. For jeg vet hvor lett det er å bli påvirket av andre. SÅ hvorfor sette seg i en slik situasjon?

Er jeg rar som har slike tanker?

  • 23.02.2017 - 10:17

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Hver eneste dag, får jeg tvangstanker, besettelser eller noe annet rart for meg. Det kan være tvangstanker som hvilken rekkefølge jeg må tørke meg etter en dusj, hvilken rekkefølge jeg såper inn kropp og hår, hvordan knekkebrødet skal ligge på tallerken og hvilket jeg må spise først. Besettelsene kan være normale som netflix og MTV, men kan også gå over til noe mer farlig, besettelse på mennesker. Okey, nå fremstiller jeg meg kanskje som en litt syk person, men det er jo forsåvidt også. Jeg har tidligere sagt at jeg blir avhengig av mennesker, og det er det jo mange som kan bli. Men noen ganger lurer jeg på om det vipper over til besettelse?

Det er kanskje feil ord å bruke, men jeg er faktisk usikker på hvor jeg har meg selv. Hva skal jeg kalle det når du tenker på personer hele døgnet, går inn på instagram profilen deres flere ganger, sjekker om de har lagt ut snap, leser gjennom meldingene flere ganger og lignende? Er det bare jeg som gjør slike ting? Og det verste er at jeg trenger ikke nødvendigvis å bry meg om personen heller. Det spiller ikke noen rolle om det er en krangel eller kjærlighet. Vil det da si at det har med oppmerksomhet å gjøre? Eller har jeg et kontrollbehov? At jeg liker å være frem og tilbake med folk, og klare å styre det å få dem tilbake? At det blir et slags spill? Nei, det høres jo helt sykt ut, men jeg vet faktisk ikke hva som feiler meg. Jeg brenner meg nok selv når jeg skriver dette her, men jeg snakker fortsatt med mange samtidig. Jeg skrev til dere at jeg skulle bli glad i meg selv, og være en måned uten å "flørte" eller snakke med andre jenter. Tror dere jeg klarte det? Nei, det tok en dag det. Men på en annen side så holder jeg ikke på med noen nå, og trives faktisk godt å være helt alene uten forpliktelser. Jeg kan gjøre hva jeg vil, og jeg har det mye bedre enn noen gang om dagen. Tidligere ble jeg veldig fort "forelsket", eller jeg trodde det. Men jeg har nå innsett at jeg liker ingen på den måten eller er forelsket, det har bare handlet om en form for bekreftelse og kontroll. Jeg må slutte å stresse med å finne kjærlighet. Ikke lete etter det. Det kommer en dag i fremtiden hvor jeg finner noen, og da vil jeg passe på å være klar for det.

Jeg må si noe angående det jeg skrev i innledningen, med at jeg får rare ting for meg. I dag tidlig var jeg på trening. Jeg hadde bein og mage. Når jeg var på siste settet før jeg skulle begynne på mage, så jeg at det var en fitness babe som trente samme mageøvelse som jeg egentlig skulle gjøre også. Da begynte hodet mitt å surre skikkelig. Jeg turte ikke å ta den øvelsen, for jeg var redd for at hun trodde jeg hermet etter henne. Herregud, så sykt. Jeg vet jo at hun ikke bryr seg om hva jeg trener og har sikkert ikke lagt merke til at jeg er der en gang. Og hvor mange trener det øvelsen hver dag, det er jo ikke sånn at en har eierskap. Men jeg blir bare helt rar, og jeg kan ikke noe for det. Det var helt umulig å skulle trene mage etter jeg så hun gjorde det samme. 

 

 

21.02.2017

  • 21.02.2017 - 10:02

Fy søren, jeg satt å skrev et så langt og innholdsrikt blogginnlegg til dere, men når jeg skulle poste det ble alt borte. Jeg kunne sikkert skrevet det om igjen, men akkurat nå følte jeg mer for å klage. Innlegget handlet om gårsdagen, og at jeg opplevde for første gang på mange år, å være oppriktig lykkelig. Jeg sang i bilen, hørte på Michael Jackson, spiste skolebrød med god samvittighet og lo alene! Hele dagen var egentlig helt rar. Bestefar er veldig syk og er på sykehuset, og vanligvis hadde jeg blitt utrøstelig. Men vet dere hva? That´s life, og det gjør verken meg eller han noe bedre og skulle sitte å gråte. Jeg satt alene med han og hadde gode samtaler. Han har aldri husket eller skjønt så mye av min legning. Men så kom det en søt sykepleier inn til han, og jeg sa "du er hvertfall heldig som har deilige sykepleiere rundt deg hele tiden", og det er første gang på lenge jeg har sett han le så godt. 

Jeg har ikke hatt kontakt med min far på rundt et halvt år. Det er mye fortid og historie, men jeg har valgt å ikke skrive om dette for hans skyld. Jeg har vært mye bitter på han, men i det siste har jeg sluppet det. Jeg har det så mye bedre nå uten noen form for kontakt, men jeg valgte på tross av alt som har skjedd, å gi han en klem og si at jeg var glad i han. Helt ærlig, var det mest for min egen del, for å kunne vite at vi kan ha en sivilisert tone, og at jeg ikke lenger trenger å bære nag. Og det hjalp. Hver eneste gang jeg har hørt navnet hans eller jeg har sett han, har hele dagen min blitt ødelagt. Men når jeg gikk ut fra sykehuset, var jeg enda bedre humør, om det var mulig. 

Jeg dro direkte opp til bestemor. Vi var på butikken sammen, hos legen og lagde middag. Jeg vet at mange drar til besteforeldrene sine fordi de føler at de må eller trenger før de går bort. Men dette er ikke et faktum for meg. Bestemor er min beste venn, og hun er utrolig kul. Jeg kan snakke med henne om absolutt alt, og vi er begge uten filter. Vi er faktisk veldig like på alle områder, utseende, kropp, allergier, humor og lignende. Og det er lenge siden jeg har ledd så mye som jeg gjorde i går. En dag med bestemor, er en bra dag. Jeg kan gråte med henne, og le med henne. 

I skrivende stund sitter jeg på kurs på Nordic Academy. Jeg sitter i forelesning, men skriver et blogginnlegg. Dere kan jo tenke dere hvor mye jeg har fått med meg. Men jeg ville bare dele med dere at i går, er første gang på mange år hvor jeg kan si at jeg var oppriktig lykkelig. Jeg kunne tenkt på det negative, at jeg ikke har jobb, ikke kontakt med min egen far, at bestefar er syk og mye mer, men alt ble bare borte. Jeg var takknemlig for det jeg har, og setter pris på de små tingene i livet. 

Miksa følelser

  • 14.02.2017 - 20:06

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Dagen i dag startet bra. Været var helt fantastisk, igjen, så det ble en tur ut i skogen med en venninne. Frisk luft, kakao og solbærtoddy i solen. Det er så deilig å ha kontakt med "gamle" venninner igjen, og kunne snakke om alt. Det er deilig å ha en person man kan dele alt med, få og gi råd. Jeg kjører ofte hodet mitt hardt, og tankene flyr. Da er det lurt å snakke med de rundt seg, hvordan de ville gjort det, og kunne få et annet perspektiv på noe.

Jeg sovnet litt senere. Da jeg våknet opp var humøret mitt helt i andre enden. Jeg gikk fra legge med fornøyd og glad, til å stå opp oppgitt og trist. For jeg tar ting for inn på meg. Jeg hadde sett frem til kvelden og møte en person, men det skjedde dessverre ikke. Men jeg har meg selv å takke for forventningene, og at jeg ikke har lært. I stedet valgte jeg å planlegge en date for å glemme personen, men heldigvis droppet jeg det. Jeg skal være glad og takknemlig for at det ikke gikk som jeg ville, og at jeg sitter alene nå. For det er akkurat det jeg trenger. Men alt dette fikk meg også til å tenke på eksen min igjen. Jeg savner det vi hadde, og kunne ønske vi hadde bare en dag til sammen, hvor alt var som det var i starten. Jeg vet jeg aldri får det tilbake, men det er vondt å tenke på. Vi har begge forandret oss så mye, og sklidd fra hverandre. 

I skrivende stund er følelsene mine overalt. Frustrert, oppgitt, trist og skuffa over dagen. Men nå skal jeg ta meg en tur på butikken, kjøpe masse dritt, se på en bra serie, og ikke snakke med en eneste jente i tiden fremover. Kanskje jeg burde sette meg et mål? Nå som jeg skriver det her, må jeg jo holde det. Men det er meg, så jeg kan ikke love dere et år uten å være med ei annen. Men fra i dag, skal jeg kun tenke på meg selv, og ikke snakke med andre jenter på EN MÅNED. Det er på tide å følge anbefalinger, holde buksa på og slutte med all flørtingen. Den gjør meg absolutt ikke godt. 

Håper alle der ute har hatt en fin dag <3

Motsatsen av karakterfeil

  • 13.02.2017 - 22:59

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Litt sent innlegg, men en liten oppdatering, så var helgen perfekt. I hvertfall i mine øyne. Jeg har lært å sette pris de små tingene i livet og utnytte dagene, for de går fryktelig fort om dagen. Jeg har vært på NA møter hver eneste dag nå. Ikke fordi jeg må eller trenger, men fordi jeg har lyst. Jeg gleder meg til å kunne se igjen alle vennene jeg har fått her, og tilbringe noen timer hver dag med dem. De gir meg styrke og håp i hverdagen. Jeg ble invitert i bursdag til en av jentene i fellesskapet, en ny venninne, som jeg satt utrolig pris på. Jeg kunne valgt å ikke gå, på grunn av angsten for å ikke kjenne noen der, men valgte å sette meg selv til side og heller stille opp for henne. Det gikk fint og det ble en koselig kveld. Jeg dro tidlig, da jeg ikke ville på byen, og heller dro inn til en venninne i Oslo. Helt nye relasjoner, spennende og viktig.

Det var en liten oppdatering av helgen min, men jeg ønsker å dele om noe annet i kveld også; motsatsen av karakterfeil. Jeg har sagt tidligere at det er viktig å jobbe 12-trinnsprogrammet og finne en sponsor. Et av trinnene handler om egne karakterfeil, finne dem, jobbe med dem og finne motsatsen. Jeg kan si at min første karakterfeil er å utsette, og dermed ikke jobber trinn. Jeg har vært i fellesskapet i syv måneder, og ligger fortsatt bak. Ikke at det er et kappløp eller eksamen i enden, men det er viktig å gjøre alt. Følge anbefalingene. Jeg vil jobbe trinn, for å forbedre meg og være i tilfriskning. Jeg tenker mye på dette trinnet, og gleder meg faktisk til å kunne få bedre innsikt. Før ville jeg trolig sagt at jeg ikke hadde karakterfeil, men jeg vil tro at når jeg setter meg ned og jobber med meg selv, vil listen bli lang. Hver eneste dag finner jeg ting ved meg selv jeg vil forandre. Da tenker ikke jeg på utseende og lignende, men ulike ting ved personligheten min som kan endres. Jeg vil ha som mål og være den beste versjonen av meg selv. Da er det viktig å ha selvinnsikt og kunne jobbe med de negative sidene. 

Jeg vil slutte å utsette alt. Jeg vil bli flinkere til å lytte på de rundt meg. Jeg har alltid vært en person med mange venner, og folk kom ofte til meg med sine problemer eller når de bare ville snakke. Men i det siste har jeg merket at jeg har blitt mer og mer opptatt av meg og mine problemer. At jeg ikke enser andres. Noe jeg alltid har syntes vært slitsomt med enkelte, er hvis man skal fortelle om noe dypere, og de alltid vrir det om til seg selv og sier de har opplevd lignende. Det er greit å kjenne seg igjen, men noen ganger må man lytte og ikke tenke på seg selv, og dette er noe jeg har mye å jobbe med. Det som er trist er at jeg aldri var slik før. Jeg tror at på grunn av rusavhengigheten, og alle problemene jeg har hatt i det siste, har jeg hatt stort behov for å uttrykke meg og snakke om det. Men jeg må også skjønne at jeg har fellesskapet, og at jeg trenger ikke å brette ut om mine problemer til alle rundt meg hele tiden. Jeg må gi plass til andre og deres egne problemer. 

Jeg kommer garantert til å få en lang liste når jeg jobber med karakterfeil. Men jeg syns jeg er heldig som er i det felleskapet og har sjansen til å jobbe med meg selv slik jeg gjør i dag. Rusavhengig eller ikke, hadde nok et slik program passet de fleste. De fleste kunne nok trengt å jobbet med seg selv en gang i blant. Fått beina ned på jorda, og sett innover. Jeg er i dag takknemlig for å være rusavhengig. Det kan nok høres dumt ut for noen, men jeg er så glad for at jeg har fått en ny sjanse på livet. At jeg kan starte fra nytt, bygge meg opp, finne mine feil og jobbe med dem. 

 

Å slite hver dag med kropp og utseende...

  • 11.02.2017 - 15:51

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg streber etter det perfekte. Et ord som ikke eksisterer i virkeligheten. Hva er det perfekte, og hvorfor jeg så opptatt av dette? Jeg vil alltid forandre på noe, og er aldri fornøyd med meg selv. Noen vil kanskje kalle det overfladisk, jeg kaller det en blanding av dårlig selvtillit og kroppspress. Men jeg har like mye skyld i dette som alle andre. Folk snakker om kroppspress og fokus på utseende som en negativ ting som kommer fra alle andre. Men hvis alle hadde begynt å peke innover, og ikke utover, kanskje det hadde blitt bedre?

Jeg legger ut bilder av meg på instagram, snapchat, facebook osv. Jeg vil legge ut et bilde som den beste versjonen av meg selv, et bilde som kan få mange likes og gjøre slik at jeg kan få bekreftelser av andre. Jeg higer etter en bekreftelse på at jeg er bra nok og at folk liker meg. Men hvorfor i alle dager gjør jeg dette. Jeg liker ikke meg selv engang. Jeg har så sinnsykt mange komplekser, og kan skjule alt bak et bra bilde. Et bilde som kan få andre til å tro at Maren har bra selvtillit. Jeg ser meg selv i speilet sikkert femti ganger hver dag. Jeg tar hundre bilder av meg selv, for å få en god selvfølelse i noen minutter. Men jeg ser meg ikke selv i speilet å sier at jeg er bra nok, eller at jeg er fin. Jeg sier "Du har tjukke lår, du har for liten rumpe, du har for små pupper, du har den kulen nederst på magen, jeg liker ikke underlivet, jeg liker ikke hårfestet mitt, ørene er store, jeg har rynker, armene mine er store". Det går i ett hele dagen, og jeg rakker ned på meg selv hele døgnet. 

Jeg trener og trener for å kunne få den perfekte kroppen. Men hva er egentlig vitsen? Jeg hører at folk syns jeg er fin nok, men klarer ikke å tro på det. Men hva hvis jeg hadde bare vært fornøyd med meg selv, og ikke ville sett ut som alle de andre "perfekte" jentene på instagram. Hvorfor skal jeg fylle leppene min for å få større lepper? Hvorfor skal jeg gjøre noe som helst med meg selv? Jeg gjør alle disse dumme tingene på helt feil grunnlag. Jeg gjør det ikke fordi jeg har et mål om bli sterk og frisk, men jeg gjør det for at andre skal syns jeg er deilig. Herregud det er helt flaut å si. Men poenget mitt med alt dette, er at jeg har like mye skyld i kroppspress og alt med utseende å gjøre. For jeg er en av de personene som faktisk tyr til sprøyter og overdreven trening, for så å legge ut bilder, slik at andre kanskje får lyst til å gjøre det samme. Jeg er ikke en av de som er veldig pen eller har mange følgere, men jeg tar del i en overfladisk verden og skaper et usunt syn på kropp og look. Det startet med meg selv, deg selv. 

Og uansett hvor "smart" jeg høres ut nå, og hvor mye jeg tenker over dette temaet, kommer det nok ikke til å forandre seg. Det er trist. Jeg kommer til å forsette med intensiv trening, spise lite og fylle der det trengs. For det gir meg en "fake" selvtillit. Det gir meg en maske som jeg kan vise ute. Men bare vit det, at bak denne masken skjuler det seg en usikker jente som ikke er glad i seg selv. 

Angst for å bare være meg

  • 09.02.2017 - 14:13

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Akkurat nå sitter jeg bare å gråter. En arrangør for et tiltak fra Nav ringte meg akkurat. En kjempe hyggelig dame, som sa jeg ble tatt med på et tiltak for å komme meg ut i jobb igjen. Det var jo egentlig en god beskjed, og jeg trodde jeg var for "god" for dette, men jeg har endelig fått beina ned på jorda. Men. Dette kan kanskje høres teit ut for noen, men det er vanskelig for meg. Hun gav meg en adresse og sa jeg skulle komme ned på mandag på møte. Mitt første svar og spørsmål var "er det andre mennesker der?". Hun svarte at det kom til å være en del andre der, men hvis jeg ville, kunne hun møte meg ute å hente meg. Jeg klarer ikke slutte å gråte her jeg sitter, jeg fikk helt panikk. Hun har tydeligvis vært med på dette før, for hun forsto meg med en gang, og det var utrolig godt. Jeg blir bare så utrolig irritert over meg selv, at jeg ikke tør å gå inn et ukjent sted alene. Jeg føler meg så utrygg. Jeg føler alle ser på meg. Ser ned på meg. 


Jeg har sittet å søkt masse jobber de siste dagene, og jeg drar på trening omtrent hver dag. Men allikevel kjennes det helt umulig å skulle gjøre noe slikt alene. Å gå inn på et sted hvor jeg ikke kjenner noen. Hvor skal jeg gå, hvor skal jeg kikke, hvor kan jeg sitte, kjenner jeg noen, hva skal jeg si? Jeg forstå bare ikke hvorfor jeg er sånn. Jeg har aldri vært sånn før! Jeg føler at jeg er tolv år å skal ta bussen alene for første gang. Det er akkurat som om jeg må lære meg alt fra nytt igjen, helt jævelig. 

Utsette alt og finne unnskyldninger så man tror på det selv!

  • 08.02.2017 - 12:36

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg pleier å sende inn sykemelding ved månedsskifte, for å være sikker på at alt er i orden god tid i forveien. Men nå begynner jeg å dra den lenger og lenger. Sende inn i siste lit, fordi jeg er for lat til å sende avgårde et brev. Det tar meg maks ti minutter å gå ned til legen å hente papirene, men i går spurte jeg om min stefar kunne kjøre og hente den for meg. Godt for meg at han gav meg tøff kjærlighet tilbake. Jeg forklarte med at det var mye snø, og at jeg ikke fikk trent fordi joggeskoene lå i bilen til mamma. Da svarte han "du trenger ikke joggesko for å gå til legen". Han hadde helt rett. Dessuten var det jo bare surr, for jeg eier da flere par med joggesko enn de som lå igjen i bilen til mamma. Jeg lager mine egne unnskyldninger og sier slike ting så jeg nesten tror på det selv. Det er sløvt, og selvmedlidende.

Jeg tok lillebror sin gymbag, tok et par gamle joggesko og mamma sin vannflaske, før jeg gikk ut døren. Endelig fikk jeg rumpa mi ut av døra etter en lang og slitsom helg. Jeg fikk hentet og sendt avgårde sykemeldingen før jeg gikk til Evo. Når jeg skulle gå inn, funket ikke brikka mi. Jeg ble litt irritert siden jeg hadde gått ned, men valgte å gå hjem. Men var jeg jeg egentlig sur og irritert over dette? Hvorfor kunne jeg ikke bare ringe evo når jeg sto der, og be dem fikse det? Eller ringe PT-en som var der inne? Fordi jeg var sløv, og fant unnskyldninger for absolutt alt! Men det det sluttet ikke der.

Når jeg kom hjem, hadde jeg lovt mamma å brette klær. Jeg gikk inn i kjellerstua, og der var det ikke et klesstativ med klær, så da gikk jeg opp å så på tv i stedet. Når mamma kom hjem på kvelden spurte hun om jeg hadde gjort den lille oppgaven min, men det hadde jeg ikke. Hun ble skuffet, og sa det sto en kurv full med klær inne på vaskerommet. Herregud Maren. Nå må jeg referere til meg i tredjeperson, for så skuffet blir jeg over meg selv. Jeg veeet at de kunne ligget der inne, men gadd ikke sjekke. Igjen fant jeg en unnskyldning for å ikke gjøre det jeg skulle. 

Dette er en av mine store karakterfeil, og det er virkelig noe jeg må endre på. Det å utsette alt. Jeg er kongen av å drøye og gjøre det jeg skal i siste liten. Hvis foreldrene mine skal på ferie, og jeg får beskjed om å vaske husket, gjør jeg det maks en time før de kommer hjem. Hvis jeg skulle lese til eksamen, startet jeg en dag før. Hvis jeg var på jobb og hadde mange oppgaver, tok jeg det helt rolig hele dagen, før jeg måtte stresse meg ihjel på slutten av skiftet. Jeg må ta meg sammen.

Skal jeg fortsette å blogge?

  • 07.02.2017 - 11:00

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Det er en stund siden jeg har skrevet et blogginnlegg nå. Jeg er veldig usikker på om jeg skal fortsette å skrive eller ikke. Jeg har mye på hjertet og mye jeg kan dele med dere, men har rett og slett ikke hatt lyst å poste noe i det siste. Når jeg har noe på hjertet, tar det meg maks femten minutter å skrive et innlegg, femten minutter av en hel dag. Men jeg er bare sløv. Etter at jeg ble slapp med å skrive innlegg, har jeg også fått mindre lesere. Det forstår jeg godt, for hvem gidder å følge med når det er så ustabilt når innlegg kommer ut. Skal jeg fortsette eller ikke?

I helgen hadde jeg besøk fra Stavanger. Jeg tok med noen venninner ut på Bubbles and Brunch i Oslo. Det ligger kanskje i navnet hva det handler om. Full fest fra ett til seks på kvelden. Jeg tok med med meg et par venninner fra Drammen også, fordi jeg ville de skulle oppleve det. Jeg har alltid syns dette vært kjempe moro, men i ettertid forstår jeg at det var kun moro på grunn av tilstanden jeg var i. Jeg koste meg den første timen, men med en haug redbull innabords, en maurtue av mennesker, strobelys og høy musikk kom angsten fort. Jeg følte meg ganske sliten og ferdig etter en time, men presset meg selv til å bli siden jeg hadde invitert de andre inn og de koste seg. Det var kjempe gøy å se igjen alle vennene mine, men jeg kommer trolig ikke til å sette meg i den situasjonen igjen. Som jeg har sagt tidigere, må jeg teste ut alt for å se at det ikke er noe for meg. Nå har jeg gjort det, og denne festingen tilhører min fortid. 

Jeg måtte gå inn og ut hele tiden, for å få frisk luft. Folk lurte på hvorfor jeg stresset sånn, for de forstår ikke situasjonen jeg er i. Jeg har prøvd å forklare det, at når jeg er sliten eller har angst, må jeg være for meg selv, og jeg går når jeg vil gå. Jeg kan forstå at det ikke er like lett for andre å forstå hvordan det er å ha angst når man ikke har hatt det selv. Heldigvis er de fleste forståelsesfulle. 

Jeg fikk ingen form for russug, og det fristet ikke en smule med alkohol og kokain. Når jeg så alle som var påvirket av noe annet enn alkohol, ble jeg faktisk trist og flau på deres vegne. Jeg vet ikke om det er feil å si, men det er sånn jeg følte det. Jeg tenkte på hvordan jeg har vært når jeg var høy, og om jeg så sånn ut. Jeg har absolutt ikke lyst til å være en slik person igjen, som trenger dop for å ha det gøy. I noen tilfeller tror jeg faktisk folk tar dop kun for status. At de syns det er kult å ta kokain eller annet. Jeg er glad jeg har innsett hvor lavmål det er.

Er det trygt å sette seg i situasjoner med alkohol?

  • 02.02.2017 - 09:30

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I morgen, fredag, får jeg besøk av en venninne fra Stavanger, og det har jeg gledet meg til lenge. Vi skal ut på lørdag, på et arrangement jeg dro mye på tidligere, "Bubbles and Brunch". Jeg skal møte alle mine venner fra Oslo der, men denne gangen skal jeg også ha med et par av mine barndomsvenner fra Drammen. Jeg ser virkelig frem til dette, og vet selv at jeg ikke kommer til å røre alkohol eller andre rusmidler. MEN, det er veldig mange delte meninger der ute, og jeg har tenkt mye for tiden.

Jeg og flere andre rusavhengige drar på byen og er i nærheten av alkohol i helger selv om vi ikke rører det. Etter mitt tilbakefall har ikke jeg et problem med det. Jeg tenker ikke at jeg har lyst på, og jeg har det gøy uten. Det er ikke en fristelse for meg i det hele tatt. Hvis tanken hadde slått meg, at jeg savner alkohol og kokain, hadde jeg ikke satt meg i en situasjon hvor jeg er på byen med mange andre som bruker dop. Jeg tror det er forskjell på folk, og at det ikke har noe med hvor lang rusfri tid man har. For om man har et halvt år eller tjue års rusfri tid, er ikke drinken lenger unna enn det armen din rekker. Sykdommen er like tilstede, så jeg tror det er helt opp til hver og en person hva de er klar for og kan takle. Hvis jeg hadde hatt rus sug og ikke kunne dratt på byen uten å drikke, hadde jeg selvfølgelig holdt meg unna.

Noen sier til meg at det er dumt å dra på byen. Det er dumt å oppsøke sosiale sammenkomster som har alkohol. Jeg er enig på noe av det som blir sagt, for hvis man er langt nede, har akkurat kommet ut av behandling og lignende, vil det trolig ikke være et smart valg. Men samtidig er jeg uenig. Alkohol er en så stor del av samfunnet vårt, og hvis jeg vi tenker oss om, er det alkohol i de fleste arenaer i dag. Selv om man har et problem, kan man ikke sperre seg inne og tro at alle andre har et problem også. Jeg er i den oppfatning at hvis man er klar for det, vil man være sterk og bygge seg opp når man kan motstå. Jeg sier ikke at alle skal gjøre dette. Det er helt opp til hver enkel person, og man må selv kjenne på hva man er klar for. Men vi som rusavhengige må huske at vi kommer alltid til å møte personer som drikker, og mest sannsynlig være på sosiale sammenkomster med alkohol; julebord med jobben, julaften, hytta i påsken og lignende. 

Jeg har vært på byen en del helger nå, og det har gått kjempe bra. Jeg har kjørt bil, og dratt hjem når det passer meg. Jeg har vært redd for at de rundt meg skulle si "nei, kom igjen, bli igjen litt til" eller "Maren, bare en time til". Men alle har hatt respekt for meg og det jeg går igjennom, så når jeg har sagt at jeg drar, har det ikke vært noen som har holdt meg igjen. Det er godt å ha venner som forstår. Ofte blir det tidlig hjemgang fra byen, og det holder med et par timer. Det er godt å kunne styre det helt selv, og våkne utvilt morgenen etter. 

Jeg vet at det er mange som leser bloggen, og særlig rusavhengige. Dere må huske på det at dette er hvordan jeg har det, og jeg skriver akkurat hva jeg føler og tenker. Selv om dere kan kjenne dere igjen, betyr ikke det at mine måter å gjøre ting på passer for dere. Ja det er vist at møter, trening og rutiner er bare bra, og det står jeg ved, men det å gå ut på byen og lignende, vil ikke være for alle. Så pass på og kjenn etter hva som er bra for deg. Hvordan du har det inni deg, og hva er du klar for? Jeg satt inne i mange måneder før jeg var klar for å dra på byen. 

Gråter for alt..

  • 30.01.2017 - 14:32

Jeg er så overfølsom om dagen. Eller jeg har forså vidt alltid vært emosjonell, men litt mer ekstremt de siste ukene. Før så gråt mye på grunn av sorg og depresjon, og jeg fant alltid noe jeg var lei meg for. Men i dag er det ikke helt slik. Jeg gråter hvis jeg ser en trist film (den trenger ikke være trist engang), når jeg ser slankekrigen på tv og noen klarer å gå ned mye eller når en sang er veldig fin på "hver gang vi møtes". Det finnes ingen grenser, og jeg klarer ikke slutte.

Jeg vil vel ikke si at det er veldig negativt å være følsom, men det blir jo litt slitsomt i lengden. Jeg husker jeg overrasket jentene mine og kom til Barcelona. Jeg fikk kun være der to dager på grunn av jobb. Når vi var ute å spiste siste kveld, skulle jeg si at jeg var glad i dem, og begynte å gråte midt på restauranten. Når bestevenninnen min skulle reise hjem til Harstad for noen uker siden, klarte jeg heller ikke slutte å gråte. I går skulle en annen venninne vise meg horoskopet mitt. Det ble jo alt for mye for meg, for det var jo så mye som stemte. Ser dere på norske talenter? Forrige episode var det en mann som fridde til kjæresten sin på scenen. Herregud for et hysteri her hjemme. Men jeg merker det at bakgrunnen for at jeg gråter er ofte begeistring, takknemlighet eller at jeg er glad på andre sine vegne. Selvfølgelig er dette en positiv ting, men jeg kan da ikke gå rundt å hulke for alt. Så jeg tror jeg må jobbe litt med å få kontroll på følelsene mine og ikke ta alt så veldig til meg. Det finnes en balanse, håper jeg. 

Uansett. Jeg tenkte jeg skulle drodle litt rundt hva som faktisk sto i horoskopet. Jeg har vel aldri lest horoskop før, og jeg vet at det er mange delte meninger om det. De fleste kan jo kjenne seg igjen på alle sammen til tider, men jeg ble bare så veldig opphengt av akkurat denne. Det sto blant annet at krepsen (som er meg), er veldig emosjonell. At krepsen higer etter kjærlighet og omtanke. I tillegg sto det at om vi får oppmerksomhet og kjærlighet, gir vi ofte dobbelt så mye tilbake. Vi kan ofte bli litt for mye, og legger alt inn i et forhold. Alt som sto der var definisjonen på Maren. Jeg kjente meg så godt igjen. Og en av grunnene til at jeg gråt var fordi jeg begynte å tenke på mitt forrige forhold. Jeg var alltid den personen som gav mest, elsket mest og lignende. Men det kunne bli i overkant mye, og det kan bli slitsomt. Jeg kan se på meg selv som litt hjerteløs noen ganger, for jeg kan snakke med flere jenter på en gang, fordi jeg ikke vil være alene. Jeg går mye frem og tilbake, og blir ikke ofte såret, fordi jeg alltid har hatt noen på si. Men hvis jeg først liker en person, som ikke er ofte, og oppriktig elsker personen, går jeg all in. Og det er jeg nødt til å passe på. Jeg har fått hjertet mitt knust et par ganger nå. Og jeg har like så mye skyld i det. Jeg må tenke på meg selv, roe ned og gi motparten pusterom. 

Mål for uka: kontrollere følelsene mine. Hvorfor gråter jeg? Hva treffer meg? Kjenner jeg meg igjen?

Livet er herlig!

  • 27.01.2017 - 14:08

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

De to siste ukene har jeg virkelig tatt meg sammen. Stått opp tidlig, hjulpet til hjemme, trent og gått på møter. Angsten min er så og si borte om dagen, men jeg vet at den kan komme fort tilbake om jeg ikke opprettholder dette. Jeg har fått rutiner i hverdagen min, og jeg tenker helt annerledes på det med arbeid. Nei jeg har ikke jobb, men fy søren så deilig det er å kunne bruke tid på selg selv, og bygge meg opp dag for dag, time for time. 

I dag sto jeg opp klokken ni, dro på trening, tok sol og kom meg på møte. Det var så deilig å møte venner i fellesskapet igjen, å kunne dele om det som gjorde meg glad om dagen. Jeg føler virkelig at jeg er på en god vei nå. Og jeg gjorde noe jeg sa jeg ikke skulle, meldte meg for å gjøre service! Fast kaffekoker hver fredag i tre måneder, here I come! Jeg tror det er veldig positivt at jeg kan gi noe til gruppa, hjelpe til, men også at jeg faktisk MÅ dra på møtene da. Jeg får ikke sagt det nok ganger, møter og trening er min nøkkel til tilfriskning. 

I skrivende stund sitter jeg oppe i stua, og bare det er er forbedring. Jeg ligger ikke nede i senga, i mørket å skriver. Det å bare komme seg opp, heve hodet, rett i ryggen, ta seg en dusj å starte dagen er herlig. Selvmedlidenhet og angst har jeg hatt mye av, men det blir ikke noe bedre av å syns synd på seg selv. Man må faktisk ta tak i sitt eget liv. Bare du kan forandre deg, og hvis du virkelig vil får det bedre, så er første skritt å stå opp om morgenen og tenke "hva kan jeg gjøre i dag". 

Jeg kan si til dere nå at jeg trengte et tilbakefall. Det høres kanskje dumt ut, men det bygde meg sterkere. Jeg er en person som alltid har vært impulsiv og skal teste ut alt. Folk har gitt meg anbefalinger og sagt hva som funker og ikke funker. Men jeg valgte å kun høre på meg selv IGJEN, og da gikk jeg på en smell. Men det mentale tilbakefallet mitt kom lenge før jeg drakk. Så da jeg valgte å dra ut og drikke, lærte jeg mye, og fikk påvist det alle allerede hadde fortalt meg. Nå er jeg litt klokere, men jeg vet selv at jeg har mye og lære, og det er på tide å høre på de som faktisk har klart å holde seg rusfri. Jeg må forstå at mine måter er ikke alltid best. 

God helg!

Smil til verden, og verden smiler til deg ;)

  • 25.01.2017 - 15:00

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Først for noen helger siden, når jeg var ute i naturen og gikk på ski, la jeg merke til alle de hyggelige menneskene. Jeg var så vandt til å være selvopptatt, og sa aldri hei til folk jeg møtte på gata. Hvis du prøver å gå gjennom Karl Johan, så kan du se hvor mange som smiler. Jeg tipper du kan telle på en hånd. Men det var akkurat som alt ble snudd på hodet i det man kom ut i naturen. Alle jeg møtte på smilte og sa hei, det var no nytt for meg, men veldig hyggelig. I dag prøvde jeg det samme på treningssenteret. 

Hvis vi skal være ærlig med oss selv, pleier de fleste å gå videre uten å si hei til de man møter på. Det virker nesten unormalt å skulle smile og hilse på en person man ikke kjenner. Men dette syns egentlig er helt patetisk. Jeg har møtt på en eldre mann på Evo flere ganger nå. Han smiler alltid til meg når han ser på meg. Hvis jeg skal være ærlig så har jeg tenkt "æsj, så ekkelt, han er sikkert en pedofil mann eller syk". Men er det ikke jeg som er syk hvis jeg tenker sånn? Bare fordi en faktisk er hyggelig og smiler til andre, så er han unormal? Nei. Så i dag når jeg møtte han på trening, stilte jeg med ved siden av han på mølla, sa hei og smilte. Det så ut som hele han lyste opp! Når jeg gikk hjemover etter trening, smilte jeg til alle og enhver, og vet dere hva? Alle smilte tilbake. Kan vi ikke bare være litt mer hyggelig. Fra egen erfaring vet jeg at om jeg har en dårlig dag, og noen smiler til meg og sier hei, blir dagen automatisk litt bedre. Tenk om du kan gjøre dagen til den du møter bedre bare ved å si hei :)

Tidligere kunne jeg ikke gå på bussen eller til trening uten å ha ørepropper. Jeg puttet dem i øra med en gang og satt på musikk. Skulle tro jeg gikk mitt eget moteshow nedover gata så selvopptatt jeg var. Når jeg gikk på bussen viste jeg bare billetten, jeg gadd absolutt ikke ta ut proppene for å snakke med sjåføren. Jeg skammer meg. Det er så utrolig deilig å ha beina litt mer plantet på jorden. Kunne gå ut, å være i nuet, og ikke drømme meg bort med musikk på øra. Å kunne si hei til bussjåføren som faktisk skal kjøre meg dit jeg skal. Si hei til dama i kassa på kiwi, og svare når hun spør om pose og kvittering. De gjør bare jobben sin, og jeg har vært en ufyselig kunde. 

Mitt mål fremover er å si hei til de jeg møter, smile og takke. Ønsker dere en fortsatt fin uke, og håper dere tenker over hvordan vi er mot andre. 

Helt utrolig hva trening kan gjøre med psyken!

  • 22.01.2017 - 12:06

Jeg er klar over hva jeg skrev i det forrige innlegget, hva jeg lovte meg selv og dere, men jeg klarte dessverre ikke å holde det. Jeg har trent seks dager denne uken, men jeg føler meg mer motivert enn før heldigvis, så jeg skal fortsette. Jeg må bare tenke på at det er utrolig bra psyken min. Og nå skal jeg fortelle dere hvor godt treningen har hjulpet meg bare denne uken!

Jeg har hatt veldig mye angst for tiden, og den ble verre og verre. Jeg lå inne på rommet eller på sofaen hver eneste dag, så det eskalerte. Jeg turte ikke gå på butikken alene, ikke snakke med mennesker og kunne absolutt ikke ringe på døra til venninner. På mandag startet jeg å trene. Jeg har dratt alene, til og med når det har vært en del mennesker der. Bare på få dager begynte jeg å utvikle meg og angsten ble mindre. Fredagen var en milepæl for meg! Jeg dro på mitt første NA møte noengang ALENE. Og vet dere hva, det gikk så utrolig bra. Jeg våknet klokken syv, lagde frokost til lillebror og kjørte han på skolen. I stedet for å legge meg igjen, dro jeg direkte på trening. Etterpå tok jeg bussen ned til byen og dro på NA møte. Jeg følte meg så utrolig bra, og fant ut at jeg skulle overraske mamma som var på jobb, og dro bort på Gulskogen, alene. Kanskje dette høres ut som en liten ting for noen, men for meg er det en stor greie. For jeg hadde ikke klart dette for en uke siden. Og jeg vet at det er treningen og møtene som har gjort dette mulig. 

På lørdag kjørte jeg først en tur inn til Oslo, og senere på kvelden fikk jeg middagsgjester som var veldig hyggelig. Dette var tre venninner jeg var innlagt med i sommer. Og jeg kjenner at det er godt å ha de å snakke med, som kan sette meg på plass, vet hvordan jeg har det og kjenner seg igjen. Når de dro, kjørte jeg på et vors til en god venninne. Vi dro videre ut på byen, men jeg dro tidlig hjem. Jeg har tenkt mye på en ting om dagen, for det er så mange ulike meninger. Noen sier at jeg skal slutte å dra ut, for jeg ikke skal sette meg i en situasjon med alkohol. Mens andre mener at man kommer til å møte på alkohol i livet uansett, og man ikke unngå det, så det er sterkt av meg å klare å motstå å ha det gøy uten. Jeg er enig i begge delene. Men for min egen del, vet jeg at etter tilbakefallet mitt har jeg blitt sterkere. Jeg fikk heldigvis ikke mersmak på alkohol. Tvert i mot fikk jeg avsmak, og jeg har det mye mer gøy ute og med venner når jeg er edru. Jeg tenker ikke på alkohol og vil ikke gjøre det igjen. Jeg tror også at det er forskjell på mennesker. Hvis man ikke kjenner seg klar for å dra ut, og sette seg i en slik situasjon, så skal man heller ikke teste grensene sine. Noen sliter med rus sug, og da vil det være naturlig å holde seg unna. 

Nå skal jeg dra på trening en siste gang denne uken, for deretter å dra på et nytt NA møte. God søndag alle sammen, og håper dere alle har hatt en fin helg :)

Trene for helsa, det mentale eller kroppen?

  • 19.01.2017 - 15:46

I dag hadde jeg min tredje treningsøkt denne uken. I går var jeg nødt til å ta en dag fri, for jeg var støl som en stokk. Det så rett og slett ut som jeg hadde gjort i buksa når jeg gikk. Vanligvis pleier jeg å få veldig store mensensmerter med kvalme, mage- og rygg smerter, men det som var positivt denne gangen er at jeg har ikke lagt merke til det siden jeg har hatt så vondt etter trening. Så noe godt kom det ut av å være støl. I tillegg føler jeg meg mye sterkere når jeg er støl faktisk, og det er god følelse, for da vet jeg at jeg har brukt kroppen bra! 


Jeg har prøvd å trene utallige ganger. Ruspersonligheten min sier at når jeg først starter, skal jeg overdrive det. Jeg skal trene hver eneste dag, og noen ganger opp til flere ganger om dagen. Jeg skal kjøpe masse nytt treningsutstyr og ta en haug med kosttilskudd og proteiner for å gjøre det best. Jeg stresser vanligvis og løper fra maskin til maskin. Men jeg har nå innsett at dette fungerer ikke for meg. Så nå prøver jeg igjen. Jeg skal ikke kjøpe noe nytt, for skapet er fullt. Jeg skal ha to/tre dager fri i uken, slik at jeg ikke bli lei og slutter etter to uker (forhåpentligvis). Jeg trenger ikke å ta proteinshaker, ha et strengt kosthold og lignende, jeg må ta det rolig. Hvis jeg kommer dit at jeg har trent i lang tid og ser forbedringer, kan jeg heller begynne med kosttilskudd da. Men at the moment må jeg prøve å oppføre meg nogenlunde normalt. Jeg har jo ikke noe annet jeg skal gjøre i løpet av dagen, så jeg kan forsåvidt være der mer enn 45 min. Stress ned. 


En viktig ting jeg måtte spørre meg selv om før jeg startet å trene igjen, var; trener jeg for å se bra ut? Trener jeg for å forbedre helsa? Eller trener jeg for å få det bedre mentalt? Jeg var nødt til å sette opp hva som var viktigst og rangere dette. Jeg tror det er ganske klart hva som er best for meg i dag. Før ville jeg konsentrert meg kun om hvordan jeg så ut. Løpe og løpe for å bli tynn. Men i dag er det viktigste det mentale. Jeg trenger for å komme meg ut, for å få mestringsfølelse og få det bedre mentalt. På plass to kommer helsa. Jeg vil kunne gå opp trappen hjemme uten å føle at jeg har kols! Jeg vil trene for å trenge å spise. Jeg vil trene for å minske risikoen for sykdommer. På siste plass i dag kommer kroppen/utseende. For meg vil det kun være en bonus. Selvfølgelig vil jeg se bra ut og like kroppen min, men da må jeg først få på plass det mentale. 

Ha en fortsatt fin torsdag alle sammen. I kveld skal jeg på ettervern for første gang på flere uker å dele om tilbakefallet mitt. Det kan bli spennende. 

Ikke like tøff i trynet uten kokain... Angst

  • 17.01.2017 - 16:47

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Etter jeg begynte å få det bedre og klatre igjen, har jeg merket at ting forandrer seg. Jeg veide meg opp til flere ganger om dagen, hadde ingen matlyst, sov lenge og fant ikke motivasjon til noe. Men nå har jeg ikke veid meg på over en uke, jeg spiser tre måltider om dagen, våkner tidlig, trener og hjelper til hjemme. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva jeg veier i dag, og det er vel et tegn på at jeg fokuserer på viktigere ting her i livet og har begynt å være glad i meg selv.

Jeg antar at det har vært mange faktorer som har preget selvtilliten og selvfølelsen min. Tidligere når jeg var høy på kokain og amfetamin kunne jeg gjøre hva som helst. Jeg kunne snakke til fremmende personer og ytre min mening når det gjaldt alt. Jeg trodde jeg var kongen når jeg gikk i Oslos gater, redd for ingenting. MDMA gjorde at jeg ble glad i alt og alle, og det gav en helt fantastisk avslappende følelse. Men uten disse midlene, hva satt jeg igjen med da? Jo, mye angst.

Jeg må hver eneste dag jobbe med meg selv og angsten. Jeg har ikke hatt angstanfall på flere uker nå, og det er en utrolig lettelse. Men jeg er ofte redd for de minste ting, særlig å være alene. Jeg føler meg utrygg når jeg skal gjøre ting på egenhånd, og jeg ikke har venner rundt meg. En ting som har blitt verre og verre er angsten for å ringe på hos venner. Først må jeg ringe dem når jeg står på utsiden, og i de fleste tilfellene må de komme ut å hente meg. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men det er vel noe jeg må finne ut av før det kan bli bedre. Jeg tør ikke lenger å dra på et shoppingsenter alene. Hver gang jeg er med mamma på Gulskogen, sier hun: du kan gå inn på bikbok (eller en annen butikk) mens jeg går inn her, så møtes vi etterpå. DET SKJER IKKE! Jeg kan absolutt ikke gå inn på en butikk alene. Hver gang jeg skal ringe på hos noen eller gå på butikken fyker pulsen min til værs. Det kjennes ut som jeg har drukket femti redbull og en elefant sitter på brystet mitt. 

Jeg vet at jeg er nødt til å stå i det og trosse frykten, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg føler jeg får så mye rare ting for meg om dagen. I går skulle jeg på trening med en venninne, og vi dro på et tidspunkt jeg ellers aldri hadde dratt, halv åtte. Da vi kom ned var det en haug med mennesker. Hun ville vise meg noen nye øvelser, og satte opp en stor boks midt i rommet. Det var ikke snakk om at jeg skulle stå der. Jeg var redd for at folk skulle se på meg. Jeg vet at jeg ikke er like sterk som før, langt fra, og det tærer på selvtilliten min. Jeg ville ikke vise meg svak for så mange mennesker... (Ironisk når jeg viser meg svak for hele Norge nå, men det er vel lettere å sitte bak en skjerm). I dag dro jeg ned igjen klokken ett når de fleste er på jobb eller skole, og krysset fingrene for at jeg ikke skulle møte noen kjente. 

Det er en stor kontrast på meg i dag enn før. Den tøffe, utadvendte og uredde Maren som snakket med alle har blitt borte. Jeg gjemte meg selv bak en falsk fasade av dop som hjalp meg ut. Men jeg jeg har lyst til å bli den personen igjen, bare uten rusmidler. Jeg vet at hun finnes langt inne, jeg må bare jobbe med meg selv og bygge opp selvtillit og selvfølelse igjen. 

Motivasjon

  • 16.01.2017 - 17:57

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Dagen min startet på NAV, og et møte med saksbehandler. Jeg er veldig følsom om dagen, og gråter mye. Men ikke fordi jeg er lei meg eller trist, jeg bare gråter. Jeg kan sitte å gråte av Modern Family som er en humorserie eller at jeg ser noen andre mestre noe. Når jeg var på NAV i dag, begynte jeg bare å gråte midt i møtet, og jeg aner ikke hvorfor. Men vet du hva? Jeg bryr meg ikke. Det er ikke flaut å gråte, og jeg regner med at jeg bare har en periode. Og nei, jeg har ikke mensen. Det er faktisk litt befriende, selv om det kan bli litt slitsomt for vennene mine at jeg skal gråte hver gang jeg syns noe er fint eller trist.

Det er mange som har sagt til meg at trening og rutiner er viktig, og jeg har selv skrevet om det før. Jeg klarte å dra på trening hver dag i en uke, før jeg sluttet igjen. Motivasjonen min går så mye opp og ned! En dag vil jeg erobre hele verden, gjøre alt som jeg ikke har fått gjort tidligere og få en hundre prosent jobb. Neste dag kan jeg sitte inne å ikke finne motivasjon til noe som helst. Men jeg tror det er viktig at jeg kobler rutiner til alt jeg gjør. Saksbehandleren min sa til meg i dag "Maren, husk at det tar tre uker minst før noe kan bli en rutine". Og det er så sant, og jeg er nødt til å gi det mer tid. Flere venninner av meg har også spurt om jeg kan begynne å trene på Sats med dem, for det sosiale og at de kan faktisk presse meg med. Jeg kom opp med alle mulige unnskyldninger. Jeg sa at Evo var mye billigere, og at Sats var for langt unna siden jeg ikke hadde bil. Men når jeg sjekket opp prisen i dag, var det kun femti kroner ekstra. Og det tar meg maks femten minutter med bussen. Så hva er unnskyldningen min nå? Ingenting! Så jeg meldte meg inn.

Om det koster meg femti kroner mer, så har det en større betydning at jeg faktisk kommer meg på trening, og kan være med venner samtidig. Hvis jeg må ta bussen i femten minutter frem og tilbake, ja da har jeg brukt en halvtime mer av dagen min ute av huset også. Jeg skal ikke sitte her å love noe som helst, at jeg skal bli en treningsdame, og jeg kan heller ikke love at jeg holder ut mer enn en uke. Men jeg skal prøve så godt jeg kan. Jeg får ofte motivasjon til å trene når jeg har nytt utstyr og klær, så jeg tenkte dette var en måte å få meg i gang på. Men det er ikke plass til flere sports bh-er eller tights i skapet nå, derfor tenkte jeg kunne kjøpe meg en en fitbit klokke. Den kan hjelpe meg å få meg i gang samt at jeg kan gå turer når jeg ikke orker å trene. 

En liten status update på hvordan jeg har det. Jeg merker at jeg har lært så utrolig mye det siste halvåret, for jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre for å komme meg opp og frem. Når jeg møter motgang i dag, takler jeg det på en helt annen måte. Jeg har lært meg at jeg kan ikke forandre på alt eller andre mennesker, men jeg kan kun forandre meg selv. Jeg har lært å legge ting og folk bort hvis det ikke har en positiv innvirkning på livet mitt. Jeg prøver hver dag å skru selvmedlidenheten min over til takknemlighet. Jeg har fortsatt ikke jobb og jeg bor hjemme, men jeg har det bra om dagen, og er klar for nye utfordringer. Ta det rolig. 

Motstand

  • 12.01.2017 - 20:37

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg møter så mye motstand om dagen. Ulike ting hele tiden som setter meg tilbake. Men det er kun fordi jeg lar det sette meg tilbake. Alle møter motstand her i livet, og i noen perioder vil det alltid være litt mer. Det handler om hvordan jeg takler det, hvordan jeg velger å se og jobbe med det. 

Negativ tankegang ødelegger mye og mangelen på takknemlighet. Når noe går mot meg, så ser jeg kun det verste utfallet. Men i dag klarte jeg å ta meg virkelig sammen og bruke det jeg har lært. Jeg fikk en melding med informasjon som jeg kunne gravd meg fullstendig ned for. Den omhandlet penger. Jeg ble først frustrert og lei, men etter at jeg brukte fornuften og hørte på de rundt meg, tok det ikke lang tid før jeg konkluderte i at penger kommer og går, og det er ikke vits å  la seg synke av den grunn. Jeg kommer ikke til å la penger avgjøre min lykke. Selv om det er snakk om en god del, så får jeg bare tenke at gjort er gjort, ikke gjøre samme feil igjen og se fremover. 

Litt av motstanden handler også om jobb. Men som jeg nevnte tidligere, er det viktig å kunne være takknemlig for at jeg faktisk har tid til å jobbe med meg selv nå. I dag har jeg søkt på en jobb innen medie og markedsføring som virkelig håper jeg får. Det er nok mange søkere, og jeg forventer ingenting, men jeg har et håp. Jeg leste i Drammens Tidende forleden dag at en mann hadde søkt tusen jobber før han fikk napp, så det er vel bare å stå på og fortsette. Om jeg ikke får denne jobben, er det noe annet som venter i fremtiden tenker jeg.

Det å være singel var også en stor motstand. Men nå har jeg sakte med sikkert innsett at det faktisk ikke er så ille. Nå kan jeg fokusere på meg og bli glad i meg selv. Jeg har i lang tid vært redd for å være alene, og har vært mer forelsket i forelskelsen enn selve personen. Jeg har gått fra en til en annen, og de gangene jeg har hatt noen på si, har ikke et brudd brydd meg overhodet. Og det sier litt. Det har handlet om at jeg vil ha noen ved min side, en trygghet. Nå er det på tide å nyte singellivet, og ikke hoppe fra en til en annen. Jeg har vært en del inne på tinder, det skal jeg ærlig si, men tror jeg rett og slett skal slette hele appen nå. 

Jeg kan ramse opp mye som stopper meg i hverdagen. At jeg er tjuetre og bor hjemme igjen, at jeg tok et tilbakefall, at jeg ikke har bil, ikke penger og mye mye mer. Men det er helt opp til meg selv hvordan jeg ser på det. Disse tingene trenger ikke være motstand hvis jeg ikke lar det! Jeg kan ta buss som alle andre. Jeg kan la være å drikke igjen. Jeg kan være glad for at jeg bor gratis. Jeg kan være lykkelig for at jeg er singel og kun trenger å tenke på meg selv og at pengene kommer en dag. Positiv tankegang kommer man langt med. Snu det negative tvert om og se mulighetene. Lett å si, vanskelig å leve opp til, men vi kan hvert fall prøve :)

Lystløgner? Overdrivelser, underdrivelser og manipulasjon

  • 12.01.2017 - 16:51

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Tidligere har jeg gjort ting jeg ikke er stolt av, og noe av det er å juge. Overdrive, underdrive, alt for å komme vekk fra sannheten. Jeg tror at som rusavhengig ble jeg så vandt til å juge for alle rundt meg, at det ble til slutt en vane. Det startet med det vanlige, at jeg fortalte foreldrene mine at jeg satt inne, men egentlig var på byen. At jeg aldri hadde rørt dop, men egentlig misbrukte det. Men etterhvert hopet løgnene seg opp, og det føltes helt grusomt. Utroskap i rusa tilstand på samvittigheten. Alt ble utholdelig. 

Jeg visste ikke selv hva jeg hadde fortalt eller sagt tidligere, så når folk spurte meg om noe måtte jeg virkelig tenke. Hadde jeg visst at jeg var en ærlig og redelig person som fortalte sannheten hadde ikke dette vært et problem. Men det er slitsomt å hele tiden måtte tenke tilbake på hva man faktisk har sagt. Det å hele tiden skulle vri og vende på sannheten for å komme best mulig ut av en situasjon, helt idiotisk. Løgnene kunne omhandle så lite som at jeg sa jeg spiste to brødskiver, men kun spiste en. Når jeg ser tilbake på det nå, forstår jeg virkelig ikke vitsen. Var jeg en lystløgner?

Jeg klarer ikke holde på slik lenger, og etter behandlingen ble alt mye bedre. Jeg kunne være ærlig med venner og familie og fortelle akkurat hvordan ting sto til. Det var selvfølgelig ikke lett, og det er det heller ikke i dag. Det er mange ganger jeg må ta meg selv i å juge, og minne meg selv på hvilken person jeg var og har blitt. Det er ikke bare bare å skrive ærlige innlegg hver hver eneste dag. Jeg forteller dere akkurat hvordan ting er og hva jeg tenker. Det at jeg skriver et innlegg nå om hvor mye jeg pleide å juge, er flaut, men sannheten. 

Da jeg valgte å drikke alkohol i Stavanger, jugde jeg først til mine foreldre. De hadde hatt en anelse og var urolige, derfor ringte de meg og spurte rett ut. Jeg valgte å juge, og si til dem at jeg hadde klart meg kjempe fint. Men det tæret på meg, og jeg fikk det ikke bra med meg selv. Ville jeg gå tilbake i de gamle mønstrene? Nei. Når mamma hentet meg på togstasjonen brøyt jeg ut i gråt og fortalte henne at jeg hadde drukket. Jeg ville ikke fortelle dem løgner mer. Jeg visste det ville bli konsekvenser, men jeg var fullt villig til å ta dem så lenge jeg hadde vært ærlig. Jeg tror at grunnen til at mange juger kan mange ganger ha med redselen for hvordan motparten skal reagere. Man er redd for konsekvensene og hvordan andre skal se på deg. Men det føles så mye bedre å si sannheten og ta det som det kommer. Og ofte er ikke sluttresultatet så ille som man hadde forutsett. 

Jeg sa til meg selv og andre at jeg ikke kunne fortelle sannheten til en viss person, for jeg ville heller ha det på samvittigheten enn at personen skulle bli såret. Men når jeg tenker etter er dette bare tull. Jeg fortalte det aldri fordi jeg var redd for konsekvensene. Jeg var feig. Jeg kunne ikke stå opp for det jeg hadde gjort. Jeg sa til meg selv at hvis jeg fortalte det ville det ikke være en vei tilbake. Kanskje, kanskje ikke. Men uansett skulle jeg fortalt sannheten, tatt konsekvensene og levd med det.

Mener jeg at man skal alltid fortelle sannheten og være ærlig? Det er et veldig vanskelig spørsmål å stille seg selv. Hvis man tenker på det man kaller en hvit løgn, er det ok? Det som kjennetegner en hvit løgn er ytring som ikke er ment for skade noen, men kan være nyttig for unngå en ubehagelig situasjon. Et menneske klarer kun å være ærlig til et visst punkt. Jeg kommer til å bruke hver dag på å fortsette å fortelle sannheten, rydde opp i tidligere løgner og ikke fortelle flere. 

 

 

Bilder med lite klær på sosiale medier

  • 11.01.2017 - 14:40

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg har en tendens til å legge ut litt drøye ting på snapchat. Jeg legger ut bilder hvor jeg få bekreftelse og oppmerksomhet. Bilder med mindre klær. Men i dag sa en venninne fra til meg. På en ordentlig måte, at disse bildene sier mer at jeg er oppmerksomhetssyk. Først ble jeg irritert på henne, men fem sekunder etter begynte jeg å gråte. Det hun sa var helt riktig, og det traff meg. 

Jeg har gått ned mye i vekt, men er fortsatt ikke fornøyd med meg selv. Jeg har fått et forvrengt syn på utseende og vekt, og jeg tror det har mye med at jeg har dårlig selvtillit og vært mye deprimert i det siste. Jeg har ikke hatt det bra, og det har resultert i liten matlyst. Jeg legger ut bilder av meg selv på instagram og snapchat som trekker oppmerksomhet og folk kommenterer. Det gir meg en selvtillits boost i en kort tid, før ting er rett tilbake som før. Det er ikke en bra måte å føle seg bedre på, og det får meg egentlig bare til å se dum ut. Jeg skal ikke trenge å legge ut bilder av kropp for å føle meg bra og få oppmerksomhet. Jeg vet selv at når folk kommenterer hvor flink er til å skrive, at jeg har jobbet bra med meg selv og lignende, gjør det mye mer med meg. Oy det var mange m´er. Hadde jeg vært fornøyd med meg selv, hatt et godt selvbilde og selvtillit, hadde jeg ikke trengt å legge ut slike bilder av meg selv. 

Jeg har snakket mye om jobb i det siste. At jeg er lei av å sitte inne og gjøre det samme hver dag. Men i går var jeg på et møte på Frogner med en god venninne. Hun fortalte noe som satt spor i meg. Takknemlighet. Jeg tror jeg helt har glemt hva det vil si, og at jeg ikke er like ydmyk om dagen. Jeg ser mer på de negative tingene, og glemmer hva jeg har i livet å være takknemlig for. Det ble sagt at man skal være takknemlig for at vi har sjansen å jobbe med vår til tilfriskning hver eneste dag, og bruke dagene til akkurat det vi vil. Dette må jeg tenke mer på. Faktum at jeg ikke har en jobb er slitsomt. Men en dag kommer jeg til å få en jobb, og jeg burde bruke den tiden jeg har nå til å jobbe med meg selv. Jeg har tross alt en familie jeg bor hos gratis, maten er gratis og alt. DET skal jeg være takknemlig for, og ikke ta det som en selvfølge. 

Det eneste jeg vil er å jobbe...

  • 09.01.2017 - 13:16

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Hver eneste dag sitter jeg å ser på stillingsannonser og søker jobb. Det å sitte hjemme i flere måneder er langt fra gøy. Jeg forstår ikke hvordan enkelte klarer dette, for jeg går snart på veggen. Jeg har over ti års arbeidserfaring, og er vandt til å tjene egne penger. Det å få en liten sum utbetalt av NAV hver måned er flaut for meg. Fordi jeg vil så gjerne komme med ut i arbeid og gjøre nytte. Men det er utrolig vanskelig å skaffe seg en jobb om dagen. Tidligere hadde jeg ikke et problem med dette, og kom jeg meg på en jobbintervju pleide jeg som regel å få jobben. På grunn av erfaring, et snev selvtillit på intervjuet, men også fordi det var langt flere stillinger på markedet den gang, og ikke like vanskelig.

Det er dessverre ikke mange jobbmuligheter ute i dag, og samfunnet vårt er preget. Det er flere hundre søkere på hver eneste stilling, og noen gang virker det motløst. Jeg startet på Markedshøyskolen i 2013, men fullførte kun to år der. Jeg fikk gode karakterer, men på slutten var jeg full og ruset hele tiden, og valgte å avslutte skolegangen. Hadde jeg fortsatt kunne jeg sitte med en bachleor grad i salgsledelse, men det gjorde jeg ikke. Heldigvis har jeg en mulighet til å hoppe på og fortsette, men er dette noe jeg vil? Jeg er klar over at det er viktig å fullføre skole og ha en utdannelse. Men det er så mange som har en grad i markedsføring / salg i dag, så jeg føler at det har lite å si. Jeg har alltid vært den personen som mener nettverk og erfaring er viktigere. Jeg hopper frem og tilbake på hva jeg skal gjøre. Skal jeg ta opp igjen fagene på Markedshøyskolen, starte årsstudium innenfor kommunikasjons arbeid, eller starte å jobbe for fullt. 

Jeg må også ta opp noe som irriterer meg mye om dagen, og som omhandler meg og andre rundt. Jeg får utbetalt rundt ti tusen av nav hver måned. Jeg har lyst til å jobbe, men ofte får jeg tilbud kun om deltid og ekstra. Si at jeg da får en inntekt på åtte tusen i måneden. Jeg har lyst til å ta denne jobben for å starte et sted, men jeg får faktisk mer penger av nav for å sitte hjemme i sofaen. Jeg har flere rundt meg med samme problem. Man vil i arbeid, men kan ikke fordi man får mindre betalt. Skulle ikke staten og nav ville ha folk ut i arbeid? Hvorfor lager de da ikke en ordning hvor de kompenserer for resten av det man kunne fått utbetalt. Da ville flere kommet seg ut i jobb, og alle vinner. Når jeg kommer opp i en lønn hvor jeg får ti tusen utbetalt, trenger ikke nav lenger å utbetale noe. Men dette er kun mine tanker... 

Nå må jeg fortsette å søke, så sier jeg ifra til dere hvis jeg er så heldig å få jobb! :) Stå på alle sammen.

Fant jeg en hobby?

  • 09.01.2017 - 12:55

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Vi reiste opp på hytten på fredag, på Blefjell. Utrolig deilig å komme seg litt bort fra byen, og nyte frisk luft og glade mennesker. På lørdag tok vi oss en tur på langrenn, og det gikk bedre enn forventet. Man glemmer ikke gamle kunstner si. Jeg skal ærlig si at jeg gikk ikke så veldig langt, men jeg er stolt av at jeg kom meg ut og prøvde. Det er noe jeg vil gjøre mye mer i vinter. Det jeg la ekstra merke til er alle de hyggelige menneskene. Hvis man går på gata i Oslo, går man ikke rundt å sier hei til alle man møter på. Men når man er ute i naturen, på ski, smiler alle og sier hei! Det er jo så hyggelig :D

Tidligere fikk jeg en kommentar på bloggen. " Hei, må bare si at det virker utrolig teit å presentere seg som rusavhengig. Litt som om jeg skulle si hei jeg heter Ola og er onnanist". Jeg ble oppgitt, men måtte trekke på smilebåndet. Dette er slik jeg starter bloggen min, og er litt av kjennetegnet. Jeg syns heller ikke det er teit å være rusavhengig og det er ikke flaut å si det.  I tillegg er dette en måte jeg kan minne meg selv på at jeg alltid vil være rusavhengig, på tross av om jeg bruker eller ikke. Det er en sykdom, som er progressiv, og man blir ikke frisk. 

Som dere vet hadde jeg liten knekk for en uke siden. Jeg tok et tilbakefall og var veldig langt nede. MEN, hadde det vært for flere måneder siden hadde jeg fortsatt vært der. Jeg har brukt de verktøyene jeg har, og kom meg fort ut av det. Jeg begynte å følge anbefalinger igjen, og jeg er så glad for at ikke graver meg ned i selvmedlidenhet lenger. Det å komme seg tilbake på møter, tilbringe tid med familie og se egne feil har vært viktig. I dag er det mandag, ny uke og nye muligheter. Jeg må fortsette å sette meg mål dag for dag. Etter jeg kom hjem fra Stavanger, ble ting mye strengere hjemme, som en del av tilfriskning og straff selvfølgelig. Det er noe jeg alltid har trengt, og trenger fortsatt, folk som setter meg på plass, er strenge og gir meg konsekvenser. Men jeg kom med et eget forslag til hva jeg kunne hjelpe til med hjemme, og det var matlaging. Noen tar det sikkert som en selvfølge å lage mat hver dag, og at det er en liten ting, men det er det ikke for meg. Da jeg bodde i Oslo spiste vi som regel ute eller jeg bestilte take-away mat. Jeg kan vel si at en god del av lønnen min gikk til dette. Men nå har jeg mulighet til å bli flinkere på kjøkkenet, og jeg syns faktisk det er utrolig gøy å lage middag. Kanskje dette er en interesse jeg har?

Jeg er dårlig på å ta bilder og legge på bloggen. Men er dette noe dere ønsker jeg skal gjøre? Gi gjerne tilbakemelding på dette i kommentarfeltet. Ha en fortsatt fin mandag alle sammen! 

Er det bare meg som ikke har en hobby/interesse?

  • 06.01.2017 - 15:55

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I dag våknet jeg til en kjempe fin reportasje av meg i Aftenposten. For en måneds tid siden var jeg på en tur ute i skogen med en herlig dame, som hadde dette intervjuet av meg. Jeg hadde gledet meg mye til det skulle komme ut. Bakgrunnen for reportasjen er å bruke naturen som terapi. Jeg kan vel ikke si at jeg har vært så flink til det i det siste, men jeg skal ta meg sammen. I helgen skal jeg blant annet på hytta og stå på langrenn, og i juni skal jeg på ekspedisjonen på Svalbard.

MEN. I det siste har jeg fått et igjengående spørsmål; hva liker du å gjøre/hva er din hobby? Og jeg aner ikke hva jeg skal svare på det. Jeg har ikke hatt noen interesser eller hobbyer siden jeg var rundt tretten og startet med rus. Jeg blir nesten flau, for jeg føler at alle har noe de liker å gjøre. Jeg spilte aktivt fotball til jeg var 16 år, men etter det har jeg rett og slett ikke brydd meg om noe annet enn fest. Min interesse var alkohol, kokain og mdma. Det var min hobby. Jeg hadde ikke tid til noe annet. Og nå når jeg faktisk begynner å tenke over hva jeg kunne tenkt meg å gjøre, har jeg ingen anelse. 
- Hva liker du å gjøre, har du noen hobbyer?

- Hm, nei egentlig ikke.

- Ja men hva liker du å gjøre da?

JEG KLARER IKKE Å SVARE PÅ DET! Jeg har ikke noe jeg interesserer meg for utenom bloggen akkurat nå. Men det gjør meg også ganske trist. For jeg vil ha noe jeg brenner for. Noe jeg har flykte til. Noe som kan få meg i bedre humør, noe som kan skape mestringsfølelse og en god selvfølelse. Men hva skulle det vært. Noen leser, noen rir, noen maler og lignende. Hvordan finner man ut av hva man egentlig liker å gjøre? Det eneste jeg kan komme på er å reise. Jeg elsker å reise, og kunne gjerne tenkt meg  gjøre det helt alene. Dra bort i et par måneder, til Asia, og se ulike kulturer og religioner. Men denne hobbyen krever jo ganske mye penger, og det er ikke akkurat noe jeg har for tiden. Men det kunne forsåvidt vært et mål å ha. Jeg skal bruke helgen på tenke mer på dette. Hva er det jeg er god til. Hva vil jeg gjøre som jeg aldri har gjort før. Hva liker jeg.

GOD HELG ALLE SAMMEN <3

Link til reportasjen: http://www.aftenposten.no/amagasinet/Naturen-er-Marens-rusterapi-611135b.html 

Jeg overtenker absolutt alt

  • 05.01.2017 - 12:53

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I dag tidlig dro jeg på et lite intimt møte med meditasjon og deling for rusavhengige. Det var en god start på dagen. Jeg var kvalm, trøtt og sliten på grunn av influensaen, men jeg glemte det bort i et par timer og fokuserte på noe helt annet. Jeg sitter med mye tankekjør for meg selv om dagen, så jeg merker at det er godt å kunne dra å snakke om det. Forklare for andre hva som skjer, som kjenner seg igjen i situasjonen min. Det å kunne sette ord på følelsene mine, og få andres input.

Jeg har en tendens til å overtenke absolutt alt. Og når jeg er alene i sengen, sitter på bussen eller noe annet, starter det igjen. Jeg lager mine egne konklusjoner på hva andre tenker, hva som kanskje kan skje i fremtiden og lignende. Bare negative tanker. Kan det ha med min selvtillit og selvfølelse å gjøre? At jeg jeg ikke tenker godt om meg selv, og dermed tror at alle rundt meg ikke liker meg? Jeg har blitt jugd til i det siste og manipulert, og det har resultert i alle disse tankene. For en stund tilbake, før jeg kom i behandling, var jeg en person som jugde og manipulerte. Det er jeg fullt klar over, og det er noe jeg ikke vil gjøre igjen. Jeg skammer meg over det, men dessverre kan jeg ikke gjøre annet en å aldri holde på slik igjen. Det at jeg selv ble satt i den situasjonen hvor jeg har følt meg brukt og dolket i ryggen, er helt grusomt Jeg ser nå hvordan det påvirker et menneske, og jeg vil aldri påføre noen dette igjen. 

Man kan gå gjennom et stort spekter av dårlige følelser. Men den verste jeg har hatt hittil er den jeg har sittet med i det siste. Følelsen av å ikke være bra nok, være alene og føle seg liten og utnyttet. Jeg tror jeg prøver for hardt mange ganger. Jeg må lære meg å la ting gå som det går, og ikke se 100 skritt fremover. Ta en dag av gangen og slappe av. Jeg har jo hørt dette så mange ganger av nære folk rundt meg. Det som er sykt er at jeg vet selv hvordan jeg har brukt andre tidligere og spilt på følelser. Men jeg har aldri vært den personen som det har skjedd med. Men kanskje jeg rett og slett fortjente det, og se hvordan det faktisk føles. Nå overtenker jeg igjen, så jeg skal la være å skrive mer nå. 

Ha en fortsatt fin dag, og gjerne legg igjen en kommentar hvis dere har et ønske om å vite mer om noe. Hva vil dere jeg skal skrive om i helgen.

<3

EN VELDIG BRA DAG!

  • 04.01.2017 - 21:29

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig!

Akkurat nå skal jeg faktisk bare skrive akkurat det som jeg har på hjertet! Nå skal jeg skrive akkurat det jeg føler! Det føles lenge siden jeg har smilt så mye som jeg gjør nå :D Jeg sa jeg skulle ta meg sammen i går, og det har jeg virkelig gjort. På tross av litt depresjon, selvmedlidenhet og influensa, tok jeg motet til meg å dro på NA møte i dag. Jeg sa før nyttår at det ikke gav meg noe lenger, men jeg tok tydeligvis feil! Jeg valgte å drikke selv når jeg var i Stavanger, og tok et tilbakefall, men jeg har innsett at jeg har vært i et mentalt tilbakefall i mye lenger tid.

Det hadde ikke bare med drikkingen å gjøre, selv om det ble resultatet. Det at jeg ikke gikk på møter lenger, ikke fikk sponsor, ikke jobbet trinn, var aggressiv, selvmedlidende, jugde, brøyt avtaler og lignende var en oppskrift på tilbakefallet mitt! Jeg så det dessverre ikke selv, på tross av at alle rundt meg prøvde å si noe. Jeg ble SELVGOD: Jeg trodde jeg hadde blitt frisk, og jeg kunne gjøre det på min egen måte. Jeg trengte ikke hjelp. Men sett tilbake nå er jeg bare flau. Da jeg kom på mitt første NA møte igjen i dag ble jeg tatt i mot med åpne armer. Jeg skulle egentlig feire rusfri tid med 6-måneders brikken, men i stedet måtte jeg ta 24 timer. Det var blanda følelser, og jeg skjems med det første. Men etterhvert, etter mange fine tilbakemeldinger, innså jeg at jeg er sterk som valgte å komme tilbake. At jeg fikk tilbake den selvinnsikten og var villig til å fortelle at jeg hadde driti meg ut. Jeg fikk en ny boost, og jeg føler meg som en ny person i dag.

Jeg tror at grunnen til mine tanker om NA for en ukes tid siden kommer av ren selvgodhet og at jeg aldri var fullt knyttet. Jeg hadde hele tiden kun en fot innenfor felleskapet. Jeg gikk på møter når det passet meg. Men hvis jeg skal være en del av, må jeg gjøre en innsats selv. Komme kontinuerlig, på gode og vonde dager, gjøre service, snakke med de andre. Ja rett og slett ta del i fellesskapet. Jeg sier jeg jeg skal gjøre ting ofte, også her på bloggen, men så skjer det ikke. Planene er gode i hodet mitt, og jeg vet hva som skal til for holde meg rusfri, men jeg bruker det ikke. Jeg vet selv at jeg må ha rutiner, og det har jeg nevnt for dere før. Så i morgen skal jeg dra å kjøpe meg en bok hvor jeg hver kveld skal lage en plan for dagen etter. Jeg skal fylle dagene mine! Jeg kan ikke lenger basere min lykke på et annet menneske. Jeg må lære å være lykkelig med meg selv, og trives i eget selskap. Nå er det på tide å være "alene", jobbe med seg selv og finne tilbake til den personen jeg var for et par måneder siden. OG JEG SKAL KLARE DET! 

Ønsker alle lesere en kjempe fin kveld :D

På tide å ta ansvar!

  • 03.01.2017 - 23:16

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg har latt meg selv synke lavt de siste dagene. Jeg har sagt og gjort ting som går ut over meg selv og andre. Jeg trodde jeg var ferdig med dette for noen måneder siden, men jeg lot meg seg gå den veien. NÅ ER DET NOK! Jeg må ta ansvar for mitt eget liv, se at det jeg gjør og sier får konsekvenser, og være min egen lykkesmed. Jeg har i lang tid vært avhengig av rus, men det har ikke vært det eneste. Jeg blir fort avhengig av mennesker også. Kjærlighet, og det blir farlig kjærlighet. Nå er jeg nødt til å stoppe. Jeg må faktisk se hva som er bra for meg og ikke. Jeg må ikke tro at andre mennesker skal gjøre meg lykkelig.

Jeg faller inn på et spor hvor jeg blir selvmedlidende igjen, og det har jeg gjort de siste dagene. Jeg har trodd at siden jeg har skjerpet meg og forandret meg, så fortjener jeg ikke noe vondt tilbake. Men det er ikke sånn verden fungerer. Jeg kommer til å møte på motgang, og nå må jeg vise hva jeg har lært og hvilken styrke jeg har i meg. Jeg sitter nå i sengen og er full av tanker. Jeg la ut et innlegg før i dag som mange fikk lest før det ble slettet. Det var meg i et veldig sårbart hjørne, hvor jeg skrev på ren frustrasjon og sorg. Men det er ikke måten å gjøre ting på. Jeg skrev min side av en sak, uten å tenke på hvilke konsekvenser det kunne få. Og at motparten ikke har et sted å dele sin side. For det er akkurat slik det er. Det finnes tre sider av en sak, min, den andres og sannheten. Og det er ikke rett at jeg skal skrive om andre her på bloggen, uansett hva som har skjedd. Jeg skal fortsette å dele min tanker og følelser med dere, men jeg vil ikke lenger blande inn andre. Jeg synker selv lavt, og igjen kommer dette med bitterhet inn. Bitterhet går kun ut over meg selv. 

Jeg møtte en god venninne i ste som jeg ser veldig opp til. Hun var streng, og skuffet over valgene jeg hadde tatt. Det er en person jeg kan se opp til, og en jeg vil lære av. Så når jeg står opp i morgen skal jeg sette meg gjøremål. Jeg skal for det første få meg en jobb. Jeg har trodd at jeg ikke er klar for det, men nå tenker jeg annerledes. Jeg vil jobbe slik at jeg kan gjøre noe ut av dagene mine, få mestringsfølelse og tjene egne penger. Jeg vil tilbake til den hardt arbeidene Maren som aldri slet med regninger. Jeg vil kunne dra hjem etter jobb og vite at jeg har gjort noe konstruktivt og positivt med dagen min. Jeg er nødt til å bli voksen. Livet har så mye å by på. Det er ikke vits å ligge i denne sengen en eneste dag til å syns synd på seg selv. Ting gikk som det gikk, og jeg får ikke gjort mer med det nå. Alt skjer for en grunn. Bring on the heat.

 

Dobbeltmoralsk!

  • 28.12.2016 - 14:54

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Nå sitter jeg endelig på gate 6 på Gardermoen etter å ha gått rundt som en idiot i en halvtime. Jeg visste de skulle bygge ut, men lite visste jeg om hvor fancy og stort det skulle bli. Men nok om det. Jeg skal til Stavanger igjen, og feire nyttår. Jeg vil dele noen tanker jeg har med dere, for hodet mitt er på ville veier om dagen. Jeg er klar over alt jeg har skrevet tidligere og mine meninger, men jeg er kun et menneske, og tankene flyr litt innimellom. Jeg har vært veldig sta på at NA møter holder deg rusfri, og fellesskapet, men jeg har selv tatt en pause fra det. Jeg har også sagt at jeg aldri kommer til å drikke alkohol igjen, men jeg er ikke lenger hundre prosent sikker.

En av grunnene for at jeg ikke ville skrive dette innlegget er fordi jeg vet mamma blir nervøs og hysterisk. Men jeg må være ærlig med dere og si akkurat hva jeg føler og tenker. Jeg har absolutt ingen plan om å røre alkohol nå, men jeg tenker på i fremtiden. Jeg har begynt å tenke "jeg må da kunne ha disiplin nok til å holde meg til et par glass?". Jeg vet selv at jeg ikke vil ruse meg lenger, men jeg kan ikke love noen at jeg ikke kommer til å drikke alkohol i fremtiden. Hvis jeg føler meg klar for det, så gjør jeg det. Men dette er jo helt motstridende med tanke på hva jeg har sagt før, og det er jeg klar over. 

Grunnen til at jeg ikke har gått på NA møter på noen uker, er fordi jeg rett og slett ikke føler tilhørighet der lenger. Jeg føler jeg har snakket om alt jeg har på hjertet, jeg har bearbeidet vond fortid i flere måneder nå og gjort det jeg kan. Når jeg er på møter, sitter jeg kun å ser på klokken. Og jeg er ganske lei av at alle pusher så hardt på at man må ta del i felleskskapet, gjøre service, be til Gud osv. Jeg hørte etter og fulgte anbefalinger, men så må man også vite at det samme funker kanskje ikke for alle. Jeg har det utrolig bra nå, og føler jeg er på en god vei i livet. Det er veldig hyggelig å ha et felleskap der man kan møte folk som forstår deg og har samme problemer. Man kan snakke om ting på en annen måte. Men samtidig så blir det litt for mye for meg, for jeg har mine venner, jeg har mitt liv, og jeg kan ikke legge opp hele livet mitt etter NA. Noen trenger å gå på møter hver dag, noen trenger tre ganger i uken, og noen annenhver uke. Ingen er like, og man må selv avgjøre hva som er bra for seg. 

Jeg har en venninne som har like lang rusfri tid som meg, og har samme problemet. Jeg fikk en dårlig følelse første juledag og spurte om hun skulle drikke. "ja, jeg skal prøve et par glass bare". Jeg prøvde å snakke med henne og få henne på andre tanker, men det var visst ingen ide. Jeg fikk ikke kontakt med henne før to dager etter. Et par glass vin ble ikke resultatet, ikke for hun engang. Dette er en av de jentene jeg har sett opp til, hun er så smart, og jeg har virkelig prøvd å høre på henne, følge henne og lignende. Men så ser man hvordan det ender. Det går ikke an å ta to glass. Ikke etter så kort rusfri tid. Det at hun tok et dårlig valg og jeg kunne se hva som skjedde, gjorde at jeg innså alvoret. At jeg kan ikke. Ikke ennå hvert fall. Konsekvensene er for store. 

Nå skal jeg sette meg på flyet. Rusfri. Jeg gleder meg til å feire nyttår i Stavanger med venner. Jeg håper alle har hatt en god jul, og ønsker dere et riktig godt nytt år!

Jeg har lært å se verdien i familie og jul

  • 22.12.2016 - 19:35

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Det er lenge siden jeg har satt så pris på julen og familien som jeg gjør nå. De siste årene har jeg ikke vært helt til stede. Jeg har vært deprimert og fjern. Julen har hatt null betydning for meg, og jeg syntes alt var overdrevent. Jeg så ikke verdien i det å ha en stor familie, og folk som bryr seg. Jeg syns alt var et stort mas, og jeg kunne ikke brydd meg mindre om å pynte det juletreet, eller om mamma hang opp en julestjerne i vinduet.

I skrivende stund sitter jeg på hytta vår på Blefjell. Som jeg forøvrig ikke ville på for noen måneder siden. Jeg ville ikke være et annet sted enn Hemsedal, og i hvert fall ikke et sted uten afterski og moro. Jeg syns det var helt sinnsykt at de skulle kjøpe seg en hytte et sted hvor det var kun én skiheis og det eneste stedet man kunne kjøpe en øl var på Blestølen, en liten café. Men nå er alt annerledes. Jeg føler meg som en ny person. Jeg har akkurat tatt på meg de store raggsokkene, sitter foran peisen og ser på barne-tv med lillebror. Eller han ser, og jeg skriver. Men poenget er at jeg har det godt. Stefaren min pakker ut av bilen, mamma flyr rundt å fikser, tenner stearinlys og lignende, og lillebror ser på juleserie på tv. Før trodde jeg at mamma syns det var slitsomt å ordne så mye, men jeg har innsett at hun koser seg. Jeg blir så glad når jeg ser henne smiler, hører på julemusikk, og vet at hun ikke trenger å bekymre seg for meg. Jeg vet at de alle tre har gledet seg til denne julen, hvor vi endelig kan være samlet igjen, og de kan ha ro i seg.


Før vi kom opp på hytta, var vi i et familieselskap. En tradisjon der alle møtes på Lampeland, bytter gaver, spiser mat og kaker. Jeg tror ikke jeg har vært med på dette de siste årene, for jeg har ikke hatt overskudd eller lyst. De gangene jeg har stilt opp i slike sammenkomster har jeg vært sur, sliten og satt meg rett ned på mobilen. I dag syns jeg det var helt utrolig koselig å se igjen alle. Å kunne gi alle en god klem og si god jul. Sitte å snakke med tante, onkler, kusiner og fettere. Jeg hadde helt glemt bort verdien av å ha en familie. Jeg har til og med spilt svarteper... Nå gleder jeg meg til dagene fremover, julaften, første dag i Uvdal hos besteforeldre og mye mer. Mamma har til og med utfordret meg til å gå på ski! Jeg var jo en guttejente før som drev med mye sport, og helt ærlig så var jeg veldig god på både bortover og nedover ski. Men nå er det jo ganske mange år siden jeg har fått ski på beina. Det var afterski som ble prioritert. Men jeg skal søren meg ta på meg de skia og vise hva jeg er god for. Jeg skal utfordre meg selv, og ta tilbake gamle tradisjoner.


Jeg ønsker alle mine lesere en riktig god jul! Ta vare på de rundt dere, og ta vare på deg selv. Se verdien og gleden i det små, og bruk tiden med familie og venner. Som rusavhengig er det en vanskelig tid i vente. Det er ikke lett for meg heller. Det er mye alkohol fremover, og mange dager som før ville bli brukt på fest. Julaften, 1 dag, annen dag, julebord, nyttår. Men det er samfunnet og oss selv som har lagd en greie om at dette skal handle om fest og alkohol. Det dummeste jeg hører er når folk drikker alkohol på julaften, da har man ikke helt forstått hva julaften handler om, men det er min mening, Disse dagene kan handle om så mye mer enn det. Vi kan bruke disse dagene fornuftig og prioritere det som er viktig her i livet. Og jeg vil heller se tilbake på en jul jeg har tilbragt med familie, enn en jul hvor jeg har kun drukket og ruset meg. Håper dere velger det samme. 

 

 

 

PS!

Jeg knuste skjermen min på iphone her om dagen. Jeg regner med at det er mange knuste skjermer der ute, og hvis ikke, kommer det nok etter dager med snø, såpeglatte veier, stress og turer på byen. Jeg fikset mobilen min hos HjemFix i Drammen. De kjører hjem til deg og fikser mobilen din! De tok seg god tid og gjorde arbeidet nøye. Det er også rimeligere enn andre steder, så anbefaler dem på det sterkeste. Besøk deres hjemmeside på Facebook:

https://www.facebook.com/Hjemfix/?fref=ts



 

Liker å pynte litt på kroppen min

  • 19.12.2016 - 16:53

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

En annen ting jeg er avhengig av, er tatoveringer. Jeg bare elsker det, og får ikke nok. Hadde jeg vært rik, hadde nok hele kroppen min vært tatovert. Unntatt ansiktet og brystet da. Men det startet med at jeg tok to små stjerner (som alle gjorde) når jeg fylte 18 år. Jeg sa til meg selv og familien at jeg kun skulle ta disse små, og at de hadde betydning. Den ene representerte mamma, og den andre representerte lillebror. Men jeg ble hektet med en gang! Jeg var skikkelig stolt, og følte meg kul siden jeg var førstemann i min krets som tok tatovering!


Det tok ikke lang tid før jeg tok neste tatovering. Jeg har alltid vært impulsiv, og hadde veldig lite å gjøre på skolen en dag. Jeg hadde fritime, og den valgte jeg å bruke på å få nytt blekk på kroppen. Da tok jeg jeg skrift i nakken, hvor det står "learn from yesterday, live for today, hope for tomorrow". Veldig fin tekst, men jeg tok den helt ærlig bare rett fra nettet for at jeg skulle ha noe nytt. Det gav ingen mening. Men da jeg ble innlagt på alfa, fikk den betydning for meg, Flaks eller skjebnen? Noen uker senere fikk jeg en sommerfugl på magen, nederst ved bikinilinjen. Hvis jeg skulle sagt jeg angret på noen av mine tatoveringer, er det vel den. Ikke at den er stygg, bare lite gjennomtenkt! Menmen, bedre å angre på noe du har gjort, enn å angre på at du ikke gjorde det, sant?

Jeg vil ikke påstå at familien min var så veldig begeistret for at det ble flere og flere tatoveringer. Men det skulle vise seg at jeg ikke var ferdig med å overraske dem, for jeg ville ha større, og mer synlige tatoveringer nå! For at mamma og stefaren min skulle kanskje bli litt mindre sure, fant jeg opp en fantastisk ide for hva tatoveringen kunne bety. Men sannheten er at når man har tatt så mange tatoveringer, går man til slutt tom for ting som betyr noe, som er verdt å tatovere. Men jeg ville jo ikke slutte for den del. Jeg syns det er et kunstverk, og jeg mener også at jeg passer til det. Her er min neste tatovering:


Dette var vel den tatoveringen som sjokkerte familien mest. For det var den første som hadde en god størrelse. Jeg fikk høre fra den eldre garden i familien; du kommer til å angre. Hvorfor skal du tatovere det, kan du ikke bare tegne det hvis du absolutt må ha noe på kroppen? Hva skal du gjøre når du sitter på gamlehjemmet og armen dine henger? Vel, jeg syns jo dette er helt tåpelig for å være ærlig. Vi lever i et samfunn i dag hvor du møter flere på gata som har tatoveringer, enn ikke har det. Og hvorfor skal jeg tenke på om jeg har armer med grevinneheng når jeg er 70 år? Da skal jeg sitte å tenke at jeg gjorde akkurat det jeg hadde lyst til. At jeg har levd livet mitt til det fulleste. Jeg skal se på tatoveringen å tenke fy søren så kul jeg er, 70 år og full av tatoveringer. Jeg vil ikke sitte der uten, og tenke søren, jeg tok ikke de tatoveringen fordi noen andre ikke likte det. Jeg lever ikke for noen andre? Jeg lever for meg selv. Hvis du ikke liker tatoveringer, flott, da lar du være å ta dem!:) 

Neste ble et fantastisk ansikt og en rose av Rosà Helena Magallanes, som også hadde tatt mine tidligere tatoveringer. Et ansikt av Adriana Lima. Hadde den betydning har folk spurt, familien. "Ja, hun er sykt deilig". 


Etter hvert flyttet til jeg til Oslo, og måtte finne en mer sentral tatovør- og jeg var heldig. Jeg fikk anbefalt Electric East i Oslo, og Nicolas Hauscarriaga. Han kunne virkelig jobben sin, og han gjorde ferdig sleeven min på høyre arm. Han hadde så mange ideer, og gjorde egne tegninger. Jeg følte jeg fikk tatovert noe som var helt eget som ingen andre hadde. 


Den er ikke helt ferdig ennå, og mangler sin krone og skygger på baksiden. Men jeg tenker at tatovering er ikke noe man behøver å stresse med. Det er et kunstverk man kan jobbe med hele livet. Da jeg tok min første tatoveringer sa jeg også til meg selv og andre, at jeg skulle under ingen omstendigheter tatovere på hender. Tatoveringene skulle kunne skjules. Jeg tror hovedgrunnen for dette var fordi jeg ble fortalt at man fikk ikke jobb når man hadde tatoveringer. Dette var jo bare drittsnakk rett og slett. Jeg hadde lyst på mer, og hånden ble det neste. OG HALSEN. 


Jeg er så utrolig fornøyd med arbeidet til Nicolas, og kommer aldri til å bruke en annen tatovør. Han lager alt selv, bruker virkelig god tid på gjøre det perfekt og alt er rent og nytt. Det viktigste med Electric East og Nicolas er at de tatoverer ikke noe de ikke er sikre på. De tatoverer ikke mot sine verdier, og hvis de mener det ikke blir fint og at man kommer til å angre, får man vite det. Jeg gleder meg masse til nye tatoveringer fremover. Besøk og lik gjerne hjemmesiden deres på Facebook!

 

 



https://www.facebook.com/pages/Electric-East-Tattooing/182004871820107?fref=ts 

 

Barn, alkohol og høytid!

  • 14.12.2016 - 15:15

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg har lenge latt dette teamet ligge, for å skåne andre. Men for meg er dette er viktig tema, som berører mange. Barn og alkohol. Barn og fulle foreldre. Barn som får med seg mer enn det de voksne tror. Det er snart jul, og det vil være flere anledninger og høytider fremover som dessverre blir preget av rus i flere hjem.


I mitt hjem har det aldri vært mye alkohol på julaften, men jeg vet at mange barn sliter med dette i dag. Foreldre som drikker seg fulle, og barn som sitter og teller hvert glass. Selv om julaften ikke har vært preget av alkohol for min del, har det vært andre høytider og spesielle dager, spesielt nyttårsaften. Jeg har vært en av de barna som sitter og teller hvor mye en voksen drikker. Som følger med på hvordan de snakker. Hvor høylytt de er. Hvordan filteret på hva de kan snakke om forsvinner sakte med sikkert. Jeg har vært en av de barna som er redd konstant og tisset på meg.

Jeg har så mange episoder og vonde minner forbundet med alkohol og fest da jeg var et lite barn. Det har preget meg og min oppvekst mye, og det gjør det stadig. Ironisk sett når jeg selv er rusavhengig, syns jeg det er ubehagelig å se voksne mennesker, særlig noen nære, være fulle. Mitt andre hjem var Hemsedal og afterski. Mine søstre og meg var med på dette fra ung alder. For min egen del syns jeg det var langt i fra gøy. Å se voksne, fulle mennesker danse på hverandre og ikke klare å snakke ordentlig. Jeg følte meg oversett, underprioritert og livredd. Jeg ville bare hjem, men vi måtte alltid vente til de voksne hadde festet fra seg. Det samme skjedde på ferieturer. Enten lå vi hjemme alene og ventet på at et par fulle og kranglete voksne mennesker skulle komme hjem, ellers var vi med ut. Uansett om det kun var kos hjemme, eller middag på en restaurant, skulle det alltid være med alkohol. Vin var jo så? normalt? å drikke til maten.


Jeg føler at alle høytider og anledninger handler om alkohol, og det er skremmende. Halloween, julaften, sankthans, nyttårsaften og så videre. At voksne mennesker ikke kan kose seg uten alkohol. At det alltid skal være vin i glasset på en bursdag, eller aquavit på julaften. Det verste er at dere tror barna ikke legger merke til det. Men newsflash alle foreldre der ute, barn er smartere enn dere tror. Jeg merket om denne personen hadde drukket en øl. Jeg visste akkurat hva som kom til å skje. Jeg så alle tegnene selv om jeg kun var et lite barn. Jeg turte ikke å si ifra at det var ubehagelig eller at de skulle slutte, for da visste jeg at jeg kom til å få kjeft. Enten ble jeg ledd av, kalt barnslig eller snakket ned til på andre måter.

Jeg har i senere tid prøvd å fortelle om mine opplevelser og hva som har vært vondt. Da har jeg blitt møtt med påstander som at alt er jug, at jeg overdriver og mine fakta er ikke virkelighet. Normaliteten ville kanskje vært og hørt på barna sine, men man er i stedet rett for at fasaden skal slå sprekker. Jeg vet at for min egen del hadde jeg blitt flau om mine barn hadde sagt at jeg drakk for mye, og gjort noe med det. Men når den andre parten føler seg truffet, sier det ikke har skjedd og ikke gjør noe med det, er det noe riktig galt. Jeg håper at alle der ute som vet at alkohol er en stor del av høytiden fremover, kan prøve å forholde seg normalt til alkohol, kutte ned og heller ta vare på omsorgen rundt barna.

Voksne mennesker er så opptatt av fasaden sin. Alt skal se så fint og flott ut, men bil, jobb, hus, hytte og lignende. Alt er på stell og familien har det bra. Men er det alltid slik? Hvis naboen din kommer å spør deg hvordan du har det, er det normalt og svare bra. Det er ingen som legger ut hva som egentlig foregår bak veggene. Det finnes ingen perfekt familie, og alle har sitt å slite med. Men noen er mer opptatt av å holde fasaden enn andre? Hvorfor? Jeg vil jo si at det er ganske egoistisk å ikke ta ansvar for fortid og handlinger som har påvirket andre, fordi du ikke vil andre skal se deg svak.  

Karakterfeil: overreagere og overtenke

  • 14.12.2016 - 12:23

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg var endelig i gang med treningen igjen forrige uke, men etter helgen falt motivasjonen, og jeg har ikke trent så langt denne uken. MEN, nå som jeg skriver det til dere, er jeg nødt til å få rumpa ut av sofaen å komme meg ned på Evo. Jeg var på et foredrag av Marius Løken forleden dag. Foredraget hans heter snu motgang til medgang. Han har gått gjennom utrolig mye de siste årene, etter å ha overlevd Halloween-drapet på Bislett. Han fortalte i sitt foredrag om tre faktorer som hjelper han gjennom hverdagen; fysisk trening, rutiner og sosialt nettverk.

Han har så rett i dette. Jeg merker at når jeg kommer meg ut fra huset og er på trening, får jeg det bedre psykisk. Jeg kjenner jeg har brukt kroppen, får mestringsfølelse, har gjort noe ut av dagen min og jobber mot noe. Rutiner er også svært viktig. Når man ikke har en fast jobb, og har ingenting man behøver å foreta seg i løpet av en dag, er det viktig at man opprettholder rutiner man har hatt tidligere. Stå opp rundt ni, spise frokost, ta seg en dusj, gå seg en tur og lignende. For min egen del merker jeg at dette er viktig. Hvis jeg sover til langt på dag, bare ligger i sengen og ser på serier blir jeg fort deprimert og selvmedlidende. Det ikke hjelpe min tilfriskning i det hele tatt. Man er nødt til å jobbe med seg selv hele veien. Det siste punktet var sosialt nettverk. Jeg er så glad for at jeg er en utadvendt person og kjenner så mange som jeg gjør. Jeg har aldri hatt problem med å bli kjent med nye mennesker, og dette gir meg styrke i dag. Jeg har så mange jeg kan være med og snakke med, og dette gjør at jeg ikke isolerer meg eller er alene. 

En av mine karakterfeil jeg sliter med den dag i dag, er å handle/snakke før jeg tenker. Særlig i relasjoner. Hvis jeg blir sur eller lei meg, handler jeg på mine følelser. Det er ganske flaut, men jeg oppfører meg som om jeg er fjorten år mange ganger. Hvis noe går i mot meg, eller jeg er sur på en person, er måten min å bare slette denne personen overalt, facebook, snap, instagram og lignende. Følelsene blir så sterke, og jeg tenker; hvorfor skal jeg ha kontakt med denne personen lenger egentlig. Fornuften blir helt satt til side, og jeg overreagerer. Noen timer senere angrer jeg. Alltid. Da har jeg endelig fått tenkt rasjonelt og lagt alle de sterke følelsene litt på hylla. Men da kan det ofte være for sent. Hvorfor skal andre holde ut med meg når jeg holder på sånn? jeg er nødt til å skjerpe meg. Men dette er en av mine svake sider dessverre, og jeg må begynne å tenke mer over hva jeg sier og gjør, for det vil få konsekvenser. 

Målene mine denne uken vil være å trene tre ganger, være sosial, opprettholde rutiner i hverdagen og tenke før jeg handler. 

Man kan ha det gøy uten alkohol tydligvis!

  • 11.12.2016 - 16:56

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I går (lørdag) var jeg på julebord og på byen. En gammel venninne av meg sendte meg melding om jeg ville være med på julebord med henne og alle de tidligere venninnene mine. Jeg var veldig skeptisk, for jeg visste ikke helt hva de syns om meg lenger etter alt som har skjedd, og jeg følte at jeg presset meg på. Men etter å ha sendt dem melding, og de sa jeg var hjertelig velkommen, tok jeg motet til meg og dro. Jeg angrer ikke på det et sekund!

Jeg visste ikke helt om vi hadde vokst fra hverandre, og om alt kom til å være annerledes. Det er tross alt flere år siden jeg har vært med dem. Men i det jeg kom inn døra på vorset og så alle de fantastiske jentene jeg hadde savnet, var alt som før. De tok meg i mot med åpne armer, og det var som om jeg ikke hadde vært borte fra dem en dag. Jeg hentet først en venninne av meg, og vi ordnet oss sammen hjemme hos meg. Vi snakket masse sammen og koste oss, og angsten min roet seg med en gang. Når jeg ser tilbake skjønner jeg ikke hva jeg hadde angst for, og hvorfor jeg var nervøs. Denne gjengen med jenter har så mye kjærlighet og humor, og det var deilig å kunne slappe helt av igjen. 


Vi dro videre på La Vida i Drammen for å spise, og stemningen var på topp. Jeg koste meg med med alkoholfri velkomstdrink og redbull. Det var ingen problem for meg å kose meg uten rusmidler og alkohol. Jeg gikk alene i baren og bestilte drikke og følte meg bra. Vi dro videre på Glass, hvor det var flere mennesker og høyere musikk. Dette gjorde at angsten kom tilbake, og det ble ikke bedre med de ti redbullene som allerede var innabords. Det var kanskje ikke det smarteste valget å drikke kun redbull, men jeg klarte å være i godt humør, og jeg har ikke danset så mye noen gang. Jeg var aldri en person som likte å danse selv om jeg tok rusmidler, men alt dette ble forandret. Jeg tror at jeg var så lykkelig for å være tilbake med alle disse herlige menneskene, og stemningen var så bra, at jeg slapp meg helt løs. 


Siden jeg ikke har vært med noen fra Drammen på flere år, så trodde jeg at det fortsatt var splitta gjenger. Men jeg innså fort at alle hadde vokst mye, og alle var venner med alle. Det var så deilig å se at alle kunne omgås og ha det gøy med hverandre. Da klokken ble to, var jeg sliten. De høyhælte skoene var ikke brukt på en god stund, så både beina og og hodet sa stopp. Da var det en utrolig god følelsene å bare kunne sette seg i bilen, og kjøre hjem selv. Jeg valgte å ta sjansen på å dra ut, fordi jeg var på et godt sted i livet. Jeg hadde det bra med meg selv, og kjente at dette kom jeg til å klare. Men om jeg hadde vært lei meg, sint eller lignende, hadde jeg trolig ikke satt meg i den situasjonen. Jeg ønsker å dra på byen fremover og kose meg, men jeg vet at jeg må se ann sinnstilstanden min, og ta avgjørelsen ut i fra det. Jeg kommer ikke til å risikere min tilfriskning for noe. 

Tilgivelse

  • 07.12.2016 - 11:38

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I går var jeg på mitt første AA møte på Kirkens Bymisjon i Drammen. Jeg har kun gått på NA møter de siste tre månedene på grunn av fordommer. Jeg trodde ikke jeg hadde noe å gjøre på et AA møte, fordi jeg kom til å være den yngste, og så for meg kun eldre menn med sjømannshistorier. Men det skulle vise seg å lage en sprekk i mine forbeholdte konklusjoner. Det var det mest givende møte jeg har vært på til dags dato. Jeg tror at vi som er yngre har godt av å høre historier, råd og veiledning fra den eldre garden, samt som de har godt av å høre fra de yngre. Jeg ble tatt godt i mot, og jeg fikk utdelt Storboka og tremåneders mynten min. Et stolt øyeblikk som gav mersmak for møter og tilfriskning. I dag har jeg vært rusfri i 138 dager, som er første gang på ti år.


Men det var et tema som fanget min oppmerksomhet i går, og det var tilgivelse. Dette er et stort tema som omhandler mye, og kan deles opp i tre kategorier; tilgi andre, bli tilgitt, men også å tilgi seg selv. Tilgivelse har mye med bitterhet og nag å gjøre. Jeg klandret mange rundt meg for min avhengighet, og la ofte skylden over på andre for mine handlinger. Jeg bar mye bitterhet for ting som hadde skjedd i min barndom, men dette gikk kun ut over meg selv. Det å kunne tilgi en annen gjør livet mitt så mye bedre. Jeg kan slippe de negative tankene og ta flere kilo av skuldrene. Hvorfor skal jeg gå rundt å være trist eller sint på en annen person når det kun går ut over min hverdag og lykke? Jeg kan aldri glemme det som har blitt gjort, men jeg kan tilgi.

Så kommer vi til det punktet hvor vi skal be om tilgivelse. Dette er ikke noe jeg kommer til å gjøre. Jeg har gjort mange stor skade og såret de rundt meg. Jeg kan ikke gå å forvente tilgivelse fra alle og en hver, det må være opp til dem. Men jeg kan be om unnskyldning og gi en viss forklarelse. Da har jeg ryddet mitt bord og gjort det jeg kan. Hvis da den andre parten velger å tilgi meg, vil det være min bonus, men som sagt er ikke tilgivelse noe jeg kan forvente. Min familie har tilgitt meg for hva jeg har gjort, men jeg tror at det viktigste jeg kan gjøre for dem fremover er å holde meg rusfri og edru.

Det siste punktet handler om å tilgi seg selv. Dette syns jeg er det vanskeligste punktet. Jeg er en person med mye samvittighet, så for meg har det aldri vært vanskelig å be om unnskyldning når jeg vet jeg har gjort noe galt. Jeg bærer heller ikke nag mot noen i dag, og er kjapp til å tilgi andre og gi sjanser. Men det å tilgi meg selv for hva jeg har gjort mot meg selv og andre er det vanskeligste. Hvis for eksempel min eks tilgir meg for det jeg har gjort, betyr ikke det at jeg tilgir meg selv. Jeg sliter med å glemme ting jeg har gjort, og angrer mye på min fortid. Dette er noe jeg må jobbe med hver dag. Det beste jeg kan gjøre er å vise forandring, og holde meg edru. Handling foran ord. Tillitt vil komme med tiden, men man kan ikke forhaste det. Jeg er nødt til å slutte å klandre meg selv for min fortid. Jeg må tilgi meg selv å se fremover hvis jeg skal klare å være i tilfriskning. Det er vanskelig når andre rundt meg hele tiden skal dra opp hva jeg har gjort tidligere, men jeg skal ikke la det gå inn på meg lenger. Jeg får ikke gjort noe med min fortid, jeg kan ikke skru tiden tilbake. Jeg skal tilgi meg selv.

En person som kan ødelegge en hel dag.

  • 06.12.2016 - 15:41

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Da jeg kom ut fra Alfa, bestemte jeg meg for å ta avstand fra alle som ikke hadde en positiv innvirkning på meg i livet. Det er ikke alltid like lett, da det er snakk om mennesker som har vært der for deg, eller står deg veldig nære. Det gjaldt både venner og familie. Jeg ville ikke og kunne ikke lenger bruke min tid på de som fortsatt var i rusen, eller de som stresset meg. Jeg er ikke lenger opptatt av å ha haug med venner rundt meg, men heller de gode og få. Det som har vært godt, er at jeg ikke har fått noen negative kommentarer tilbake på det, og ingen krangler har oppstått. De personene det handler om har vært snille og hatt stor respekt, og det har jeg satt uendelig pris på. For det er ikke like lett å ikke være med mine gamle venner lenger. Jeg har opplevd mye med dem og er glad i dem. Men jeg må tenke på hva som er best for meg, slik at jeg klarer å holde meg rusfri. 

Men det er en ting som er vanskeligere enn å ta avstand fra venner, og det er familie. Jeg har ikke fortalt om min barndom og oppvekst med respekt for den andre parten. Jeg ønsker ikke sette noen i et dårlig lys, og jeg kommer alltid til å være glad i personene til tross for mitt valg. Jeg har måtte ta avstand fra de som ikke har vært bra for meg, og de som ikke har gitt meg noe positivt i livet. Tidligere gav jeg mange sjanser, og prøvde alltid om igjen for å se om de kunne forandre seg. Men jeg kan ikke forvente at andre skal forandre seg, jeg kan kun gjøre noe med meg selv. Og jeg har jobbet hardt for å komme dit jeg er i dag. Når det ikke er godt nok, og den andre parten fortsetter å dra deg ned, er det på tide å velge et liv uten dem, uansett om det er familie. Jeg vil ikke la andre mennesker styre min lykke her i livet. 

Det har gått et par måneder uten noen kontakt, og jeg har blitt roligere. Det var en stressfaktor som ble kuttet ut av mitt liv. Men i går fikk jeg en telefon fra personen. Jeg tok den ikke. Men det var nok til at hele dagen min ble ødelagt. Jeg valgte å la denne personen styre mine følelser igjen å dra meg ned. Det kom så mange følelser og minner tilbake, som jeg ikke ville ha noe med å gjøre. Humøret mitt sank, og jeg ble aggressiv på de rundt meg. Da mamma kom hjem, hadde jeg lagd kveldsmat til oss. Hun valgte å bruke en annen ostehøvel enn den jeg hadde lagt frem, og den lille tingen fikk meg til å gå i taket. Jeg ble irritert og løp fra bordet i sinne. Jeg er fullt klar over at jeg ikke kan la mitt humør gå ut over andre, men dessverre så gjør det det. Jeg er nødt til å jobbe med det fremover, og ikke la disse menneskene dra meg ned mer. Jeg må tenke at jeg er bedre enn som så, og at jeg vet bedre. 

Det som er kjedelig å høre, er "blod er tjukkere enn vann", og at han kommer alltid til å være en del av livet mitt. Nei, slik er det ikke, og jeg er helt uenig. Jeg har mennesker i livet mitt som betyr mye mer. Mennesker som har vært der for meg i gode og vonde perioder, som drar meg opp, støtter meg og er stolt av det jeg får til. Og selv om man er familie, betyr ikke det at man er bundet sammen for alltid. Jeg vil ikke være med disse personene kun fordi samfunnet og de andre i familien mener jeg må. At det er bra for dem at vi har god kontakt. Det handler faktisk om at jeg skal få et godt liv og holde meg rusfri. Jeg kommer ikke til å la et menneske i hele verden få stå i veien for det. 

 

Tenke før man handler, ikke min sterkeste side.

  • 05.12.2016 - 13:51

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig. 

Jeg har vært dårlig på å oppdatere bloggen den siste uken, beklager for det. Det er alltid noen som føler seg truffet av noe jeg skriver, så jeg har brukt litt tid for å tenke over hva jeg kan skrive og ikke, slik at jeg ikke sårer noen rundt meg. Det har vært helg, og den har vært fantastisk. Nye vennskap, og jeg føler meg bra om dagen!

Jeg har skrevet mye til dere om at det er viktig å gå i selvhjelpsgrupper om man er rusavhengig. Jeg står fortsatt ved det jeg har sagt, men jeg har selv vært dårlig på det i det siste. Jeg var ikke på møter på to uker, og jeg merket at tilfriskningen min sto på pause. Jeg jobbet ikke like mye med meg selv, fordi jeg følte meg "frisk". Det er ikke bra, og det er viktig at jeg kom meg ned på jorden igjen, og ikke svevde mer på min rosa sky. Jeg blir aldri frisk, og må jobbe med meg selv på tross av hvor bra jeg har det nå. 

I går tok en venn av meg med meg på et møte i Vikersund, og det var godt for meg. Jeg føler meg hjemme i felleskapet, og det var deilig å få friske input. Det ble nevnt noe som traff meg som et skudd. Det å tenke først, før man svarer. Jeg har en tendens til å svare på meldinger på affekt med mine følelser. Hvis jeg får en beskjed eller melding som gjør meg trist eller irritert, svarer jeg med en gang, og det er følelsene som styrer svaret. Det er ikke alltid like lurt. Jeg må lære meg å legge mobilen vekk, tenke over hva som står og hva jeg føler, og svare senere. Når jeg har rukket å tenke rasjonelt og fornuftig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har satt meg i en situasjon og startet en krangel fordi jeg handler for kjapt, og svarer på følelsene der og da. Mens senere så angrer jeg på hva jeg skrev, og tenker at jeg skulle svart annerledes. I dag skal mitt mål være å bruke hodet, tenke først, og handle etterpå. 

Jeg fikk besøk i helgen av en herlig jente, og vi hadde det super koselig. Jeg trodde at jeg skulle ha hjertesorg i lang tid, og da jeg ble dumpet følte jeg meg så langt nede. Jeg følte jeg aldri kom til å få det bra igjen. Men med alt jeg har lært meg på Alfa og i fellesskapet, alle verktøyene jeg har, kom jeg meg over det. Jeg ville ikke la noen andre i mitt liv, familie, venner eller kjæreste bestemme over min lykke. Jeg visste at for min egen del, handlet det om å møte nye mennesker og komme seg ut. Jeg gjorde det, og det gikk bedre enn forventet. Det finnes mange fisker i havet, og det handler om å finne en person som er bra for deg, setter pris på den du er, og bygger deg opp. 

Denne uken skal jeg sette meg ulike gjøremål. Jeg kjøpte meg et medlemsskap på EVO, slik at jeg kan endelig begynne å trene igjen. Jeg har satt opp tre NA møter, slik at jeg kan komme tilbake å jobbe med tilfriskningen min. På onsdag skal jeg kjøre min nye venninne til Gardermoen. Det blir koselig, men litt kjedelig at hun reiser selvfølgelig. På torsdag skal jeg ha et nytt intervju for A-magasinet til Aftenposten, som jeg gleder meg veldig til. Jeg er nødt til å fylle dagene mine med noe, slik at jeg ikke havner i sofaen igjen. 

Julen er ikke lenger det samme.

  • 28.11.2016 - 16:30

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jula skal være en koselig høytid. Den skal representere glede og takknemlighet. Den handler om familie og god mat. Alle kler seg, går i kirken, familien møtes igjen og man er lykkelige. Dette er i hvert fall slik jeg ser på julen. Hvordan jeg så på den. Men ikke nå lenger.

Jeg syns julen har blitt til noe helt sinnsykt. Man selger julemarsipan og julebrus flere måneder i forveien. Men det verste med det hele er gavene! Vi bruker mange, mange tusen kroner på julegaver, og man reklamerer på tv for ny mac til barna, eller ferieturer til familien. Jeg syns det har blitt helt vanvittig, og jeg forstår ikke hvordan alt endte slik. Skal det være normalt å få en mac til titusen kroner i julegave? Barn får høye forventninger og blir bortskjemte og utakknemlige. Hva med alle de foreldrene som ikke har råd til å kjøpe slike gaver? Det har blitt et press i samfunnet, og hvert år skal overgå det andre.

Jeg var en bortskjemt drittunge når jeg var liten, og jeg fikk alt jeg ønsket meg. Jeg fikk dyre gaver, og jeg tenkte ikke så mye over at tretti av gavene under treet var mine. For meg var det normalt. Men nå som jeg har blitt eldre, og ser andre verdier, ser jeg tilbake på dette og syns det er helt sykt hvordan folk holder på. Hvor mye penger man bruker. Er det virkelig gavene som er det viktigste på julaften? Jeg syns ikke det. Jeg kunne ønske alt dette tullet sluttet. At vi lærte barna om å sette pris på selve høytiden. Julematen, familien, juletreet, nissen og alt. Men jeg skal ikke bare legge dette på barna, for egentlig er dette de voksne sin skyld. De prøver å overgå hverandre ved å gi de fineste gavene. Skal kjøpe noe stort, dyrt og flott. Det er de voksne som setter disse verdiene og normene i hodet på barna. Hvis barna blir utakknemlige, kan dere skylde dere selv.

I tillegg sitter mange ensomme mennesker alene i julen. De som ikke har familie rundt seg. Eller rusavhengige som har mistet alt. De som ikke har et tak over hodet eller mat. Mens disse sitter på gaten, eller alene hjemme, sitter vi samlet og fråtser i mat og gaver. Vi har alle muligheten til å gi et måltid til disse menneskene. Vi kan gi en hundrelapp! Men de fleste av dere som leser dette gjør ikke det dessverre. Vi kan ikke gi hundre kroner og redde julen til noen, men vi kan bruke flere tusen kroner på gaver. Vi har mye plass hjemme hos oss, og vi kaster maten som er til overs ved middagsbordet, men vi kan ikke be inn en ensom person for noen timer. Egoistisk kaller jeg det.

Julen min ble dessverre ødelagt i 2012. En hendelse gjorde at jeg ikke lenger ser på julen som jeg gjorde før. Den hendelsen ødela meg, og jeg klarte ikke kose lenger. Jeg satt kun å gråt på julaften. I tillegg har jeg vært rusavhengig de siste årene, som har gjort at jeg så vidt husker hvor jeg har feiret julen. Jeg har vært i dårlig humør, vært utakknemlig og fraværende. I år gleder jeg meg. Jeg skal feire julen på hytta med mine nærmeste. Jeg skal kose meg, slappe av, og feire med alle de jeg er glad i. Jeg skal bruke god tid ved middagsbordet, gå i kirken, hjelpe mamma med maten og spre glede. Eneste som mangler er jenta mi, men hun ser jeg heldigvis igjen den 28ende. Og i år skal jeg kun kjøpe gave til de jeg er med på julaften. Jeg skal kjøpe gaver som betyr noe, ikke de som er basert på pengene bak. 

Hva skal jeg gjøre denne uken?

  • 28.11.2016 - 13:45

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg er litt nervøs i dag, og ser ikke frem til denne uken. Grunnen til det er fordi jeg har absolutt ingen planer eller avtaler. Jeg har ikke satt meg noen mål, og vet ikke hva jeg skal få ut av dagene fremover. Jeg er redd for å sitte inne, og ikke gjøre noe som helst. Når dette skjer, sklir jeg rett tilbake på gamle veier. Men jeg må slutte å være selvmedlidende. Jeg vet selv at det er kun jeg som kan bestemme hvordan min uke skal se ut, så da er jeg nødt til å sette meg ned, og lage mål dag for dag. 

Når jeg sto opp i dag, satt jeg meg rett ned i sofaen. Jeg begynte å se på The Kardashians, og bare slappet av. Men så tenkte jeg meg om, og kom til den konklusjonen at jeg måtte ta meg sammen. Så jeg gikk endelig ned i leiligheten min i kjelleren og ryddet. Bort med alle klær fra gulvet, støvsugde, byttet sengetøy, tørket støv osv. Jeg satt på spillelista mi på spotify og koste meg faktisk. Etterpå bestilte jeg med nytt medlemsskap på Evo, i håp om at jeg får ræva mi på trening. 

Jeg er nødt til å begynne å trene, for jeg har har startet på en veldig dårlig sti i det siste. Jeg spiser så vidt mat, for å gå ned i vekt. Det går flere dager hvor jeg bare spiser et par knekkebrød om dagen. Det virker selvfølgelig, og jeg har gått ned i vekt, men jeg vet selv at det er en usunn måte, og det kommer ikke til å vare. Jeg har lite energi, jeg er i dårlig humør, og selvom jeg er liten, er jeg ikke godt trent. Så mitt mål nå er å kunne spise uten å få dårlig samvittighet, trene og spise sunt. Ved å trene får jeg noe ut av dagene mine, jeg får mestringsfølelse, jeg blir sunnere og kommer til å få det bedre med meg selv. Problemet er at min personlighet har ofte et grunnlag i avhengighet. Hvis jeg begynner å trene, skal jeg trene hver dag. Men nå som jeg har mer selvinnsikt, er det viktig at jeg finner en balanse. Jeg kan starte å trene to til tre ganger i uken, og se om det fungerer for meg. 

Jeg har ikke hatt en egen pc, siden jeg solgte min mac i sommer for å ha råd til alkohol og stoff til palmesus. Helt idiotisk. Men nå har jeg endelig fått kjøpt meg en ny. Jeg var veldig i tvil om jeg skulle bruke så mye penger på en ny mac, men er fornøyd med valget jeg tok. Jeg har alltid jobbet og ikke slitt med penger, men nå som jeg ikke har en fast inntekt og arbeidsgiveren min er nav, er jeg veldig forsiktig med pengene mine. Men jobben min i dag består av å holde foredrag, lage powerpoint og skrive blogg, så jeg jeg så meg nødt til å gjøre det. Man kan ikke jobbe som frisør og ikke ha saks, hvis dere forstår hva jeg mener. 

Nå skal jeg sette meg ned å skrive en plan for alle dagene mine fremover. Jeg skal legge ut på snap for dere når jeg er på trening, så jeg faktisk holder mitt ord. Det hjelper faktisk å skrive til dere, slik at jeg føler litt press på å holde det jeg sier. For det har jo ikke alltid vært tilfelle. Jeg har vært stor i kjeften, og sagt jeg skal gjøre mye, uten at det skjer noe som helst. Men denne gangen skal jeg virkelig prøve. For min tilfriskning og lykke.

Bursdagsfeiring på Bølgen og Moi, og mitt første foredrag!

  • 27.11.2016 - 15:36

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

På lørdag var jeg på min første bursdagsfest. Det ble konsumert mye alkohol, og jeg kunne se hvem som var påvirket av andre ting rundt i lokalet, men det gikk overraskende fint. Jeg følte ingen trang til å drikke alkohol eller ta stoff, men det dukket opp en farlig tanke.

Jeg hadde ikke tenkt å dele dette med dere, fordi det kunne høres dobbelt moralsk ut. Men jeg vil være ærlig med meg selv og dere. Jeg begynte å tenke; er det farlig om jeg tar meg en drink? Kan ikke jeg klare å ha selvdisiplin nok til å styre inntaket? Jeg vurderte om jeg en helg skal prøve å ta meg en drink, men så tok fornuften over. Er det virkelig verdt det. Tenk om jeg får mersmak og vil igjen ha mer og mer. Hva med alle konsekvensene. Jeg har ikke et sted å bo da, jeg får ikke gå i ettervernet, og må begynne å telle dager om igjen i felleskapet. Det som er enda mer flaut, er å møte noen av dere på byen om jeg hadde visst at jeg hadde drukket. At jeg har så mange tilhengere og folk som støtter meg, så skal jeg ødelegge det ved å teste mine egne grenser. Nei, det er ikke verdt det.


Vi var på Bølgen og Moi, på champagne lunsj der. Jeg var mye på dette tidligere, men det har vært en stund siden sist på grunn av omstendighetene. To venninner hadde bursdag, og jeg fikk møtt mange gode venner igjen. Det var utrolig koselig, og folk kom bort og sa til meg at jeg lyste lokalet opp og så frisk ut! Ingen tilbøy meg noe som helst, og jeg sto i baren og drakk cola zero og danset. Jeg trodde aldri jeg kom til å gjøre det i edru tilstand, men det klarte jeg faktisk. Jeg følte meg bra, jeg var rundt menneskene jeg er glad i, og følte meg lykkelig. Da var det bare å vrikke på dansefoten!

Da jeg kom hjem, var jeg rimelig sliten. Man kunne neste tro jeg hadde en slags utmattelsessyndrom. Jeg var der i omtrent tre timer, og når jeg kom hjem, sovnet jeg som en stein. Jeg var så utrolig utslitt, svimmel og kvalm, men det hjalp med et par timer på øyet. Jeg er glad for at jeg dro i bursdagen, og klarte meg så bra.

På fredag holdt jeg mitt første foredrag. Det gikk over all forventning. Jeg var lite nervøs, og alle menneskene som satt der var herlige. Jeg holdt først et foredrag i omtrent tjuefem minutter, for så å ha et ?intervju? med verten og svare på spørsmål fra publikum. Tiden gikk veldig fort, og jeg syns det var en morsom opplevelse. Jeg gleder meg til å kunne holde på med dette fremover. På slutten av dagen fikk jeg applaus, en bukett med blomster og en flaske eplemost av Svelvik Kommune. Mestringsfølelse til tusen. 





 

En dag med bestemor er aldri kjedelig!

  • 24.11.2016 - 21:48

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I dag startet dagen med legebesøk, ny sykemelding og nav. Jeg håper dette er min siste sykemelding, for jeg er så klar for å komme meg ut i jobb. Jeg har lest og sett mye rundt arbeidsledigheten i Norge for tiden, og jeg syns det er utrolig trist. Det er 7-800 søkere på hver jobb, og det er vanskelig for unge å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Jeg er så takknemlig for at jeg kan holde foredrag fremover, og har noe jeg kan drive med.

I morgen skal jeg holde mitt første foredrag for Svelvik kommune. Følelsene er blandet. Jeg gleder meg, og har utrolig nok ikke kjent på nervøsitet eller angst. Men nå, noen timer før jeg skal legge meg, kjenner jeg at jeg blir urolig. Det vil være mange mennesker, og jeg føler jeg har mye jeg skal prestere. På den andre siden er det sunt å være litt nervøs. Jeg skal fortelle min historie, som også gjør at dette kan jeg. Det er ikke fakta jeg har lest meg opp til og kan glemme, men det handler faktisk om meg selv. For jeg som sliter med angst tror jeg dette er en enestående sjanse til å jobbe med meg selv og bli bedre. Jeg gleder meg til å få dele, gi helsetjenesten og politi mer kunnskap, og til slutt få en mestringsfølelse på at jeg har gjort noe godt.

Når jeg var hos legen min i dag, fikk jeg en tankevekker. Jeg har hatt han siden jeg liten, og han er en svært ettertraktet lege. Problemet har vært at han alltid har mye å gjøre, og man må alltid sitte å vente i minst en time, selv om man har avtalt time. I dag hørte jeg mye snakk på legekontoret, og jeg ble oppgitt. Jeg har selv blitt irritert når jeg har måtte vente, men spiller det egentlig noen rolle. Det har med min tålmodighet å gjøre, og respekt for at andre er sykere og trenger kjappere hjelp. Når det først er min tur, har han alltid god tid til meg (og andre pasienter), og han stresser ikke. Han bryr seg om pasientene og vil hjelpe. Så om jeg må vente en time ekstra for å kunne ha en lege som alltid vil mitt beste, gjør jeg det.

Jeg skulle kjøre bestemoren min til frisøren litt senere. Jeg hadde glemt førerkortet mitt, så vi måtte hjem til meg å hente det. Det var speilblank is i innkjørselen, og dere kan gjette hvordan det endte. Vi satt oss bom fast. Hadde dette vært tidligere hadde jeg blitt super stresset for å rekke timen, og irritert over situasjonen. Men vet du hva, jeg har ikke ledd så mye på lenge. Vi satt bom fast, og bestemor på åttifire år skulle dytte foran. Hun ble sprutet ned av is, mens hun lo seg i hjel. Vi fant ikke grus, så hun putta det nye juleneket under dekket og sa «sånn, nå gjøre vi det litt lettere for fuglene». Midt i en situasjon hvor vi sto bom fast, hun var grisete og kom for sent til frisøren, lo vi mer enn vi har gjort på lang tid. En dag med bestemor er aldri kjedelig!

Etter en lang dag med mye ærender, avsluttet jeg med etterverns møte. Det var utrolig deilig, selv om jeg ikke fikk sagt alt jeg ville si. Jeg fikk lyttet til andre, hørt deres historier og hvordan deres uke har vært, og jeg kan ta med meg så mye kunnskap fra dem. Det er ikke alltid jeg trenger å åpne munnen, men bare lytte til hva andre har å si.

Botox, bleket tenner, falske vipper og stamkunde på Brun og Blid

  • 22.11.2016 - 12:03

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

På tross av at jeg har skrevet om overfladiske mennesker, og at fasade og utseende ikke spiller noen rolle, syns jeg selv det er deilig å unne seg litt velvære. Det gjør vi vel oss fleste. En sjelden gang liker jeg å ta hudpleie, gå til frisøren og lignende. Før jeg gikk inn i behandling var det mer ekstremt. Jeg hadde helt feil verdier, og var veldig opptatt av at andre skulle syns jeg var fin. Jeg hadde det såkalte bekreftelsesbehovet. Når jeg ordner meg, og er fornøyd med hvordan jeg ser ut, pleier jeg som regel å sminke meg, fikse meg, og kjøpe et nytt antrekk. Det gir meg en boost, og et bedre selvbilde. En av grunnene til at jeg er opptatt av hva jeg har på meg, er på grunn av min oppvekst. Det har vært mye fokus på fasade og utseende, som har til tider vært veldig slitsomt og sårende. Hver gang min mor hadde kledd meg opp, fordi jeg skulle i bursdag til min nye familie, var det aldri godt nok for den andre siden. De byttet klærne mine så fort jeg kom bort til dem. Det var alltid snakk om modeller, hvem som kunne bli det og ikke. De snakket om vekten vår, og kragebein sto høyt på lista. Alt var hele tiden et mas, og jeg ble oppriktig lei meg, fordi jeg aldri møte deres krav. Jeg følte meg aldri fin nok for dem. Dette tæret veldig på min selvtillit, og gjorde at jeg i senere tid ville søke bekreftelse og se fin ut for alle.  

Jeg fylte leppene mine med juvederm, tok botox i panna, hadde falske øyevipper, bleket tennene og var stamkunde på brun og blid. Men gjorde dette meg mer lykkelig? Nei. Jeg brukte mye penger, på noe som fikk meg til å strebe etter det perfekte, som ikke finnes. Jeg var ikke glad i meg selv, og måtte hele tiden endre på noe. Men nå er dette helt annerledes. Jeg liker meg selv for den jeg er, og trenger ikke ty til alle disse metodene for å syns jeg selv er fin. Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å gjøre disse tingene igjen, som juvederm, men det er ikke lenger et must. Før ville jeg få panikk hvis jeg så leppene ble mindre, eller at tennene ikke var kritthvite. Må nå lar jeg det gå.

I dag har jeg vært hos frisøren min Trine. Hun er utrolig dyktig, og driver for seg selv, et merke som heter NOMA. Det var veldig deilig å få fikset håret, slik at jeg føler meg fresh, og det gir meg også mer motivasjon i hverdagen. Jeg ville også farge håret og bryna mine nå på grunn av alle møter og foredrag fremover. Det er greit å kunne se stelt ut når du skal vise deg foran så mange mennesker. Hun sponset meg også med hennes nye hårstrikker som er helt fantastisk fine:


Jeg kan i fremtiden tenke mer over mine verdier og hva som er viktig her i livet. Jeg trenger ikke lenger å jage etter et perfekt utseende. Jeg skal være fornøyd med den jeg er, og har blitt. Men jeg sier ikke at jeg kommer til å endre min personlighet. Jeg liker å unne meg litt velvære innimellom, og kommer sikkert til å fylle leppene mine i fremtiden. Men det handler om å finne en balanse. At utseende ikke skal bli altoppslukende.

Irritasjon over det meste!

  • 20.11.2016 - 21:03

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Selv om jeg har blitt en mer rolig og balansert person, er det mange ting som irriterer meg. Det kan være enkeltmennesker, enten noen jeg kjenner eller møter på i hverdagen, eller episoder i samfunnet. Noen dager er verre er andre. Hvis jeg har en dårlig dag, kan mitt dårlige humør gå ut over andre, og jeg kan irritere meg over den minste ting.

Jeg sier ikke at jeg er verdens beste sjåfør, men når jeg er ute og kjører, tenker jeg ofte «hvordan i alle dager for den personen har lappen!». Personer som ikke har hørt ordet glidelåskjøring, eller de som kjører i 40 km/t i en 70-sone. Det er fort gjort å hisse seg opp på andre mennesker, uten egentlig noen grunn. Når jeg sitter her, rolig og betenkt, tenker jeg tilbake på disse episodene. Hvis man er stresset, har man da noe å gjøre i trafikken? Hva hvis det var min bestemor som satt foran rattet i den andre bilen, som akkurat har begynt å kjøre, og er nervøs? Er det da hyggelig at jeg sitter og presser meg opp i rumpa deres, eller tuter? Jeg skal i alle fall tenke mer på dette fremover.

Når jeg er i mitt dårlige humør, blir irritasjonen stor for det meste. Hvis andre tygger på en spesiell måte ved matbordet. Spiser tregt så jeg må sitte å vente på dem. Hvis mamma spør om samme ting to ganger. Hvis jeg skal ut å ta meg en røyk før jeg legger meg, men det er ingen igjen. Når du skal ta tannkrem på tannbørsten, men tannkremen faller av. For å ikke snakke om irritasjonen når du sitter på do og det ikke er mer dopapir igjen. Det finnes så mange ting. Men det jeg er mest irritert på om dagen, er temaet dyremishandling.

Hver gang jeg åpner Facebook, er det alltid videoer av dyr som blir mishandlet. Det er helt motbydelig, og jeg sitter og gråter på deres vegne. Her om dagen var det en sak mot Celina og Hege Jørgensen. De bor i Norge, driver med oppdrett av hunder, og mishandler de på det groveste. Videoen viser hvordan de behandler hundene, spytter på dem, og sparker dem. Men dessverre er ikke dette noe engangstilfelle, og det er heller ikke bare hunder som havner i disse situasjonene. Har du noen gang vært på sirkus?

Da jeg var liten, syns jeg det var kjempe gøy å gå på sirkus. De gangene jeg var i Thailand, var det gøy å ri på elefanter, og se på aper i bur. Jeg var kun et barn, samfunnet visste ikke bedre, vi var naive, og så ikke hvordan alt egentlig sto til. Etter så mye vi vet rundt dyremishandling i sirkus, hvordan er det fortsatt lovlig? Når vi ser videoer av alle dyrene i bur, og elefanter som blir skamslått og hjernevasket, hvorfor drar vi fortsatt å rir på dem? Vi fôrer deres motbydelige arbeid, og gir penger så de kan fortsette.

Samtidig som jeg misliker dyremishandling, har jeg ingenting jeg skulle sagt. Det ville vært dobbeltmoralsk, og snakke om et tema som jeg selv fôrer oppunder. Jeg tenker nå på pels. Hver vinter, kjøper jeg meg en ny vinterjakke, og har vært opptatt av at det skulle være ekte pels. Det er helt forferdelig, når jeg har sett så mange videoer på hvor denne pelsen kommer fra. Men hvis jeg skal være ærlig, så tror jeg ikke at jeg tar av denne pelsen i morgen uansett. Hvorfor? Det er et godt spørsmål. Jeg er vel som de fleste andre. Selv om vi har kunnskapen, og ser hvor pelsen kommer fra, fortsetter vi å gå i det, og kjøpe. I håpet om at det ene merket, er annerledes enn det andre.

Tilbake til irritasjonen. Jeg skal prøve å tenke meg om fremover, og sette meg i andre sin situasjon. Prøve å se for meg hvordan ting egentlig er. Jeg skal stresse ned.

Svar på spørsmålsrunden!

  • 19.11.2016 - 13:18


Det ble mye spørsmål om kjærlighetslivet mitt. Jeg har sett på denne videoen ti ganger nå, og jeg syns selv det virker som en video laget for et datingprogram! Men håper dere fikk svar på noen av deres spørsmål, så kjører vi en ny runde snart :) 

 



 


 

ANGST

  • 17.11.2016 - 11:36

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig!

Angst har blitt et godt brukt ord de siste årene. Flere og flere sliter med denne psykiske lidelsen, og hverdagen kan bli styrt av den. Andre bruker angst som et hverdagslig ord uten helt å vite alvorligheten bak det. "Jeg får helt angst av denne køen", eller "jeg klarer ikke være med hu der, jeg får helt angst". Mange bruker det rett og slett som en beskrivelse på noe de mistrives med, eller misforstår forskjellen på frykt og angst.

Men for de personene som faktisk sliter med angst, er ikke hverdagen like lett. Man kan ha en vedvarende angst følelse hele veien, eller få angstanfall. Jeg kan ikke snakke for hvordan andre opplever sine angstanfall, men jeg kan fortelle dere hvordan det er for meg.

Jeg begynte å slite med angst for kun et års tid siden. Jeg har alltid likt å være rundt mye mennesker, og aldri hatt et problem med store folkemengder. Men plutselig begynte jeg å få vondt i hjertet med en gang jeg skulle ut å feste. Hvis det ble tett med mennesker, mye kaos og bråk. Jeg kunne bli svimmel og kvalm, men det verste var hjertet. Det var en pressende følelse, hvor det kjentes som jeg hadde en murstein på brystet. Jeg begynte også å få muskelkramper, skjelvinger og kaldsvette. Jeg fikk ofte panikk, og hyperventilerte. Det ble en god blanding mellom panikk- og angstanfall.

Da jeg sluttet med alkohol og andre rusmidler ble alt verre. Jeg hadde ikke Truxal (angstdempende og psykose medisin) lenger, og kunne heller ikke flykte i rus. For det var ofte det som skjedde. Jeg måtte stå i følelsene mine, og ønske angsten velkommen. Jeg måtte jobbe med den, og ikke mot den. Jeg måtte lære meg pusteteknikker, og det hjalp. Jeg har fortsatt angstanfall regelmessig, men kun en gang i uken, og jeg kan kontrollere på sett og vis. Jeg vil helst være alene, og legge meg i sengen å gråte den dag i dag, men jeg prøver så best jeg kan å fortsette hverdagen så godt det lar seg gjøre.

Det er mange som bruker alkohol og rusmidler for å kurere angst. Enten om det er å ta seg er glass vin for å roe seg ned eller røyke hasj og lignende. Det som er trist er at denne løsningen ødelegger for mange. Man kan bli avhengig av rusen fordi den lar deg flykte fra angsten, og man begynner som regel å isolere seg i tillegg. Man vil heller være hjemme alene og ruse seg, enn å snakke med noen, å stå i følelsene.

Det er viktig at jeg ikke gir råd og tips, men deler mine erfaringer slik at dere kan kjenne dere igjen. For alt er ikke likt for alle, og jeg er heller ingen ekspert på området. Men for min egen del vet jeg at min angst blir bedre og bedre jo mer jeg møter den. Hvis jeg kjenner etter, prøver å tenke hva som utløser den, og faktisk setter meg i situasjoner jeg har angst for. Kun da blir det bedre for meg. Jeg tror grunnen til at såpass mange i dag sliter med angst, er på grunn av man er opptatt av å skulle prestere på alle arenaer. Men hva med å si til deg selv at du er god nok som du er?

Pick your battles

  • 16.11.2016 - 12:38

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I går var jeg på møte med en psykolog og en som jobber for Svelvik Kommune. Vi la planer for seminaret neste fredag, og foredraget jeg skal holde. Det gav motivasjon og inspirasjon, og jeg gleder meg til å holde mitt første foredrag. Jeg vet at jeg kommer til å være nervøs, men det er samtidig litt deilig. Når jeg er nervøs kjenner jeg at jeg lever, og det betyr at jeg vil prestere. Nå er det bare å sette seg ned å jobbe.

Jeg har tenkt mer på å komme meg ut i arbeid i det siste også. Jeg har lyst til å starte å jobbe, tjene penger og få noe ut av dagene mine. Men samtidig vil jeg ikke presse meg for hardt, å gå inn i et hundre prosent stilling. Da tenker jeg at det er bedre å starte i trygge baner, og bygge meg opp. Jeg har lyst til å følge en rød tråd i hva jeg gjør om dagen, så jeg vil jobbe med mennesker. Barn og ungdom. Min drøm er å kunne å åpne et aktivitetshus for de som ikke har det like lett, eller trenger et sted å være etter skolen og i helgene. Jeg vil skape et trygt hjem hvor man kan komme å snakke, om vanskelige ting, og positive ting. Jeg vil skape et hjem hvor de som ikke har like mange venner, kan finne tilhørighet.

Etter mitt siste innlegg på bloggen (overfladiske mennesker), fikk jeg en del tilbakemeldinger. Det var mye positivt, men også negativt. Men for min del så gjør det absolutt ingenting å få det negative. Jeg tenker over hva folk skriver, og velger selv hva jeg skal ta til meg og jobbe med, og hva som er vas. Og jeg la merke til at de negative kommentarene jeg fikk var fra folk som kanskje var en del av teksten. Folk som føler seg truffet. Jeg lærte mye om dette i behandling, og mye om meg selv. Hver gang jeg reagerte sterkt på hva andre sa eller skrev, var det på grunn av at jeg følte meg truffet. Så lenge jeg vet jeg er ærlig i det jeg skriver, og deler på bakgrunn av å hjelpe andre, så er jeg fornøyd. Pick your battles.

Jeg var i familiebursdag på lørdag. Endelig er jeg tilbake, og kan stille om for familien. Tidligere ville jeg sett på familiebursdag som et ork. Jeg ville dratt bare fordi jeg måtte. Men denne gangen var annerledes. Jeg gledet meg til å se alle igjen, å kunne gi dem en klem. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg faktisk har en så stor og kjærlig familie. Jeg koste meg rett og slett. Det ble latter og lek, og jeg spiste mer kaker og mat enn jeg har gjort på lang tid.


I natt gråt jeg meg selv til søvn. Jeg merker at oppstyret rundt denne bloggen, er ikke alltid positivt. Det kan gå ut over de nærmeste. Ikke på grunn av at det handler om dem, men fordi jeg deler veldig personlig, og plutselig vet alle alt om meg. Men jeg har selv valgt å legge ut mitt liv offentlig, og jeg vil fortsette. Alle meldingene jeg får fra dere hver dag om at jeg hjelper dere og at dere kjenner dere igjen, får meg til å ville fortsette. Jeg setter så stor pris på leserne mine.

Nå er det på tide med en spørsmålsrunde etter etterspørsler! Legg igjen et spørsmål i kommentarfeltet, send meg en mail (kittelsen1993@hotmail.com), eller kommenter på mitt siste bilde på instagram (marenkittelsen). Spørsmålene vil bli besvart på neste blogginnlegg, og jeg skal være hundre prosent ærlig. Spør om hva som helst.

Følg meg også på snapchat: mkittelsen

Overfladiske mennesker!

  • 14.11.2016 - 15:21

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.


Jeg har i alle år vært en del av et nettverk og en krets som er sykelig opptatt av fasade, rikdom og penger. Disse tre tingene har alltid stått høyest, og har blitt altoppslukende. Fra ungdomsskolen og helt frem til i dag. Jeg har selv vært overfladisk til tider, og blitt dratt med i fasadespillet deres. Jeg tror det kan ha mye med min oppvekst å gjøre.

 Helt fra ungdomsskolen var det viktig å henge med de riktige folkene. Man skulle ha de riktige klærne, være på de kule festene og være først ute på forskjellige arenaer. Dette eskalerte på videregående. Skolen var preget av spesielle gjenger, og ofte ble folk fryst ut fordi de ikke levde opp til «standarden». Jeg føler noen ganger at vi levde som i en High School film fra USA. Selv om mange ikke tror at dette skjer på skoler i Norge, er det akkurat det som skjer. De «kule, rike» guttene fra Toppenhaug allierte seg sammen, og jentene fikk også sin egen gjeng. Alle gikk i de samme klærne. Årets populære vinterjakke til flere tusen, uggs, langt retter hår og masse sminke. Guttene var så å si like, men i tillegg skulle de alle ha samme bil, en BMW 3-serie. Pappa betalte.

 Ingen hørte etter i timene, kom for sent eller ikke kom i det hele tatt. I kantina var det alltid faste bord, og samtalene gikk for det meste i hvor gærne de hadde vært i helgen, hvor mye de drakk, eller planer for russebussen. I tre hele år var det krangler og diskusjoner på tvers av gjengene hvem som skulle ha den største og beste bussen. Jeg blir helt flau når jeg tenker tilbake på at jeg var en del av dette. At man brukte hele skoledagen sin på å avsløre dekknavnet på den andre bussen. Eller hvordan man tråkket på andre fordi de ikke var på en buss. Guttene skulle tøffe seg hele tiden, var frekk mot medstudenter og lærere. De hadde ingen respekt for autoriteter, og prøvde hele tiden å være kongen i gjengen sin. De trodde alle sammen de som ut som Brad Pitt, og kunne få hvem som helst.

 Jeg orket rett og slett ikke miljøet i Drammen lenger, for deres oppførsel og umodenhet ble ikke bedre med årene. Jeg flyttet til Oslo, og tenkte det skulle bli bedre. På sett og vis ble det også det. Jeg fikk med eldre venner, som klarte å oppføre seg og var modne. Men de var like opptatt av fasade, rikdom og utseende. Men det må være en grunn til at jeg alltid endte opp med samme type venner. Trolig fordi jeg oppførte meg slik selv, og var opptatt av det samme. De siste årene har guttene vært opptatt av å vise hvor mye penger de har. Spandere på alle, kaste rundt seg med champagne og bestille en haug med kokain. Hver eneste helg er det samme. Champagne lunsj på Bølgen og Moi eller Bubbles and Brunch. En gjeng med selvopptatte pappagutter og jenter som står og ber om gratis drinker.

 

Jeg er så å si oppvokst på afterski i Hemsedal. Det var hit alle dro, og man var sykelig opptatt av penger og fasade her også. Alle kom i Range Roveren sin eller BMW SUV, skulle ha det nyeste utstyret i bakken, den fineste hytta og barna var alltid med på afterski. Jeg gikk i merkeklær fra jeg barn, og begynte fort å bli en utakknemlig drittunge. Man fant ofte venner på denne måten. Venner som hadde samme oppvekst og levevilkår. Dette kan ha mye å si for hvilke vennekrets jeg alltid har blitt dratt mot.

Jeg orker ikke leve på denne måten lenger. Jeg orker ikke være rundt overfladiske mennesker som kun bryr seg om materialistiske ting. Jeg vil bruke tid på det som er viktig i livet, og finne dybde i samtaler med mennesker som betyr noe.

Første og siste gang jeg ble mishandlet

  • 10.11.2016 - 12:26

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Å bruke ordet voldtekt har aldri slått meg. Jeg innså ikke hva som hadde skjedd før jeg kom i behandling og snakket om situasjonen for første gang. Jeg må innrømme at jeg klarer ikke å se på det slik i dag heller, til tross for at alt peker mot dette. Jeg jobbet på TGI Fridays i overkant av to år. Restaurant og utelivsbransjen i Oslo er kjent for et stort forbruk av stoff og alkohol, men lite visste jeg om omfanget.

Jeg hadde jobbet på en nattklubb i Oslo i omtrent et år før jeg fikk en telefon av Fridays. Jeg fikk tilbud om å bli bartender etter en anbefaling. Det var utrolig gøy, og jeg grep sjansen. Bartender var et yrke som tiltrakk meg lenge, hvor jeg kunne være «sjefen» over gjestene, jeg fikk mange komplimenter, godt betalt, høy musikk og mye alkohol. Å jobbe på nattestid var rus i seg selv.

En vinterdag i mars 2016 skulle jeg jobbe tidligvakt på Fridays. Det var søndag og bransjedag i Oslo. Jeg sto i baren, sliten og lei av livet. Inn døren kom en høy, kjekk gutt med moren sin på siden. Det tok litt tid før jeg kjente han igjen. Han var en bekjent av en god kamerat av meg, og jeg hadde møtt han tidligere på byen. Jeg gikk ut av baren, gav han er klem og takket for sist. Når jeg hilste på han, så det ut som om jeg lyste opp dagen hans. Han så nervøs ut og glad på en gang. Han var pent kledd i en lakksko og en lang sort kåpe. «Har du noen planer etter jobb?» spurte han. Jeg skjønte at han ville finne på noe med meg, og svarte som jeg pleide til gutter «jeg skal være med deg». Han smilte, satt seg ned og ventet på meg den siste timen. Når jeg var ferdig bestemte vi oss for å ta turen på The Star, som var en karaokebar rett rundt hjørnet. Det var mye mennesker der, og jeg møtte også mine kolleger fra Fridays. Han begynte å kjøpe et lass med drinker, og jeg ble kjapt i godt humør. Jeg var klar over at han selv tok kokain, siden jeg hadde gjort dette med han på byen før. Derfor tok det ikke lang tid før jeg spurte om han kunne få tak i til oss. Han var helt med på det, og det tok ikke lang tid før vi satt med nesa ned i bordet.

Vi bestemte oss for å dra hjem til leiligheten hans på Vika, da det var dårlig stemning på byen. Vi satt og hørte på musikk mens vi fortsatte festen. Jeg begynte etter hvert å bli veldig ruset, men vi valgte å fortsette. Han hadde kjøpt mer enn nok kokain, og fortsatte å pushe på at jeg skulle ta mer. Det eskalerte, og jeg kjente etter hvert at det ble ukomfortabelt. Jeg holdt på med en annen jente, og i tillegg var jeg ikke interessert i å ha sex med han eller noen andre. Han begynte å ta på meg, mens han var overstadig ruset og ekkel. Jeg prøvde flere ganger å trekke meg unna, men jeg ville ikke være uhøflig da han hadde spandert alt på meg. Jeg klarte så vidt å bevege meg, og begynte å bli dårlig. Vi gikk inn på soverommet hans etter hvert, hvor han fortsatte å ta på meg. Jeg klarte etter en stund å si at jeg ville stoppe, og at jeg var for sliten. Sannheten var at jeg følte meg innesperret, mye skam, kvalm og alt for ruset. Jeg klarte å sovne. Jeg våknet kort tid etter at han lå og hadde sex med meg, og jeg måtte be han stoppe. Han stoppet, og vi la oss unna hverandre. Deretter sovnet jeg igjen. Da våknet jeg av at jeg fikk et slag i ryggen. Jeg ble redd og spurte hva i alle dager han drev med. Jeg trodde han hadde et mareritt. Jeg la meg igjen på siden, før jeg igjen fikk et hardt slag i ribbeina. Dette fortsatte opptil flere ganger. Når han til slutt sovnet, var jeg skrekkslagen, og skjønte ikke helt hva som foregikk.

Jeg var så stille som overhodet mulig, tok klærne og gikk ut av rommet, naken. Jeg løp ned til første etasje, tok klærne på, ringte en venninne og løp ut av leiligheten. Jeg hadde vondt i hele kroppen, og jeg var fortsatt rusa herfra til himmelen. Pupillene mine var utvidet, og leppene mine var tørre og røde etter å ha bitt på dem i rusen. Når jeg kom ut fra leiligheten var klokken åtte om morgningen og mandag. Det var kaldt, og jeg sto der helt utrøstelig med venninnen min på telefonen. Rundt meg var det mange biler og mennesker som skulle på jobb, og jeg gjorde alt for å virke normal. Jeg følte meg så liten og ubetydelig. Det var vondt å bevege seg, selvbilde mitt var på bunn og jeg skjemtes over hele situasjonen. Jeg forsto i et glimt av et sekund hvilket liv jeg levde. Jeg gikk rundt på Vika, rusa og mishandlet, mens andre var på vei til jobb. Jeg gråt over situasjonen jeg selv hadde satt meg i. Ikke nok med det, men jeg hadde ikke penger. Jeg måtte gå helt hjem til Torshov, kald, forvirret, ruset og redd.

Min seksuelle legning (del 2)

  • 09.11.2016 - 12:09

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg følte meg utilfreds og ukomfortabel med min første kjæreste. Ikke fordi jeg var flau over min legning eller henne, men jeg var redd for reaksjoner og det var uvant å skulle gå hånd i hånd med en jente i Oslos gater. Jeg var redd for at jeg ikke var den datteren min foreldre ønsket. At familien min skulle se på meg annerledes og at venner skulle ta avstand.

Jeg tok endelig motet til meg, også for hennes del, og holdt hennes hånd mens vi gikk oppover Trondheimsveien på vei hjem. Det var sommer og varmt, og begge var forelsket og lykkelige. Plutselig avskjæret en bil oss i et veikryss. Fire utenlandske menn, rullet vinduene ned på bilen, skrek en masse tull og kastet søppel på oss. Midt på åpen gate i Oslo. Kjæresten min begynte å gråte, mens jeg fortsatte å gå, og overbeviste henne om å ikke bry seg. Men sannheten var at jeg var flau, rasende og såret. Jeg ville bare løpe hjem, og aldri sette meg selv i samme situasjon igjen.

Jeg hadde to kjærester på de tre årene jeg bodde i Oslo. Men i denne perioden var jeg veldig usikker på meg selv, deprimert, ustabil og ruset meg mye. Jeg visste ikke selv hva jeg ville, og lot meg utnytte. Jeg hadde sex med gutter, selvom jeg ikke ville. Oppmerksomhets behovet var stort, og jeg fikk bekreftelser fra gutter. Men dette ødela meg innenfra. Jeg gikk på akkord med mine verdier, og jeg følte meg skitten og hadde skam opp til ørene. Hvorfor gjorde jeg det, når jeg egentlig ikke ville. Kanskje jeg prøvde å like det. Prøvde å overbevise meg selv om at jeg kunne bli forelsket i en gutt og ha en "normal" fremtid.

Etter hendelsen i Trondheimsveien turte jeg ikke lenger å være offentlig med kjærestene mine. Jeg holdt ikke hender, og jeg kunne ikke kysse de hvis noen andre så. Jeg var flau. Mine siste måneder i Oslo fant jeg min nåværende jente. I Stavanger. Langt bort, hvor ingen så meg eller visste hvem jeg var. Men dette skulle vise seg å ikke bety noe uansett. Jeg ble så forelsket, og kunne ikke bry meg lenger hva andre mente. Jeg måtte ta meg sammen, hvis jeg skulle ha en fremtid som lesbisk. Jeg glemte alt og alle rundt meg, og var kun opptatt av hun. Ingenting annet betydde noe. Det var en befrielse. I dag kan jeg leve livet mitt slik jeg selv vil. Jeg trenger ikke ha sex med gutter eller få guttekjærester fordi andre ønsker dette for min fremtid. Jeg er ikke lenger flau, men jeg er stolt av jenta mi, og vil vise henne frem. Det tok tre år før jeg kunne bli komfortabel med med en jente, og jeg vet at det er mange i dag som ikke tør å komme ut av skapet på grunn av reaksjoner og fordommer fra andre mennesker. Men livet er så herlig når man kan elske den personen man vil og ikke lenger trenger å sette på seg en maske.

Å sette seg selv først er viktig hvis man skal få et godt liv. Jeg har tidligere valgt skoler, jobb, klær og lignende på bakgrunn av hva de rundt meg vil jeg skal velge. Jeg har tatt valg ut i fra hva jeg tror tilfredsstiller dem. Men jeg har sluttet å leve på denne måten. Det er mitt liv, og jeg skal gjøre det som gjør meg lykkelig. Jeg må ta egne valg og følge den veien som er best for meg.

Et helvete å komme ut av skapet! (Del 1)

  • 06.11.2016 - 18:58

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.


Når jeg var i tenårene, og begynte å drikke på skolen og lignende, hadde det sine grunner. Som tidligere nevnt hadde det med barndommen min å gjøre, men også min legning. Som dere sikkert har skjønt på tidligere innlegg er jeg lesbisk. I dag er jeg overlykkelig av å kunne være meg selv, og like den personen jeg selv ønsker, men det har ikke alltid vært slik.

Jeg har alltid vært klar over at jeg er lesbisk, i hvert fall siden jeg var svært ung. Jeg var alltid mer interessert i jenter, og første gang jeg så på porno, var det lesbe sex som tente meg. Jeg kledde meg ut som Kaptein Sabeltann, mens alle de andre jentene var prinsesser. Jeg var alltid en "guttejente". Frem til jeg var atten år, holdt jeg min legning skjult, hadde guttekjærester og sex med kun gutter. Men min daværende kjæreste merket at noe skurret når jeg ville begynne å eksperimentere med jenter, og jeg til slutt fikk mer følelser for en god venninne enn normalt. 

Jeg slet veldig med å holde det skjult, og valgte å fortelle mine venninner det først. Det gikk veldig fint, og jeg kan ikke huske at jeg fikk en negativ kommentar. Men det var fortsatt tøft, med tanke på at familien min ikke visste noe som helst. Det var veldig mye fordommer på denne tiden, og jeg var livredd for å fortelle dette til mine foreldre. Hva ville de si, og hvordan ville de reagere. Jeg visste heller ingenting om min egen legning, og tenkte at jeg aldri kom til å få dem fremtiden som var best for meg. Det var helt utenkelig at jeg skulle være sammen med en jente. 

Jeg flyttet til Oslo, og alt snudde seg. Jeg møtte nye mennesker, og "lesbemiljøet" var mye mer utbredt her. Mine nye venninner var veldig åpne og uten filter, og spurte rett ut om jeg likte jenter første gang jeg møtte dem. Skulle tro det sto lesbisk i panne mi. Men jeg ville ikke holde noe skjult eller juge om dette lenger, så jeg svarte ærlig, ja. Kun et par uker senere fortalte jeg det til min mor. Jeg sto på jobb og skalv og gråt mens jeg sendte henne melding. En lang og utfyllende melding hvor jeg fortalte om min legning. Jeg var så utrolig nervøs, og angret på meldingen med en gang jeg sendte den. 

Så fikk jeg svar. "Jenta mi, dette har jeg visst lenge. Jeg fant et nummer når du var liten på rommet ditt, som var en telefon for lesbiske og homofile". Jeg tror jeg aldri har vært så lettet i mitt liv! Det tok ikke mange dagene før hele familien var informert, og jeg kunne endelig leve livet mitt slik jeg ville. Jeg trengte ikke lenger å ha guttekjærester, ha sex med gutter og utgi meg som en person jeg ikke er. Nå kunne jeg begynne å eksperimentere, møte jenter, og oppriktig like og elske en person. Og det tok ikke lang tid før jeg fant min første jente kjæreste!

Fortsettelse følger.

Fullt kaos!

  • 04.11.2016 - 20:37

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig!

 

I skrivende stund sitter jeg på Gardermoen, og det er totalt kaos! Man skulle tro at det aldri har snødd tidligere år, for tydeligvis lærer de ikke. Jeg var nervøs før jeg ankom flyplassen med tanke på å fly i dette snøkaoset, men nå er alt bare forverret. Flyet har blitt forsinket tre ganger hittil og jeg har i tillegg byttet gate tre ganger. Dere kan jo tenke dere angsten min nå. 


Planen var å lande 21.30, ta med frøkna ut på en date, spise god middag og kose oss. Så her sitter jeg på Gardermoen, mer sminket enn noen gang, høye sko og et kort skjørt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg fremstår. Som er Frognerfrue, en flyvertinne eller at jeg skal spille inn en pornofilm. Jeg må prøve å roe meg ned og puste, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg blir helt stresset av alle menneskene og alle byttene. Vanligvis kunne jeg bare tatt en vodka redbull, og alt ville vært bra. Tro meg, det frister veldig nå. Men fornuften tar over å sier nei heldigvis. 


Jeg har glemt pcen hjemme, og skriver nå, sinna og frustrert fra mobilen. Dere får beklage meg om det er noe feil, men jeg var nødt til å skrive for å få tiden til å gå, minske angsten, og fortelle om vodka suget slik at jeg ikke drikker. 

 

God helg fra kaoset på Gardermoen!
 

Jeg har grått i en uke. Tante rød er på besøk...

  • 03.11.2016 - 12:17

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg merker at ting ikke er som det skal om dagen. Jeg føler at tilfriskningen min har blitt satt på vent, og at jeg er på vei bakover. Jeg klarer å stå opp tidlig, men det er det. Jeg leser ikke lenger i NA bøkene, jeg ber ikke om kveldene, og jeg er veldig opp og ned i humør. I tillegg til at jeg møtte på mange utfordringer denne uken, kom tante rød på besøk, og det gjorde ikke saken bedre. Humøret mitt er i alle bauer og kanter om dagen. Jeg har grått omtrent hver eneste dag, uten at jeg selv vet hva jeg gråter for. Min mor er i Trondheim å jobber denne uken. I går ringte jeg henne å hulket og sa jeg savnet henne. Hun skjønte ingenting og spurte hva som var galt. «Jeg har mensen», svarte jeg. Jeg trodde hun skulle le seg i hjel, og jeg måtte faktisk le av hvor teit jeg var selv.

Jeg har gått på møter derimot, og skal på ettervern i dag. Dette blir nok godt for meg, da jeg kan få tilbakemeldinger fra andre, om de ser hva som er feil og hvordan jeg oppfører meg. Noen ganger er det vanskelig å se seg selv, og man trenger at noen andre sier ifra. Jeg vet at jeg trenger det i hvert fall. Hvis noen hadde sagt til meg før at jeg oppførte meg barnslig, var selvmedlidende og lignende, ville jeg blitt sint og irritert. I dag ser jeg på det som konstruktiv kritikk som kan hjelpe meg i min tilfriskning. Jeg vet at hvis noen sier noe til meg som jeg reagerer sterkt på, er det fordi det er noe som treffer meg. Jeg tenker derfor over hva de sier og hva de mener med det.

Siden jeg er sykemeldt, er jeg nødt til å levere sykemeldinger på NAV. I dag fikk jeg endelig fingeren ut av rompa, tok bussen og dro dit. Jeg skulle vært der på fredag, men ruspersonligheten min har hengt over meg i en uke nå, og jeg har ikke hatt motivasjon til noe som helst. Jeg har rett og slett droppet å dra på NAV fordi jeg måtte ta bussen. Snakk om en bortskjemt drittunge. Jeg har hatt god tid til å komme meg ned, og bussturen tar kun syv minutter, men hodet mitt sa nei. Jeg blir så skuffet over meg selv, for jeg vet at sofaslitingen min gjør ikke noe godt for meg. Jeg må komme meg ut, og gjøre noe ut av dagene mine.

 

I morgen drar jeg til Stavanger. Dette har jeg gledet meg til lenge, og jeg tror det blir bra for meg. Jeg savner Guro veldig, og jeg vet hun kommer til å ha positiv innvirkning på meg nå. Vi hadde ikke et sted å bo sammen, men en engel kom til redning. En gutt jeg var innlagt på Alfa med, bor i Stavanger, og tilbøy oss å låne leiligheten hans mens jeg var på besøk. Jeg kan ikke tenke meg noen andre hadde gjort dette. Den kjærligheten som er mellom oss alle på Alfa og i felleskapet er utrolig. Alle stiller opp for alle, og jeg er så takknemlig for å ha dem i mitt liv. Nå er det på tide at jeg viser dem kjærlighet også. Jeg har vært veldig egoistisk i det siste, men det er vanskelig å finne en balanse. Egoisme må til i tilfriskning, samtidig som jeg må opprettholde det sosiale.

Gjesteinnlegg fra Guro! Mitt vanskligste innlegg å lese...

  • 01.11.2016 - 23:43

Hei, jeg heter Guro og er medavhengig.

Jeg traff Maren gjennom instagram påsken 2016. Jeg husker jeg likte et bilde av henne, og noen sekunder etter likte hun et av mine. Det tok ikke lang tid før vi la hverandre til på instagram. Jeg vet ikke helt hva det var jeg falt for med Maren på den tiden, for de første samtalene vi hadde var hun veldig full og rusa, og snakket bare masse tull. Maren var i Hemsedal da vi begynte å snakke sammen. Hun hadde drukket mange dager i strekk, så du kan jo tenkte deg hvordan formen hennes var. Men allikevel så var det noe med henne som sjarmerte meg. Hun kom hjem fra Hemsedal noen dager etter vår første samtale, og vi bestemte oss for å teste facetime. Vi fant tonen fort og snakket i 10 timer sammen uten pause. Jeg tror ingen av oss helt var klar over hva som skjedde, for ingen av oss hadde noen gang sittet 10 timer på facetime og gitt faen i alt utenfor, og brutt avtaler for en person de aldri hadde truffet før. Det fortsatte slik i mange dager, og vi bestemte oss for at vi måtte møtes og se hvordan ting gikk. Hun skulle komme til meg i og med at hun er/var en veldig mer spontan jente, og hadde ingen problemer med å fly ned til meg. Jeg var derimot mer redd for og bare reise til noe helt ukjent. Jeg husker jeg var kjempe nervøs. Hva om hun ikke likte meg? Hva om jeg ikke va fin nok? Hva om hun hadde for høye forventninger og lignende. For mitt inntrykk av Maren var at hun var en veldig matrealistisk person som valgte venner og kjærester på utseende, og ikke dem som person. Dette var jeg veldig skeptisk til da jeg ikke er slik i det hele tatt, men i motsetning opptatt av å ha gode snille venner rundt meg. Jeg var ikke i et slikt miljø som hun var i, i det hele tatt. Jeg drakk sjeldent, var veldig stille, uskyldig og egentlig en ganske balansert rolig person.

April - 2016. Endelig var dagen her. Jeg slapp og vente så lenge siden Maren var veldig impulsiv, så hun sykemeldte seg for så å sette seg på et fly, og kom til meg noen timer senere. Jeg husker jeg satt hjemme i stuen da jeg fikk en telefon fra Maren. «Hallo» sier jeg. I andre enden hyl gråt Maren. Bestefaren hadde hatt slag og hun var helt knust, noe som var veldig vanskelig for meg da jeg ville hun skulle komme til meg, men samtidig som jeg sa at hun måtte gjøre det som var best for henne. Vi kom frem til sammen med familien hennes at hun hadde godt av og komme til meg i og med at det var ingenting hun kunne gjøre hjemme utenom og grave seg ned og vente. Så hun satte seg på flyet og reiste ned til meg. Hun ble hentet av en venninne av seg på flyplassen og kjørt ut til meg. Spenningen i det jeg så bilen kjøre inn i gården min var helt sinnsyk, og hele meg skalv. Hun kom mot meg og ga meg en god klem. En veldig etterlengtet klem for både meg og henne. Vi gikk inn og det tok ikke lang tid før vi ble godt kjent og trivdes i hverandres selskap. Jeg hadde den beste helgen på veldig lenge noe som var gjensidig. Alt føltes veldig rett der og da og alt var veldig perfekt.

Hun reiste hjem igjen og vi holdt kontakten. Hun var mye i Stavanger med meg, og vi ble kjærester offisielt. Alt virket veldig bra. Det var de par siste gangene hun var her at ting begynte å komme frem i lyset, og jeg fikk rede på mange av hennes problemer, misbruk og ikke minst den kyniske siden av maren som løy om alt. Jeg husker veldig godt hun var på en hyttetur med noen venner, og hun spurte meg om det var greit hun reiste- selvfølgelig sa jeg, så lenge du klarer og oppføre deg og huske på at du har en kjæreste. «Selvfølgelig jenta mi» fikk jeg til svar. Og frem til for fire uker siden har jeg trodd at hun oppførte seg og ikke tok ting stoff på den hytteturen. Men hun har innrømt til meg nå at på den hytteturen ble det konsumert masse alkohol og stoff, hun hadde badet naken med de andre guttene som var der, og det va blitt tatt film av som ble lagt ut på snapchat. Når Maren ruset seg var hun veldig aggressiv mot meg, ble fort sinna, slo opp annenhver dag, behandlet meg som dritt rett og slett. Dette skjedde hver gang hun var ute og ruset seg. Det var det 10 meldinger der jeg ble kalt hore, fitte, ufølsom, drittkjerring og lignende. Jeg stod fortsatt i det, for jeg var forelsket, og visste ting ble bedre dagen derpå. Det var vel siste gangen Maren var hos meg før hun la seg inn det gikk skikkelig galt. Vi hadde vært ute og drukket på gladmatfestivalen her i Stavanger og ting gikk greit. Så var det den siste dagen på festivalen der jeg ble syk og lå på sofaen. Maren ville ut og feste og hun ville ha meg med. Jeg sa nei og at jeg ikke orket, men at hun kunne gå ut. Deretter sa jeg hun kunne gå ut, men om hun blir veldig full så trengte hun ikke komme her og legge seg, og at hun fikk sove hos noen hun dro ut med. Grunnen til at jeg sa dette var på grunn av at når Maren drakk ble hun veldig kranglete og aggressiv og det ville ikke jeg ha noe med å gjøre. Når de ordene kom ut av min munn klikket det totalt for Maren. Hun spente bordet over ende slik at alt raste ned på gulvet, brusflasker fløy gjennom rommet, og andre gjenstander ble veltet. Så gikk hun noen runder rundt i leiligheten før tok en telefon rett foran meg og bestilte dop. Så fløy hun «glad» avgårde til byen. På dette tidspunktet var jeg egentlig bare ekstremt glad når hun gikk, slik at jeg slapp styret, fordi jeg var veldig redd på dette tidspunktet og visste ikke helt hva hun var i stand til å gjøre. Det gikk vel ikke mer enn en time før det kom en snap fra Maren på telefonen min. Da jeg åpnet den var det en video av hun og en annen jente som klinte på et utested, og jeg fikk titalls snapper av det denne kvelden. Det var så ille at jeg skrudde av telefonen og gikk og la meg. Jeg klarte ikke lenger og bli lei meg, bare sint. Det var nok, og dette kunne jeg så langt ifra akseptere lenger.

Neste dag våknet jeg av en telefon fra Maren om at hun var i sentrum der jeg bor, og lurte på om hun kunne komme til meg og være der til flyet hennes gikk. Dette sa jeg ja til. Når hun kom, beklaget hun seg for oppførselen og det ble mye gråting og klemming. Jeg klarte ikke og ikke syns synd i henne der hun satt og ba om tilgivelse. Vi pratet lenge, og det var her vi valgte å gå fra hverandre og ikke lenger være kjærester. Det tror jeg er det beste valget vi tok, helt grusomt men samtidig riktig. Humøret til Maren var veldig opp og ned den dagen med tanke på bruddet, nedturen på dop og alkohol og hjemreise. Det var krangling, gråting og latter om hverandre, frem til hun ble hentet av en fellesvenn av oss. Da denne fellesvennen kom brøyt Maren helt, og fikk et ordentlig panikkanfall, nektet å sette seg i bilen og kunne hvert fall ikke fly. Hun satt på badet i et hjørne, og klorte seg til blods i armen. Jeg følte meg utrolig maktesløs der jeg satt og holdt rundt henne inne på det lille badet mitt, ingenting fungerte. Jeg bestemte meg for å kontakte moren til Maren som jeg har hatt veldig god kontakt med hele veien. Bedre menneske skal du lete lenge etter. Hadde det ikke vært for henne den dagen hadde jeg aldri håndtert den situasjonen så rolig som jeg gjorde. Jeg var livredd i det jeg ringte moren til Maren og fortalte hva som hadde skjedd, hva hun hadde tatt og hva hun hadde blandet. Vi så ingen annen løsning en og ringe ambulansen. Det tok ikke lange tiden før ambulansen kom og hentet henne og kjørte henne inn på sykehuset. Her overnattet Maren i et døgn før hun reiste hjem til Drammen og videre i behandling.

 

Etter fullført behandling er Maren blitt en mer balansert jente som har beina planta på jorden. Hun er ikke lenger ustabil, kontrolerene og manisk. Hun er så klart Maren, sta, modig og ikke redd for og si sin mening, men ikke på samme måte som før. Hun er nå en jente jeg kan se opp til, som jeg vet kommer til og få til akuratt det hun vil i livet. Hun er blitt en veldig god venn av meg som hun snakke med og som jeg kan snakke med. En venn som støtter meg, forteller meg hver dag hvor fantastisk jeg er og reiser meg opp om ting ikke er greit. Jeg er utrolig stolt av deg Maren, og glad for at jeg har fått tatt del i denne reisen med deg. Reisen er ikke over enda for din del, du har en lang vei og gå i din tilfriskning men jeg er 100% sikker på at du får det til. Takk for at du er min venn, mitt forbilde og min motivasjon. Jeg er veldig glad i deg<3

 
 

Sex, kjærlighet og relasjoner!

  • 01.11.2016 - 10:30

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Intimitet, nærhet og kjærlighet er veldig viktig for meg. Men noen ganger blir det for viktig og tar over hele tankegangen min. Ruspersonligheten min gjør relasjoner nesten om til en besettelse til tider. Hvis jeg blir forelsket, blir jeg dypt forelsket, jeg får ikke nok av personen, og mitt oppmerksomhets- og bekreftelsesbehov kan fort komme tilbake. Det har blitt bedre med tiden, men jeg merker det fortsatt hver dag. Jeg har en jente som er kjærligheten i mitt liv. Jeg gjør alt for henne, og har jobbet i lang tid for å vinne henne tilbake etter jeg gjorde mange dumme ting i avhengigheten. Nå ser det ut til at jeg har sjansen til å få henne tilbake, og det gjør meg overlykkelig. Men jeg må passe meg. Jeg må ta vare på meg selv og min tilfriskning, og ikke fokusere på henne hele tiden. Tidligere kunne jeg bli sint for absolutt alt. Hun gikk på nåler, og visste aldri hva jeg kom til å reagere på. Jeg ble sur hvis hun ikke fortalte hvor hun var. Jeg ble sur om hun var for sent oppe. Hvis hun dro på nach. Hvis hun sov for lenge. Hvis hun ikke svarte meg fort nok på melding. Nå høres jeg ut som en psykopat, og muligens kunne jeg brukt denne referansen til meg selv på denne tiden. Men dette var min egen usikkerhet som snakket. Jeg visste selv at jeg hadde jugd mye under forholdet, og var nervøs for at hun gjorde det samme. Jeg hadde ikke reagert så sterkt hvis det ikke var noe jeg kjente meg igjen i. Jeg ble en idiot, og trykte henne ofte ned. Jeg får ikke endret på fortiden, men jeg er nødt til å bevise for henne med tid at jeg har forandret meg. De tingene jeg sa og gjorde under misbruket er ikke den personen jeg egentlig er, og det vet jeg så godt selv. Nå er det opp til meg å bevise dette.



 

Å få tillitt til de nærmeste rundt seg tar tid, og det merker jeg. Jeg har full forståelse at de er redd for meg og hva jeg kan gjøre, men det tar også på psyken. Hvis jeg drar et sted, i bursdag, eller til Stavanger, blir det mange spørsmål og de nærmeste er ofte redde for at jeg skal dra ut eller ta et tilbakefall. Jeg må hele tiden forklare meg. Jeg har dager, som alle andre, som er opp og ned. Selv om jeg har vært i behandling og er i tilfriskning, betyr ikke det nødvendigvis at jeg har det bra hver dag. Noen dager kan være vanskelige, og jeg sitter inne, glemmer å lese det jeg skal, eller gjøre noe konstruktivt. Men jeg mener selv at jeg må ta ting i det tempoet som passer meg, og jeg vil ikke presse meg for hardt, da dette kan ende med at jeg blir utslitt og lei. Jeg bygger meg selv sakte men sikkert opp, og tar tiden til hjelp. Det er viktig å ha beina godt plantet på jorden, og gjøre det jeg blir anbefalt, men jeg er også i den oppfatning at jeg må gjøre de anbefalingene som passer meg. Alle personer er ikke like, og man må selv avgjøre hva som er bra for en. Det er ikke alltid jeg vet hva som er best for meg selv heller, så noen ganger vil det være en ide å prøve ut nye forslag, så kan jeg se om det fungerer eller ikke.

Jeg var i tillegg sexanhengig i bruken. Jeg måtte har nærhet og intimitet hele tiden, og det var en grunn til det. Jeg ble avhengig av dette fordi det tok alle tanker og vonde følelser bort. Det tilfredsstilte meg, og jeg kunne bruke dette som en rus, når jeg ikke brukte narkotiske stoffer eller drakk alkohol. Men dette er en farlig avhengighet, og det er ikke bra for partneren eller meg selv. Det kan ødelegge mye av kjærlighetsforholdet, og i stedet for at sex er bygd på kjærlighet og lysten på hverandre, ble det et jag. En av anbefalingene i felleskapet til rusavhengige og alkoholikere sier at man skal holde buksa på i et år. Jeg har ikke vært sammen med denne jenta siden juni. Den personen jeg var før ville utnyttet meg av dette og vært med andre. Det er en av tingene jeg skammer meg over, men er nødt til å legge bak meg. Etter jeg ble rusfri har jeg ikke tenkt tanken på å være med noen andre, men jeg klarte ikke helt å følge anbefalingen, men jeg er glad for at jeg har innsett at intimitet og nærhet deler jeg kun med jenta jeg elsker.

Relasjoner er viktig på et hvert plan, kjæreste, familie og venner. Alle er avhengig av å kunne ha noen rundt seg og et sosialt liv for å kunne fungere. Det er viktig for meg å kunne balansere dette i hverdagen, og prioritere. Jeg satt forleden dag og kikket på bilder med mamma fra jeg var fjorten til i dag. Jeg ble utrolig lei meg når jeg så at det fantes omtrent fire bilder av meg på ni år. Jeg har ikke vært med på noen familieselskap eller turer. Jeg har tatt avstand, og det var vanskelig å se det på denne måten. I dag skal jeg bygge mine relasjoner til de rundt meg. Jeg skal ta vare på kjærligheten i min familie og stille opp. Familie betyr mer enn alt, de er blodet mitt, og det er de som alltid kommer til å være der. Det vil også være viktig å ta vare på de ekte vennene. Jeg må se hvem som er bra for min tilfriskning, hvem som har vært der for meg, og hvem jeg er interessert i å holde kontakten med. Jeg har alltid vært en person med mange venner, men hele tiden nye. Nå skal jeg bruke min tid på de få og gode vennene jeg har. Det er på tide å stille opp for dem også, og vise at jeg ikke går noe sted denne gangen. Jeg må vise tillitt.

I fellesskapet (NA) er kjærligheten stor for hverandre. Hver gang jeg drar i et møte står tiden helt stille. Alle er der for hverandre. Man håndhilser ikke, men gir hverandre en klem. Det var veldig rart i starten, men jeg har nå forstått viktigheten. Det er et bånd og en kjærlighet i fellesskapet som er ubeskrivelig. Hvis jeg har en dårlig dag, og kommer inn på et møte med dårlige holdninger og negativitet, snur dette fort etter om lag tjue klemmer fra andre rusavhengige i samme situasjon. Jeg anser alle i NA som mine venner, og det er godt å være med mennesker som forstår meg og har det likt. Det blir gode samtaler oss imellom, og man kan få så mye hjelp av å høre hva andre deler. Jeg kjenner meg alltid igjen i det noen sier, og tar lærdom fra de som har gått samme vei.

 

Bare for i dag skal jeg bruke min tid og energi på de rundt meg som betyr noe, og vil mitt beste. Jeg skal ta avstand fra de som ikke respekterer meg for den jeg har blitt. Jeg skal se hvem som får frem det beste i meg, og som bygger meg opp, og ikke dytter meg ned. Jeg skal stille opp for venner og familie, og jobbe med å vinne tilbake kjærligheten i mitt liv. I dag skal jeg vise tillit.

Rus sug...

  • 31.10.2016 - 10:50

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Etter å ha ventet på sykepenger fra NAV i fire og en halv måned, gikk endelig søknaden gjennom. Etter mange dager på kontorene deres med sinne, frustrasjon og gråt, forsto de endelig at jeg hadde krav på sykepenger. Jeg var kjempe glad for at min siste utfordringer her og nå, var gjennomført. Men livet skulle ikke være så lett, fire og en halv måned var ikke nok. Jeg har klart å oppgi feil kontonummer! Jeg fikk beskjed om at det ville ta noen dager før pengene kommer over til riktig konto, men jeg får smøre meg med tålmodighet, og tenke på hva jeg har lært meg om hvordan jeg skal opptre i slike situasjoner. Jeg prøver å puste, og tenke at det faktisk er min egen feil, og at noen dager til i det store og hele er ikke verdens undergang.

 De siste dagene har ikke vært topp. Jeg har svevd på en rosa sky i det siste, ting har gått min vei, og jeg har klart å gjennomføre mye. Jeg har vært veldig glad og stolt, og hatt mye motivasjon til å stå opp om morgenen. Men livet er ikke bare en dans på roser, og det har jeg innsett for mange år siden. Derfor har jeg vel egentlig bare ventet på motgang og flere utfordringer, og det har jeg fått nok av denne uken. Jeg har latt være å fortelle om min barndom, fordi det er vondt. Jeg har skånet enkeltpersoner for å ikke utgi andre. Men det tar opp mye av hverdagen min. Jeg trodde at jeg var over det, og at etter behandlingen på Alfa, hadde jeg bearbeidet det meste. Men det er ikke fakta. Det vil hele tiden være noe som blusser opp igjen og minner meg på dårlige tider. Forskjellen er at jeg har lært meg å takle det på en bedre måte. Jeg trenger ikke lenger skrike eller bli deprimert, men derimot styre følelsene mine og gråte på et normalt plan. Noen som står meg nært i livet og jeg har mye respekt for, klarte å trykke selvbilde mitt ned igjen for tusende gang, ved å si at jeg juger om barndommen min og si at det og det ikke har skjedd. Det sårer meg at de ikke kan stå inne for hva som har skjedd, og hva de har gjort. I stedet prøver de å opprettholde sin fasade og manipulere meg til at det ikke har skjedd. Men disse vonde minnene vil jeg aldri glemme, og jeg skal ikke la noen fortelle meg at det jeg sier er usant. Vonde minner blir aldri glemt, men kan bli tilgitt. Men jeg kan aldri tilgi løgn og manipulasjon.

 Jeg begynte å ruse meg, og drikke alkohol på grunn av ulike ting som skjedde i min barndom. Jeg drakk bort de vonde minnene, og det gjorde at jeg følte meg bedre en kort periode. Men nå har jeg ikke rusen lenger. Jeg har lært meg å slippe bitterhet, skam og skyld, og bruke verktøyer jeg fikk på Alfa til å takle hverdagen. Men det er ikke hver dag jeg finner denne verktøykassen. Det frister veldig med et glass vodka redbull eller noen striper kokain. Jeg skulle gjerne gått ut og glemt. Jeg har stadig rus sug, og jeg vet at det kommer ikke til å bli borte med det første. Min måte har alltid vært å ruse meg på følelser, og denne personligheten sitter langt inne. Kan jeg ikke bare ta en drink?

 Jeg vet at jeg aldri kan drikke alkohol igjen. Jeg vet at jeg har en progressiv sykdom, og at «en er for mye, og selv ikke tusen vil være nok». Jeg vet at når jeg tar en slurk av en drink, klarer jeg ikke å slutte. Suget blir for stort. Jeg kan ikke kontrollere inntaket, og jeg kan dermed ikke ta den første. Grunnen til at jeg ikke går ut å drikker her og nå, er på grunn av konsekvensene. Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg hadde flaks, og at jeg kunne likeså godt ligget i parken. Det jeg mente var at jeg har en stor familie som er ressurssterke, jeg har tak over hodet og en seng å ligge i. Men hvis jeg går ut og bruker igjen nå, har jeg ikke lenger dette. Når jeg la meg inn i behandling var det min siste sjanse. Min familie vil alltid stille opp og støtte meg, men det er hvis jeg tar de riktige valgene. Hvis tar meg en drink nå, vil ikke jeg har en seng å ligge i, i natt. Eller ha et tak over hodet. Jeg vil miste all tillitt jeg har bygd opp, og miste alt jeg har oppnådd så langt. Fallgruven er nesten dypere nå enn når jeg kom inn i behandling.

Det som er skummelt å tenke på noen ganger, er at som en rusavhengig person, er jeg noen ganger villig til å ofre alt rundt meg. Suget på alkohol og narkotika er større enn alt annet. Det eneste som står i hodet mitt er å kunne slippe motgangene og utfordringene. Mitt problem er ikke lenger helgene. Jeg trodde at dette ville være det verste tidspunktet. At når helgen kom, ville jeg ha en stor trang til å dra ut. Men dette har ikke skjedd. Jeg koser meg hjemme, og er overlykkelig for at jeg ikke er ute på de samme stedene, men de samme menneskene og gjør det samme som vi alltid har gjort. Jeg er over det. Men det som er vanskelig er som sagt når jeg møter på utfordringer. Når jeg bli sint, frustrert eller lei meg. Jeg blir selvmedlidende og bitter. Jeg vil bare ta den kjappe utveien.

 I skrivende stund har jeg det ikke bra. Jeg er lei meg og jeg er sint. I tillegg skulle frøken rød komme på besøk. Hormonene flyr rundt hodet på meg. Men jeg har nå skrevet om det. Jeg har fått tenkt, jeg har beskrevet følelsene og funnet igjen verktøykassa mi. Nå skal jeg bruke den. Jeg skal komme meg ut fra denne nedgravde sofaen, få litt frisk luft, og stå i utfordringene. En ny dag står for tur, og jeg gleder meg til å komme igjen på andre siden i live.

Prioriteringer

  • 28.10.2016 - 21:06

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Mine prioriteringer har lenge vært helt på jordet, og jeg har satt uviktige ting i livet foran det som egentlig betyr noe. Jeg har gått på akkord med mine verdier, og prioritert bort det som er viktig, som for eksempel familie. I dag ser jeg helt annerledes på livet, og jeg har begynt å få tilbake et sunt syn på hva som faktisk betyr noe. Jeg har lært meg å prioritere, og min første prioritering er meg selv.

 

Samvittigheten kommer sakte men sikkert med en gang jeg tar dårlige valg. Den siste uken har vært ekstrem. Jeg startet bloggen for å kunne gi meg selv terapi, og slik at jeg kunne hjelpe andre i samme situasjon. Men jeg har glemt meg selv bort i det hele. Jeg har gjort det jeg sa jeg absolutt ikke skulle gjøre. Jeg glemte å gå på NA-møter. Jeg jobber ikke med 12-trinnsprogrammet, og jeg har heller ikke fått meg en sponsor, som er en viktig anbefaling for alle rusavhengige. Jeg har svart på alle telefoner, alle meldinger og alle epost. Det har kommet så mange henvendelser, som er triste og vanskelige, men også henvendelser som er inspirerende og mye motivasjon. Dette var det jeg ønsket da jeg startet bloggen, mange lesere, og mange som kjente seg igjen. Men nå må jeg ta meg i sammen, og sette meg selv om min tilfriskning først.

 

Det er vanskelig å løsrive seg fra bloggen og alle andre henvendelser. Mobilen står i flammer, og jeg må innrømme at det er ganske moro (til tider). Men det er så viktig for meg å huske hvem jeg er, og mitt problem. Derfor valgte jeg å prioritere meg selv i dag, og min familie som er viktigst av alt. Jeg sto opp tidlig, la mobilen vekk, og dro på et NA-møte. Det gjorde meg så godt, og jeg kjente at jeg fikk beina plantet på jorden igjen. Jeg fikk ta del i et fantastisk felleskap igjen, som jeg nesten hadde glemt bort. Jeg satt og hørte på mange fine delinger, og tok med meg mye kunnskap fra de rundt meg. Jeg fikk sagt hvordan jeg hadde det, og aksepteringen og forståelsen blant disse menneskene er uvurderlig. Det var deilig å kunne kjenne at jeg kun var der og da, og ikke tenkte på fortid eller fremtid. Tiden sto stille, og alle bekymringer og forventninger ble lagt på hylla.

 

Jeg har lenge slitt med et ekstremt kontrollbehov, og jeg fikk mange tilbakemeldinger på dette i behandling. Jeg prøver hver eneste dag å tenke over dette, og løsrive meg fra tankene og kontrollen. Jeg måtte hele tiden vite hvor alle var, hva de gjorde, pirke på eventuelle feil og rette på andre mennesker. Dette gjaldt særlig min eks kjæreste. Men hver dag gjør jeg om tankesettet mitt. Jeg syns det er veldig vanskelig, for ofte vil jeg bare kommentere den ene tingen, eller at jeg blir irritert over noe. Men jeg tenker at det er kontrollbehovet mitt som snakker, og jeg må la det gå. Jeg merker nå at det gir meg så mye. Andre mennesker, familie og venner, trives mer å være rundt meg, og det beste er at jeg slipper å tenke på alle andre, og kan fokusere på meg selv. Jeg kan jobbe med meg selv, og ta vare på meg selv.

 

Det å tilfredsstille andre har også vært et problem. Jeg har alltid satt meg selv i bakerste rekke, og latt andre ta styring. Jeg har latt vennene mine velge hvor vi skal spise. Hva vi skal spise. Hvor vi skal dra ut. Alle mulige småting. Men hvorfor har jeg gjort dette? Min mening teller da like mye som andres. Det er positivt å kunne la andre få velge, men man skal huske å tilfredsstille seg selv, og gjøre det man selv har lyst til. Jeg valgte å dra i første bursdag etter behandling onsdagen som var. Et par av jentene drakk vin, og det var helt i orden. Jeg kjente ingen rus sug eller at jeg ville ha alkohol, men jeg ble derimot veldig fort sliten. Så fort jeg hadde spist opp min mat, valgte jeg å dra. Tidligere hadde jeg blitt igjen hele bursdagen, for å tilfredsstille de andre og ikke være uhøflig. Men nå tenker jeg på meg selv, og hva som er bra for meg. Jeg setter grenser for meg selv, og valgte å dra hjem etter at kroppen sa stopp. Og jeg angrer ikke et sekund.

 

12-trinnsprogrammet alkoholikere og rusavhengige jobber med, er et program som skal hjelpe oss gjennom hele vårt liv. Det er retningslinjer og oppgaver vi jobber med for å kunne tilfriskne. Noen bruker noen måneder på dette, mens andre kan bruke flere år. Jeg har selv valgt å jobbe med dette sakte, og ta hvert trinn nøye. Det tolvte trinnet handler om bringe budskapet i AA og NA videre til andre alkoholikere og rusavhengige, og praktisere alle prinsippene. Det er et viktig trinn, for en rusavhengig kan best hjelpe en annen, og har mer forståelse, kunnskap og erfaring. Dette er en av grunnene til at jeg startet bloggen. Jeg har nå en sjanse til å hjelpe andre, og vise dem veien de kan gå, om de ønsker. Jeg vet hva som fungerer for meg, så kan dere selv velge hva som kan passe for dere, og om dere vil følge anbefalinger.

Dagen i dag har vært en utrolig bra dag. Først var jeg i et møte, som gav meg ro og tilfriskning. Jeg fikk vært sosial, snakket om hvordan jeg har det og lagt fra meg bloggen og mobilen. I tillegg hadde jeg markering av rusfri tid, 97 dager, hvor jeg fikk en rød nøkkelring som bevis. Dette er motivasjon til å fortsette, og jeg er stolt av meg selv. Senere var jeg med min lillebror å kjøpte halloween kostyme. Jeg merker at han er så glad når jeg blir med han og hjelper han, og det varmer hjertet mitt. Min lillebror betyr mest for meg i hele verden, og jeg er så glad at vi har funnet tilbake den gode søskenkjærligheten og kjemien. Senere fikk jeg en telefon fra Se og Hør, så tiden vil vise hva dette innebærer. Deretter møtte jeg en venninne som var i behandling med meg. Vi spiste lunsj og snakket om fremtiden. Jeg kjenner at jeg setter så stor pris på å ha venner som er rusavhengig selv, da de kan kjenne seg igjen, og samtalene våre er på samme plan. Nå har jeg i tillegg fått skrevet et blogginnlegg. Jeg har skrevet akkurat det jeg har på hjertet. Jeg har skrevet akkurat det jeg føler for, og ikke tenkt på hva alle andre vil høre. Jeg tilfredsstiller meg selv og prioriterer.

 

GOD HELG

Jeg kledde meg naken for hele Norge.

  • 27.10.2016 - 14:23

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Når jeg våknet i dag tidlig, skalv jeg som er aspeløv. Jeg var kvalm, svimmel og kaldsvettet. Jeg gruet meg helt forferdelig til at artikkelen om meg skulle komme ut i Drammens Tidende, og at jeg skulle gjeste God Morgen Norge. Jeg var sikker på at jeg skulle få et angstanfall, og gjorde meg selv dårlig. Jeg sa til meg selv at dette ikke kom til å gå bra. Hvorfor gjorde jeg det? Kanskje fordi jeg er vant til å si det til meg selv. Men det gikk over all forventning, heldigvis.

Jeg måtte tidlig opp, klokken 05.00, for å rekke God Morgen Norge. Jeg løp opp trappen, gikk rett ut i postkassen, og sto og kikket på forsiden av avisen. Tiden sto helt stille. Jeg var kald, og det var helt mørkt ute enda. Jeg tok med meg avisa inn, og begynte å lese artikkelen om meg selv. Jeg var kjempe nervøs, men så utrolig stolt. Nå ble jeg kun usikker på hva alle rundt meg kom til å si. Jeg reiste videre inn til Oslo. Jeg plukket opp Amalie, som skulle bli med meg på Tv2. Deretter bar det inn i sminkerommet. Jeg satt og så på tven og God Morgen Norge mens vi ventet, og tenkte «shit, der skal jeg sitte om ti minutter». Tiden gikk så utrolig fort, og plutselig satt jeg i en sofa med Peter Bubresko og mange kameraer rundt. Intervjuet var ferdig på et blunk, og jeg husket ikke engang hva jeg hadde sagt. Jeg visste bare at i dag, Torsdag 27 oktober 2016, har jeg kledd meg naken foran hele Norges befolkning. Jeg har fortalt mine innerste hemmeligheter, og mine pinligste og dårligste karakterfeil.


(Håret/flettene: Look\n Roll Strømsø)

Etter avisoppslaget og God Morgen Norge, sto mobilen i flammer. Jeg måtte til slutt skru av lyden og ta noen dype pust ned i magen. Innboksen min på facebook var full, flere hundre venneforespørsler og mange nye følgere på instagram. Jeg ble stresset, og angsten jobbet. Jeg begynte å svare på meldingene, men forsto etter hvert at jeg ikke kunne fortsette. Alle de hyggelige menneskene som bare ville gi noen gode ord, men jeg kunne ikke svare på alt. Jeg begynte å få dårlig samvittighet, men måtte ta meg sammen. Jeg tenkte til meg selv at så lenge jeg skriver og forteller at jeg er takknemlig for alle meldinger jeg har fått, vil det være mer enn bra nok for dere, og det håper jeg. Jeg takker for alle henvendelser!

Men hvordan føles det å ikke lenger har et «privatliv»? Jeg har brettet ut om livet mitt til hele den norske befolkning, på tv, i avis, og på bloggen. Før jeg begynte å blogge, satt jeg meg grenser, og jeg visste hva jeg ville gå til. Jeg var klar over hvilke konsekvenser som kunne komme, og at jeg ikke kunne trekke noe tilbake. Men i dag er jeg veldig fornøyd. Alle tilbakemeldingene på at dere kjenner dere igjen, og syns det er godt å lese, gjør dette så mye enklere. Det bygger mitt selvbilde og min motivasjon, slik at jeg kan fortsette. Jeg har skammet meg for så mye jeg har gjort i alle år, men i dag kan jeg si at jeg er stolt av meg selv. Og det er stort.


Grunnmuren til bloggen er bygd på ærlighet. Grunnlaget er basert på å hjelpe andre i samme situasjon og skape forståelse i samfunnet. Jeg føler at vi er på god vei nå. Jeg vil hjelpe så mange jeg kan, og håper dette kan være en del av min fremtid. Dagen i dag har vært den beste dagen på lenge. Jeg har trosset min frykt og angst. Jeg har jobbet hardt for det jeg vil oppnå. Jeg har endelig fått sykepenger fra NAV, som tok fire og en halv måned. Jeg har fått blomster på døra. Jeg har hjulpet andre rusavhengige og delt en del av mitt budskap. Men det som er viktig nå, er å huske hvem jeg er. Jeg er en rusavhengig person. Jeg må vanne blomsten så den ikke dør. Jeg må ta vare på tilfriskningen min, og ikke sveve på en rosa sky hvor alt er bra. Jeg kommer til å møte på mange utfordringer, men jeg er klar. Bring it on.

Denne teksten lærte jeg meg i behandling, og betyr mye for meg. Det er en god tekst å starte hver dag med, og jeg anbefaler å lese den:

«Dagen i dag er en merkelig dag.
Den er din.

Dagen i går slapp deg ut av hendene.
Den kan ikke få annet innhold enn du alt har gitt den.

Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.
du vet ikke om du kan regne med å råde over den.

Men dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.
Den kan du fylle med hva du vil.
Benytt deg av det.

I dag skal du glede et annet menneske
I dag kan du hjelpe en annen.
I dag kan du leve slik at noen i kveld er glad for at du er til.

Dagen i dag er en betydningsfull dag.
Den Er Din»

 

http://www.tv2.no/v/1077578/ Intervjuet fra God Morgen Norge.

http://www.dt.no/nyhet/drammen/buskerud/drakk-fem-liter-sprit-i-uka/f/5-57-477066 Intervjuet i Drammens Tidende

Flukt fra følelser

  • 23.10.2016 - 15:09

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

 

I skrivende stund sitter jeg på et lite bibliotek i Longyearbyen, og ser ut over hele Svalbard. Naturen er så vakker, og stillheten er terapi i seg selv. Jeg har med et kamera for å kunne vise dette til dere, men jeg klarer ikke å få frem denne magiske atmosfæren på et bilde, det må føles. Når jeg var ute og brukte, kunne jeg aldri gjort det jeg gjør nå; sitte rolig, skrive og nye stillheten. Jeg hadde prøvd alle mulige måter å flykte fra mine følelser. Hjernen min hadde jobbet i trehundre kilometer i timen, og jeg hadde ikke vært i stand til å kjenne på følelsene. Nå er det en utrolig godt å kunne tenke på at jeg jobber med følelsene, og ikke mot dem. Jeg ønsker angsten velkommen og finner ut hvorfor den kommer, i stedet for å skyve den vekk.


 

Jeg har ikke slitt med angst i lang tid, men den kom veldig fort etter at jeg sluttet med narkotiske stoffer. Hvis jeg dro ut på byen, og kun drakk, fikk jeg helt panikk. Alle menneskene og all støy ble for mye. Uten dop ble jeg plutselig en person styrt av frykt. Men det var ikke kun i disse situasjonene at angsten tittet frem. Den kunne komme når som helst. Det har blitt bedre i dag, og jeg har lært meg ulike grep jeg kan ta når jeg får angstanfall, som gjør at jeg ikke hyperventilerer eller kaster opp lenger. Men jeg merker at når jeg skal gjøre nye ting, eller være rundt mye mennesker, dukker angsten alltid opp. Mine symptomer på et angstanfall har vært mye. Rastløshet, svetting, muskelspenninger, hjertebank, irritabilitet, pustevansker og kvalme. Tidligere ville jeg lagt meg på rommet mitt, under dyna, slått av lysene og syns synd på meg selv. I dag trosser jeg frykten og angsten, setter meg selv i situasjonen og prøver å puste. Og det blir litt bedre for hver eneste dag. Det hjelper ikke å være selvmedlidende og holde seg til det trygge, ikke for meg hvert fall.


 

Jeg har vært på Svalbard i fire dager. Jeg har ikke hatt angstanfall en eneste gang. Jeg har brukt tiden min på familien min som jeg nesten aldri ser, lært meg nye ting, sett naturen, gått på fjellet og skrevet på bloggen. Jeg har en helt ubeskrivelig ro i meg som jeg ikke har kjent på før. Jeg har ingen bekymringer når jeg er her. Alle menneskene her er hyggelige, og alle hilser på alle. Ingen er opptatt av materialistiske ting, men er takknemlige for hva de har, og bruker naturen for det den er verdt. Dette gjør at jeg ser på livet på en annen måte. Kanskje dette er stedet for meg å bo, hvem vet.


 

Som en rusavhengig person, flykter jeg ofte fra de smertefulle følelsene. Den beste måten jeg gjorde det på var å drikke alkohol eller ta stoff. Men hva gjorde jeg når jeg ikke hadde rusmidler? Jeg brukte alle mulige metoder for å ikke tenke på meg selv og mine problemer. Jeg begynte for eksempel å trene. Men en rusavhengig skal ofte overdrive alt, og blir avhengig av det meste. Dette ser man spesielt på at rusavhengige kan ofte ha et gambling problem i tillegg. Når jeg begynte å trene, var det ikke snakk om et par ganger i uken. Da skulle jeg trene to ganger daglig. Jeg blir besatt. Dette kommer også til relasjoner og forhold. Jeg søker ofte etter nærhet og kjærlighet, og trenger noen rundt meg. Jeg er redd for å være alene, og når jeg er i et forhold med en jente, blir det altoppslukende. Men alt dette gjelder den dag i dag også. Nå som jeg ikke lenger ruser meg, prøver jeg hele tiden og finne noe annet. Det har blitt bedre, siden jeg har lært om det og fått en innsikt, men jeg må hele tiden ta meg selv i avhengighetene. Etter jeg kom ut fra Alfa har jeg blitt avhengig av å spille kabal. Det er kanskje ikke den verste tingen å bli avhengig av, men når jeg sjekket statistikken, hadde jeg spilt i trettifem timer! De ulike strategiene for å unngå følelser som trening, relasjoner, gamling, shopping og lignende, tilfredsstiller meg i kort periode, men varer aldri. Det er en kortvarig lykke som tar utgangspunkt i det fysiske, overfladiske og fasaden.  

 

I rusen ble alle følelser forsterket. Jeg hadde et temperament som overgikk alt. Hvis jeg fikk en liten utfordring i hverdagen, ble jeg enten rasende sinna, eller gravde meg ned i sorg. Jeg kunne rett og slett bli deprimert over noe så lite at posten kom for sent en dag. Jeg viste følelser til alle, og det var ikke noe problem å kjefte på damen i kassa på kiwi, eller gråte for en mann som slo seg på gata. Følelsene mine var overalt, og jeg hadde ingen kontroll over dem. Problemet var også at reaksjonen og handlingene mine ofte ikke gjenspeilet følelsene mine. Hvis jeg var lei meg, tok jeg det ut i sinne i stedet. Jeg klarte ikke å sette ord på følelsene mine eller fortelle hvordan jeg hadde det. I dag har jeg vært sykemeldt i fire måneder, og jeg har fortsatt ikke fått sykepenger fra NAV. Jeg har jobbet siden jeg var tretten år, og oppfyller alle krav til sykepenger. Hadde dette skjedd for tre måneder siden, hadde jeg blitt rasende, og dratt ned og skjelt ut alle som jobbet der. Jeg er selvfølgelig frustrert over situasjonen i dag, men jeg velger en helt annen metode. Jeg er rolig, og har det godt inni meg. Pengene kommer når de kommer, og jeg vet at jeg får ikke gjort noe mer med dette nå. Dette sitatet sier jeg og mange andre rusavhengige til oss selv opptil flere ganger om dagen, og er viktig for meg:

«Gi meg sinnsro, til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen».

 

En annen ting som gjør at jeg kan flykte fra følelser, er tven. Jeg elsker realityserier og såpeserier. Favorittene er The Kardashians, Geordie Shore og Ex on The Beach. Jeg får ikke nok av disse seriene, og lever meg helt inn i deres liv. Selvfølgelig er det underholdende, men en av hovedgrunnene til at jeg ser, er for å se på andres drama, og slippe å tenke på meg selv. Hele konsentrasjonen min biter seg fast i tven, og jeg kan sitte i sofaen i timevis. Jeg blir utrolig skuffet over meg selv hver gang dette skjer, for jeg går glipp av så mye annet. Jeg kunne valgt å ta meg en tur ut i naturen, jeg kunne hjulpet mamma med å vaske eller blitt med lillebroren min på fotballkamp. I stedet tar jeg en dårlig avgjørelse, og sitter og glor på idiotboksen. For at jeg skal unngå sofaslitingen, må jeg begynne å sette meg mål. Jeg må fylle dagene mine og gjøre det som er bra for meg og min tilfriskning.  


 

I dag bruker jeg bloggen min som terapi for meg selv, og for å kunne hjelpe andre. Det er en god måte for meg å kunne beskrive og sette ord på hva jeg føler og hvordan jeg har det. Jeg har også mulighet til å bearbeide ulike ting fra fortiden ved å snakke om det. Jeg håper at jeg kan leve av bloggen, få sponsorer, og at dere deler og leser innleggene mine. Da får jeg muligheten til å skrive mer og hjelpe flere. Blogg har nå blitt en ny avhengighet, men en sunn en. Den fyller tomrommet mitt.

Veien til Frihet

  • 21.10.2016 - 10:53

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Etter jeg begynte med alkohol og andre rusmidler når jeg var fjorten, ble oppførselen og psyken min fort dårligere. Jeg likte alltid følelsen jeg fikk når jeg var full, og grep sjansen med en gang jeg hadde mulighet. Jeg fikk mer selvtillit og snakket med alle og enhver. Jeg fikk mange nye venner, slapp å tenke på de vonde tingene, og jeg ble tøff i trynet. Jeg skulle alltid drikke mer enn alle andre, og jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg måtte bli kjørt hjem tidlig eller hentet av foreldre. Det endte ofte med å kaste opp, være bevisstløs og mange flaue videoer dagen etterpå.

Det ble mange år med alkohol før jeg begynte med andre rusmidler, og det var først når jeg flyttet til Oslo sommeren 2013 at livet falt sakte men sikkert sammen. Når jeg begynte på Markedshøyskolen, var jeg fortsatt fjorten år i hodet med tanke på festing. Selv om jeg var tjue år, skulle jeg fortsatt drikke til jeg ikke kunne stå, hyle høyest og gjøre de verste tingene. Jeg måtte hele tiden vise meg frem, og søkte oppmerksomhet og bekreftelse. Utad virket jeg som er person med høy selvtillit og selvfølelse, men innerst inne var det stikk motsatt. Jeg hatet tanken på å være meg. Mens andre gikk hjem og var glad for en morsom kveld på byen, dro jeg hjem og skadet meg selv. Den utadvendte, smilende Maren ble fort borte.

Når alkohol ikke lenger levde opp til mine forventninger, begynte jeg å teste ut andre ting. Og det gikk utrolig fort fra å røyke hasj, til jeg hadde tatt alt annet. Jeg begynte å jobbe i utelivsbransjen med en gang jeg flyttet inn til Oslo, og jobbet på de beste nattklubbene. En dag før jobb, spurte den ene bartenderen om jeg ville ha kokain. Av en eller annen grunn sa jeg at jeg hadde tatt det flere ganger før, og takket pent ja til tilbudet. Jeg fikk en helt fantastisk følelse, og det overgikk alkoholen. Jeg ble mer utadvendt, og i motsetning til alkoholen, klarte jeg å holde meg våken så lenge jeg ville. Uken etter begynte jeg å bruke ecstasy og MDMA. Dette var en helt annen verden. Jeg følte meg uovervinnelig. Jeg hadde det bedre enn noen gang, men det varte ikke lenge. Det skulle ikke ta lang tid før jeg endte opp i et svart hull. Jeg ble deprimert og begynte igjen med selvskading.  Disse stoffene sugde ut all livsglede og energi på natten, og for å holde seg oppe dagen etterpå, var eneste utvei å ta mer. Jeg hadde dager uten rusmidler, men da var jeg et følelsesmessig vrak, gjorde det dårlig på jobb og havnet i mange diskusjoner med venner og familie.

Jeg har hatt det utrolig gøy, og har opplevd mye, men når jeg tenker på alle konsekvensene, var det ikke verdt det. Det finnes så mye mer i livet enn fest og moro, og som en følelsesmessig demper, vil det aldri vare. Uten å være fordomsfull, blir jeg faktisk oppgitt og lei meg når jeg ser på alle i dag som tar rusmidler. Jeg kunne ønske de kunne opplevd det samme som meg, den friheten og roen jeg har fått. Jeg var innlagt på Alfa behandlingssenter i syv og en halv uke. Jeg hadde tre dager på avrusning, og deretter syv uker med intensiv behandling og terapi. Når jeg kom inn var jeg barnslig, ansvarsløs, aggressiv og selvmedlidende En liten kommentar kunne trigge noe i meg, som førte til sinne og frustrasjon. Jeg syntes synd på meg selv, og la all skyld på alle andre. Femten andre pasienter speilet meg hver dag på disse negative karakterfeilene, og terapeutene belyste problemer jeg hadde som jeg ikke hadde tenkt på før. Jeg hadde ikke mulighet til å kommentere og si imot, men måtte stå i følelsene og tenke over hva de sa. Når jeg fikk en tilbakemelding på min oppførsel og væremåte, og jeg reagerte sterkt, var det noe som berørte meg. Og når jeg skulle gi tilbakemeldinger til andre, oppdaget jeg ofte at det jeg så i dem, var det jeg ofte så i meg selv. Jeg begynte å åpne meg for medpasientene og terapeutene, var 100% ærlig med meg selv, og jobbet virkelig hardt for å finne opphavet til rusavhengigheten. For første gang pekte jeg på meg selv og ikke alle andre. Jeg kunne ikke lenger skylde oppvekst, ting jeg har sett og opplevd og de som var rundt meg. Dette var ren bitterhet, og bitterhet gikk kun ut over meg selv. Jeg fikk en innsikt som var fantastisk. Ikke nok med at jeg lærte å ta ansvar og jobbe med følelsene mine, men jeg lærte tre viktige ting som ikke var en del av mitt ordforråd tidligere; takknemmelighet, ærlighet og ydmykhet. Disse tre har hjulpet meg til å holde meg unna alle rusmidler.

Hver dag tenker jeg på og sier til meg selv hva jeg er takknemlig for. Blant annet at jeg er rusfri, har en stor familie, gode venner og fikk muligheten til å dra i behandling. Jeg takker for at jeg fortsatt er i livet. Jeg praktiserer ærlighet hver dag, selv om det er vanskelig. Jeg er vant til å juge om de minste ting. Hvis en venn spurte meg hvor mange brødskiver jeg hadde spist, kunne jeg si to, når jeg bare hadde spist en. Helt unødvendig, men slike tullete løgner kom ut hver eneste dag. Jeg følte mye skyld og skam for alle løgnene, men dette er noe jeg har lagt bak meg i dag. Det er ikke mulig for meg, eller andre, å være i tilfriskning og få det bra hvis jeg skal tenkte over alle de dumme tingene jeg har foretatt meg. Jeg må se fremover og jobbe med mine karakterfeil. Det siste punktet er ydmykhet. Jeg trodde jeg var dronningen på haugen, og at alle så opp til meg. Jeg hadde penger, en kul jobb, rike venner og gjorde hva jeg ville hele tiden. Det som var viktig var alt det materialistiske. Dette betyr ingenting i dag. Pengene forsvant fortere enn jeg kunne telle dem. Jobben min var å skjenke andre, og jeg var aldri edru på jobb. De rike vennene var kun overfladiske, og brydde seg kun om vise seg frem og spandere, men de var aldri ekte venner. De kunne ikke brydd seg mindre om mine følelser.

Når jeg var på Alfa og jobbet 12-trinnsprogrammet, var det mye snakk om en høyere makt. Jeg tenkte med en gang at det var noe surr, og jeg trodde ikke på Gud. Men jeg ville bli frisk, og hørte på anbefalingene jeg fikk. «Fake it till you make it», sa de. De ville jeg skulle be hver dag til jeg trodde på det selv eller fikk noe ut av det, og det tok ikke lang tid før det skjedde. Jeg forsto at en høyere makt har ikke med religion eller Gud å gjøre. Det betyr å tro på noe høyere enn seg selv. Det kan være naturen, felleskapet eller den beste versjonen av deg selv. Du kan selv velge hva din høyere makt er. Med dette ble jeg ydmyk. Jeg hadde beina plantet på jorda, og valgte å henvende meg til noe som var større enn meg selv. Vendepunktet som gjorde at jeg begynte å tro på en høyere makt var når min eks kjæreste kom og besøkte meg på Alfa en kveld. Og tro meg, det var mer sannsynlig at hun skulle stå opp fra de døde enn at hun kom dit. Jeg satt på NA møte inne, da en vakt kom inn og sa jeg måtte gå ut på parkeringsplassen. Jeg ante ingenting. Da jeg kom ut, satt hun på en benk på andre siden. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Det var et av de beste øyeblikkene i mitt liv. Hun kjørte syv timer hver vei, for å kunne se meg 1 t. I mine bønner til min høyere makt hadde jeg spurt om en sjanse til, så dette var svaret på alle mine bønner. Det var nå lett å fortsette å tro. Ut over tiden kom det flere og flere positive hendelser, og jeg begynte å skjønne at valget jeg hadde gjort ved å dra i behandling var riktig. Gamle venner begynte å kontakte meg. Folk likte å være rundt meg. Jeg begynte å like meg selv igjen, for en vanvittig god følelse. Jeg ville jo ikke dø lenger!

Frihet for meg er å kunne ha det bra med meg selv. Frihet er å kunne sitte på en kafé alene. Dra på kino alene. Sitte å spise hjemme uten tv og mobil. Bare trives i eget selskap. Å kunne være fornøyd og takknemlig for livet man har. Men friheten kan fort frarøves. Selv om jeg er ute av behandling, er rusavhengighet og alkoholisme er progressiv sykdom man aldri blir kvitt. Jeg kan aldri igjen drikke alkohol. Jeg må gå i selvhjelpsgrupper og møter resten av livet, jobbe trinn, jobbe med angsten og mye mer, for å ikke feile. Det skal ikke mye til før man tar et tilbakefall, hvis man ikke jobber med seg selv hver eneste dag. Avhengighet og tilfriskning må behandles som ferskvare.


 

Min vei til rusavhengighet

  • 19.10.2016 - 17:44

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Dette er en setning som gav mening og endret mitt liv etter ni år med rusmidler. Det var en lang vei hvor jeg har vært gjennom hele følelsesspekteret hundrevis av ganger. Fra glede og ro, til et liv med frykt, sorg, sinne og hat. De fleste dager har vært fylt med alle de forskjellige følelsene, og jeg følte meg som en følelsesmessig berg- og dalbane. Jeg gikk fra å være en person som alle ville være med, jeg likte også meg selv. Jeg spilte fotball, hadde mange venner, hadde håp, ambisjoner og fremtidsmål, og jeg satte min familie foran alt. Dette skulle vise seg og skli lenger og lenger vekk fra den dagen jeg var fjorten år, ?kjempe kul?, og tok den første slurken av alkohol. Dette er min historie mot rusavhengighet. En historie jeg vil skrive for at jeg kan dele det jeg har opplevd med dere, hjelpe de som trenger det, skape forståelse i samfunnet og gjøre et tabubelagt tema til noe helt annet.

Det er ikke til å legge skjul på at samfunnet vårt den dag i dag er preget av mye alkohol og andre rusmidler. Ungdom som begynner å drikke i tidlig alder, og tester ut nye ting. Jeg var og er akkurat som alle andre. Jeg var fjorten år første gang jeg tok min første fest. Jeg var en person som var opptatt av fasade, og skulle ha de riktige vennene, og være med på alt. Jeg trodde at jeg var kjempe kul, og skulle være først ute med alt, drikke mest mulig, være på fester med eldre gutter, være på en kul russebuss, vise at jeg hadde penger, tøffe meg for venner og lærere, og ikke ha respekt for autoriteter. Jeg måtte hele tiden kjøpe de nyeste tingene, trene for å se bra ut, og være på de ?kule? festene, for deretter å skryte av det til alle og en hver. Jeg hadde et oppmerksomhets- og bekreftelses behov som overgikk alt. Jeg følte meg til tider oversett i mitt eget hjem, som gjorde at jeg søkte bekreftelse ute fra andre. Og jeg fikk det. Det styrket mitt ego, og jeg dro alt lenger og lenger. Jeg ble utrolig flink til å juge og manipulere mine foreldre, som resulterte i at varsellampen ikke lyste da jeg hadde sprit i vannflaska på fotballtreningen når jeg var 16, eller drakk cider og øl på doen i friminuttene på ungdomsskolen. Jeg klarte å holde mine karakterer oppe. Jeg var flink på skolen, hadde mange venner og så bra ut. Konsekvensene var ikke store nok til at jeg skulle innse mitt problem. Når jeg var 18 år, begynte jeg å røyke marihuana. Fra beskjedent en gang i måneden, til en gang i uken, som resulterte i hver dag. Jeg begynte å flytte mine grenser, og jeg gikk på akkord med mine egne verdier. Fra å være en person som så ned på alle som benyttet seg av rusmidler, og tok avstand fra disse personene, ble jeg en som prøvde mer og mer. Jeg tok hele tiden den lettvinte veien for å oppnå mine mål, og startet samme året på clenbuterol og efedrin. Dette hjalp meg i min trening, og jeg fikk den kroppen jeg ville ha. Allerede nå begynte mitt rusproblem å gå ut over jobb og venner. Jeg kom ruset eller bakfull på jobb, og var mye aggressiv mot mine venner og min familie. Etter hvert valgte jeg å flytte inn til Oslo. Et av mine livs dårlige valg. Jeg ble eksponert for mye dop, og en helt annet måte å feste på. Jeg gikk på høyskole, og hadde fadderuke hvor det var et konsept med å drikke hver dag. Dette var jo helt fantastisk, tenkte jeg. Oslo var en by som aldri sov. ?Supermandag? hvor alt var billig, tirsdagene på Gudruns, onsdag ?lille lørdag?, torsdag ?studentdagen?, fredag og lørdag som endelig var helg, og søndag som er ?bransjedag?. Jeg hadde hele tiden en unnskyldning for å gå ut å feste.

Uten at jeg selv var bevisst på min egen tilstand følelsesmessig som deprimert, begynte jeg igjen å tøye mine grenser. Jeg tok ecstasy, mdma, kokain, amfetamin og drakk som om jeg hadde hull i magen. På kun kort tid, hadde jeg selv satt meg i en situasjon hvor jeg valgte å teste ut narkotiske stoffer og være med feil folk. Min sinnstilstand var på vippepunktet. Det var som om jeg gikk på en line, og jeg prøvde hele tiden å klamre meg fast for å ikke nå bunn. Men det skulle vise seg at jeg bare forsinket det, og bunnen ble gravd dypere og dypere. Konsekvensene kom på en perlesnor fra jeg var 20-23. Mine arbeidsforhold ble kortere, mine vennskap bristet, økonomien falt, jeg ble et følelsesmessig vrak, og jeg tok ikke del i familien min lenger.

Jeg fikk mye fysiske konsekvenser, og var preget av angst. Mitt vendepunkt og min bunn skulle vise seg å komme etter en kveld på byen i Stavanger. Jeg fikk totalt panikk, kunne ikke fly hjem, ble hentet i ambulanse og lagt inn på psykiatrisk i Stavanger. Min mamma måtte kjøre fra Drammen og hente meg, og jeg begynte sakte men sikkert å innse at jeg ikke var dronningen av fest og rus, og heller ikke jeg kunne holde på denne måten uten å kapitulere. Jeg fikk besøk hjemme av en fantastisk, rusavhengig mann i tilfriskning, som gav meg et tilbud om innleggelse. Jeg var så langt nede at jeg grep sjansen. Jeg ville ikke ha det slik lenger. Jeg var lei av dårlig selvbilde og selvmordstanker. Jeg hadde et håp om å kunne leve et A4 liv. Min lille motivasjon gjorde at jeg dro på rehabilitering dagen etter, og dette skulle vise seg og endre mitt liv. Jeg var uten mobil, internett, tv og kontakt med bekjente i 8 uker. Jeg fikk bearbeidet min fortid og oppvekst, og slapp min bitterhet, skam og skyld. Jeg innrømmet at jeg var maktesløs ovenfor alkohol og andre rusmidler, og forsto at det finnes en makt større enn meg selv. Det finnes et felleskap med alkoholikere og rusavhengige som kun ville hjelpe. Dette fellesskapet endret min holdning til livet, og jeg fikk tilbake min livsglede. Jeg er i dag en person med fremtidshåp, motivasjon og styrke, som jeg vil dele med andre. Jeg vil dele mine opplevelser, slik at forhåpentligvis noen der ute kan kjenne seg igjen, eller kjenne andre igjen. Vi er mange, og det er til og med ikke alle som er klar over sitt eget problem. Men for meg er det viktig at livets harde skole og mitt forrige liv ikke kun er en vond historie, men noe jeg kan bruke for å hjelpe andre som er i samme situasjon, og skape forståelse. Rusavhengighet og alkoholisme har mange ansikter, men vi er alle de samme. Fra vindrikkere og fasadedrikkere, til mannen som ligger i parken. Vi har alle samme problem, vi er avhengig av en rus som gjør at vi kan flykte fra våre følelser og problemer. Mannen i parken som ikke har mat eller tak over hodet, har ikke fått hjelp, vil ikke ha hjelp, eller ikke har mulighet på grunn av systemet. Men jeg kunne likeså godt vært i parken med han. Jeg hadde flaks.

Maren Kittelsen

En blogg bygd på ærlighet og håp. Mitt mål er å dele erfaringer og kunnskap om å være rusavhengig, slik at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon og skape forståelse i samfunnet.

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits