Gråter for alt..

  • 30.01.2017 - 14:32

Jeg er så overfølsom om dagen. Eller jeg har forså vidt alltid vært emosjonell, men litt mer ekstremt de siste ukene. Før så gråt mye på grunn av sorg og depresjon, og jeg fant alltid noe jeg var lei meg for. Men i dag er det ikke helt slik. Jeg gråter hvis jeg ser en trist film (den trenger ikke være trist engang), når jeg ser slankekrigen på tv og noen klarer å gå ned mye eller når en sang er veldig fin på "hver gang vi møtes". Det finnes ingen grenser, og jeg klarer ikke slutte.

Jeg vil vel ikke si at det er veldig negativt å være følsom, men det blir jo litt slitsomt i lengden. Jeg husker jeg overrasket jentene mine og kom til Barcelona. Jeg fikk kun være der to dager på grunn av jobb. Når vi var ute å spiste siste kveld, skulle jeg si at jeg var glad i dem, og begynte å gråte midt på restauranten. Når bestevenninnen min skulle reise hjem til Harstad for noen uker siden, klarte jeg heller ikke slutte å gråte. I går skulle en annen venninne vise meg horoskopet mitt. Det ble jo alt for mye for meg, for det var jo så mye som stemte. Ser dere på norske talenter? Forrige episode var det en mann som fridde til kjæresten sin på scenen. Herregud for et hysteri her hjemme. Men jeg merker det at bakgrunnen for at jeg gråter er ofte begeistring, takknemlighet eller at jeg er glad på andre sine vegne. Selvfølgelig er dette en positiv ting, men jeg kan da ikke gå rundt å hulke for alt. Så jeg tror jeg må jobbe litt med å få kontroll på følelsene mine og ikke ta alt så veldig til meg. Det finnes en balanse, håper jeg. 

Uansett. Jeg tenkte jeg skulle drodle litt rundt hva som faktisk sto i horoskopet. Jeg har vel aldri lest horoskop før, og jeg vet at det er mange delte meninger om det. De fleste kan jo kjenne seg igjen på alle sammen til tider, men jeg ble bare så veldig opphengt av akkurat denne. Det sto blant annet at krepsen (som er meg), er veldig emosjonell. At krepsen higer etter kjærlighet og omtanke. I tillegg sto det at om vi får oppmerksomhet og kjærlighet, gir vi ofte dobbelt så mye tilbake. Vi kan ofte bli litt for mye, og legger alt inn i et forhold. Alt som sto der var definisjonen på Maren. Jeg kjente meg så godt igjen. Og en av grunnene til at jeg gråt var fordi jeg begynte å tenke på mitt forrige forhold. Jeg var alltid den personen som gav mest, elsket mest og lignende. Men det kunne bli i overkant mye, og det kan bli slitsomt. Jeg kan se på meg selv som litt hjerteløs noen ganger, for jeg kan snakke med flere jenter på en gang, fordi jeg ikke vil være alene. Jeg går mye frem og tilbake, og blir ikke ofte såret, fordi jeg alltid har hatt noen på si. Men hvis jeg først liker en person, som ikke er ofte, og oppriktig elsker personen, går jeg all in. Og det er jeg nødt til å passe på. Jeg har fått hjertet mitt knust et par ganger nå. Og jeg har like så mye skyld i det. Jeg må tenke på meg selv, roe ned og gi motparten pusterom. 

Mål for uka: kontrollere følelsene mine. Hvorfor gråter jeg? Hva treffer meg? Kjenner jeg meg igjen?

Livet er herlig!

  • 27.01.2017 - 14:08

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

De to siste ukene har jeg virkelig tatt meg sammen. Stått opp tidlig, hjulpet til hjemme, trent og gått på møter. Angsten min er så og si borte om dagen, men jeg vet at den kan komme fort tilbake om jeg ikke opprettholder dette. Jeg har fått rutiner i hverdagen min, og jeg tenker helt annerledes på det med arbeid. Nei jeg har ikke jobb, men fy søren så deilig det er å kunne bruke tid på selg selv, og bygge meg opp dag for dag, time for time. 

I dag sto jeg opp klokken ni, dro på trening, tok sol og kom meg på møte. Det var så deilig å møte venner i fellesskapet igjen, å kunne dele om det som gjorde meg glad om dagen. Jeg føler virkelig at jeg er på en god vei nå. Og jeg gjorde noe jeg sa jeg ikke skulle, meldte meg for å gjøre service! Fast kaffekoker hver fredag i tre måneder, here I come! Jeg tror det er veldig positivt at jeg kan gi noe til gruppa, hjelpe til, men også at jeg faktisk MÅ dra på møtene da. Jeg får ikke sagt det nok ganger, møter og trening er min nøkkel til tilfriskning. 

I skrivende stund sitter jeg oppe i stua, og bare det er er forbedring. Jeg ligger ikke nede i senga, i mørket å skriver. Det å bare komme seg opp, heve hodet, rett i ryggen, ta seg en dusj å starte dagen er herlig. Selvmedlidenhet og angst har jeg hatt mye av, men det blir ikke noe bedre av å syns synd på seg selv. Man må faktisk ta tak i sitt eget liv. Bare du kan forandre deg, og hvis du virkelig vil får det bedre, så er første skritt å stå opp om morgenen og tenke "hva kan jeg gjøre i dag". 

Jeg kan si til dere nå at jeg trengte et tilbakefall. Det høres kanskje dumt ut, men det bygde meg sterkere. Jeg er en person som alltid har vært impulsiv og skal teste ut alt. Folk har gitt meg anbefalinger og sagt hva som funker og ikke funker. Men jeg valgte å kun høre på meg selv IGJEN, og da gikk jeg på en smell. Men det mentale tilbakefallet mitt kom lenge før jeg drakk. Så da jeg valgte å dra ut og drikke, lærte jeg mye, og fikk påvist det alle allerede hadde fortalt meg. Nå er jeg litt klokere, men jeg vet selv at jeg har mye og lære, og det er på tide å høre på de som faktisk har klart å holde seg rusfri. Jeg må forstå at mine måter er ikke alltid best. 

God helg!

Smil til verden, og verden smiler til deg ;)

  • 25.01.2017 - 15:00

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Først for noen helger siden, når jeg var ute i naturen og gikk på ski, la jeg merke til alle de hyggelige menneskene. Jeg var så vandt til å være selvopptatt, og sa aldri hei til folk jeg møtte på gata. Hvis du prøver å gå gjennom Karl Johan, så kan du se hvor mange som smiler. Jeg tipper du kan telle på en hånd. Men det var akkurat som alt ble snudd på hodet i det man kom ut i naturen. Alle jeg møtte på smilte og sa hei, det var no nytt for meg, men veldig hyggelig. I dag prøvde jeg det samme på treningssenteret. 

Hvis vi skal være ærlig med oss selv, pleier de fleste å gå videre uten å si hei til de man møter på. Det virker nesten unormalt å skulle smile og hilse på en person man ikke kjenner. Men dette syns egentlig er helt patetisk. Jeg har møtt på en eldre mann på Evo flere ganger nå. Han smiler alltid til meg når han ser på meg. Hvis jeg skal være ærlig så har jeg tenkt "æsj, så ekkelt, han er sikkert en pedofil mann eller syk". Men er det ikke jeg som er syk hvis jeg tenker sånn? Bare fordi en faktisk er hyggelig og smiler til andre, så er han unormal? Nei. Så i dag når jeg møtte han på trening, stilte jeg med ved siden av han på mølla, sa hei og smilte. Det så ut som hele han lyste opp! Når jeg gikk hjemover etter trening, smilte jeg til alle og enhver, og vet dere hva? Alle smilte tilbake. Kan vi ikke bare være litt mer hyggelig. Fra egen erfaring vet jeg at om jeg har en dårlig dag, og noen smiler til meg og sier hei, blir dagen automatisk litt bedre. Tenk om du kan gjøre dagen til den du møter bedre bare ved å si hei :)

Tidligere kunne jeg ikke gå på bussen eller til trening uten å ha ørepropper. Jeg puttet dem i øra med en gang og satt på musikk. Skulle tro jeg gikk mitt eget moteshow nedover gata så selvopptatt jeg var. Når jeg gikk på bussen viste jeg bare billetten, jeg gadd absolutt ikke ta ut proppene for å snakke med sjåføren. Jeg skammer meg. Det er så utrolig deilig å ha beina litt mer plantet på jorden. Kunne gå ut, å være i nuet, og ikke drømme meg bort med musikk på øra. Å kunne si hei til bussjåføren som faktisk skal kjøre meg dit jeg skal. Si hei til dama i kassa på kiwi, og svare når hun spør om pose og kvittering. De gjør bare jobben sin, og jeg har vært en ufyselig kunde. 

Mitt mål fremover er å si hei til de jeg møter, smile og takke. Ønsker dere en fortsatt fin uke, og håper dere tenker over hvordan vi er mot andre. 

Helt utrolig hva trening kan gjøre med psyken!

  • 22.01.2017 - 12:06

Jeg er klar over hva jeg skrev i det forrige innlegget, hva jeg lovte meg selv og dere, men jeg klarte dessverre ikke å holde det. Jeg har trent seks dager denne uken, men jeg føler meg mer motivert enn før heldigvis, så jeg skal fortsette. Jeg må bare tenke på at det er utrolig bra psyken min. Og nå skal jeg fortelle dere hvor godt treningen har hjulpet meg bare denne uken!

Jeg har hatt veldig mye angst for tiden, og den ble verre og verre. Jeg lå inne på rommet eller på sofaen hver eneste dag, så det eskalerte. Jeg turte ikke gå på butikken alene, ikke snakke med mennesker og kunne absolutt ikke ringe på døra til venninner. På mandag startet jeg å trene. Jeg har dratt alene, til og med når det har vært en del mennesker der. Bare på få dager begynte jeg å utvikle meg og angsten ble mindre. Fredagen var en milepæl for meg! Jeg dro på mitt første NA møte noengang ALENE. Og vet dere hva, det gikk så utrolig bra. Jeg våknet klokken syv, lagde frokost til lillebror og kjørte han på skolen. I stedet for å legge meg igjen, dro jeg direkte på trening. Etterpå tok jeg bussen ned til byen og dro på NA møte. Jeg følte meg så utrolig bra, og fant ut at jeg skulle overraske mamma som var på jobb, og dro bort på Gulskogen, alene. Kanskje dette høres ut som en liten ting for noen, men for meg er det en stor greie. For jeg hadde ikke klart dette for en uke siden. Og jeg vet at det er treningen og møtene som har gjort dette mulig. 

På lørdag kjørte jeg først en tur inn til Oslo, og senere på kvelden fikk jeg middagsgjester som var veldig hyggelig. Dette var tre venninner jeg var innlagt med i sommer. Og jeg kjenner at det er godt å ha de å snakke med, som kan sette meg på plass, vet hvordan jeg har det og kjenner seg igjen. Når de dro, kjørte jeg på et vors til en god venninne. Vi dro videre ut på byen, men jeg dro tidlig hjem. Jeg har tenkt mye på en ting om dagen, for det er så mange ulike meninger. Noen sier at jeg skal slutte å dra ut, for jeg ikke skal sette meg i en situasjon med alkohol. Mens andre mener at man kommer til å møte på alkohol i livet uansett, og man ikke unngå det, så det er sterkt av meg å klare å motstå å ha det gøy uten. Jeg er enig i begge delene. Men for min egen del, vet jeg at etter tilbakefallet mitt har jeg blitt sterkere. Jeg fikk heldigvis ikke mersmak på alkohol. Tvert i mot fikk jeg avsmak, og jeg har det mye mer gøy ute og med venner når jeg er edru. Jeg tenker ikke på alkohol og vil ikke gjøre det igjen. Jeg tror også at det er forskjell på mennesker. Hvis man ikke kjenner seg klar for å dra ut, og sette seg i en slik situasjon, så skal man heller ikke teste grensene sine. Noen sliter med rus sug, og da vil det være naturlig å holde seg unna. 

Nå skal jeg dra på trening en siste gang denne uken, for deretter å dra på et nytt NA møte. God søndag alle sammen, og håper dere alle har hatt en fin helg :)

Trene for helsa, det mentale eller kroppen?

  • 19.01.2017 - 15:46

I dag hadde jeg min tredje treningsøkt denne uken. I går var jeg nødt til å ta en dag fri, for jeg var støl som en stokk. Det så rett og slett ut som jeg hadde gjort i buksa når jeg gikk. Vanligvis pleier jeg å få veldig store mensensmerter med kvalme, mage- og rygg smerter, men det som var positivt denne gangen er at jeg har ikke lagt merke til det siden jeg har hatt så vondt etter trening. Så noe godt kom det ut av å være støl. I tillegg føler jeg meg mye sterkere når jeg er støl faktisk, og det er god følelse, for da vet jeg at jeg har brukt kroppen bra! 


Jeg har prøvd å trene utallige ganger. Ruspersonligheten min sier at når jeg først starter, skal jeg overdrive det. Jeg skal trene hver eneste dag, og noen ganger opp til flere ganger om dagen. Jeg skal kjøpe masse nytt treningsutstyr og ta en haug med kosttilskudd og proteiner for å gjøre det best. Jeg stresser vanligvis og løper fra maskin til maskin. Men jeg har nå innsett at dette fungerer ikke for meg. Så nå prøver jeg igjen. Jeg skal ikke kjøpe noe nytt, for skapet er fullt. Jeg skal ha to/tre dager fri i uken, slik at jeg ikke bli lei og slutter etter to uker (forhåpentligvis). Jeg trenger ikke å ta proteinshaker, ha et strengt kosthold og lignende, jeg må ta det rolig. Hvis jeg kommer dit at jeg har trent i lang tid og ser forbedringer, kan jeg heller begynne med kosttilskudd da. Men at the moment må jeg prøve å oppføre meg nogenlunde normalt. Jeg har jo ikke noe annet jeg skal gjøre i løpet av dagen, så jeg kan forsåvidt være der mer enn 45 min. Stress ned. 


En viktig ting jeg måtte spørre meg selv om før jeg startet å trene igjen, var; trener jeg for å se bra ut? Trener jeg for å forbedre helsa? Eller trener jeg for å få det bedre mentalt? Jeg var nødt til å sette opp hva som var viktigst og rangere dette. Jeg tror det er ganske klart hva som er best for meg i dag. Før ville jeg konsentrert meg kun om hvordan jeg så ut. Løpe og løpe for å bli tynn. Men i dag er det viktigste det mentale. Jeg trenger for å komme meg ut, for å få mestringsfølelse og få det bedre mentalt. På plass to kommer helsa. Jeg vil kunne gå opp trappen hjemme uten å føle at jeg har kols! Jeg vil trene for å trenge å spise. Jeg vil trene for å minske risikoen for sykdommer. På siste plass i dag kommer kroppen/utseende. For meg vil det kun være en bonus. Selvfølgelig vil jeg se bra ut og like kroppen min, men da må jeg først få på plass det mentale. 

Ha en fortsatt fin torsdag alle sammen. I kveld skal jeg på ettervern for første gang på flere uker å dele om tilbakefallet mitt. Det kan bli spennende. 

Ikke like tøff i trynet uten kokain... Angst

  • 17.01.2017 - 16:47

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Etter jeg begynte å få det bedre og klatre igjen, har jeg merket at ting forandrer seg. Jeg veide meg opp til flere ganger om dagen, hadde ingen matlyst, sov lenge og fant ikke motivasjon til noe. Men nå har jeg ikke veid meg på over en uke, jeg spiser tre måltider om dagen, våkner tidlig, trener og hjelper til hjemme. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva jeg veier i dag, og det er vel et tegn på at jeg fokuserer på viktigere ting her i livet og har begynt å være glad i meg selv.

Jeg antar at det har vært mange faktorer som har preget selvtilliten og selvfølelsen min. Tidligere når jeg var høy på kokain og amfetamin kunne jeg gjøre hva som helst. Jeg kunne snakke til fremmende personer og ytre min mening når det gjaldt alt. Jeg trodde jeg var kongen når jeg gikk i Oslos gater, redd for ingenting. MDMA gjorde at jeg ble glad i alt og alle, og det gav en helt fantastisk avslappende følelse. Men uten disse midlene, hva satt jeg igjen med da? Jo, mye angst.

Jeg må hver eneste dag jobbe med meg selv og angsten. Jeg har ikke hatt angstanfall på flere uker nå, og det er en utrolig lettelse. Men jeg er ofte redd for de minste ting, særlig å være alene. Jeg føler meg utrygg når jeg skal gjøre ting på egenhånd, og jeg ikke har venner rundt meg. En ting som har blitt verre og verre er angsten for å ringe på hos venner. Først må jeg ringe dem når jeg står på utsiden, og i de fleste tilfellene må de komme ut å hente meg. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men det er vel noe jeg må finne ut av før det kan bli bedre. Jeg tør ikke lenger å dra på et shoppingsenter alene. Hver gang jeg er med mamma på Gulskogen, sier hun: du kan gå inn på bikbok (eller en annen butikk) mens jeg går inn her, så møtes vi etterpå. DET SKJER IKKE! Jeg kan absolutt ikke gå inn på en butikk alene. Hver gang jeg skal ringe på hos noen eller gå på butikken fyker pulsen min til værs. Det kjennes ut som jeg har drukket femti redbull og en elefant sitter på brystet mitt. 

Jeg vet at jeg er nødt til å stå i det og trosse frykten, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg føler jeg får så mye rare ting for meg om dagen. I går skulle jeg på trening med en venninne, og vi dro på et tidspunkt jeg ellers aldri hadde dratt, halv åtte. Da vi kom ned var det en haug med mennesker. Hun ville vise meg noen nye øvelser, og satte opp en stor boks midt i rommet. Det var ikke snakk om at jeg skulle stå der. Jeg var redd for at folk skulle se på meg. Jeg vet at jeg ikke er like sterk som før, langt fra, og det tærer på selvtilliten min. Jeg ville ikke vise meg svak for så mange mennesker... (Ironisk når jeg viser meg svak for hele Norge nå, men det er vel lettere å sitte bak en skjerm). I dag dro jeg ned igjen klokken ett når de fleste er på jobb eller skole, og krysset fingrene for at jeg ikke skulle møte noen kjente. 

Det er en stor kontrast på meg i dag enn før. Den tøffe, utadvendte og uredde Maren som snakket med alle har blitt borte. Jeg gjemte meg selv bak en falsk fasade av dop som hjalp meg ut. Men jeg jeg har lyst til å bli den personen igjen, bare uten rusmidler. Jeg vet at hun finnes langt inne, jeg må bare jobbe med meg selv og bygge opp selvtillit og selvfølelse igjen. 

Motivasjon

  • 16.01.2017 - 17:57

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Dagen min startet på NAV, og et møte med saksbehandler. Jeg er veldig følsom om dagen, og gråter mye. Men ikke fordi jeg er lei meg eller trist, jeg bare gråter. Jeg kan sitte å gråte av Modern Family som er en humorserie eller at jeg ser noen andre mestre noe. Når jeg var på NAV i dag, begynte jeg bare å gråte midt i møtet, og jeg aner ikke hvorfor. Men vet du hva? Jeg bryr meg ikke. Det er ikke flaut å gråte, og jeg regner med at jeg bare har en periode. Og nei, jeg har ikke mensen. Det er faktisk litt befriende, selv om det kan bli litt slitsomt for vennene mine at jeg skal gråte hver gang jeg syns noe er fint eller trist.

Det er mange som har sagt til meg at trening og rutiner er viktig, og jeg har selv skrevet om det før. Jeg klarte å dra på trening hver dag i en uke, før jeg sluttet igjen. Motivasjonen min går så mye opp og ned! En dag vil jeg erobre hele verden, gjøre alt som jeg ikke har fått gjort tidligere og få en hundre prosent jobb. Neste dag kan jeg sitte inne å ikke finne motivasjon til noe som helst. Men jeg tror det er viktig at jeg kobler rutiner til alt jeg gjør. Saksbehandleren min sa til meg i dag "Maren, husk at det tar tre uker minst før noe kan bli en rutine". Og det er så sant, og jeg er nødt til å gi det mer tid. Flere venninner av meg har også spurt om jeg kan begynne å trene på Sats med dem, for det sosiale og at de kan faktisk presse meg med. Jeg kom opp med alle mulige unnskyldninger. Jeg sa at Evo var mye billigere, og at Sats var for langt unna siden jeg ikke hadde bil. Men når jeg sjekket opp prisen i dag, var det kun femti kroner ekstra. Og det tar meg maks femten minutter med bussen. Så hva er unnskyldningen min nå? Ingenting! Så jeg meldte meg inn.

Om det koster meg femti kroner mer, så har det en større betydning at jeg faktisk kommer meg på trening, og kan være med venner samtidig. Hvis jeg må ta bussen i femten minutter frem og tilbake, ja da har jeg brukt en halvtime mer av dagen min ute av huset også. Jeg skal ikke sitte her å love noe som helst, at jeg skal bli en treningsdame, og jeg kan heller ikke love at jeg holder ut mer enn en uke. Men jeg skal prøve så godt jeg kan. Jeg får ofte motivasjon til å trene når jeg har nytt utstyr og klær, så jeg tenkte dette var en måte å få meg i gang på. Men det er ikke plass til flere sports bh-er eller tights i skapet nå, derfor tenkte jeg kunne kjøpe meg en en fitbit klokke. Den kan hjelpe meg å få meg i gang samt at jeg kan gå turer når jeg ikke orker å trene. 

En liten status update på hvordan jeg har det. Jeg merker at jeg har lært så utrolig mye det siste halvåret, for jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre for å komme meg opp og frem. Når jeg møter motgang i dag, takler jeg det på en helt annen måte. Jeg har lært meg at jeg kan ikke forandre på alt eller andre mennesker, men jeg kan kun forandre meg selv. Jeg har lært å legge ting og folk bort hvis det ikke har en positiv innvirkning på livet mitt. Jeg prøver hver dag å skru selvmedlidenheten min over til takknemlighet. Jeg har fortsatt ikke jobb og jeg bor hjemme, men jeg har det bra om dagen, og er klar for nye utfordringer. Ta det rolig. 

Motstand

  • 12.01.2017 - 20:37

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg møter så mye motstand om dagen. Ulike ting hele tiden som setter meg tilbake. Men det er kun fordi jeg lar det sette meg tilbake. Alle møter motstand her i livet, og i noen perioder vil det alltid være litt mer. Det handler om hvordan jeg takler det, hvordan jeg velger å se og jobbe med det. 

Negativ tankegang ødelegger mye og mangelen på takknemlighet. Når noe går mot meg, så ser jeg kun det verste utfallet. Men i dag klarte jeg å ta meg virkelig sammen og bruke det jeg har lært. Jeg fikk en melding med informasjon som jeg kunne gravd meg fullstendig ned for. Den omhandlet penger. Jeg ble først frustrert og lei, men etter at jeg brukte fornuften og hørte på de rundt meg, tok det ikke lang tid før jeg konkluderte i at penger kommer og går, og det er ikke vits å  la seg synke av den grunn. Jeg kommer ikke til å la penger avgjøre min lykke. Selv om det er snakk om en god del, så får jeg bare tenke at gjort er gjort, ikke gjøre samme feil igjen og se fremover. 

Litt av motstanden handler også om jobb. Men som jeg nevnte tidligere, er det viktig å kunne være takknemlig for at jeg faktisk har tid til å jobbe med meg selv nå. I dag har jeg søkt på en jobb innen medie og markedsføring som virkelig håper jeg får. Det er nok mange søkere, og jeg forventer ingenting, men jeg har et håp. Jeg leste i Drammens Tidende forleden dag at en mann hadde søkt tusen jobber før han fikk napp, så det er vel bare å stå på og fortsette. Om jeg ikke får denne jobben, er det noe annet som venter i fremtiden tenker jeg.

Det å være singel var også en stor motstand. Men nå har jeg sakte med sikkert innsett at det faktisk ikke er så ille. Nå kan jeg fokusere på meg og bli glad i meg selv. Jeg har i lang tid vært redd for å være alene, og har vært mer forelsket i forelskelsen enn selve personen. Jeg har gått fra en til en annen, og de gangene jeg har hatt noen på si, har ikke et brudd brydd meg overhodet. Og det sier litt. Det har handlet om at jeg vil ha noen ved min side, en trygghet. Nå er det på tide å nyte singellivet, og ikke hoppe fra en til en annen. Jeg har vært en del inne på tinder, det skal jeg ærlig si, men tror jeg rett og slett skal slette hele appen nå. 

Jeg kan ramse opp mye som stopper meg i hverdagen. At jeg er tjuetre og bor hjemme igjen, at jeg tok et tilbakefall, at jeg ikke har bil, ikke penger og mye mye mer. Men det er helt opp til meg selv hvordan jeg ser på det. Disse tingene trenger ikke være motstand hvis jeg ikke lar det! Jeg kan ta buss som alle andre. Jeg kan la være å drikke igjen. Jeg kan være glad for at jeg bor gratis. Jeg kan være lykkelig for at jeg er singel og kun trenger å tenke på meg selv og at pengene kommer en dag. Positiv tankegang kommer man langt med. Snu det negative tvert om og se mulighetene. Lett å si, vanskelig å leve opp til, men vi kan hvert fall prøve :)

Lystløgner? Overdrivelser, underdrivelser og manipulasjon

  • 12.01.2017 - 16:51

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Tidligere har jeg gjort ting jeg ikke er stolt av, og noe av det er å juge. Overdrive, underdrive, alt for å komme vekk fra sannheten. Jeg tror at som rusavhengig ble jeg så vandt til å juge for alle rundt meg, at det ble til slutt en vane. Det startet med det vanlige, at jeg fortalte foreldrene mine at jeg satt inne, men egentlig var på byen. At jeg aldri hadde rørt dop, men egentlig misbrukte det. Men etterhvert hopet løgnene seg opp, og det føltes helt grusomt. Utroskap i rusa tilstand på samvittigheten. Alt ble utholdelig. 

Jeg visste ikke selv hva jeg hadde fortalt eller sagt tidligere, så når folk spurte meg om noe måtte jeg virkelig tenke. Hadde jeg visst at jeg var en ærlig og redelig person som fortalte sannheten hadde ikke dette vært et problem. Men det er slitsomt å hele tiden måtte tenke tilbake på hva man faktisk har sagt. Det å hele tiden skulle vri og vende på sannheten for å komme best mulig ut av en situasjon, helt idiotisk. Løgnene kunne omhandle så lite som at jeg sa jeg spiste to brødskiver, men kun spiste en. Når jeg ser tilbake på det nå, forstår jeg virkelig ikke vitsen. Var jeg en lystløgner?

Jeg klarer ikke holde på slik lenger, og etter behandlingen ble alt mye bedre. Jeg kunne være ærlig med venner og familie og fortelle akkurat hvordan ting sto til. Det var selvfølgelig ikke lett, og det er det heller ikke i dag. Det er mange ganger jeg må ta meg selv i å juge, og minne meg selv på hvilken person jeg var og har blitt. Det er ikke bare bare å skrive ærlige innlegg hver hver eneste dag. Jeg forteller dere akkurat hvordan ting er og hva jeg tenker. Det at jeg skriver et innlegg nå om hvor mye jeg pleide å juge, er flaut, men sannheten. 

Da jeg valgte å drikke alkohol i Stavanger, jugde jeg først til mine foreldre. De hadde hatt en anelse og var urolige, derfor ringte de meg og spurte rett ut. Jeg valgte å juge, og si til dem at jeg hadde klart meg kjempe fint. Men det tæret på meg, og jeg fikk det ikke bra med meg selv. Ville jeg gå tilbake i de gamle mønstrene? Nei. Når mamma hentet meg på togstasjonen brøyt jeg ut i gråt og fortalte henne at jeg hadde drukket. Jeg ville ikke fortelle dem løgner mer. Jeg visste det ville bli konsekvenser, men jeg var fullt villig til å ta dem så lenge jeg hadde vært ærlig. Jeg tror at grunnen til at mange juger kan mange ganger ha med redselen for hvordan motparten skal reagere. Man er redd for konsekvensene og hvordan andre skal se på deg. Men det føles så mye bedre å si sannheten og ta det som det kommer. Og ofte er ikke sluttresultatet så ille som man hadde forutsett. 

Jeg sa til meg selv og andre at jeg ikke kunne fortelle sannheten til en viss person, for jeg ville heller ha det på samvittigheten enn at personen skulle bli såret. Men når jeg tenker etter er dette bare tull. Jeg fortalte det aldri fordi jeg var redd for konsekvensene. Jeg var feig. Jeg kunne ikke stå opp for det jeg hadde gjort. Jeg sa til meg selv at hvis jeg fortalte det ville det ikke være en vei tilbake. Kanskje, kanskje ikke. Men uansett skulle jeg fortalt sannheten, tatt konsekvensene og levd med det.

Mener jeg at man skal alltid fortelle sannheten og være ærlig? Det er et veldig vanskelig spørsmål å stille seg selv. Hvis man tenker på det man kaller en hvit løgn, er det ok? Det som kjennetegner en hvit løgn er ytring som ikke er ment for skade noen, men kan være nyttig for unngå en ubehagelig situasjon. Et menneske klarer kun å være ærlig til et visst punkt. Jeg kommer til å bruke hver dag på å fortsette å fortelle sannheten, rydde opp i tidligere løgner og ikke fortelle flere. 

 

 

Bilder med lite klær på sosiale medier

  • 11.01.2017 - 14:40

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg har en tendens til å legge ut litt drøye ting på snapchat. Jeg legger ut bilder hvor jeg få bekreftelse og oppmerksomhet. Bilder med mindre klær. Men i dag sa en venninne fra til meg. På en ordentlig måte, at disse bildene sier mer at jeg er oppmerksomhetssyk. Først ble jeg irritert på henne, men fem sekunder etter begynte jeg å gråte. Det hun sa var helt riktig, og det traff meg. 

Jeg har gått ned mye i vekt, men er fortsatt ikke fornøyd med meg selv. Jeg har fått et forvrengt syn på utseende og vekt, og jeg tror det har mye med at jeg har dårlig selvtillit og vært mye deprimert i det siste. Jeg har ikke hatt det bra, og det har resultert i liten matlyst. Jeg legger ut bilder av meg selv på instagram og snapchat som trekker oppmerksomhet og folk kommenterer. Det gir meg en selvtillits boost i en kort tid, før ting er rett tilbake som før. Det er ikke en bra måte å føle seg bedre på, og det får meg egentlig bare til å se dum ut. Jeg skal ikke trenge å legge ut bilder av kropp for å føle meg bra og få oppmerksomhet. Jeg vet selv at når folk kommenterer hvor flink er til å skrive, at jeg har jobbet bra med meg selv og lignende, gjør det mye mer med meg. Oy det var mange m´er. Hadde jeg vært fornøyd med meg selv, hatt et godt selvbilde og selvtillit, hadde jeg ikke trengt å legge ut slike bilder av meg selv. 

Jeg har snakket mye om jobb i det siste. At jeg er lei av å sitte inne og gjøre det samme hver dag. Men i går var jeg på et møte på Frogner med en god venninne. Hun fortalte noe som satt spor i meg. Takknemlighet. Jeg tror jeg helt har glemt hva det vil si, og at jeg ikke er like ydmyk om dagen. Jeg ser mer på de negative tingene, og glemmer hva jeg har i livet å være takknemlig for. Det ble sagt at man skal være takknemlig for at vi har sjansen å jobbe med vår til tilfriskning hver eneste dag, og bruke dagene til akkurat det vi vil. Dette må jeg tenke mer på. Faktum at jeg ikke har en jobb er slitsomt. Men en dag kommer jeg til å få en jobb, og jeg burde bruke den tiden jeg har nå til å jobbe med meg selv. Jeg har tross alt en familie jeg bor hos gratis, maten er gratis og alt. DET skal jeg være takknemlig for, og ikke ta det som en selvfølge. 

Det eneste jeg vil er å jobbe...

  • 09.01.2017 - 13:16

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Hver eneste dag sitter jeg å ser på stillingsannonser og søker jobb. Det å sitte hjemme i flere måneder er langt fra gøy. Jeg forstår ikke hvordan enkelte klarer dette, for jeg går snart på veggen. Jeg har over ti års arbeidserfaring, og er vandt til å tjene egne penger. Det å få en liten sum utbetalt av NAV hver måned er flaut for meg. Fordi jeg vil så gjerne komme med ut i arbeid og gjøre nytte. Men det er utrolig vanskelig å skaffe seg en jobb om dagen. Tidligere hadde jeg ikke et problem med dette, og kom jeg meg på en jobbintervju pleide jeg som regel å få jobben. På grunn av erfaring, et snev selvtillit på intervjuet, men også fordi det var langt flere stillinger på markedet den gang, og ikke like vanskelig.

Det er dessverre ikke mange jobbmuligheter ute i dag, og samfunnet vårt er preget. Det er flere hundre søkere på hver eneste stilling, og noen gang virker det motløst. Jeg startet på Markedshøyskolen i 2013, men fullførte kun to år der. Jeg fikk gode karakterer, men på slutten var jeg full og ruset hele tiden, og valgte å avslutte skolegangen. Hadde jeg fortsatt kunne jeg sitte med en bachleor grad i salgsledelse, men det gjorde jeg ikke. Heldigvis har jeg en mulighet til å hoppe på og fortsette, men er dette noe jeg vil? Jeg er klar over at det er viktig å fullføre skole og ha en utdannelse. Men det er så mange som har en grad i markedsføring / salg i dag, så jeg føler at det har lite å si. Jeg har alltid vært den personen som mener nettverk og erfaring er viktigere. Jeg hopper frem og tilbake på hva jeg skal gjøre. Skal jeg ta opp igjen fagene på Markedshøyskolen, starte årsstudium innenfor kommunikasjons arbeid, eller starte å jobbe for fullt. 

Jeg må også ta opp noe som irriterer meg mye om dagen, og som omhandler meg og andre rundt. Jeg får utbetalt rundt ti tusen av nav hver måned. Jeg har lyst til å jobbe, men ofte får jeg tilbud kun om deltid og ekstra. Si at jeg da får en inntekt på åtte tusen i måneden. Jeg har lyst til å ta denne jobben for å starte et sted, men jeg får faktisk mer penger av nav for å sitte hjemme i sofaen. Jeg har flere rundt meg med samme problem. Man vil i arbeid, men kan ikke fordi man får mindre betalt. Skulle ikke staten og nav ville ha folk ut i arbeid? Hvorfor lager de da ikke en ordning hvor de kompenserer for resten av det man kunne fått utbetalt. Da ville flere kommet seg ut i jobb, og alle vinner. Når jeg kommer opp i en lønn hvor jeg får ti tusen utbetalt, trenger ikke nav lenger å utbetale noe. Men dette er kun mine tanker... 

Nå må jeg fortsette å søke, så sier jeg ifra til dere hvis jeg er så heldig å få jobb! :) Stå på alle sammen.

Fant jeg en hobby?

  • 09.01.2017 - 12:55

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Vi reiste opp på hytten på fredag, på Blefjell. Utrolig deilig å komme seg litt bort fra byen, og nyte frisk luft og glade mennesker. På lørdag tok vi oss en tur på langrenn, og det gikk bedre enn forventet. Man glemmer ikke gamle kunstner si. Jeg skal ærlig si at jeg gikk ikke så veldig langt, men jeg er stolt av at jeg kom meg ut og prøvde. Det er noe jeg vil gjøre mye mer i vinter. Det jeg la ekstra merke til er alle de hyggelige menneskene. Hvis man går på gata i Oslo, går man ikke rundt å sier hei til alle man møter på. Men når man er ute i naturen, på ski, smiler alle og sier hei! Det er jo så hyggelig :D

Tidligere fikk jeg en kommentar på bloggen. " Hei, må bare si at det virker utrolig teit å presentere seg som rusavhengig. Litt som om jeg skulle si hei jeg heter Ola og er onnanist". Jeg ble oppgitt, men måtte trekke på smilebåndet. Dette er slik jeg starter bloggen min, og er litt av kjennetegnet. Jeg syns heller ikke det er teit å være rusavhengig og det er ikke flaut å si det.  I tillegg er dette en måte jeg kan minne meg selv på at jeg alltid vil være rusavhengig, på tross av om jeg bruker eller ikke. Det er en sykdom, som er progressiv, og man blir ikke frisk. 

Som dere vet hadde jeg liten knekk for en uke siden. Jeg tok et tilbakefall og var veldig langt nede. MEN, hadde det vært for flere måneder siden hadde jeg fortsatt vært der. Jeg har brukt de verktøyene jeg har, og kom meg fort ut av det. Jeg begynte å følge anbefalinger igjen, og jeg er så glad for at ikke graver meg ned i selvmedlidenhet lenger. Det å komme seg tilbake på møter, tilbringe tid med familie og se egne feil har vært viktig. I dag er det mandag, ny uke og nye muligheter. Jeg må fortsette å sette meg mål dag for dag. Etter jeg kom hjem fra Stavanger, ble ting mye strengere hjemme, som en del av tilfriskning og straff selvfølgelig. Det er noe jeg alltid har trengt, og trenger fortsatt, folk som setter meg på plass, er strenge og gir meg konsekvenser. Men jeg kom med et eget forslag til hva jeg kunne hjelpe til med hjemme, og det var matlaging. Noen tar det sikkert som en selvfølge å lage mat hver dag, og at det er en liten ting, men det er det ikke for meg. Da jeg bodde i Oslo spiste vi som regel ute eller jeg bestilte take-away mat. Jeg kan vel si at en god del av lønnen min gikk til dette. Men nå har jeg mulighet til å bli flinkere på kjøkkenet, og jeg syns faktisk det er utrolig gøy å lage middag. Kanskje dette er en interesse jeg har?

Jeg er dårlig på å ta bilder og legge på bloggen. Men er dette noe dere ønsker jeg skal gjøre? Gi gjerne tilbakemelding på dette i kommentarfeltet. Ha en fortsatt fin mandag alle sammen! 

Er det bare meg som ikke har en hobby/interesse?

  • 06.01.2017 - 15:55

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I dag våknet jeg til en kjempe fin reportasje av meg i Aftenposten. For en måneds tid siden var jeg på en tur ute i skogen med en herlig dame, som hadde dette intervjuet av meg. Jeg hadde gledet meg mye til det skulle komme ut. Bakgrunnen for reportasjen er å bruke naturen som terapi. Jeg kan vel ikke si at jeg har vært så flink til det i det siste, men jeg skal ta meg sammen. I helgen skal jeg blant annet på hytta og stå på langrenn, og i juni skal jeg på ekspedisjonen på Svalbard.

MEN. I det siste har jeg fått et igjengående spørsmål; hva liker du å gjøre/hva er din hobby? Og jeg aner ikke hva jeg skal svare på det. Jeg har ikke hatt noen interesser eller hobbyer siden jeg var rundt tretten og startet med rus. Jeg blir nesten flau, for jeg føler at alle har noe de liker å gjøre. Jeg spilte aktivt fotball til jeg var 16 år, men etter det har jeg rett og slett ikke brydd meg om noe annet enn fest. Min interesse var alkohol, kokain og mdma. Det var min hobby. Jeg hadde ikke tid til noe annet. Og nå når jeg faktisk begynner å tenke over hva jeg kunne tenkt meg å gjøre, har jeg ingen anelse. 
- Hva liker du å gjøre, har du noen hobbyer?

- Hm, nei egentlig ikke.

- Ja men hva liker du å gjøre da?

JEG KLARER IKKE Å SVARE PÅ DET! Jeg har ikke noe jeg interesserer meg for utenom bloggen akkurat nå. Men det gjør meg også ganske trist. For jeg vil ha noe jeg brenner for. Noe jeg har flykte til. Noe som kan få meg i bedre humør, noe som kan skape mestringsfølelse og en god selvfølelse. Men hva skulle det vært. Noen leser, noen rir, noen maler og lignende. Hvordan finner man ut av hva man egentlig liker å gjøre? Det eneste jeg kan komme på er å reise. Jeg elsker å reise, og kunne gjerne tenkt meg  gjøre det helt alene. Dra bort i et par måneder, til Asia, og se ulike kulturer og religioner. Men denne hobbyen krever jo ganske mye penger, og det er ikke akkurat noe jeg har for tiden. Men det kunne forsåvidt vært et mål å ha. Jeg skal bruke helgen på tenke mer på dette. Hva er det jeg er god til. Hva vil jeg gjøre som jeg aldri har gjort før. Hva liker jeg.

GOD HELG ALLE SAMMEN <3

Link til reportasjen: http://www.aftenposten.no/amagasinet/Naturen-er-Marens-rusterapi-611135b.html 

Jeg overtenker absolutt alt

  • 05.01.2017 - 12:53

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I dag tidlig dro jeg på et lite intimt møte med meditasjon og deling for rusavhengige. Det var en god start på dagen. Jeg var kvalm, trøtt og sliten på grunn av influensaen, men jeg glemte det bort i et par timer og fokuserte på noe helt annet. Jeg sitter med mye tankekjør for meg selv om dagen, så jeg merker at det er godt å kunne dra å snakke om det. Forklare for andre hva som skjer, som kjenner seg igjen i situasjonen min. Det å kunne sette ord på følelsene mine, og få andres input.

Jeg har en tendens til å overtenke absolutt alt. Og når jeg er alene i sengen, sitter på bussen eller noe annet, starter det igjen. Jeg lager mine egne konklusjoner på hva andre tenker, hva som kanskje kan skje i fremtiden og lignende. Bare negative tanker. Kan det ha med min selvtillit og selvfølelse å gjøre? At jeg jeg ikke tenker godt om meg selv, og dermed tror at alle rundt meg ikke liker meg? Jeg har blitt jugd til i det siste og manipulert, og det har resultert i alle disse tankene. For en stund tilbake, før jeg kom i behandling, var jeg en person som jugde og manipulerte. Det er jeg fullt klar over, og det er noe jeg ikke vil gjøre igjen. Jeg skammer meg over det, men dessverre kan jeg ikke gjøre annet en å aldri holde på slik igjen. Det at jeg selv ble satt i den situasjonen hvor jeg har følt meg brukt og dolket i ryggen, er helt grusomt Jeg ser nå hvordan det påvirker et menneske, og jeg vil aldri påføre noen dette igjen. 

Man kan gå gjennom et stort spekter av dårlige følelser. Men den verste jeg har hatt hittil er den jeg har sittet med i det siste. Følelsen av å ikke være bra nok, være alene og føle seg liten og utnyttet. Jeg tror jeg prøver for hardt mange ganger. Jeg må lære meg å la ting gå som det går, og ikke se 100 skritt fremover. Ta en dag av gangen og slappe av. Jeg har jo hørt dette så mange ganger av nære folk rundt meg. Det som er sykt er at jeg vet selv hvordan jeg har brukt andre tidligere og spilt på følelser. Men jeg har aldri vært den personen som det har skjedd med. Men kanskje jeg rett og slett fortjente det, og se hvordan det faktisk føles. Nå overtenker jeg igjen, så jeg skal la være å skrive mer nå. 

Ha en fortsatt fin dag, og gjerne legg igjen en kommentar hvis dere har et ønske om å vite mer om noe. Hva vil dere jeg skal skrive om i helgen.

<3

EN VELDIG BRA DAG!

  • 04.01.2017 - 21:29

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig!

Akkurat nå skal jeg faktisk bare skrive akkurat det som jeg har på hjertet! Nå skal jeg skrive akkurat det jeg føler! Det føles lenge siden jeg har smilt så mye som jeg gjør nå :D Jeg sa jeg skulle ta meg sammen i går, og det har jeg virkelig gjort. På tross av litt depresjon, selvmedlidenhet og influensa, tok jeg motet til meg å dro på NA møte i dag. Jeg sa før nyttår at det ikke gav meg noe lenger, men jeg tok tydeligvis feil! Jeg valgte å drikke selv når jeg var i Stavanger, og tok et tilbakefall, men jeg har innsett at jeg har vært i et mentalt tilbakefall i mye lenger tid.

Det hadde ikke bare med drikkingen å gjøre, selv om det ble resultatet. Det at jeg ikke gikk på møter lenger, ikke fikk sponsor, ikke jobbet trinn, var aggressiv, selvmedlidende, jugde, brøyt avtaler og lignende var en oppskrift på tilbakefallet mitt! Jeg så det dessverre ikke selv, på tross av at alle rundt meg prøvde å si noe. Jeg ble SELVGOD: Jeg trodde jeg hadde blitt frisk, og jeg kunne gjøre det på min egen måte. Jeg trengte ikke hjelp. Men sett tilbake nå er jeg bare flau. Da jeg kom på mitt første NA møte igjen i dag ble jeg tatt i mot med åpne armer. Jeg skulle egentlig feire rusfri tid med 6-måneders brikken, men i stedet måtte jeg ta 24 timer. Det var blanda følelser, og jeg skjems med det første. Men etterhvert, etter mange fine tilbakemeldinger, innså jeg at jeg er sterk som valgte å komme tilbake. At jeg fikk tilbake den selvinnsikten og var villig til å fortelle at jeg hadde driti meg ut. Jeg fikk en ny boost, og jeg føler meg som en ny person i dag.

Jeg tror at grunnen til mine tanker om NA for en ukes tid siden kommer av ren selvgodhet og at jeg aldri var fullt knyttet. Jeg hadde hele tiden kun en fot innenfor felleskapet. Jeg gikk på møter når det passet meg. Men hvis jeg skal være en del av, må jeg gjøre en innsats selv. Komme kontinuerlig, på gode og vonde dager, gjøre service, snakke med de andre. Ja rett og slett ta del i fellesskapet. Jeg sier jeg jeg skal gjøre ting ofte, også her på bloggen, men så skjer det ikke. Planene er gode i hodet mitt, og jeg vet hva som skal til for holde meg rusfri, men jeg bruker det ikke. Jeg vet selv at jeg må ha rutiner, og det har jeg nevnt for dere før. Så i morgen skal jeg dra å kjøpe meg en bok hvor jeg hver kveld skal lage en plan for dagen etter. Jeg skal fylle dagene mine! Jeg kan ikke lenger basere min lykke på et annet menneske. Jeg må lære å være lykkelig med meg selv, og trives i eget selskap. Nå er det på tide å være "alene", jobbe med seg selv og finne tilbake til den personen jeg var for et par måneder siden. OG JEG SKAL KLARE DET! 

Ønsker alle lesere en kjempe fin kveld :D

På tide å ta ansvar!

  • 03.01.2017 - 23:16

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg har latt meg selv synke lavt de siste dagene. Jeg har sagt og gjort ting som går ut over meg selv og andre. Jeg trodde jeg var ferdig med dette for noen måneder siden, men jeg lot meg seg gå den veien. NÅ ER DET NOK! Jeg må ta ansvar for mitt eget liv, se at det jeg gjør og sier får konsekvenser, og være min egen lykkesmed. Jeg har i lang tid vært avhengig av rus, men det har ikke vært det eneste. Jeg blir fort avhengig av mennesker også. Kjærlighet, og det blir farlig kjærlighet. Nå er jeg nødt til å stoppe. Jeg må faktisk se hva som er bra for meg og ikke. Jeg må ikke tro at andre mennesker skal gjøre meg lykkelig.

Jeg faller inn på et spor hvor jeg blir selvmedlidende igjen, og det har jeg gjort de siste dagene. Jeg har trodd at siden jeg har skjerpet meg og forandret meg, så fortjener jeg ikke noe vondt tilbake. Men det er ikke sånn verden fungerer. Jeg kommer til å møte på motgang, og nå må jeg vise hva jeg har lært og hvilken styrke jeg har i meg. Jeg sitter nå i sengen og er full av tanker. Jeg la ut et innlegg før i dag som mange fikk lest før det ble slettet. Det var meg i et veldig sårbart hjørne, hvor jeg skrev på ren frustrasjon og sorg. Men det er ikke måten å gjøre ting på. Jeg skrev min side av en sak, uten å tenke på hvilke konsekvenser det kunne få. Og at motparten ikke har et sted å dele sin side. For det er akkurat slik det er. Det finnes tre sider av en sak, min, den andres og sannheten. Og det er ikke rett at jeg skal skrive om andre her på bloggen, uansett hva som har skjedd. Jeg skal fortsette å dele min tanker og følelser med dere, men jeg vil ikke lenger blande inn andre. Jeg synker selv lavt, og igjen kommer dette med bitterhet inn. Bitterhet går kun ut over meg selv. 

Jeg møtte en god venninne i ste som jeg ser veldig opp til. Hun var streng, og skuffet over valgene jeg hadde tatt. Det er en person jeg kan se opp til, og en jeg vil lære av. Så når jeg står opp i morgen skal jeg sette meg gjøremål. Jeg skal for det første få meg en jobb. Jeg har trodd at jeg ikke er klar for det, men nå tenker jeg annerledes. Jeg vil jobbe slik at jeg kan gjøre noe ut av dagene mine, få mestringsfølelse og tjene egne penger. Jeg vil tilbake til den hardt arbeidene Maren som aldri slet med regninger. Jeg vil kunne dra hjem etter jobb og vite at jeg har gjort noe konstruktivt og positivt med dagen min. Jeg er nødt til å bli voksen. Livet har så mye å by på. Det er ikke vits å ligge i denne sengen en eneste dag til å syns synd på seg selv. Ting gikk som det gikk, og jeg får ikke gjort mer med det nå. Alt skjer for en grunn. Bring on the heat.

 

Maren Kittelsen

En blogg bygd på ærlighet og håp. Mitt mål er å dele erfaringer og kunnskap om å være rusavhengig, slik at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon og skape forståelse i samfunnet.

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits