Panikkangst

  • 28.02.2017 - 10:28

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig. 

I skrivende stund sitter jeg på en rom alene, på tiltaket til Nav. Jeg skulle egentlig vært i forelesning nå, men måtte sende melding til veilederen min så jeg kunne bli hentet ut derfra. Dagen startet helt ok i dag, men det vippet over i forelesningen. 


Det er lenge siden jeg har hatt panikk eller angst, men det fikk jeg i dag. Jeg tror det har mye med gårsdagen å gjøre. Etter å ha hatt et lite nederlag og blitt avvist av en jeg hadde blitt glad i, sank humøret mitt. Jeg prøvde å si til meg selv at jeg ikke brydde meg, og ikke hadde noen innvirkning, men tydeligvis har det det. Jeg likte å snakke med personen, og nå når jeg har panikkangst, skulle jeg gjerne snakket med denne personen. En som skjønner meg. Men sånn er livet, alt går ikke alltid etter planen, og man kan ikke forutse alt. Men slike små ting kan balle seg på i perioder, og da brygger det opp til storm. Det er derfor viktig å jobbe med alle de små tingene før man går på en smell. Som en vis mann sa: du må lappe taket i fint vær, slik at når uværet kommer er det tett. 


Det som skjedde i dag, var ikke like greit. Jeg har endelig blitt trygg på gruppa og forelesningen. Jeg kan gå inn alene uten at noen må hente meg ute. Jeg sitter ved siden av en annen dame på første rad, og jeg tør å gi tilbakemeldinger. Men i dag var en ny mann med i rommet. Jeg merket for at noe var galt tidlig. Han snakket utydelig, øynene hans var blanke og pupillene store. Alt tydet på at han var rusa. Jeg syns det var skikkelig ubehagelig. Hadde jeg hatt en bra dag og følt meg sterk, hadde jeg neppe brydd meg. Jeg har jo vært i flere situasjoner i det siste hvor folk drikker eller ruser seg, men da har jeg vært trygg på meg selv slik at det ikke har en påvirkning på meg. Men når jeg allerede var litt nedfor når jeg kom i dag, og en sitter bak meg og er høy, gikk ikke ting som det skulle. Jeg merket at pulsen min steg fort, jeg begynte å skjelve, bli urolig og til slutt gråte. Heldigvis har jeg en fantastisk veileder jeg kunne sende melding. Hun kom fort opp å hentet meg, så nå sitter jeg som sagt å jobber alene på et rom. 

Frykten for å bli avvist

  • 28.02.2017 - 09:24

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

En stor del av min personlighet er frykten for å bli avvist. Dette skjer på alle områder i livet mitt, venner, familie, forhold, arbeidsplass og lignende. Etter jeg var i behandling og jeg fikk mer selvinnsikt, forsto jeg at dette var et problem. Da jeg sluttet å bruke rusmidler, og ikke var like varm i trøya lenger, ble frykten for å ikke bli godtatt stor. 

Jeg la ekstra merke til dette da jeg startet i felleskapet til NA. Jeg har gått her i over syv måneder nå, og har fortsatt ikke funnet meg en sponsor. Jeg er redd for å spørre noen om de vil, i tilfelle de svarer nei. Hvordan skal jeg da reagere, og hvordan vil det har en innvirkning på selvfølelsen min? Kanskje noen syns det høres teit ut, men for meg er det et hverdagsproblem. Hvis det kun er et ledig sete på bussen, velger jeg å stå. Jeg turte ikke å spørre på skolen om noen ville være på gruppe med meg, i tilfelle jeg fikk et nei. På tross av at jeg flørter mye og danner fort relasjoner, knytter jeg med ikke til mange, for da blir jeg ikke lei meg hvis det skjærer seg. Jeg har vært forelsket kun en gang, og det endte ikke bra, og tanken på at det skal skje igjen er ikke god. Tanken på å bli avvist. En av min forsvarsmekanismer er å alltid ha noen på si. Snakke med flere jenter samtidig. Hvis jeg blir avvist av en av dem, vil det ikke spille noen rolle siden jeg har noen andre å gå til. Dette er veldig usunt, og jeg brenner meg på det ukentlig. Jeg er fullt klar over at jeg må slutte med det, men samtidig har det blitt en ny avhengighet. 

Jeg kan huske da vi gikk på skolen, og skulle spille fotball. Når vi skulle dele ut lag, og to ble valgt ut til å velge annenhver spiller. Min største frykt var å bli valgt til slutt, at de ikke ville ha meg. Dette kan også være en grunn til at jeg fikk oppmerksomhet- og bekreftelses behov. At jeg gjorde mye ut av meg selv hele tiden for at folk skulle syns jeg var kul, så ville de være med meg. Være gal og verre enn alle andre hele tiden, så det var spennende å være med meg. Men når man blir voksen, fungerer ikke dette lenger. Man vil ikke være med en person som søker oppmerksomhet på denne måten. Det er ustabilt, og lett å lese at en slik person er umoden. Etter behandling har jeg blitt en veldig rolig person, og det er uvant. Så det å bli avvist er et større problem nå. 

Hvor tror jeg alt dette kommer fra?

Jeg tror at dette kommer fra barndommen. Jeg har følt meg en del utenfor, og at jeg ikke var god nok i den ene delen av familien min. At jeg aldri ble en del av, og følte meg ofte avvist. Som jeg har sagt tidligere slet jeg med at jeg ikke fikk noen oppmerksomhet fra en som er nær, som gjorde at jeg søkte mye av dette i ettertid. Dette har også gått ut over det seksuelle, og bekreftelsen på kropp. At folk vil ha meg. Men dette skal jeg skrive om i et nytt innlegg til dere senere. Nå må jeg fokusere på meg selv. Blir mer glad i meg selv, slik at jeg ikke lenger blir redd for å bli avvist. For det er ikke farlig, og man kommer til å bli avvist mange ganger i livet i ulike settinger. 

Fest foran familie

  • 27.02.2017 - 11:29

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Familie har alltid vært viktig for meg, da vi er mange og veldig nære. Mamma har tre søstre, som alle har flere barn, og vi har alle god kontakt. Gjennom hele barndommen har det vært mye tradisjoner, og vi har alltid møttes i ferier og høytider. Fjellturer, langrenn, aking og kortspill samlet alle hos besteforeldrene mine i Uvdal. Men da mamma og jeg skulle se på familiebilder fra de siste årene, fantes det ikke et eneste med meg. 

Jeg ville heller på afterski i Hemsedal enn å være med familien. Jeg ville heller dra ut på en bransjesøndag, eller å dra i bursdag til et familiemedlem. Jeg glemte å si gratulerer med dagen, eller ringe å høre hvordan det gikk med dem. Jeg tok ikke lenger del i noe som helst, og det ble viktigere for meg å drikke, feste og bruke andre rusmidler. Jeg nedprioriterte familien min. Jeg slet lenge med å innse dette, da det gikk på akkord med mine egne verdier og moralen min. Jeg fortsatte å si i behandling at familien var det viktigste. Men det er jo ikke mulig å si det, når handling viser noe annet? Hvordan kan familie være viktigst når jeg uteblir fra alt, og heller ruser meg? Ja, jeg vil at familien skal være det viktigste, men det betyr ikke at de er det. 

Jeg elsker mamma og lillebror over alt på jord. Men fakta og selvinnsikt viser jo faktisk at jeg har valgt å drikke og ruse meg fremfor å være med dem. Alle gangene jeg kunne vært med dem på kino, på hytta eller sett lillebror spille fotballkamp. Men jeg var egoistisk og tenkte kun på å ha det gøy, og valgte heller å dra ut på byen. I dag er jeg så utrolig lei meg på for alt jeg har gått glipp av, og hvordan jeg har behandlet dem. Jeg var livredd for å gå glipp av noe i Oslo, en bra fest eller masse kokain, men det var det samme hver eneste dag. Jeg visste at mamma satt hjemme å var bekymret for meg, men som en manipulerende person som jugde 24/7, kunne jeg ikke brydd meg mindre. Og det er helt sykt å tenke på. Jeg får helt panikk av å tenke på at lillebroren min i det hele tatt kommer til drikke alkohol! Jeg ville aldri satt familien min gjennom det samme igjen. Det er på tide å være der for dem, stille opp og vise at jeg bryr meg. For det gjør jeg. Og det vil alltid til syvende og siste være familien som er der for deg. Ta vare på dem. Den festen er ikke så viktig.

Velge bort venner

  • 26.02.2017 - 23:37

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Da jeg var i behandling, sa en mann til meg: du trenger kun å endre på en ting, og den ene tingen er alt. Jeg husker det godt, og tenker stadig på det, men klarer ikke helt å gjennomføre det. Jeg har snudd livet mitt på hodet, og jeg prøver å snu på hver eneste stein. Men det er ikke alltid like lett, spesielt når det kommer til venner og bekjente.

Jeg kan nesten påstå at det har blitt normalt å ta dop. Bruken eskalerer hele veien, og når jeg var i Oslo i helgen, fortalte noen gamle venner av meg at det bare har blitt mer og verre siden jeg var i behandling. Flere og yngre begynner å bruke kokain og mdma, og det flyter over. Du er skal være veldig god om du finner en fest hvor ingen bruker. Det er så og si umulig. Noen vil påstå at det handler om menneskene du velger å være rundt, og jeg kan si meg enig i en viss grad, men samtidig så gjelder ikke dette lenger. Jeg har venner i Drammen som holder seg langt unna rusmidler, og jeg kan dra på et vors uten å være i nærheten av det. Men så lenge jeg setter foten inn på en fest eller nattklubb, vil alt være det samme. Det er veldig lett for meg å se hvem som er påvirket eller ikke, og man vil finne rusmidler uansett hvor man bor eller drar ut. Jeg syns det er utrolig trist det som skjer i samfunnet, særlig når jeg ser folk som har vært imot dop før, som har begynt å bruke. De som hadde gode verdier og moraler i livet, som nå ikke ser alvorligheten i det de er med på. Venner av meg, både gutter og jenter, som jeg trodde aldri kom til å røre noe annet enn alkohol. Der tok jeg feil.

Det er vanskelig da å skulle velge bort folk fordi de velger å ruse seg. For det er så mange som gjør det. Jeg har valgt å ta avstand fra situasjoner hvor jeg vet de bruker, eller avstand fra de som bruker mest. Men jeg klarer ikke å slutte å snakke med mine venner. Jeg er selvfølgelig mot dop siden jeg nå har sett hvordan det kan ende. Jeg har mange bekjente som lever det samme livet som jeg gjorde før, men som ikke innser hva som skjer. De fortsetter og fortsetter, og på fredag satt jeg bare å hørte på alt det dumme de hadde å si, "Maren jeg var så sykt høy i går, jeg sparket i fire biler", "jeg var på nach til 12 i dag, jeg har ikke vært hjemme engang". De snakker som om det er kult. De skryter av hvem som bruker mest, eller har gjort de verste tingene. Jeg har vært der selv, så jeg prøver å ha forståelse. Men jeg er glad for at jeg ikke blir fristet, jeg syns heller synd på dem som fortsatt lever det livet de gjør. Jeg ble med et par stykker ut, men klokken halv tolv ble det for mye, og jeg valgte å kjøre hjem igjen. Det er en utrolig god følelse å kunne dra når jeg føler for det, sette seg i bilen og sove godt i egen seng. Ikke bruke dop en hel natt for å holde seg våken, våkne opp med folk fra gårsdagen man egentlig ikke kjenner, og være helt utslitt. 

Jeg tror det er veldig viktig for folk som bruker rusmidler, inkludert meg selv, å velge venner med omhu. Tenke over hvem man omgås med, hvem er de, hva vil de med livet, har de en positiv innvirkning på deg? På tross av at jeg syns det var koselig å møte dem igjen på fredag, kan jeg ærlig si at det er ikke mennesker jeg vil ha i mitt liv på heltid. Jeg vil heller omgås folk med samme mål som meg. De som vil være rusfri, har god kontakt med familie, ser verdien i livet og har god moral. For jeg vet hvor lett det er å bli påvirket av andre. SÅ hvorfor sette seg i en slik situasjon?

Er jeg rar som har slike tanker?

  • 23.02.2017 - 10:17

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Hver eneste dag, får jeg tvangstanker, besettelser eller noe annet rart for meg. Det kan være tvangstanker som hvilken rekkefølge jeg må tørke meg etter en dusj, hvilken rekkefølge jeg såper inn kropp og hår, hvordan knekkebrødet skal ligge på tallerken og hvilket jeg må spise først. Besettelsene kan være normale som netflix og MTV, men kan også gå over til noe mer farlig, besettelse på mennesker. Okey, nå fremstiller jeg meg kanskje som en litt syk person, men det er jo forsåvidt også. Jeg har tidligere sagt at jeg blir avhengig av mennesker, og det er det jo mange som kan bli. Men noen ganger lurer jeg på om det vipper over til besettelse?

Det er kanskje feil ord å bruke, men jeg er faktisk usikker på hvor jeg har meg selv. Hva skal jeg kalle det når du tenker på personer hele døgnet, går inn på instagram profilen deres flere ganger, sjekker om de har lagt ut snap, leser gjennom meldingene flere ganger og lignende? Er det bare jeg som gjør slike ting? Og det verste er at jeg trenger ikke nødvendigvis å bry meg om personen heller. Det spiller ikke noen rolle om det er en krangel eller kjærlighet. Vil det da si at det har med oppmerksomhet å gjøre? Eller har jeg et kontrollbehov? At jeg liker å være frem og tilbake med folk, og klare å styre det å få dem tilbake? At det blir et slags spill? Nei, det høres jo helt sykt ut, men jeg vet faktisk ikke hva som feiler meg. Jeg brenner meg nok selv når jeg skriver dette her, men jeg snakker fortsatt med mange samtidig. Jeg skrev til dere at jeg skulle bli glad i meg selv, og være en måned uten å "flørte" eller snakke med andre jenter. Tror dere jeg klarte det? Nei, det tok en dag det. Men på en annen side så holder jeg ikke på med noen nå, og trives faktisk godt å være helt alene uten forpliktelser. Jeg kan gjøre hva jeg vil, og jeg har det mye bedre enn noen gang om dagen. Tidligere ble jeg veldig fort "forelsket", eller jeg trodde det. Men jeg har nå innsett at jeg liker ingen på den måten eller er forelsket, det har bare handlet om en form for bekreftelse og kontroll. Jeg må slutte å stresse med å finne kjærlighet. Ikke lete etter det. Det kommer en dag i fremtiden hvor jeg finner noen, og da vil jeg passe på å være klar for det.

Jeg må si noe angående det jeg skrev i innledningen, med at jeg får rare ting for meg. I dag tidlig var jeg på trening. Jeg hadde bein og mage. Når jeg var på siste settet før jeg skulle begynne på mage, så jeg at det var en fitness babe som trente samme mageøvelse som jeg egentlig skulle gjøre også. Da begynte hodet mitt å surre skikkelig. Jeg turte ikke å ta den øvelsen, for jeg var redd for at hun trodde jeg hermet etter henne. Herregud, så sykt. Jeg vet jo at hun ikke bryr seg om hva jeg trener og har sikkert ikke lagt merke til at jeg er der en gang. Og hvor mange trener det øvelsen hver dag, det er jo ikke sånn at en har eierskap. Men jeg blir bare helt rar, og jeg kan ikke noe for det. Det var helt umulig å skulle trene mage etter jeg så hun gjorde det samme. 

 

 

21.02.2017

  • 21.02.2017 - 10:02

Fy søren, jeg satt å skrev et så langt og innholdsrikt blogginnlegg til dere, men når jeg skulle poste det ble alt borte. Jeg kunne sikkert skrevet det om igjen, men akkurat nå følte jeg mer for å klage. Innlegget handlet om gårsdagen, og at jeg opplevde for første gang på mange år, å være oppriktig lykkelig. Jeg sang i bilen, hørte på Michael Jackson, spiste skolebrød med god samvittighet og lo alene! Hele dagen var egentlig helt rar. Bestefar er veldig syk og er på sykehuset, og vanligvis hadde jeg blitt utrøstelig. Men vet dere hva? That´s life, og det gjør verken meg eller han noe bedre og skulle sitte å gråte. Jeg satt alene med han og hadde gode samtaler. Han har aldri husket eller skjønt så mye av min legning. Men så kom det en søt sykepleier inn til han, og jeg sa "du er hvertfall heldig som har deilige sykepleiere rundt deg hele tiden", og det er første gang på lenge jeg har sett han le så godt. 

Jeg har ikke hatt kontakt med min far på rundt et halvt år. Det er mye fortid og historie, men jeg har valgt å ikke skrive om dette for hans skyld. Jeg har vært mye bitter på han, men i det siste har jeg sluppet det. Jeg har det så mye bedre nå uten noen form for kontakt, men jeg valgte på tross av alt som har skjedd, å gi han en klem og si at jeg var glad i han. Helt ærlig, var det mest for min egen del, for å kunne vite at vi kan ha en sivilisert tone, og at jeg ikke lenger trenger å bære nag. Og det hjalp. Hver eneste gang jeg har hørt navnet hans eller jeg har sett han, har hele dagen min blitt ødelagt. Men når jeg gikk ut fra sykehuset, var jeg enda bedre humør, om det var mulig. 

Jeg dro direkte opp til bestemor. Vi var på butikken sammen, hos legen og lagde middag. Jeg vet at mange drar til besteforeldrene sine fordi de føler at de må eller trenger før de går bort. Men dette er ikke et faktum for meg. Bestemor er min beste venn, og hun er utrolig kul. Jeg kan snakke med henne om absolutt alt, og vi er begge uten filter. Vi er faktisk veldig like på alle områder, utseende, kropp, allergier, humor og lignende. Og det er lenge siden jeg har ledd så mye som jeg gjorde i går. En dag med bestemor, er en bra dag. Jeg kan gråte med henne, og le med henne. 

I skrivende stund sitter jeg på kurs på Nordic Academy. Jeg sitter i forelesning, men skriver et blogginnlegg. Dere kan jo tenke dere hvor mye jeg har fått med meg. Men jeg ville bare dele med dere at i går, er første gang på mange år hvor jeg kan si at jeg var oppriktig lykkelig. Jeg kunne tenkt på det negative, at jeg ikke har jobb, ikke kontakt med min egen far, at bestefar er syk og mye mer, men alt ble bare borte. Jeg var takknemlig for det jeg har, og setter pris på de små tingene i livet. 

Miksa følelser

  • 14.02.2017 - 20:06

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Dagen i dag startet bra. Været var helt fantastisk, igjen, så det ble en tur ut i skogen med en venninne. Frisk luft, kakao og solbærtoddy i solen. Det er så deilig å ha kontakt med "gamle" venninner igjen, og kunne snakke om alt. Det er deilig å ha en person man kan dele alt med, få og gi råd. Jeg kjører ofte hodet mitt hardt, og tankene flyr. Da er det lurt å snakke med de rundt seg, hvordan de ville gjort det, og kunne få et annet perspektiv på noe.

Jeg sovnet litt senere. Da jeg våknet opp var humøret mitt helt i andre enden. Jeg gikk fra legge med fornøyd og glad, til å stå opp oppgitt og trist. For jeg tar ting for inn på meg. Jeg hadde sett frem til kvelden og møte en person, men det skjedde dessverre ikke. Men jeg har meg selv å takke for forventningene, og at jeg ikke har lært. I stedet valgte jeg å planlegge en date for å glemme personen, men heldigvis droppet jeg det. Jeg skal være glad og takknemlig for at det ikke gikk som jeg ville, og at jeg sitter alene nå. For det er akkurat det jeg trenger. Men alt dette fikk meg også til å tenke på eksen min igjen. Jeg savner det vi hadde, og kunne ønske vi hadde bare en dag til sammen, hvor alt var som det var i starten. Jeg vet jeg aldri får det tilbake, men det er vondt å tenke på. Vi har begge forandret oss så mye, og sklidd fra hverandre. 

I skrivende stund er følelsene mine overalt. Frustrert, oppgitt, trist og skuffa over dagen. Men nå skal jeg ta meg en tur på butikken, kjøpe masse dritt, se på en bra serie, og ikke snakke med en eneste jente i tiden fremover. Kanskje jeg burde sette meg et mål? Nå som jeg skriver det her, må jeg jo holde det. Men det er meg, så jeg kan ikke love dere et år uten å være med ei annen. Men fra i dag, skal jeg kun tenke på meg selv, og ikke snakke med andre jenter på EN MÅNED. Det er på tide å følge anbefalinger, holde buksa på og slutte med all flørtingen. Den gjør meg absolutt ikke godt. 

Håper alle der ute har hatt en fin dag <3

Motsatsen av karakterfeil

  • 13.02.2017 - 22:59

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Litt sent innlegg, men en liten oppdatering, så var helgen perfekt. I hvertfall i mine øyne. Jeg har lært å sette pris de små tingene i livet og utnytte dagene, for de går fryktelig fort om dagen. Jeg har vært på NA møter hver eneste dag nå. Ikke fordi jeg må eller trenger, men fordi jeg har lyst. Jeg gleder meg til å kunne se igjen alle vennene jeg har fått her, og tilbringe noen timer hver dag med dem. De gir meg styrke og håp i hverdagen. Jeg ble invitert i bursdag til en av jentene i fellesskapet, en ny venninne, som jeg satt utrolig pris på. Jeg kunne valgt å ikke gå, på grunn av angsten for å ikke kjenne noen der, men valgte å sette meg selv til side og heller stille opp for henne. Det gikk fint og det ble en koselig kveld. Jeg dro tidlig, da jeg ikke ville på byen, og heller dro inn til en venninne i Oslo. Helt nye relasjoner, spennende og viktig.

Det var en liten oppdatering av helgen min, men jeg ønsker å dele om noe annet i kveld også; motsatsen av karakterfeil. Jeg har sagt tidligere at det er viktig å jobbe 12-trinnsprogrammet og finne en sponsor. Et av trinnene handler om egne karakterfeil, finne dem, jobbe med dem og finne motsatsen. Jeg kan si at min første karakterfeil er å utsette, og dermed ikke jobber trinn. Jeg har vært i fellesskapet i syv måneder, og ligger fortsatt bak. Ikke at det er et kappløp eller eksamen i enden, men det er viktig å gjøre alt. Følge anbefalingene. Jeg vil jobbe trinn, for å forbedre meg og være i tilfriskning. Jeg tenker mye på dette trinnet, og gleder meg faktisk til å kunne få bedre innsikt. Før ville jeg trolig sagt at jeg ikke hadde karakterfeil, men jeg vil tro at når jeg setter meg ned og jobber med meg selv, vil listen bli lang. Hver eneste dag finner jeg ting ved meg selv jeg vil forandre. Da tenker ikke jeg på utseende og lignende, men ulike ting ved personligheten min som kan endres. Jeg vil ha som mål og være den beste versjonen av meg selv. Da er det viktig å ha selvinnsikt og kunne jobbe med de negative sidene. 

Jeg vil slutte å utsette alt. Jeg vil bli flinkere til å lytte på de rundt meg. Jeg har alltid vært en person med mange venner, og folk kom ofte til meg med sine problemer eller når de bare ville snakke. Men i det siste har jeg merket at jeg har blitt mer og mer opptatt av meg og mine problemer. At jeg ikke enser andres. Noe jeg alltid har syntes vært slitsomt med enkelte, er hvis man skal fortelle om noe dypere, og de alltid vrir det om til seg selv og sier de har opplevd lignende. Det er greit å kjenne seg igjen, men noen ganger må man lytte og ikke tenke på seg selv, og dette er noe jeg har mye å jobbe med. Det som er trist er at jeg aldri var slik før. Jeg tror at på grunn av rusavhengigheten, og alle problemene jeg har hatt i det siste, har jeg hatt stort behov for å uttrykke meg og snakke om det. Men jeg må også skjønne at jeg har fellesskapet, og at jeg trenger ikke å brette ut om mine problemer til alle rundt meg hele tiden. Jeg må gi plass til andre og deres egne problemer. 

Jeg kommer garantert til å få en lang liste når jeg jobber med karakterfeil. Men jeg syns jeg er heldig som er i det felleskapet og har sjansen til å jobbe med meg selv slik jeg gjør i dag. Rusavhengig eller ikke, hadde nok et slik program passet de fleste. De fleste kunne nok trengt å jobbet med seg selv en gang i blant. Fått beina ned på jorda, og sett innover. Jeg er i dag takknemlig for å være rusavhengig. Det kan nok høres dumt ut for noen, men jeg er så glad for at jeg har fått en ny sjanse på livet. At jeg kan starte fra nytt, bygge meg opp, finne mine feil og jobbe med dem. 

 

Å slite hver dag med kropp og utseende...

  • 11.02.2017 - 15:51

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg streber etter det perfekte. Et ord som ikke eksisterer i virkeligheten. Hva er det perfekte, og hvorfor jeg så opptatt av dette? Jeg vil alltid forandre på noe, og er aldri fornøyd med meg selv. Noen vil kanskje kalle det overfladisk, jeg kaller det en blanding av dårlig selvtillit og kroppspress. Men jeg har like mye skyld i dette som alle andre. Folk snakker om kroppspress og fokus på utseende som en negativ ting som kommer fra alle andre. Men hvis alle hadde begynt å peke innover, og ikke utover, kanskje det hadde blitt bedre?

Jeg legger ut bilder av meg på instagram, snapchat, facebook osv. Jeg vil legge ut et bilde som den beste versjonen av meg selv, et bilde som kan få mange likes og gjøre slik at jeg kan få bekreftelser av andre. Jeg higer etter en bekreftelse på at jeg er bra nok og at folk liker meg. Men hvorfor i alle dager gjør jeg dette. Jeg liker ikke meg selv engang. Jeg har så sinnsykt mange komplekser, og kan skjule alt bak et bra bilde. Et bilde som kan få andre til å tro at Maren har bra selvtillit. Jeg ser meg selv i speilet sikkert femti ganger hver dag. Jeg tar hundre bilder av meg selv, for å få en god selvfølelse i noen minutter. Men jeg ser meg ikke selv i speilet å sier at jeg er bra nok, eller at jeg er fin. Jeg sier "Du har tjukke lår, du har for liten rumpe, du har for små pupper, du har den kulen nederst på magen, jeg liker ikke underlivet, jeg liker ikke hårfestet mitt, ørene er store, jeg har rynker, armene mine er store". Det går i ett hele dagen, og jeg rakker ned på meg selv hele døgnet. 

Jeg trener og trener for å kunne få den perfekte kroppen. Men hva er egentlig vitsen? Jeg hører at folk syns jeg er fin nok, men klarer ikke å tro på det. Men hva hvis jeg hadde bare vært fornøyd med meg selv, og ikke ville sett ut som alle de andre "perfekte" jentene på instagram. Hvorfor skal jeg fylle leppene min for å få større lepper? Hvorfor skal jeg gjøre noe som helst med meg selv? Jeg gjør alle disse dumme tingene på helt feil grunnlag. Jeg gjør det ikke fordi jeg har et mål om bli sterk og frisk, men jeg gjør det for at andre skal syns jeg er deilig. Herregud det er helt flaut å si. Men poenget mitt med alt dette, er at jeg har like mye skyld i kroppspress og alt med utseende å gjøre. For jeg er en av de personene som faktisk tyr til sprøyter og overdreven trening, for så å legge ut bilder, slik at andre kanskje får lyst til å gjøre det samme. Jeg er ikke en av de som er veldig pen eller har mange følgere, men jeg tar del i en overfladisk verden og skaper et usunt syn på kropp og look. Det startet med meg selv, deg selv. 

Og uansett hvor "smart" jeg høres ut nå, og hvor mye jeg tenker over dette temaet, kommer det nok ikke til å forandre seg. Det er trist. Jeg kommer til å forsette med intensiv trening, spise lite og fylle der det trengs. For det gir meg en "fake" selvtillit. Det gir meg en maske som jeg kan vise ute. Men bare vit det, at bak denne masken skjuler det seg en usikker jente som ikke er glad i seg selv. 

Angst for å bare være meg

  • 09.02.2017 - 14:13

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Akkurat nå sitter jeg bare å gråter. En arrangør for et tiltak fra Nav ringte meg akkurat. En kjempe hyggelig dame, som sa jeg ble tatt med på et tiltak for å komme meg ut i jobb igjen. Det var jo egentlig en god beskjed, og jeg trodde jeg var for "god" for dette, men jeg har endelig fått beina ned på jorda. Men. Dette kan kanskje høres teit ut for noen, men det er vanskelig for meg. Hun gav meg en adresse og sa jeg skulle komme ned på mandag på møte. Mitt første svar og spørsmål var "er det andre mennesker der?". Hun svarte at det kom til å være en del andre der, men hvis jeg ville, kunne hun møte meg ute å hente meg. Jeg klarer ikke slutte å gråte her jeg sitter, jeg fikk helt panikk. Hun har tydeligvis vært med på dette før, for hun forsto meg med en gang, og det var utrolig godt. Jeg blir bare så utrolig irritert over meg selv, at jeg ikke tør å gå inn et ukjent sted alene. Jeg føler meg så utrygg. Jeg føler alle ser på meg. Ser ned på meg. 


Jeg har sittet å søkt masse jobber de siste dagene, og jeg drar på trening omtrent hver dag. Men allikevel kjennes det helt umulig å skulle gjøre noe slikt alene. Å gå inn på et sted hvor jeg ikke kjenner noen. Hvor skal jeg gå, hvor skal jeg kikke, hvor kan jeg sitte, kjenner jeg noen, hva skal jeg si? Jeg forstå bare ikke hvorfor jeg er sånn. Jeg har aldri vært sånn før! Jeg føler at jeg er tolv år å skal ta bussen alene for første gang. Det er akkurat som om jeg må lære meg alt fra nytt igjen, helt jævelig. 

Utsette alt og finne unnskyldninger så man tror på det selv!

  • 08.02.2017 - 12:36

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg pleier å sende inn sykemelding ved månedsskifte, for å være sikker på at alt er i orden god tid i forveien. Men nå begynner jeg å dra den lenger og lenger. Sende inn i siste lit, fordi jeg er for lat til å sende avgårde et brev. Det tar meg maks ti minutter å gå ned til legen å hente papirene, men i går spurte jeg om min stefar kunne kjøre og hente den for meg. Godt for meg at han gav meg tøff kjærlighet tilbake. Jeg forklarte med at det var mye snø, og at jeg ikke fikk trent fordi joggeskoene lå i bilen til mamma. Da svarte han "du trenger ikke joggesko for å gå til legen". Han hadde helt rett. Dessuten var det jo bare surr, for jeg eier da flere par med joggesko enn de som lå igjen i bilen til mamma. Jeg lager mine egne unnskyldninger og sier slike ting så jeg nesten tror på det selv. Det er sløvt, og selvmedlidende.

Jeg tok lillebror sin gymbag, tok et par gamle joggesko og mamma sin vannflaske, før jeg gikk ut døren. Endelig fikk jeg rumpa mi ut av døra etter en lang og slitsom helg. Jeg fikk hentet og sendt avgårde sykemeldingen før jeg gikk til Evo. Når jeg skulle gå inn, funket ikke brikka mi. Jeg ble litt irritert siden jeg hadde gått ned, men valgte å gå hjem. Men var jeg jeg egentlig sur og irritert over dette? Hvorfor kunne jeg ikke bare ringe evo når jeg sto der, og be dem fikse det? Eller ringe PT-en som var der inne? Fordi jeg var sløv, og fant unnskyldninger for absolutt alt! Men det det sluttet ikke der.

Når jeg kom hjem, hadde jeg lovt mamma å brette klær. Jeg gikk inn i kjellerstua, og der var det ikke et klesstativ med klær, så da gikk jeg opp å så på tv i stedet. Når mamma kom hjem på kvelden spurte hun om jeg hadde gjort den lille oppgaven min, men det hadde jeg ikke. Hun ble skuffet, og sa det sto en kurv full med klær inne på vaskerommet. Herregud Maren. Nå må jeg referere til meg i tredjeperson, for så skuffet blir jeg over meg selv. Jeg veeet at de kunne ligget der inne, men gadd ikke sjekke. Igjen fant jeg en unnskyldning for å ikke gjøre det jeg skulle. 

Dette er en av mine store karakterfeil, og det er virkelig noe jeg må endre på. Det å utsette alt. Jeg er kongen av å drøye og gjøre det jeg skal i siste liten. Hvis foreldrene mine skal på ferie, og jeg får beskjed om å vaske husket, gjør jeg det maks en time før de kommer hjem. Hvis jeg skulle lese til eksamen, startet jeg en dag før. Hvis jeg var på jobb og hadde mange oppgaver, tok jeg det helt rolig hele dagen, før jeg måtte stresse meg ihjel på slutten av skiftet. Jeg må ta meg sammen.

Skal jeg fortsette å blogge?

  • 07.02.2017 - 11:00

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Det er en stund siden jeg har skrevet et blogginnlegg nå. Jeg er veldig usikker på om jeg skal fortsette å skrive eller ikke. Jeg har mye på hjertet og mye jeg kan dele med dere, men har rett og slett ikke hatt lyst å poste noe i det siste. Når jeg har noe på hjertet, tar det meg maks femten minutter å skrive et innlegg, femten minutter av en hel dag. Men jeg er bare sløv. Etter at jeg ble slapp med å skrive innlegg, har jeg også fått mindre lesere. Det forstår jeg godt, for hvem gidder å følge med når det er så ustabilt når innlegg kommer ut. Skal jeg fortsette eller ikke?

I helgen hadde jeg besøk fra Stavanger. Jeg tok med noen venninner ut på Bubbles and Brunch i Oslo. Det ligger kanskje i navnet hva det handler om. Full fest fra ett til seks på kvelden. Jeg tok med med meg et par venninner fra Drammen også, fordi jeg ville de skulle oppleve det. Jeg har alltid syns dette vært kjempe moro, men i ettertid forstår jeg at det var kun moro på grunn av tilstanden jeg var i. Jeg koste meg den første timen, men med en haug redbull innabords, en maurtue av mennesker, strobelys og høy musikk kom angsten fort. Jeg følte meg ganske sliten og ferdig etter en time, men presset meg selv til å bli siden jeg hadde invitert de andre inn og de koste seg. Det var kjempe gøy å se igjen alle vennene mine, men jeg kommer trolig ikke til å sette meg i den situasjonen igjen. Som jeg har sagt tidigere, må jeg teste ut alt for å se at det ikke er noe for meg. Nå har jeg gjort det, og denne festingen tilhører min fortid. 

Jeg måtte gå inn og ut hele tiden, for å få frisk luft. Folk lurte på hvorfor jeg stresset sånn, for de forstår ikke situasjonen jeg er i. Jeg har prøvd å forklare det, at når jeg er sliten eller har angst, må jeg være for meg selv, og jeg går når jeg vil gå. Jeg kan forstå at det ikke er like lett for andre å forstå hvordan det er å ha angst når man ikke har hatt det selv. Heldigvis er de fleste forståelsesfulle. 

Jeg fikk ingen form for russug, og det fristet ikke en smule med alkohol og kokain. Når jeg så alle som var påvirket av noe annet enn alkohol, ble jeg faktisk trist og flau på deres vegne. Jeg vet ikke om det er feil å si, men det er sånn jeg følte det. Jeg tenkte på hvordan jeg har vært når jeg var høy, og om jeg så sånn ut. Jeg har absolutt ikke lyst til å være en slik person igjen, som trenger dop for å ha det gøy. I noen tilfeller tror jeg faktisk folk tar dop kun for status. At de syns det er kult å ta kokain eller annet. Jeg er glad jeg har innsett hvor lavmål det er.

Er det trygt å sette seg i situasjoner med alkohol?

  • 02.02.2017 - 09:30

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I morgen, fredag, får jeg besøk av en venninne fra Stavanger, og det har jeg gledet meg til lenge. Vi skal ut på lørdag, på et arrangement jeg dro mye på tidligere, "Bubbles and Brunch". Jeg skal møte alle mine venner fra Oslo der, men denne gangen skal jeg også ha med et par av mine barndomsvenner fra Drammen. Jeg ser virkelig frem til dette, og vet selv at jeg ikke kommer til å røre alkohol eller andre rusmidler. MEN, det er veldig mange delte meninger der ute, og jeg har tenkt mye for tiden.

Jeg og flere andre rusavhengige drar på byen og er i nærheten av alkohol i helger selv om vi ikke rører det. Etter mitt tilbakefall har ikke jeg et problem med det. Jeg tenker ikke at jeg har lyst på, og jeg har det gøy uten. Det er ikke en fristelse for meg i det hele tatt. Hvis tanken hadde slått meg, at jeg savner alkohol og kokain, hadde jeg ikke satt meg i en situasjon hvor jeg er på byen med mange andre som bruker dop. Jeg tror det er forskjell på folk, og at det ikke har noe med hvor lang rusfri tid man har. For om man har et halvt år eller tjue års rusfri tid, er ikke drinken lenger unna enn det armen din rekker. Sykdommen er like tilstede, så jeg tror det er helt opp til hver og en person hva de er klar for og kan takle. Hvis jeg hadde hatt rus sug og ikke kunne dratt på byen uten å drikke, hadde jeg selvfølgelig holdt meg unna.

Noen sier til meg at det er dumt å dra på byen. Det er dumt å oppsøke sosiale sammenkomster som har alkohol. Jeg er enig på noe av det som blir sagt, for hvis man er langt nede, har akkurat kommet ut av behandling og lignende, vil det trolig ikke være et smart valg. Men samtidig er jeg uenig. Alkohol er en så stor del av samfunnet vårt, og hvis jeg vi tenker oss om, er det alkohol i de fleste arenaer i dag. Selv om man har et problem, kan man ikke sperre seg inne og tro at alle andre har et problem også. Jeg er i den oppfatning at hvis man er klar for det, vil man være sterk og bygge seg opp når man kan motstå. Jeg sier ikke at alle skal gjøre dette. Det er helt opp til hver enkel person, og man må selv kjenne på hva man er klar for. Men vi som rusavhengige må huske at vi kommer alltid til å møte personer som drikker, og mest sannsynlig være på sosiale sammenkomster med alkohol; julebord med jobben, julaften, hytta i påsken og lignende. 

Jeg har vært på byen en del helger nå, og det har gått kjempe bra. Jeg har kjørt bil, og dratt hjem når det passer meg. Jeg har vært redd for at de rundt meg skulle si "nei, kom igjen, bli igjen litt til" eller "Maren, bare en time til". Men alle har hatt respekt for meg og det jeg går igjennom, så når jeg har sagt at jeg drar, har det ikke vært noen som har holdt meg igjen. Det er godt å ha venner som forstår. Ofte blir det tidlig hjemgang fra byen, og det holder med et par timer. Det er godt å kunne styre det helt selv, og våkne utvilt morgenen etter. 

Jeg vet at det er mange som leser bloggen, og særlig rusavhengige. Dere må huske på det at dette er hvordan jeg har det, og jeg skriver akkurat hva jeg føler og tenker. Selv om dere kan kjenne dere igjen, betyr ikke det at mine måter å gjøre ting på passer for dere. Ja det er vist at møter, trening og rutiner er bare bra, og det står jeg ved, men det å gå ut på byen og lignende, vil ikke være for alle. Så pass på og kjenn etter hva som er bra for deg. Hvordan du har det inni deg, og hva er du klar for? Jeg satt inne i mange måneder før jeg var klar for å dra på byen. 

Maren Kittelsen

En blogg bygd på ærlighet og håp. Mitt mål er å dele erfaringer og kunnskap om å være rusavhengig, slik at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon og skape forståelse i samfunnet.

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits