Dømme andre mennesker

  • 28.03.2017 - 00:34

Et godt tegn på at jeg ikke er i tilfriskning, men derimot ikke har det godt, er når jeg dømmer andre. Når jeg legger meg opp i andre sine problemer, når jeg finner feil hos andre og klager på hva alle andre gjør. Når jeg ikke ser innover, men kun peker utover.

Jeg gjør som mange andre, jeg dømmer mennesker før jeg blir kjent med dem. Når jeg er på treningsstudioet og ser en overvektig, kan jeg tenke "hva i alle dager gjør hun/han her?", i stedet for å tenke "fy søren så flink". Hvis jeg sitter på bussen kan jeg se på hva folk har på seg. Hvordan de sitter. Hvordan folk går på gata. Hvordan de snakker. Hvordan folk spiser. Alt. Når jeg ikke har det bra med meg selv, sitter jeg å finner mulige feil hos absolutt alle andre. 

Jeg merker det veldig godt om dagen, fordi det har vært et tema som er tatt opp i selvhjelpsgrupper. Jeg har aldri skjønt eller tenkt så mye over hvorfor jeg ser ned på andre rundt meg. For det er akkurat det jeg gjør. Når jeg har det bra, så har jeg ingen negative tanker. Da vil jeg at alle andre skal ha det bra også, og jeg ser mye mer positivt på alt. Når jeg har det bra har jeg ikke drama rundt meg og jeg legger meg ikke opp i andre sine saker. Men når jeg har det dårlig, går det ut over alle andre. Hvis jeg møter en person på gata kan jeg automatisk lage min egen konklusjon på hvordan den personen er. Det er også lettere for meg da å begynne å blande seg. 

En klok mann delte noe som traff meg. Hva han tenker når han begynner å dømme de rundt seg. "Hvem er jeg til å dømme denne personen? Hva gjør meg så spesiell? Hvorfor oppfører jeg meg slik? Hva er grunnen til at jeg ser så mye feil i andre? Kan det være et speilbilde av meg selv?". Jeg vet at jeg skal bruke dette fremover, slik at jeg får landet. For det er helt rett som han sier. Hvem er jeg til å dømme andre?

 

Svaret på blodprøvene

  • 26.03.2017 - 09:02

Da jeg kom inn på legekontoret på fredag for å svarene, var det første legen spurte om; Maren, trener du mye om dagen? Jeg fniset litt og svarte ja. Jeg vet jo at jeg har overtrent, men jeg visste ikke at de kunne se det på prøver. Jeg har verdier som var ekstremt høye, og fikk beskjed om at jeg kom til å gå på en smell snart. At musklene mine var helt slitt ut snart. Han sa grunnen til mitt veldig lave blodtrykk var at jeg ikke fikk i meg nok mat. Dette kom ikke som et sjokk akkurat, men hva tror dere at jeg valgte å gjøre?

Det første jeg gjorde var å dra på trening. Jeg klarte rett og slett ikke høre på anbefalingen. Men skal det være nødvendig at musklene mine skal ryke eller jeg skal gå på en psykisk/fysisk smell før jeg skjønner alvoret? Jeg prøver virkelig å tenke over hva alle sier til meg, venner, familie, lege og fellesskapet, men jeg klarer ikke å slutte å trene. Når jeg våknet i dag tidlig var det første jeg tenkte på markløft. Haha, herregud det kan da ikke være normalt, eller? Er dette min nye flukt? Men så må jeg også gi meg et klapp på skulderen, for fra å trene to til tre ganger daglig med cardio hver dag, har jeg kun trent en time hver dag, og cardio to ganger denne uken. Så jeg vil vel si at det er fremskritt.

Over til noe helt annet, er det normalt å se slik ut etter en blodprøve?



 

 

Jeg stoler ikke på meg selv, og stoler ikke på andre

  • 24.03.2017 - 21:27

Jeg merker at jeg ofte lager unødvendig drama, intriger eller diskusjoner på grunnlag av tillit. Jeg stoler ikke på folk, og kommer opp med egne konklusjoner. Jeg tror at jeg ikke kan stole på personer, enda de ikke har gjort noe feil. Så blir ikke nervøs for at noe kan skjedd, så blir jeg lei meg, og tar det ut i sinne på personen. Da sier jeg ting jeg ikke mener, uten å tenke meg om.

Grunnen til at jeg er sånn, er fordi jeg ikke stoler på meg selv. I forhold har jeg selv jugd om hvor jeg har vært, om jeg har tatt dop, utroskap, hvem jeg er med og lignende. Siden jeg selv har gjort dette, ofte og lett, tror jeg at andre er sånn også. Jeg vet at jeg er i stand til å manipulere å juge, så hvorfor skulle ikke den andre parten gjøre det samme mot meg? Jeg ødelegger så mye for meg selv.

Før var jeg en person som stolte på absolutt alle. Jeg var godtroende og naiv. Jeg ville gi alle sjanse, "til det motsatte var bevist". Når jeg ruset meg de siste årene ble jeg stikk motsatt. Da stolte jeg ikke på noen, og gikk heller til angrep enn å bli såret. Jeg la nesten ord i munnen på andre, for jeg trodde jeg visste "sannheten". Jeg var helt paranoid på grunn av mine egne handlinger og væremåte. 

I dag er jeg nødt til å jobbe med dette, finne en balanse. Jeg vil ikke stole og høre på alt alle sier, men samtidig må jeg faktisk gi folk en sjanse. Jeg må gi tillit for å få tillit. Hvis jeg skal hele tiden være på vakt og bli sur for ting som egentlig ikke har skjedd, vil det bli slitsomt for de rundt meg. Jeg er fullt klar over dette, men det er noe jeg må jobbe mye med. Jeg må først og fremst stole på meg selv. Jeg tror at hvis jeg stoler fullt og helt på meg selv, vil det være enklere å stole på andre også. 

Helt krise!

  • 24.03.2017 - 14:09



Jeg sitter nå på legekontoret, for andre gang denne uken. Jeg har vært veldig svimmel i flere uker, lavtblodsukker og veldig lavt blodtrykk. Jeg er jo helt fantastisk flink til å utsette alt her i livet, men når jeg svimer av hver dag og det blir svart bare jeg reiser meg opp, må jeg visst høre på kroppen og sjekke hos lege. 

Det var ikke poenget, for sitter på venterommet og har ikke fått svar på prøvene ennå. Men jeg tenkte å kvitte meg med to av mine avhengigheter her om dagen. Jeg slettet tinder fordi jeg vil at en viss person skal kunne stole på meg, og jeg vil ikke snakke med masse folk. Så slettet jeg i tillegg kabal! Som jeg hadde spilt i over 300 t på et et par måneder. Disse to tingene savner jeg nå. Det er jo et tidsfordriv. Jeg sitter ikke på tinder for å finne kjærligheten, og jeg jeg spiller ikke kabal fordi det er gøy. Det er rett og slett bare en vane. Men jeg har vel godt av å sitte her å stirre i veggen da. 

 

Ubetinget kjærlighet

  • 22.03.2017 - 20:21

Jeg har alltid vært den personen som gir mer i et forhold. Jeg har så mye kjærlighet å gi, og når jeg elsker, elsker jeg hardt. Jeg er selv klar over at det kan ha blitt for mye til tider, særlig for eksen min. Jeg har lært så mye av henne, og hun er per dags dato min aller beste venn. Jeg har blitt så mye bedre på mange områder, og klarer å roe ned. Ta ting rolig. Jeg håper at jeg finner kjærligheten en dag. For det er viktig for meg, en stor del av livet. Jeg håper at jeg kan finne en person som setter pris på den jeg er og hva jeg kan gi. Jeg vil finne en person som ser meg og en som forstår meg. Jeg er lei av å alltid være den som gir så mye mer. Jeg er lei av å falle for "feil" personer. Hvorfor finner jeg ikke en person som oppriktig liker meg og vil ha meg? Men samtidig, det er kanskje de personene jeg ikke vil ha. Jeg er komplisert. Men det er vel ikke ukjent å vil ha det man ikke kan få? Og at hvis en person er for ivrig og vil ha deg, vil du ikke. Sånn er hvertfall jeg. 

Jeg føler meg som et null.

  • 22.03.2017 - 19:55

Jeg har det ikke bra om dagen, ikke i det hele tatt. Alt var fint en periode, men jeg visste det ikke kom til å vare. Det å sveve på en rosa sky vil aldri vare i lengden. Jeg er mer forberedt på motgang nå derimot, og bølgene er ikke like store lenger. 

Grunnen til at jeg ikke har det bra, er dårlig selvtillit. Akkurat nå ligger jeg hjemme i sengen å gråter alene. Jeg vet jeg har mange rundt meg, men samtidig vet jeg ikke hvem jeg kan snakke med. Det som tærer på er å ikke ha jobb, være hjemme dag inn og dag ut. Ja jeg fyller dagene mine nå, men det går ikke lenge mellom hver gang jeg tenker jeg er arbeidsløs. Jeg føler meg som et null rett og slett. Jeg bor hjemme hos mamma med så og si null privatliv i en alder av snart 24. Uten jobb, uten utdanning. Toppen av kransekaka er å være forelsket i en jente som ikke vil ha meg. Jeg setter meg selv i disse situasjonene. Jeg er nødt til å stå på å søke jobber, det vet jeg. Men det er veldig frustrerende og nytteløst når man ikke kommer på intervju engang. Jeg føler at min ærlighet på bloggen og ønske om å hjelpe mange der ute, ødelegger for min fremtid. 

Jeg er flink til å trene om dagen, kanskje litt for flink. Jeg legger ut en del bilder, og må hele tiden vise hvor jeg er og hva jeg gjør. Selvfølgelig gjør jeg det litt for alle dere som følger meg på sosiale medier, men jeg tror også det er overfladisk selvtillit. At jeg søker bekreftelser på at jeg er fin eller trent, også legger det et plaster på alt det andre. Men det varer jo ikke. Og det er slitsomt å skulle utgi seg for å ha det bra, når man ikke har det. Jeg tenker mye på å ruse meg om dagen. Hele tiden. Grunnen er kun fordi jeg bor hjemme og ikke har jobb. At jeg som sagt føler meg som et null.

Et nytt tilbakefall...

  • 18.03.2017 - 18:17

I dag har jeg fått meg et skikkelig stikk i selvtilliten min. Eller den lille jeg hadde. Jeg trodde at jeg var i full tilfriskning, men der tok jeg feil. Som sagt er jeg på ettervernsseminar i helgen, og i dag har vi hatt gruppeterapi. Da sitter vi ni stykker med en terapeut å deler om hva vi har på hjerte. Jeg begynte med å si hvor flink jeg var til å gå i møter og gjøre service, men det jeg glemte bort, var at jeg var med profesjonelle og andre rusavhengige som leste rett gjennom masken min.



Etter å ha prøvd og gravd i hva som foregikk, skjønte jeg at jeg driver med selvskading om dagen. En stor del av meg som jeg ikke har snakket om her til dere eller med familien, er at jeg er sexavhengig. Jeg har valgt å ikke skrive om det, fordi det var flaut. Men det har blitt verre, og jeg er også avhengig av å ha noen rundt meg. Jeg er avhengig av å "vinne" jenter, og det blir en besettelse. Når jeg ble speilet på mitt oppmerksomhetsbehov i ste, ville jeg bare gråte. Jeg innser nå at jeg er i aktiv rus. Ikke med dop, men jeg ruser med med trening og sex. Men jeg forstår nå at dop for meg er så utrolig kort unna. Jeg dekker rusbehovet mitt med andre ting, men den dagen dette ikke går, vil jeg gå rett tilbake til bruken. 

Jeg er i en utrolig farlig relasjon nå. Jeg fikk delt om det til gruppa og terapeut. Jeg visste fra før at jeg ikke skulle være rundt denne personen, men jeg har fortsatt pga begjær, sex og at jeg liker henne. Men jeg forstår nå at dette setter meg så langt tilbake, og jeg kan ikke være rundt en som bruker aktivt. En som bruker meg for sex. En som ikke har samme følelser for meg. Men samtidig syns jeg det er en spennende relasjon, og jeg sliter med å slutte. Men etter denne helgen har jeg forstått hva som er bra for meg og ikke. Det er så lite som skal til før jeg ruser meg nå. Men det er så lite som skal til før jeg er meg selv og i tilfriskning igjen. Jeg skal holde meg uten sex, holde meg unna denne relasjonen og finne balanse med treningen. Klarer jeg disse tre tingene, er jeg tilbake. 

Wish me luck. 

Ettervernsseminar

  • 17.03.2017 - 23:53

I skrivende stund ligger jeg i en seng på "Veien ut" i Vestfold. Jeg har meldt meg på er ettervernsseminar ved behandlingsstedet jeg var innlagt på, Alfa. Dette er for tidligere pasienter som ønsker å være ettervernsledere.

Da det ble spurt om hvem som kunne tenke seg å dra en helg, var det lite respons i gruppa. De fleste hadde jobb, andre planer eller ville ikke. Dermed valgte jeg å melde meg, kun fordi jeg følte jeg måtte. Men jeg må si at dette var et utrolig godt valg. Nå ligger jeg på rom med to gode venninner jeg var innlagt med. På naborommene ligger andre som var innlagt samtidig som meg, eller på andre tider. Dagen i dag har vært helt spesiell. Det var ikke før jeg kom tilbake hit, til stedet som reddet livet mitt, at jeg innså hvor takknemlig jeg er for å få denne sjansen. Jeg skal tilbringe en hel helg med rusfrie venner, lære mye nytt, dele kjærlighet, styrke og håp. Jeg skal få en haug med tilfriskning som jeg kan ta med meg videre.

Det å være her er noe helt spesielt. Det er en åndelighet, kjærlighet og dynamikk som slår alt annet. Disse menneskene og dette stedet får meg til å være lykkelig. I dag har jeg spist pizza, kake og godteri med god samvittighet, fordi jeg er glad i meg selv. Fordi jeg ikke bryr meg. Jeg klarer å slippe tvangstankene med spising og trening. Jeg kan fokusere på det som er viktig, og lære av dem.

Det å dra hit var også viktig fordi jeg gjør ting jeg ikke egentlig vil. Det er mye her i livet som jeg syns er stress, ikke gidder eller vil gjøre. Jeg kan si det er unødvendig eller kjedelig. At det ikke er noe for meg. Men jeg har vært veldig flink i det siste på å gjøre det motsatte. Hvis det er noe jeg absolutt ikke vil, så gjør jeg deg. Jeg ville ikke hit, men dro. Jeg ville ikke dele på et nytt møte i dag, men gjorde det. Jeg orker ikke gå på møte, men gjør det allikevel. Jeg gidder ikke støvsuge, men tvinger meg selv. Alle sånne små ting i hverdagen, som frykt og "giddalaushet" styrer, snur jeg om på. Og vet du hva? Det gjør noe med meg. Det gjør meg til en bedre person hver eneste dag. 

Å ha det vondt er trygt

  • 16.03.2017 - 08:27

Jeg var nede hos min veileder for et par uker siden. Da hadde jeg en helt fantastisk dag, og jeg smilte fra øre til øre. Hun spurte hvorfor jeg var så blid, men det klarte jeg ikke å svare på. Jeg hadde ingen anelse. Jeg skulle omfavnet denne følelsen og lykken, men i stedet ville jeg kaste den bort.

Jeg er ikke vant til å ha det bra. Når ting blir for stabilt og bra i livet mitt, når jeg er for glad, føles noe helt feil. Det blir utrygt for meg. Jeg hadde en periode nå hvor alt var fint og flott, jeg kranglet ikke med noen, var ikke sur for noe, gjorde oppgaver hjemme med glede, fikk til det jeg ville osv. Men hodet mitt sa at jeg ikke skulle ha det sånn. Det føltes så rart og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. 

Jeg begynte å tiltrekke meg drama igjen eller starte det. Jeg begynte å diskutere med folk rundt meg, eller snakke med folk jeg ikke burde snakke med. Jeg inngikk en relasjon med en som ikke er bra med meg, men som er spennende. Den gjør hverdagen min ustabil, og det er trygt for meg. 

Dette høres muligens rart ut for de fleste. Men kaos er min trygghet. 

Motivasjon!

  • 16.03.2017 - 08:19

God morgen alle leserne mine!

I dag er formen mye bedre, og kroppen hadde godt av en dag med hvile. Målet mitt nå er å lytte til kroppen og ikke overdrive. Finne en viss balanse. 

Jeg vet at det kan være mange dårlige dager, og at det er vanskelig å finne motivasjon til å komme seg opp av sengen. Jeg vet hvordan det er å ikke se lys i tunellen. Jeg var deprimert i flere år, og det eneste lyspunktet jeg hadde var å drikke eller ruse meg. Da kunne jeg glemme det negative eller ha det gøy. Men når jeg prøvde å være flink og sette meg mål, ble det ikke bedre. Jeg kunne våkne om morgenen å ikke vite hva jeg skulle gjøre. Det ble nesten verre når jeg ikke drakk og ruste meg. Det er fordi jeg ikke jobbet med det jeg hadde i ryggsekken. Den var helt lukket igjen, og alt av følelser og minner bare dyttet langt ned i bånn. 

Det var behandlingen og møter som fikk meg ut av rusen. Men det som faktisk holder meg rusfri er rutiner, resultater og takknemlighet. Jeg har full forståelse at det kan se mørkt ut, og at veien er så lang å gå at man ikke vet om man orker å i det hele tatt starte. Det er lett for meg og andre å si: det blir bedre! Men det er vanskelig å lytte og forstå det når man er langt nede. Men man må ta det rolig, og et steg av gangen. Man ble ikke avhengig på en dag. 

Tenk at kun for i dag skal jeg holde meg rusfri. Kun for i dag skal jeg sette meg et mål. Det kan være å lage mat, dra på trening, gå en tur, rydde rommet, besøke familien og lignende. Jeg vet hvordan vi er, og skal ofte gjøre alt godt på en gang. Men ikke gjør det. Finn EN god ting du kan gjøre i dag, så du kan være stolt av deg selv når du legger deg i kveld. Når du står opp i morgen, så prøver du å gjøre det samme igjen. Ta en dag av gangen. 

Love makes you blind

  • 15.03.2017 - 22:25

Har du hatt den følelsen at du vil snakke med en person hele veien?

Har du hatt den følelsen av å savne en person med en gang hun/han går ut døra?

Har du hatt den følelsen at du egentlig vil bare mase og snakke, men må spille "hard to get"?

Har du våknet om natta for å sjekke om du har fått melding/snap av en du liker godt?

Har du falt for noen du føler du ikke har sjans på?

Har du fått følelser for en person du ikke burde ha følelser for?

Har du noen gang gitt mye av deg selv til en annen person uten å få mye tilbake? Og det spiller ingen rolle for deg der og da?

Har du likt en person så godt at du blåser i om personen har en negativ innvirkning på deg?

Har du fått følelser så fort for en person at du føler deg dum?

Har du hatt en person i livet som gjør at du blåser i alle andre planer? En som blir din første prioritet?

Har du likt en person så godt at du ikke engang ser noen andre rundt deg?

 

 

Overdrivelse til tusen

  • 15.03.2017 - 18:33

Nå har jeg trent nesten hver dag i ni uker. Jeg føler meg bra, men det avhengighets personen jeg er markerer seg veldig nå. Er det ikke rus, er det sex. Er det ikke sex, er det trening. Nå ligger jeg i sengen og kjempe sliten og dårlig. Jeg har overtrent til de grader.

Når jeg ser resultater og begynner å bli fornøyd, er det mye mer gøy å trene. Jeg våkner i seks/syv tiden hver morgen, spiser frokost, tar ulike treningstilskudd og går til trening. Jeg våkner å gleder meg til å komme på Evo rett og slett. Men når har overdrevet det, som jeg forsåvidt visste kom til å skje. Da jeg sto opp i går, dro jeg direkte på Evo, hadde cardio/intervaller men en hard styrkeøkt etterpå. Når jeg kom hjem etter to timer, var jeg så gira, og måtte få ut mer energi. Da valgte jeg å gå fra Konnerud der jeg bor, ned til byen og opp igjen. Det var 13 km, og jeg brukte to timer. Jeg var helt død når jeg kom hjem, og føttene mine blødde. Men Maren skulle ikke slutte, neida. Jeg dro på en ny økt med en venninne på Evo. Med cardio og styrke. 

Jeg hadde fortsatt mye energi og følte meg som en duraellkanin. Muligens var jeg bare overtrøtt og sliten. Men jeg følte meg bra, og la meg tidlig. Når jeg sto opp i dag tidlig, rakk jeg ikke tenke før jeg var på Evo igjen. Men i det jeg skulle sette i gang, mistet jeg det helt. Jeg hadde ikke sjans til å trene. Jeg var der en halvtime, før jeg måtte ta turen hjem igjen. Nå har jeg ligget i sengen i hele dag, og klarer ikke bevege meg. Jeg visste at dette kunne skje, at jeg gikk på en smell, men som jeg har sagt tidligere, er jeg en person som må gå på en smell og få konsekvenser før jeg hører og lærer. 

Nå skal jeg bare ligge helt stille i senga, spise masse mat og la kroppen få hvile. 

Hvorfor må jeg være lesbisk, bifil eller hetro?

  • 13.03.2017 - 17:39

Okey, nå skal jeg være veldig ærlig med dere (selv om min familie leser denne bloggen). Jeg kom ut av skapet for min familie i 2013. Det var vel ikke et stort sjokk, hvertfall ikke for mamma. Mine venner hadde visst det lenge, eller trodde at jeg var bifil. Det er jo ikke så vanskelig å forstå når man går å sikler etter jenter og blir forelsket i bestevenninna si. Men det var ikke poenget mitt. 

Poenget er at hvorfor må legningen min ha en definisjon? Hvorfor spør folk, er du lesbisk? Er du bifil? Er du hetero? Altså er ikke det ett fett? Jeg har hatt guttekjærester, og helt ærlig har jeg hatt sex med en del gutter også. Det har forsåvidt vært mest når jeg har vært rusa og har hatt et stort bekreftelses behov. Men jeg kan ikke si at jeg var sammen og bodde med min kjæreste i to år fordi jeg følte jeg måtte. Jeg var oppriktig forelsket i han. Men når jeg begynte å forstå at jeg hadde en stor interesse for jenter i tillegg, ble det for mye for forholdet kanskje. For jeg hadde ikke hatt en jente kjæreste eller hatt sex med en jente. Det var en stor del av meg, for jeg syns jenter var utrolig tiltrekkende. Jeg ville ikke være i et forhold med en gutt resten av livet uten å teste ut dette, og se hva jeg følte.

Da jeg flyttet til Oslo var det mye mer akseptert, og det tok ikke lang tid før jeg syns ulike legninger var helt normalt. Men jeg har vært veldig opp og ned. Jeg er veldig opp og ned. Jeg trodde jeg var lesbisk i en lang periode, for jeg bare var interessert i jenter. Jeg var nødt til å teste ut på alle områder. Men så begynte jeg å få følelser for en gutt igjen, og vi kom veldig nære hverandre. Så hadde jeg sex med både gutter og jenter igjen. 

Selv om jeg kun er interessert i jenter per dags dato, kan ikke jeg si hundre prosent sikkert at jeg ikke kommer til å være med en gutt igjen. Hvordan skal jeg vite det? Nei jeg har ikke lyst til å være med en gutt akkurat nå, fordi jeg blir rett og slett ikke tiltrukket. Men hva hvis jeg ikke har møtt riktig person? Jeg har et veldig åpent sinn. Jeg mener at legning ikke burde ha en definisjon. Jeg vet ikke om jeg er lesbisk eller bifil. Men en ting jeg vet sikkert, er at det driter jeg fullstendig i. En dag vil jeg møte den riktige personen for meg, og det er samme hvilket kjønn det er så lenge det føles riktig. 

Mest utålmodige personen i verden

  • 13.03.2017 - 16:36

Herregud, jeg eier ikke tålmodighet om dagen. Jeg har alltid vært en rastløs person, og alt skal skje med en gang. Alt skal skje forsåvidt i mitt tempo. Det kan være positivt på noen områder, for jeg liker å få ting gjort og rekke mye. Men på en annen side kan det være veldig negativt, særlig når jeg er med eldre mennesker. 

Som jeg skrev i et innlegg i sommer, fikk min bestefar hjerneslag. Han kom sett litt på beina igjen (bokstavlig talt), men nå er han veldig dårlig igjen. Farmor og farfar er to av de personene jeg respekterer mest i verden. Jeg elsker dem av hele mitt hjerte. Jeg har aldri hatt en eneste diskusjon eller krangel med dem, og vi har stått hverandre veldig nært. 



Jeg er en del med bestemor om dagen, siden bestefar er syk og bor et annet sted. Vi koser oss masse, ler og finner alltid på noe. Men jeg merker at humøret mitt forandres veldig negativt, og jeg er utrolig utålmodig når jeg med dem. Jeg har prøvd å ta meg sammen, men det er vanskelig. Men jeg tror jeg vet grunnen nå. Jeg er oppvokst med farmor og farfar, og de har alltid vært spreke. Det er ikke mange år siden bestefar kjøpte seg sykkel, og bestemor satt med beina i kryss i sofaen. Bestefar og jeg syklet sammen ned til campingen ved hytta for å kjøpe boller. Eller når alle tre elsket å kjøre båt hele sommeren. Jeg har så mange gode minner. Men alt dette snudde på et blunk. De ble plutselig mye eldre, og allmenntilstanden deres er forverret. Jeg tror at grunnen til at jeg blir dårlig humør rundt dem om dagen, er fordi jeg er oppriktig lei meg når jeg ser hvilken vei det går. Jeg tenker tilbake på de spreke besteforeldrene jeg hadde. Men nå skal jeg bruke min tid på dem, og verdsette dem. De har gjort alt for meg her i livet og stilt opp på alle områder. Nå er det min tur til å være der for dem. 

Lykke uten vodka, piller og pulver

  • 13.03.2017 - 10:05
video-1489395776

Bartender Maren

  • 13.03.2017 - 07:36

På fredag var jeg med en god kamerat på jobb. Jeg må ærlig innrømme at jeg savner å være bartender. Lage drinker, showe, musikk, gjestene, stemningen og pengene. Jeg vet jeg ikke kan gå tilbake til dette yrket selvfølgelig, men det var gøy å bare kunne komme seg bak en bar og leke i noen minutter. 





 

Holmenkollen!

  • 13.03.2017 - 07:27

På lørdag ble det mye planer, men lite energi. Mamma, lillebror og jeg var alene i helgen, siden min stefar dro til alpene for å stå på ski. Dermed tenkte jeg at jeg skulle bruke helgen med dem og bare slappe av. Men så var jeg invitert på bursdagsvors før Holmenkollen, og en ny bursdag på kvelden. På fredagen tok jeg en beslutning at jeg bare skulle droppe alt, og være med familien, men slik endte det ikke. 

Lørdag morgen, ferdig trent klokken 09, mye energi, blå himmel, sol. bursdag, venner og Holmenkollen. Det fristet veldig plutselig. Jeg fikk låne bilen og kjørte innover til Oslo. Det var utrolig koselig å se igjen alle jentene, både nye og gamle venner. Jeg er så glad for at jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg!

Da vi kom opp klokken et, var det helt kaos i Kollen. Et folkehav, men så utrolig bra stemning. Det tok sin tid å komme seg dit vi skulle, og finne alle de andre var et prosjekt i seg selv. Det gikk en time å bare komme seg gjennom "gratishaugen", og jeg kjente at jeg ble sliten allerede. Veldig mye alkohol, en maurtue av mennesker og høy musikk. Jeg kjente at nok var nok, og at jeg hadde kost meg med vennene mine nok. Det var ingen grunn for at jeg skulle være med videre. Jeg hadde møtt opp, kost meg og vært der. Nå kunne de få kose seg videre, og jeg dro hjem.



Når jeg kom hjem, var jeg helt død. Etter kun et par timer med fest, orket ikke kroppen og hode mer. Det var kun to timer til jeg skulle i en ny bursdag, men jeg kjente allerede nå at dette ikke kom til å gå. Jeg følte meg ikke bra siden jeg måtte droppe å gå i bursdagen til en god venninne, men samtidig måtte jeg ta til fornuften. Skulle jeg høre på kroppen min og bli hjemme, eller dra i bursdagen for andre sin del? Nei slikt er jeg ferdig med, så jeg ble hjemme med mamma og lillebror.

Aggressiv om dagen

  • 09.03.2017 - 10:31

Jeg kjenner at jeg er mye aggressiv om dagen. Jeg har begynt å reagere sterkt på små ting, og det går ofte ut over de hjemme eller de jeg er glad i. En minste ting gjør meg irritert eller skuffa. For et par dager siden hadde stefaren min hjemmekontor siden lillebror var syk. De kunne kjøre meg ned til trening på morgenen. Jeg ble så sur og irritert fordi de brukte så sykt lang tid på å få på skoene. Jeg er en utålmodig person, særlig når jeg skal noe eller gleder meg til noe, så vil jeg at det skal skje fort og i mitt tempo. Jeg begynte rett og slett å kjefte og smalt igjen døren. For en utakknemlig drittunge. Da er jeg nødt til å gå i meg selv, og tenke hvorfor det er sånn. Jeg tror det kommer mest av at jeg går på mindre møter om dagen. Jeg hadde en periode hvor jeg gikk på fem møter i uken. Da merket jeg at jeg var i balanse, og jeg klarte å kontrollere følelsene mine. Nå som jeg kun har vært på to møter i uken, føler jeg at tilfriskningen min står på pause eller går bakover. Jeg blir som jeg var i tenårene, klager på de rundt meg og blir fort irritert på mamma. Jeg trenger møter, så da er det bare å komme seg dit.

Jeg bruker treningen min til å få ut aggresjon, og det er deilig. Hvis jeg føler meg dårlig, kan jeg dra å trene det av meg. Her er et lite skrytebilde av progresjonen fra trening i dag. Mye å gjøre, men deilig å være på rett vei!


Herregud, det er noe jeg må bli mye bedre på, og det er å dusje etter trening. Jeg går hjem fra trening hver dag, så når jeg kommer hjem er jeg ofte sliten og sulten. Da er det deilig å bare sette seg ned å spise eller se på tv. Så kan det ta flere timer før jeg kommer meg i dusjen. Men det er jo bare ekkelt. Dessuten får jeg uren hud på ryggen. Jeg sitter faktisk å skriver dette innlegget i treningsklærne mine nå, og jeg kom hjem for en time siden. Så nå avslutter jeg dette random innlegget og kommer meg i dusjen. 

Ha en fin dag alle sammen <3

Dere opprettholder bloggen

  • 08.03.2017 - 23:06

Hver dag får jeg flere meldinger av dere. Det kan være alt fra "ha en fin dag", til en trist historie fra noen som har mistet en nær eller hvor en beskriver hva bloggen betyr for seg. Noen dager tenker jeg "skal jeg fortsette å skrive". Men disse meldingene jeg får fra dere, gjør det verdt å fortsette. Jeg føler at mange der ute setter pris på ærligheten og hva jeg gir av meg selv. Hvis jeg kan hjelpe ET menneske, betyr det mer enn noe annet. 


Jeg vet jeg kan være dårlig på å svare til tider. Jeg beklager for det, men når det hoper seg opp, og jeg har en dårlig dag, går det litt i glemmeboken. Jeg må huske å ta vare på meg selv, til tross for hvor offentlig jeg har gjort meg. Men dere skal vite det at jeg setter stor pris på meldinger og kommentarer fra dere, rusavhengige, medavhengige eller andre. 

Jeg vet at mitt valg å legge ut hele mitt liv til offentligheten har trolig påvirket arbeid og lignende. Hvis jeg søker jobb, er det bare for arbeidsgiveren å søke opp navnet, og de vil da finne bloggen. Jeg skulle ønske at folk tenkte annerledes og godtok at folk har en fortid og kan forandre seg, men dessverre er det ikke slik i samfunnet vårt. Men jeg kommer ikke til å slutte av den grunn. Jeg vet hvorfor jeg skriver bloggen, for å skape forståelse og hjelpe andre, så hvis folk vil være kristiske og dømme, skal de få lov til det. Kanskje det en dag er noen som vil gi meg en ny sjans. 

En ting til. Jeg har trent en god stund på EVO Konnerud nå. Jeg har trent en del ganger på samme tidspunkt som en annen dame. Hun har vært motivasjon for meg, da hun er veldig fokusert og ser fantastisk ut. Man går jo ikke rundt å sier hei til alle man møter og kikker på, så det har jeg ikke gjort. Men i dag tidlig møtte jeg henne på bussen. Hun smilte til meg og sa hei. Når vi begge gikk av bussen, kom hun bort til meg og spurte om det var jeg som trente på EVO. Deretter spurte hun "er det du som en Maren?". Hun utrykket at hun hadde lest bloggen og sa mye fint. Jeg fikk et helt annet og positivt inntrykk av henne, og jeg syns det faktisk var gøy at vi snakket. At den personen jeg har fått inspirasjon av og sett på hver gang jeg trener, faktisk kom å snakket med meg. Det gav et nytt boost. 

 

 

Jeg må legge inn en kommentar til forrige gjesteinnlegg. Det ble skrevet om mitt gamle arbeidssted, Baroque. Jeg vil bare forsikre folk om at mitt rusbruk har ingenting med dette stedet å gjøre. Baroque/sirkus tar avstand fra dop. Poenget var at det var min første jobb i utelivet, og det var selve bransjen som gjorde det lettere for meg å gå mye ut, flytte grenser og lignende. 

Gjesteinnlegg fra en nær kamerat

  • 08.03.2017 - 08:07

Når du er redd for bestevenninnen din hver dag. 

Maren er en fantastisk jente som alltid er positiv og blid. Når jeg først ble kjent med Maren slet hun mye med sin identitet, og hun kjempet hardt for at alle skulle like eller godkjenne henne. Dette slet på hun, og jeg tror det er en av grunnene til at hun startet å bruke dop. Mye fordi hun kom i kontakt med feil mennesker via jobben på Barouqe; som eksponerte hun for det og som hadde en veldig negativ innvirkning på hun. Maren ville at alle skulle like henne. Når hun ble tilbudt dop så takket hun ja for å ikke virke annerledes, og være en del av de ?kule?. Jeg har aldri lagt meg opp i hva andre velger å gjøre, heller ikke når det kommer til valg jeg kanskje ikke selv hadde tatt. Men jeg er aldri redd for å si det jeg mener hvis jeg først blir spurt. Jeg utrykket flere ganger ovenfor Maren hva jeg syntes om dop misbruket hennes.

Jeg og maren ble først kjent via felles venner, og når jeg flyttet til Oslo ble vi på alvor gode venner. Vi var begge glade i å være sosiale og når det er sommer så går det hånd i hånd med alkohol og utelivet. Vi var ute nesten hver eneste dag og hadde det utrolig gøy sammen. Men jeg så fort den mørke siden av Maren hvor hun tok dop, lyvde og hadde et ekstremt oppmerksomhets behov. De første gangene hun kollapset ble jeg oppriktig redd og følte meg maktesløs. Det å være ute med venner ble ikke det samme når jeg visste at hun kunne kollapse i armene mine og jeg måtte bære hun til Taxi og få lagt henne. Jeg satt oppe og vurderte flere ganger om jeg måtte ringe ambulansen eller om det ville gå bra. Etter dette, da Maren var ute uten at jeg var i nærheten, hadde jeg alltid mobilen på det høyeste volumet jeg kunne og satt på en alarm på tidlig på morgenen. Dette var bare i tilfelle noe skulle skje. Hvis hun prøvde å få tak i meg eller en venninne av hun prøvde å få tak i meg fordi maren hadde sluknet eller var så dopet at de trengte hjelp. Da kunne jeg stille opp med engang. Jeg håpet jo at de telefonene ikke skulle komme, men det gjorde de. Første gangen det skjedde ble jeg super stresset og løp ut av leiligheten, kastet meg i bilen før jeg kjørte til det Nashspillet hun var på og hentet hun. Dagen etterpå skjønte hun ingenting; ikke hvor hun var eller hvorfor jeg var der med hun. Maren ga alltid utrykk for at hun hadde kontroll på situasjonen og at det ikke var et problem. Hun skulle ikke trenge noen som skulle passe på hun, og jeg merket at jo mer jeg ga utrykk for bekymring og venne kretsen hennes, skjøv hun meg lenger og lenger unna. Så etter en stund sluttet jeg å snakke med hun om det med mindre hun spesifikt spurte meg om situasjonen hun var i. Heldigvis for min egen del tok en av jente gjengene hennes godt vare på henne, og når jeg ikke kunne være der så visste jeg at de var der og kunne ha en viss kontroll på hva som skjedde.


Det ble så ekstremt at hver gang vi var ute så måte hun ta dop. Helst mdma da det var hennes favoritt, og hun nøt det å kun reagere på følelser og være glad i alt rundt hun. Dette ledet som oftest til en eller flere partnere i løpet av samme kveld og det var tydelig at det hadde gått ut av kontroll. Hun måtte støttes, bæres eller så måtte jeg rett og slett lure hun til å dra hjem. Ved å friste med forskjellige ting jeg visste hun reagerte positivt på. Ved flere anledninger måtte jeg se meg nødt til å lyve til hun for å få henne til å ikke dra på det nashet eller ikke ta det dopet. Det værste var ikke det at hun i dopet tilstand gjorde alt dette, men at når hun våknet dagen etterpå så var minnet hennes slettet. Det lille hun husket vridde hun til noe positivt. Selv om det for de aller fleste hadde hvert uhyggelig skremmende, så hun på det som en lek hvor hun fikk noe hun kunne sjokkere/skryte av til vennene sine. Dette kunne være alt fra en trekant til enorme dop inntak, black outs, penger, ekstreme nash og voldtekt.

Maren ble i dopet tilstand flere ganger utsatt for seksuell misbruk. Dette er noe som er vanskelig å sette fingeren på og beskrive for meg. Hun hadde til vanlig også et dårlig filter på hva hun sa og snakket flere ganger uten å egentlig tenke over hva hun sa. Dette ble bare verre når hun var dopet og førte til at hun fikk oppmerksomhet fra mange som hun ikke ønsket oppmerksomhet fra i utgangspunktet. Dette var noe de utnyttet. For dem var det ikke noe forskjell på at hun var dopet til det ekstreme og besvimte. Det var en åpen invitasjon, for at de kunne gjøre det de ønsket. Jeg har aldri vært så lei meg som da hun fortalte at hun hadde blit voldtatt. Våknet med en eller annen oppå seg, hun ikke visste hvem var og måte kjempe seg vekk og ut derfra. Men når jeg så på hun så virket det som om det var som at hun hadde glemt å kjøpe noe på butikken. Hun klarte ikke ta det seriøst eller innse at det var på grunn av dopet at hun hadde havnet i denne situasjonen. Følelsen av at du vet noe slikt har skjedd, men ikke klarer å komme gjennom til Maren. At alvoret i situasjonen blir bare pratet vekk. Man ble hjelpesløs og mister motet, hvordan skal man reagere i en slik situasjon når det blir snakket høyt om, men kun i forbi farten.


Når Maren var dopet så var hun ekstrem når det kom til fysisk kontakt, og selv om dette var noe som ble forsterket av det hun proppet i seg var det mange ganger også en mulighet for å vise seg selv, fordi hun var så attraktiv og kunne få de hun selv ville. Under fadderuken til Markedshøyskolen var Maren i fyr å flamme. Hun kunne dra ut hver dag uten at noen så på det som ekstremt, og hun nøt oppmerksomheten hun fikk. Dette var en uke jeg ikke så spesielt mye frem til. Jeg visste hva som kom til å skje og at telefonen min kom til å brenne opp av meldinger og samtaler fra de rundt hun, og fra henne når ting ikke var som det skulle. Noe det aldri var.


Maren hadde vært på byen og dopet seg, vi hadde snakket på meldinger flere ganger den dagen og jeg visste hvor hun var og hvem hun var med. Plutselig ringer hun, og jeg skjønner ikke et ord av hva hun sier. Jeg hører hun har blacket ut og at hun kjemper for å holde seg ved bevissthet. Til slutt til min fortvilelse blir samtalen brutt. Det ringer straks opp igjen fra et annet nummer. Det er taxisjåføren til Maren. Det viser seg at hun har falt inn i taxien og ligget på gulvet å prøvd å ringe meg. Han får ikke kontakt med hun men lurer på hvor jeg er. Jeg er allerede i en taxi på vei til der jeg visste maren var ute. Jeg ga han adressen til leiligheten min og ba han kjør hun ditt med en gang, så jeg kunne betale når jeg kom i min taxi. Når jeg kommer frem ser jeg ingen taxi og jeg prøver desperat og ringe Maren. Plutselig hører jeg en telefon som ringer rundt hjørnet. Der finner jeg maren liggende bevisstløs på en benk. Jeg prøver å få kontakt med henne, men det eneste jeg får ut av hun er noen lyder. Plutselig hører jeg noen stemmer som roper og hoier. Jeg så på andre siden av veien, fire etasjer opp, at det sitter to stykker i vinduet og følger med. De forsikrer seg om at jeg kjenner Maren. De fortalte taxi historien, og sa ifra de hadde funnet frem telefonen for å ringe politiet. Jeg løfter Maren over skulderen og inn i leiligheten hvor jeg får lagt hun og sørget for at alt er som bra som det kan være i en slik situasjon. Jeg lå våken i flere timer og passet på hun, sjekket at ting var på bedringens vei og om det var nødvendig å ringe etter ambulanse. Dagen etter til tross for gårsdagens hendelser, gjør maren seg klar for nok en dag med fylla og ler vekk hendelsen som mange ganger før.

Når Maren fortalte at hun skulle bli innlagt for dopmisbruk ble jeg ekstremt lettet og glad, Maren er en fantastisk person med så mye glede og latter å bringe. Og jeg håper folk skjønner det til tross for at hun har tatt livs avgjørelser tidligere, mange andre tar sterk avstand til. Jeg er utrolig stolt over at hun nå skjønner selv hvordan ting har utviklet seg, og ikke lenger anser det som noe hun har kontroll over. At hun står frem så åpent og sårbart, at hun ønsker å lære og advare andre om dop og miljøet rundt dette, og ikke minst at hun fortsetter å kjempe selv om det til tider kan virke overveldende og håpløst. Du vet vi og familien din er her for deg uansett hva det skulle være.

Kropp og vekt

  • 07.03.2017 - 21:08

Det er forbausende å se hvor mye kroppen forandrer seg når man slutter å drikke alkohol. Jeg merker stor forskjell, da jeg har gått ned 14kg på det meste. I fjor sommer veide jeg 63kg, så gikk jeg ned til 49kg ved slutten av årsskiftet. Jeg har begynt å få et sunnere forhold til mat, og trener mye styrke, så nå har jeg gått opp til 52 kg, og det er jeg veldig fornøyd med. Jeg ble veldig påvirket av folk rundt meg, og det gjorde at jeg begynte å tenke mye på vekt. Etter jeg kom ut av behandling ble vekten min en ny avhengighet, og jeg lot være å spise mat for å holde vekten min nede. Men etter å ha jobbet mye med meg selv, lærte jeg å behandle kroppen min bra, og heller fokusere på hva jeg spiser og trene, i stedet for å ikke spise i det hele tatt. Og jeg syns selv jeg ser bedre ut nå enn noen gang nå.

Vekten har ikke så mye å si, det er jeg klar over, men jeg ville fortelle dere hvordan kroppen min forandrer seg uten alkohol og rusmidler. Alkohol og rusmidler gjør at man får mindre energi. Jeg husker godt at jeg ofte måtte sove på dagtid i periodene jeg drakk kun alkohol. For om jeg brukte dop klarte jeg å holde meg oppe i dager. Alkohol gjorde også meg sulten hele tiden, og den verste nattmaten var normalt. Alkoholen ødela restitusjonen min slik at treningen ikke fikk full effekt. Men det jeg la mest merke til, er hvor mye jeg gikk opp i vekt. Jeg ser dette også på folk rundt meg. De som tidligere har hatt en sunt forhold til alkohol og klart å opprettholde kropp med trening, men ikke lenger klarer det, og går mye opp i vekt på grunn av høyt alkoholinntak. En av konsekvensene mine som alkoholiker ble nettopp vekten min. 

Jeg vil ikke virke overfladisk å si at vekt er veldig viktig, men samtidig så har det en del å si for enkeltmennesket. Det blir feil å skulle gå ned i vekt for at andre skal syns du er fin. Men så lenge man har et sunt forhold til det, trener for å ha god helse, få bedre selvtillit, ha rutiner eller få bort den usunne vekten man har pådratt seg av alkohol, ser jeg ikke noe feil med det. Jeg ville ikke skryte av meg selv og hvordan jeg så ut for noen måneder siden, for jeg visste at jeg så vidt spiste mat. Jeg gjorde alt på en usunn måte. Og være tynn fordi man lar være å spise er flaut. Men nå passer jeg på hva jeg spiser, jeg trener hver dag og drikker ikke alkohol. Da må jeg få lov å være stolt av det jeg har oppnådd og kroppen min. 

Dette første bildet viser kroppen min så ut for et par år siden:



Dette er hvordan jeg ser ut nå:



Man tenker sikkert at det første ikke bildet var ille. Og hvis jeg bruker hodet mitt, så kan jeg vel si at jeg aldri har vært særlig overvektig, det blir for dumt å si. Men det er stor forskjell på de to bildene for min egen del. Ikke bare i utseende, men for meg representerer kroppen min sunnhet og en kropp uten alkohol. 

Jeg tror den største forskjellen utseendemessig og vektmessig er ansiktet mitt. 



 

 

Russen...

  • 07.03.2017 - 15:51

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I dag vil jeg snakke om noe helt annet, russ. Jeg ser så mye snakk om russen på sosiale medier og aviser om dagen, og det er et viktig tema. Jeg vet hvor viktig og høyt jeg satte min egen russetid, og dette var hovedmålet for hele videregående. Vi begynte med dugnader og pengeinnsamling fra første klasse, og brukte mye tid og energi på dette. Folk kjørte rundt for å finne bussene til hverandre, og gjorde mye for å avsløre navn og konsept. Ja det ble til og med krangler mellom bussene. Vi fikk produsert dyre låter med både dekknavn og konsept, og det ble en konkurranse for andre å ha lengst buss, best anlegg osv.  

På denne tiden anså jeg meg selv som voksen, og jeg trodde også jeg var kjempe kul. Men sannheten er at jeg var en liten drittunge med helt feil mål og mening på skolen. Jeg så ned på "nerdene" fordi de ikke hadde et sosialt liv; ikke et som falt i min smak. Jeg forsto ikke hvordan de kunne være "gå-russ" og tenkte at de kom til å angre. Men helt ærlig angrer jeg den dag i dag på at jeg ikke valgte deres vei. Det var nok ikke lett for alle, men det å fortsette sin vei, gjøre det bra på skolen, prioritere det som er viktig for fremtiden og drite fullstendig i de "populære" gjengene. Ja det skal de ha all skryt i verden for. Dette var de som var voksne. 

Det som irriterer meg mest med russetiden i dag, er sangene deres. Jeg føler meg litt gammel kanskje når jeg sier det, men jeg syns det blir for drøyt. Eldre, voksne mennesker som lever av å lage russelåter. Man skulle da tro det gikk an å skrive om noe annet enn fyll, dop, sex og horer. Jeg klarer bare ikke sette meg inn i tankegangen deres. Har jeg vært like ille, har jeg vært en like stor drittunge som dem? Jeg blir helt satt ut og flau når jeg hører hva folk produserer og har som låt til bussen deres. Jeg føler at for hver år blir det verre, fordi ungdommen skal vise seg frem og være "verst". En slik sang kan gi mye oppmerksomhet, og det er nettopp det russen er oppslukt av. Jo drøyere sangen er, jo mer oppmerksomhet. 

Jeg sier ikke at vi var perfekt i vår tid, langt i fra. Jeg har sett på bilder og filmer fra den tiden, og jeg blir oppriktig flau over personen jeg var. Hvor utrolig barnslig det var mulig å være. Det er lett å se tilbake på det nå, og jeg forstår at for de som er russ nå eller på den alderen, så føler man seg voksen. Men jeg kunne bare ønske at de opprettholdt russentiden og ikke satt den i fare. For jeg mener at feiringen er bra i seg selv og det er et godt konsept. Men de ødelegger det selv ved å ha et alt for stort fokus på oppmerksomhet, fyll, dop og sex. Man så og si lever for russetiden på den alderen, fordi man tror dette er det store i livet. Newsflash, det venter større og bedre opplevelser enn tusen rølpe, fulle drittunger samlet på et sted.

Nå skal jeg vise dere hvordan jeg så ut en av de siste dagene i russetiden, flere uker hvor jeg har drukket hver eneste dag. Æsj



 

Alkohol er et rusmiddel, punktum.

  • 06.03.2017 - 18:32

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg tror en av de største tabbene en rusavhengig eller alkoholiker gjør, er å nettopp tro at man har blitt frisk. Noen skal bevise for seg selv og andre at man ikke har et problem, så man tar en uke eller en måned helt uten rusmidler, og når det går fint, så tror man at man er frisk. Men dette er jo bare helt absurd. 

Jeg kunne også si til meg selv at denne uken skal jeg ikke dra ut eller ta noe, og jeg klarte det. Men når jeg begynte å drikke eller ruse meg, var det like godt. Jeg ble like hekta på følelsen, og det ble verre og verre. Jeg trodde ikke jeg hadde et problem, også fordi i mitt miljø var det normalt. De fleste gjorde det samme, drakk like mye og ruste seg. Dermed trodde jeg at jeg var normal, og kunne fortsette. Nå har jeg ikke like mye kontakt med de som ruser seg. Jeg har tatt avstand, og fått kontakt med mine gamle venner igjen, de som ikke bruker. Jeg merker at når jeg er med dem, minsker rus suget mitt. Hvis jeg drar til Oslo og er rundt folk som drikker alkohol, blir linja og grensa mer hvisket ut, og mindre rasjonaliserte tanker kommer. Jeg begynner å leke med tanken at jeg er frisk, fordi jeg har vært så flink. Jeg har jo ikke brukt rusmidler på nesten åtte måneder, så da kan jeg vel drikke alkohol. De siste helgene har jeg vært med en venninne på kveldene som får meg til å glemme rusmidler. Så jeg merker at et riktig selskap gjør mye godt for meg, og får tankene mine på noe annet og positivt. 

Det er mange som spør meg hele tiden, når blir du frisk? Jeg skjønner at de som har mindre kunnskap og ikke kjenner til denne sykdommen ordentlig, ikke helt forstår. For med mange sykdommer finnes det en kur, at man kan ta en medisin så er man frisk. Men fakta er at man blir ikke det når man er alkoholiker eller rusavhengig. Jeg hører om et fåtall som faktisk klarer å nyte alkohol etter mange år rusfri tid, men dessverre gjelder dette så få at man ikke burde ta sjansen. Vi vet at selv om man har en time rusfri eller 10 år rusfri tid, er ikke glasset lenger unna enn det hånda rekker. Vi kaller det en progressiv sykdom, fordi vi kun kan holde oss rusfri ved å jobbe med oss selv kontinuerlig og ta riktige valg. Men så lenge man ikke tar disse fornuftige valgene i livet, vil det fort gå tilbake til misbruk. Jeg tror en av de viktigste tingene er å tenke over hvem man omgås med. 

Jeg kjenner fler som har gått på den smellen at de tror alkohol er noe uten om. "Maren, jeg er rusavhengig, jeg har ikke et problem med alkohol". Jeg sier ikke noe på det lenger, og må la de ta den avgjørelsen selv. Men jeg vet godt hvordan det ender, og flesteparten kommer alltid tilbake til meg og sier at det var rett. Det ble mer og mer alkohol, og man så ikke lenger grensen. Når man er påvirket så tenker man ikke konsekvenser lenger og det er vanskelig å ha noen sans for fornuft. Det vil da være enkelt å bruke noe annet. Mange vil heller ikke slutte å drikke alkohol da dette er en stor del av sosiale settinger. Man er redd for å akseptere fakta, at alkohol er et rusmiddel, for da må man slutte å drikke også. Det er jo den siste biten som kan gi en form for rus, og jeg forstår dere som har det slik. Jeg syns det er skikkelig kjipt å ikke kunne drikke alkohol igjen. Selvfølgelig har jeg lyst til å kose meg jeg også. Men jeg har lært at det finnes så mye annet her i livet, og når jeg er med folk som ikke bruker, eller folk jeg er glad i, tenker jeg ikke engang på alkohol. Jeg har lært meg å kunne kose meg hjemme en lørdag. Men jeg har også lært meg etter en god stund, å kunne dra på byen å ha det gøy uten alkohol. 

Sum av sumarum mener jeg at de som ikke innser at alkohol er et rusmiddel, vil en dag, uansett om det er en måned eller flere år, gå tilbake til det samme mønsteret. Det er fakta og bevist. Jeg mener også at man burde velge venner med omhu. Velge hvem man vil bruke tiden sin på, hvem man vil tilbringe helgen sin med eller hvem man drar på byen med. 

 

Døden som konsekvens, men ikke ille nok.

  • 05.03.2017 - 11:20

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg har en personlighet som tilsier at jeg skal presse meg selv til det ytterste, og må falle hardt før jeg skjønner at det ikke er smart. En av grunnene til at jeg er rusavhengig, er fordi jeg alltid skulle ta mer enn alle andre, og se hvor langt jeg kunne dra det. Jeg drakk til jeg var bevisstløs og hadde kramper, tok en ekstra stor dropp med mdma eller fyrte på med en haug med linjer av kokain. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om jeg døde? Hva er så ille med det, tenkte jeg. Jeg får ofte den tanken igjen i dag også, og det er skremmende. 

Jeg har blitt mer glad i meg selv, og jeg har lært mye de siste månedene. Ting ble mye bedre etter jeg hadde tilbakefallet mitt, som nå er 63 dager siden. Men jeg savner det å kunne sette seg ut i solen å ta en øl med vennene mine. Jeg savner rusen når man drikker og er på en nattklubb. Jeg savner det å kunne la alt gå, ikke tenke og bare kose seg i nuet. Jeg har lyst på alkohol, og jeg har lyst til å drikke med måte og ha disiplin. Men samtidig vet jeg at dette ikke går ann, ikke ennå. Jeg fantaserte om å bruke rusmidler senest i går kveld. Jeg gjorde ikke noe med det, men jeg satt bare å tenkte. Gjør det noe om jeg tar meg EN kveld hvor jeg drikker og tar kokain? Må jeg i det hele tatt si det til noen?

Så tenker jeg på alle konsekvensene mine. Hvor mye jeg mistet, og kan miste hvis jeg går tilbake. Jeg ødela meg selv ved å bli en dårlig person. Jeg var aggressiv, manipulerende, rastløs, likegyldig og deprimert. Listen er for lang til å skrive her. Men det jeg vet, er at det kom ikke noe positivt ut av det i lengden. Jeg har vært heldig som har en familie som fortsatt er her. Jeg bor gratis hjemme siden jeg ikke har jobb, og får være med dem på mye. De gir meg tillit hver eneste dag, og det er min oppgave nå å ikke bryte dem. For jeg vet at jeg hvis jeg gjør noe nå, har ikke jeg et sted å bo i morgen. Da er jeg på gata. 

Men nå skal jeg være veldig ærlig med dere. Min ruspersonlighet og krokodilla på ryggen sier til meg noen ganger: er det ikke verdt det? Gjør det noe om du blir kastet ut, gjør det noe om du mister venner og familie, gjør det noe om du dør, så lenge du får ruset deg en gang til? Jeg vet det kanskje høres sykt ut, men det er fakta. Jeg vil ikke juge og si at alt er rosenrødt hele veien. Jeg har drømmer om natta, og rustanker om dagen. Ja jeg savner det. Men jeg er nødt til å ta meg sammen, se på hva jeg har oppnådd og den personen jeg har blitt. Det kan være veldig vanskelig når ting ikke går min vei. Jeg har ikke jobb og bor hjemme. Disse to tingene gjør at jeg vil bare fortsette å bruke. For hva er egentlig vitsen? Jeg skal stå på, gå i møter, trene og jobbe med meg selv. Men jeg vet at jeg må ta større tak fremover og er nødt til å få jobb og bo hvis dette skal gå bra. 

Maren Kittelsen

En blogg bygd på ærlighet og håp. Mitt mål er å dele erfaringer og kunnskap om å være rusavhengig, slik at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon og skape forståelse i samfunnet.

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits