Rus sug...

  • 31.10.2016 - 10:50

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Etter å ha ventet på sykepenger fra NAV i fire og en halv måned, gikk endelig søknaden gjennom. Etter mange dager på kontorene deres med sinne, frustrasjon og gråt, forsto de endelig at jeg hadde krav på sykepenger. Jeg var kjempe glad for at min siste utfordringer her og nå, var gjennomført. Men livet skulle ikke være så lett, fire og en halv måned var ikke nok. Jeg har klart å oppgi feil kontonummer! Jeg fikk beskjed om at det ville ta noen dager før pengene kommer over til riktig konto, men jeg får smøre meg med tålmodighet, og tenke på hva jeg har lært meg om hvordan jeg skal opptre i slike situasjoner. Jeg prøver å puste, og tenke at det faktisk er min egen feil, og at noen dager til i det store og hele er ikke verdens undergang.

 De siste dagene har ikke vært topp. Jeg har svevd på en rosa sky i det siste, ting har gått min vei, og jeg har klart å gjennomføre mye. Jeg har vært veldig glad og stolt, og hatt mye motivasjon til å stå opp om morgenen. Men livet er ikke bare en dans på roser, og det har jeg innsett for mange år siden. Derfor har jeg vel egentlig bare ventet på motgang og flere utfordringer, og det har jeg fått nok av denne uken. Jeg har latt være å fortelle om min barndom, fordi det er vondt. Jeg har skånet enkeltpersoner for å ikke utgi andre. Men det tar opp mye av hverdagen min. Jeg trodde at jeg var over det, og at etter behandlingen på Alfa, hadde jeg bearbeidet det meste. Men det er ikke fakta. Det vil hele tiden være noe som blusser opp igjen og minner meg på dårlige tider. Forskjellen er at jeg har lært meg å takle det på en bedre måte. Jeg trenger ikke lenger skrike eller bli deprimert, men derimot styre følelsene mine og gråte på et normalt plan. Noen som står meg nært i livet og jeg har mye respekt for, klarte å trykke selvbilde mitt ned igjen for tusende gang, ved å si at jeg juger om barndommen min og si at det og det ikke har skjedd. Det sårer meg at de ikke kan stå inne for hva som har skjedd, og hva de har gjort. I stedet prøver de å opprettholde sin fasade og manipulere meg til at det ikke har skjedd. Men disse vonde minnene vil jeg aldri glemme, og jeg skal ikke la noen fortelle meg at det jeg sier er usant. Vonde minner blir aldri glemt, men kan bli tilgitt. Men jeg kan aldri tilgi løgn og manipulasjon.

 Jeg begynte å ruse meg, og drikke alkohol på grunn av ulike ting som skjedde i min barndom. Jeg drakk bort de vonde minnene, og det gjorde at jeg følte meg bedre en kort periode. Men nå har jeg ikke rusen lenger. Jeg har lært meg å slippe bitterhet, skam og skyld, og bruke verktøyer jeg fikk på Alfa til å takle hverdagen. Men det er ikke hver dag jeg finner denne verktøykassen. Det frister veldig med et glass vodka redbull eller noen striper kokain. Jeg skulle gjerne gått ut og glemt. Jeg har stadig rus sug, og jeg vet at det kommer ikke til å bli borte med det første. Min måte har alltid vært å ruse meg på følelser, og denne personligheten sitter langt inne. Kan jeg ikke bare ta en drink?

 Jeg vet at jeg aldri kan drikke alkohol igjen. Jeg vet at jeg har en progressiv sykdom, og at «en er for mye, og selv ikke tusen vil være nok». Jeg vet at når jeg tar en slurk av en drink, klarer jeg ikke å slutte. Suget blir for stort. Jeg kan ikke kontrollere inntaket, og jeg kan dermed ikke ta den første. Grunnen til at jeg ikke går ut å drikker her og nå, er på grunn av konsekvensene. Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg hadde flaks, og at jeg kunne likeså godt ligget i parken. Det jeg mente var at jeg har en stor familie som er ressurssterke, jeg har tak over hodet og en seng å ligge i. Men hvis jeg går ut og bruker igjen nå, har jeg ikke lenger dette. Når jeg la meg inn i behandling var det min siste sjanse. Min familie vil alltid stille opp og støtte meg, men det er hvis jeg tar de riktige valgene. Hvis tar meg en drink nå, vil ikke jeg har en seng å ligge i, i natt. Eller ha et tak over hodet. Jeg vil miste all tillitt jeg har bygd opp, og miste alt jeg har oppnådd så langt. Fallgruven er nesten dypere nå enn når jeg kom inn i behandling.

Det som er skummelt å tenke på noen ganger, er at som en rusavhengig person, er jeg noen ganger villig til å ofre alt rundt meg. Suget på alkohol og narkotika er større enn alt annet. Det eneste som står i hodet mitt er å kunne slippe motgangene og utfordringene. Mitt problem er ikke lenger helgene. Jeg trodde at dette ville være det verste tidspunktet. At når helgen kom, ville jeg ha en stor trang til å dra ut. Men dette har ikke skjedd. Jeg koser meg hjemme, og er overlykkelig for at jeg ikke er ute på de samme stedene, men de samme menneskene og gjør det samme som vi alltid har gjort. Jeg er over det. Men det som er vanskelig er som sagt når jeg møter på utfordringer. Når jeg bli sint, frustrert eller lei meg. Jeg blir selvmedlidende og bitter. Jeg vil bare ta den kjappe utveien.

 I skrivende stund har jeg det ikke bra. Jeg er lei meg og jeg er sint. I tillegg skulle frøken rød komme på besøk. Hormonene flyr rundt hodet på meg. Men jeg har nå skrevet om det. Jeg har fått tenkt, jeg har beskrevet følelsene og funnet igjen verktøykassa mi. Nå skal jeg bruke den. Jeg skal komme meg ut fra denne nedgravde sofaen, få litt frisk luft, og stå i utfordringene. En ny dag står for tur, og jeg gleder meg til å komme igjen på andre siden i live.

Prioriteringer

  • 28.10.2016 - 21:06

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Mine prioriteringer har lenge vært helt på jordet, og jeg har satt uviktige ting i livet foran det som egentlig betyr noe. Jeg har gått på akkord med mine verdier, og prioritert bort det som er viktig, som for eksempel familie. I dag ser jeg helt annerledes på livet, og jeg har begynt å få tilbake et sunt syn på hva som faktisk betyr noe. Jeg har lært meg å prioritere, og min første prioritering er meg selv.

 

Samvittigheten kommer sakte men sikkert med en gang jeg tar dårlige valg. Den siste uken har vært ekstrem. Jeg startet bloggen for å kunne gi meg selv terapi, og slik at jeg kunne hjelpe andre i samme situasjon. Men jeg har glemt meg selv bort i det hele. Jeg har gjort det jeg sa jeg absolutt ikke skulle gjøre. Jeg glemte å gå på NA-møter. Jeg jobber ikke med 12-trinnsprogrammet, og jeg har heller ikke fått meg en sponsor, som er en viktig anbefaling for alle rusavhengige. Jeg har svart på alle telefoner, alle meldinger og alle epost. Det har kommet så mange henvendelser, som er triste og vanskelige, men også henvendelser som er inspirerende og mye motivasjon. Dette var det jeg ønsket da jeg startet bloggen, mange lesere, og mange som kjente seg igjen. Men nå må jeg ta meg i sammen, og sette meg selv om min tilfriskning først.

 

Det er vanskelig å løsrive seg fra bloggen og alle andre henvendelser. Mobilen står i flammer, og jeg må innrømme at det er ganske moro (til tider). Men det er så viktig for meg å huske hvem jeg er, og mitt problem. Derfor valgte jeg å prioritere meg selv i dag, og min familie som er viktigst av alt. Jeg sto opp tidlig, la mobilen vekk, og dro på et NA-møte. Det gjorde meg så godt, og jeg kjente at jeg fikk beina plantet på jorden igjen. Jeg fikk ta del i et fantastisk felleskap igjen, som jeg nesten hadde glemt bort. Jeg satt og hørte på mange fine delinger, og tok med meg mye kunnskap fra de rundt meg. Jeg fikk sagt hvordan jeg hadde det, og aksepteringen og forståelsen blant disse menneskene er uvurderlig. Det var deilig å kunne kjenne at jeg kun var der og da, og ikke tenkte på fortid eller fremtid. Tiden sto stille, og alle bekymringer og forventninger ble lagt på hylla.

 

Jeg har lenge slitt med et ekstremt kontrollbehov, og jeg fikk mange tilbakemeldinger på dette i behandling. Jeg prøver hver eneste dag å tenke over dette, og løsrive meg fra tankene og kontrollen. Jeg måtte hele tiden vite hvor alle var, hva de gjorde, pirke på eventuelle feil og rette på andre mennesker. Dette gjaldt særlig min eks kjæreste. Men hver dag gjør jeg om tankesettet mitt. Jeg syns det er veldig vanskelig, for ofte vil jeg bare kommentere den ene tingen, eller at jeg blir irritert over noe. Men jeg tenker at det er kontrollbehovet mitt som snakker, og jeg må la det gå. Jeg merker nå at det gir meg så mye. Andre mennesker, familie og venner, trives mer å være rundt meg, og det beste er at jeg slipper å tenke på alle andre, og kan fokusere på meg selv. Jeg kan jobbe med meg selv, og ta vare på meg selv.

 

Det å tilfredsstille andre har også vært et problem. Jeg har alltid satt meg selv i bakerste rekke, og latt andre ta styring. Jeg har latt vennene mine velge hvor vi skal spise. Hva vi skal spise. Hvor vi skal dra ut. Alle mulige småting. Men hvorfor har jeg gjort dette? Min mening teller da like mye som andres. Det er positivt å kunne la andre få velge, men man skal huske å tilfredsstille seg selv, og gjøre det man selv har lyst til. Jeg valgte å dra i første bursdag etter behandling onsdagen som var. Et par av jentene drakk vin, og det var helt i orden. Jeg kjente ingen rus sug eller at jeg ville ha alkohol, men jeg ble derimot veldig fort sliten. Så fort jeg hadde spist opp min mat, valgte jeg å dra. Tidligere hadde jeg blitt igjen hele bursdagen, for å tilfredsstille de andre og ikke være uhøflig. Men nå tenker jeg på meg selv, og hva som er bra for meg. Jeg setter grenser for meg selv, og valgte å dra hjem etter at kroppen sa stopp. Og jeg angrer ikke et sekund.

 

12-trinnsprogrammet alkoholikere og rusavhengige jobber med, er et program som skal hjelpe oss gjennom hele vårt liv. Det er retningslinjer og oppgaver vi jobber med for å kunne tilfriskne. Noen bruker noen måneder på dette, mens andre kan bruke flere år. Jeg har selv valgt å jobbe med dette sakte, og ta hvert trinn nøye. Det tolvte trinnet handler om bringe budskapet i AA og NA videre til andre alkoholikere og rusavhengige, og praktisere alle prinsippene. Det er et viktig trinn, for en rusavhengig kan best hjelpe en annen, og har mer forståelse, kunnskap og erfaring. Dette er en av grunnene til at jeg startet bloggen. Jeg har nå en sjanse til å hjelpe andre, og vise dem veien de kan gå, om de ønsker. Jeg vet hva som fungerer for meg, så kan dere selv velge hva som kan passe for dere, og om dere vil følge anbefalinger.

Dagen i dag har vært en utrolig bra dag. Først var jeg i et møte, som gav meg ro og tilfriskning. Jeg fikk vært sosial, snakket om hvordan jeg har det og lagt fra meg bloggen og mobilen. I tillegg hadde jeg markering av rusfri tid, 97 dager, hvor jeg fikk en rød nøkkelring som bevis. Dette er motivasjon til å fortsette, og jeg er stolt av meg selv. Senere var jeg med min lillebror å kjøpte halloween kostyme. Jeg merker at han er så glad når jeg blir med han og hjelper han, og det varmer hjertet mitt. Min lillebror betyr mest for meg i hele verden, og jeg er så glad at vi har funnet tilbake den gode søskenkjærligheten og kjemien. Senere fikk jeg en telefon fra Se og Hør, så tiden vil vise hva dette innebærer. Deretter møtte jeg en venninne som var i behandling med meg. Vi spiste lunsj og snakket om fremtiden. Jeg kjenner at jeg setter så stor pris på å ha venner som er rusavhengig selv, da de kan kjenne seg igjen, og samtalene våre er på samme plan. Nå har jeg i tillegg fått skrevet et blogginnlegg. Jeg har skrevet akkurat det jeg har på hjertet. Jeg har skrevet akkurat det jeg føler for, og ikke tenkt på hva alle andre vil høre. Jeg tilfredsstiller meg selv og prioriterer.

 

GOD HELG

Jeg kledde meg naken for hele Norge.

  • 27.10.2016 - 14:23

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Når jeg våknet i dag tidlig, skalv jeg som er aspeløv. Jeg var kvalm, svimmel og kaldsvettet. Jeg gruet meg helt forferdelig til at artikkelen om meg skulle komme ut i Drammens Tidende, og at jeg skulle gjeste God Morgen Norge. Jeg var sikker på at jeg skulle få et angstanfall, og gjorde meg selv dårlig. Jeg sa til meg selv at dette ikke kom til å gå bra. Hvorfor gjorde jeg det? Kanskje fordi jeg er vant til å si det til meg selv. Men det gikk over all forventning, heldigvis.

Jeg måtte tidlig opp, klokken 05.00, for å rekke God Morgen Norge. Jeg løp opp trappen, gikk rett ut i postkassen, og sto og kikket på forsiden av avisen. Tiden sto helt stille. Jeg var kald, og det var helt mørkt ute enda. Jeg tok med meg avisa inn, og begynte å lese artikkelen om meg selv. Jeg var kjempe nervøs, men så utrolig stolt. Nå ble jeg kun usikker på hva alle rundt meg kom til å si. Jeg reiste videre inn til Oslo. Jeg plukket opp Amalie, som skulle bli med meg på Tv2. Deretter bar det inn i sminkerommet. Jeg satt og så på tven og God Morgen Norge mens vi ventet, og tenkte «shit, der skal jeg sitte om ti minutter». Tiden gikk så utrolig fort, og plutselig satt jeg i en sofa med Peter Bubresko og mange kameraer rundt. Intervjuet var ferdig på et blunk, og jeg husket ikke engang hva jeg hadde sagt. Jeg visste bare at i dag, Torsdag 27 oktober 2016, har jeg kledd meg naken foran hele Norges befolkning. Jeg har fortalt mine innerste hemmeligheter, og mine pinligste og dårligste karakterfeil.


(Håret/flettene: Look\n Roll Strømsø)

Etter avisoppslaget og God Morgen Norge, sto mobilen i flammer. Jeg måtte til slutt skru av lyden og ta noen dype pust ned i magen. Innboksen min på facebook var full, flere hundre venneforespørsler og mange nye følgere på instagram. Jeg ble stresset, og angsten jobbet. Jeg begynte å svare på meldingene, men forsto etter hvert at jeg ikke kunne fortsette. Alle de hyggelige menneskene som bare ville gi noen gode ord, men jeg kunne ikke svare på alt. Jeg begynte å få dårlig samvittighet, men måtte ta meg sammen. Jeg tenkte til meg selv at så lenge jeg skriver og forteller at jeg er takknemlig for alle meldinger jeg har fått, vil det være mer enn bra nok for dere, og det håper jeg. Jeg takker for alle henvendelser!

Men hvordan føles det å ikke lenger har et «privatliv»? Jeg har brettet ut om livet mitt til hele den norske befolkning, på tv, i avis, og på bloggen. Før jeg begynte å blogge, satt jeg meg grenser, og jeg visste hva jeg ville gå til. Jeg var klar over hvilke konsekvenser som kunne komme, og at jeg ikke kunne trekke noe tilbake. Men i dag er jeg veldig fornøyd. Alle tilbakemeldingene på at dere kjenner dere igjen, og syns det er godt å lese, gjør dette så mye enklere. Det bygger mitt selvbilde og min motivasjon, slik at jeg kan fortsette. Jeg har skammet meg for så mye jeg har gjort i alle år, men i dag kan jeg si at jeg er stolt av meg selv. Og det er stort.


Grunnmuren til bloggen er bygd på ærlighet. Grunnlaget er basert på å hjelpe andre i samme situasjon og skape forståelse i samfunnet. Jeg føler at vi er på god vei nå. Jeg vil hjelpe så mange jeg kan, og håper dette kan være en del av min fremtid. Dagen i dag har vært den beste dagen på lenge. Jeg har trosset min frykt og angst. Jeg har jobbet hardt for det jeg vil oppnå. Jeg har endelig fått sykepenger fra NAV, som tok fire og en halv måned. Jeg har fått blomster på døra. Jeg har hjulpet andre rusavhengige og delt en del av mitt budskap. Men det som er viktig nå, er å huske hvem jeg er. Jeg er en rusavhengig person. Jeg må vanne blomsten så den ikke dør. Jeg må ta vare på tilfriskningen min, og ikke sveve på en rosa sky hvor alt er bra. Jeg kommer til å møte på mange utfordringer, men jeg er klar. Bring it on.

Denne teksten lærte jeg meg i behandling, og betyr mye for meg. Det er en god tekst å starte hver dag med, og jeg anbefaler å lese den:

«Dagen i dag er en merkelig dag.
Den er din.

Dagen i går slapp deg ut av hendene.
Den kan ikke få annet innhold enn du alt har gitt den.

Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.
du vet ikke om du kan regne med å råde over den.

Men dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.
Den kan du fylle med hva du vil.
Benytt deg av det.

I dag skal du glede et annet menneske
I dag kan du hjelpe en annen.
I dag kan du leve slik at noen i kveld er glad for at du er til.

Dagen i dag er en betydningsfull dag.
Den Er Din»

 

http://www.tv2.no/v/1077578/ Intervjuet fra God Morgen Norge.

http://www.dt.no/nyhet/drammen/buskerud/drakk-fem-liter-sprit-i-uka/f/5-57-477066 Intervjuet i Drammens Tidende

Flukt fra følelser

  • 23.10.2016 - 15:09

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

 

I skrivende stund sitter jeg på et lite bibliotek i Longyearbyen, og ser ut over hele Svalbard. Naturen er så vakker, og stillheten er terapi i seg selv. Jeg har med et kamera for å kunne vise dette til dere, men jeg klarer ikke å få frem denne magiske atmosfæren på et bilde, det må føles. Når jeg var ute og brukte, kunne jeg aldri gjort det jeg gjør nå; sitte rolig, skrive og nye stillheten. Jeg hadde prøvd alle mulige måter å flykte fra mine følelser. Hjernen min hadde jobbet i trehundre kilometer i timen, og jeg hadde ikke vært i stand til å kjenne på følelsene. Nå er det en utrolig godt å kunne tenke på at jeg jobber med følelsene, og ikke mot dem. Jeg ønsker angsten velkommen og finner ut hvorfor den kommer, i stedet for å skyve den vekk.


 

Jeg har ikke slitt med angst i lang tid, men den kom veldig fort etter at jeg sluttet med narkotiske stoffer. Hvis jeg dro ut på byen, og kun drakk, fikk jeg helt panikk. Alle menneskene og all støy ble for mye. Uten dop ble jeg plutselig en person styrt av frykt. Men det var ikke kun i disse situasjonene at angsten tittet frem. Den kunne komme når som helst. Det har blitt bedre i dag, og jeg har lært meg ulike grep jeg kan ta når jeg får angstanfall, som gjør at jeg ikke hyperventilerer eller kaster opp lenger. Men jeg merker at når jeg skal gjøre nye ting, eller være rundt mye mennesker, dukker angsten alltid opp. Mine symptomer på et angstanfall har vært mye. Rastløshet, svetting, muskelspenninger, hjertebank, irritabilitet, pustevansker og kvalme. Tidligere ville jeg lagt meg på rommet mitt, under dyna, slått av lysene og syns synd på meg selv. I dag trosser jeg frykten og angsten, setter meg selv i situasjonen og prøver å puste. Og det blir litt bedre for hver eneste dag. Det hjelper ikke å være selvmedlidende og holde seg til det trygge, ikke for meg hvert fall.


 

Jeg har vært på Svalbard i fire dager. Jeg har ikke hatt angstanfall en eneste gang. Jeg har brukt tiden min på familien min som jeg nesten aldri ser, lært meg nye ting, sett naturen, gått på fjellet og skrevet på bloggen. Jeg har en helt ubeskrivelig ro i meg som jeg ikke har kjent på før. Jeg har ingen bekymringer når jeg er her. Alle menneskene her er hyggelige, og alle hilser på alle. Ingen er opptatt av materialistiske ting, men er takknemlige for hva de har, og bruker naturen for det den er verdt. Dette gjør at jeg ser på livet på en annen måte. Kanskje dette er stedet for meg å bo, hvem vet.


 

Som en rusavhengig person, flykter jeg ofte fra de smertefulle følelsene. Den beste måten jeg gjorde det på var å drikke alkohol eller ta stoff. Men hva gjorde jeg når jeg ikke hadde rusmidler? Jeg brukte alle mulige metoder for å ikke tenke på meg selv og mine problemer. Jeg begynte for eksempel å trene. Men en rusavhengig skal ofte overdrive alt, og blir avhengig av det meste. Dette ser man spesielt på at rusavhengige kan ofte ha et gambling problem i tillegg. Når jeg begynte å trene, var det ikke snakk om et par ganger i uken. Da skulle jeg trene to ganger daglig. Jeg blir besatt. Dette kommer også til relasjoner og forhold. Jeg søker ofte etter nærhet og kjærlighet, og trenger noen rundt meg. Jeg er redd for å være alene, og når jeg er i et forhold med en jente, blir det altoppslukende. Men alt dette gjelder den dag i dag også. Nå som jeg ikke lenger ruser meg, prøver jeg hele tiden og finne noe annet. Det har blitt bedre, siden jeg har lært om det og fått en innsikt, men jeg må hele tiden ta meg selv i avhengighetene. Etter jeg kom ut fra Alfa har jeg blitt avhengig av å spille kabal. Det er kanskje ikke den verste tingen å bli avhengig av, men når jeg sjekket statistikken, hadde jeg spilt i trettifem timer! De ulike strategiene for å unngå følelser som trening, relasjoner, gamling, shopping og lignende, tilfredsstiller meg i kort periode, men varer aldri. Det er en kortvarig lykke som tar utgangspunkt i det fysiske, overfladiske og fasaden.  

 

I rusen ble alle følelser forsterket. Jeg hadde et temperament som overgikk alt. Hvis jeg fikk en liten utfordring i hverdagen, ble jeg enten rasende sinna, eller gravde meg ned i sorg. Jeg kunne rett og slett bli deprimert over noe så lite at posten kom for sent en dag. Jeg viste følelser til alle, og det var ikke noe problem å kjefte på damen i kassa på kiwi, eller gråte for en mann som slo seg på gata. Følelsene mine var overalt, og jeg hadde ingen kontroll over dem. Problemet var også at reaksjonen og handlingene mine ofte ikke gjenspeilet følelsene mine. Hvis jeg var lei meg, tok jeg det ut i sinne i stedet. Jeg klarte ikke å sette ord på følelsene mine eller fortelle hvordan jeg hadde det. I dag har jeg vært sykemeldt i fire måneder, og jeg har fortsatt ikke fått sykepenger fra NAV. Jeg har jobbet siden jeg var tretten år, og oppfyller alle krav til sykepenger. Hadde dette skjedd for tre måneder siden, hadde jeg blitt rasende, og dratt ned og skjelt ut alle som jobbet der. Jeg er selvfølgelig frustrert over situasjonen i dag, men jeg velger en helt annen metode. Jeg er rolig, og har det godt inni meg. Pengene kommer når de kommer, og jeg vet at jeg får ikke gjort noe mer med dette nå. Dette sitatet sier jeg og mange andre rusavhengige til oss selv opptil flere ganger om dagen, og er viktig for meg:

«Gi meg sinnsro, til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen».

 

En annen ting som gjør at jeg kan flykte fra følelser, er tven. Jeg elsker realityserier og såpeserier. Favorittene er The Kardashians, Geordie Shore og Ex on The Beach. Jeg får ikke nok av disse seriene, og lever meg helt inn i deres liv. Selvfølgelig er det underholdende, men en av hovedgrunnene til at jeg ser, er for å se på andres drama, og slippe å tenke på meg selv. Hele konsentrasjonen min biter seg fast i tven, og jeg kan sitte i sofaen i timevis. Jeg blir utrolig skuffet over meg selv hver gang dette skjer, for jeg går glipp av så mye annet. Jeg kunne valgt å ta meg en tur ut i naturen, jeg kunne hjulpet mamma med å vaske eller blitt med lillebroren min på fotballkamp. I stedet tar jeg en dårlig avgjørelse, og sitter og glor på idiotboksen. For at jeg skal unngå sofaslitingen, må jeg begynne å sette meg mål. Jeg må fylle dagene mine og gjøre det som er bra for meg og min tilfriskning.  


 

I dag bruker jeg bloggen min som terapi for meg selv, og for å kunne hjelpe andre. Det er en god måte for meg å kunne beskrive og sette ord på hva jeg føler og hvordan jeg har det. Jeg har også mulighet til å bearbeide ulike ting fra fortiden ved å snakke om det. Jeg håper at jeg kan leve av bloggen, få sponsorer, og at dere deler og leser innleggene mine. Da får jeg muligheten til å skrive mer og hjelpe flere. Blogg har nå blitt en ny avhengighet, men en sunn en. Den fyller tomrommet mitt.

Veien til Frihet

  • 21.10.2016 - 10:53

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Etter jeg begynte med alkohol og andre rusmidler når jeg var fjorten, ble oppførselen og psyken min fort dårligere. Jeg likte alltid følelsen jeg fikk når jeg var full, og grep sjansen med en gang jeg hadde mulighet. Jeg fikk mer selvtillit og snakket med alle og enhver. Jeg fikk mange nye venner, slapp å tenke på de vonde tingene, og jeg ble tøff i trynet. Jeg skulle alltid drikke mer enn alle andre, og jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg måtte bli kjørt hjem tidlig eller hentet av foreldre. Det endte ofte med å kaste opp, være bevisstløs og mange flaue videoer dagen etterpå.

Det ble mange år med alkohol før jeg begynte med andre rusmidler, og det var først når jeg flyttet til Oslo sommeren 2013 at livet falt sakte men sikkert sammen. Når jeg begynte på Markedshøyskolen, var jeg fortsatt fjorten år i hodet med tanke på festing. Selv om jeg var tjue år, skulle jeg fortsatt drikke til jeg ikke kunne stå, hyle høyest og gjøre de verste tingene. Jeg måtte hele tiden vise meg frem, og søkte oppmerksomhet og bekreftelse. Utad virket jeg som er person med høy selvtillit og selvfølelse, men innerst inne var det stikk motsatt. Jeg hatet tanken på å være meg. Mens andre gikk hjem og var glad for en morsom kveld på byen, dro jeg hjem og skadet meg selv. Den utadvendte, smilende Maren ble fort borte.

Når alkohol ikke lenger levde opp til mine forventninger, begynte jeg å teste ut andre ting. Og det gikk utrolig fort fra å røyke hasj, til jeg hadde tatt alt annet. Jeg begynte å jobbe i utelivsbransjen med en gang jeg flyttet inn til Oslo, og jobbet på de beste nattklubbene. En dag før jobb, spurte den ene bartenderen om jeg ville ha kokain. Av en eller annen grunn sa jeg at jeg hadde tatt det flere ganger før, og takket pent ja til tilbudet. Jeg fikk en helt fantastisk følelse, og det overgikk alkoholen. Jeg ble mer utadvendt, og i motsetning til alkoholen, klarte jeg å holde meg våken så lenge jeg ville. Uken etter begynte jeg å bruke ecstasy og MDMA. Dette var en helt annen verden. Jeg følte meg uovervinnelig. Jeg hadde det bedre enn noen gang, men det varte ikke lenge. Det skulle ikke ta lang tid før jeg endte opp i et svart hull. Jeg ble deprimert og begynte igjen med selvskading.  Disse stoffene sugde ut all livsglede og energi på natten, og for å holde seg oppe dagen etterpå, var eneste utvei å ta mer. Jeg hadde dager uten rusmidler, men da var jeg et følelsesmessig vrak, gjorde det dårlig på jobb og havnet i mange diskusjoner med venner og familie.

Jeg har hatt det utrolig gøy, og har opplevd mye, men når jeg tenker på alle konsekvensene, var det ikke verdt det. Det finnes så mye mer i livet enn fest og moro, og som en følelsesmessig demper, vil det aldri vare. Uten å være fordomsfull, blir jeg faktisk oppgitt og lei meg når jeg ser på alle i dag som tar rusmidler. Jeg kunne ønske de kunne opplevd det samme som meg, den friheten og roen jeg har fått. Jeg var innlagt på Alfa behandlingssenter i syv og en halv uke. Jeg hadde tre dager på avrusning, og deretter syv uker med intensiv behandling og terapi. Når jeg kom inn var jeg barnslig, ansvarsløs, aggressiv og selvmedlidende En liten kommentar kunne trigge noe i meg, som førte til sinne og frustrasjon. Jeg syntes synd på meg selv, og la all skyld på alle andre. Femten andre pasienter speilet meg hver dag på disse negative karakterfeilene, og terapeutene belyste problemer jeg hadde som jeg ikke hadde tenkt på før. Jeg hadde ikke mulighet til å kommentere og si imot, men måtte stå i følelsene og tenke over hva de sa. Når jeg fikk en tilbakemelding på min oppførsel og væremåte, og jeg reagerte sterkt, var det noe som berørte meg. Og når jeg skulle gi tilbakemeldinger til andre, oppdaget jeg ofte at det jeg så i dem, var det jeg ofte så i meg selv. Jeg begynte å åpne meg for medpasientene og terapeutene, var 100% ærlig med meg selv, og jobbet virkelig hardt for å finne opphavet til rusavhengigheten. For første gang pekte jeg på meg selv og ikke alle andre. Jeg kunne ikke lenger skylde oppvekst, ting jeg har sett og opplevd og de som var rundt meg. Dette var ren bitterhet, og bitterhet gikk kun ut over meg selv. Jeg fikk en innsikt som var fantastisk. Ikke nok med at jeg lærte å ta ansvar og jobbe med følelsene mine, men jeg lærte tre viktige ting som ikke var en del av mitt ordforråd tidligere; takknemmelighet, ærlighet og ydmykhet. Disse tre har hjulpet meg til å holde meg unna alle rusmidler.

Hver dag tenker jeg på og sier til meg selv hva jeg er takknemlig for. Blant annet at jeg er rusfri, har en stor familie, gode venner og fikk muligheten til å dra i behandling. Jeg takker for at jeg fortsatt er i livet. Jeg praktiserer ærlighet hver dag, selv om det er vanskelig. Jeg er vant til å juge om de minste ting. Hvis en venn spurte meg hvor mange brødskiver jeg hadde spist, kunne jeg si to, når jeg bare hadde spist en. Helt unødvendig, men slike tullete løgner kom ut hver eneste dag. Jeg følte mye skyld og skam for alle løgnene, men dette er noe jeg har lagt bak meg i dag. Det er ikke mulig for meg, eller andre, å være i tilfriskning og få det bra hvis jeg skal tenkte over alle de dumme tingene jeg har foretatt meg. Jeg må se fremover og jobbe med mine karakterfeil. Det siste punktet er ydmykhet. Jeg trodde jeg var dronningen på haugen, og at alle så opp til meg. Jeg hadde penger, en kul jobb, rike venner og gjorde hva jeg ville hele tiden. Det som var viktig var alt det materialistiske. Dette betyr ingenting i dag. Pengene forsvant fortere enn jeg kunne telle dem. Jobben min var å skjenke andre, og jeg var aldri edru på jobb. De rike vennene var kun overfladiske, og brydde seg kun om vise seg frem og spandere, men de var aldri ekte venner. De kunne ikke brydd seg mindre om mine følelser.

Når jeg var på Alfa og jobbet 12-trinnsprogrammet, var det mye snakk om en høyere makt. Jeg tenkte med en gang at det var noe surr, og jeg trodde ikke på Gud. Men jeg ville bli frisk, og hørte på anbefalingene jeg fikk. «Fake it till you make it», sa de. De ville jeg skulle be hver dag til jeg trodde på det selv eller fikk noe ut av det, og det tok ikke lang tid før det skjedde. Jeg forsto at en høyere makt har ikke med religion eller Gud å gjøre. Det betyr å tro på noe høyere enn seg selv. Det kan være naturen, felleskapet eller den beste versjonen av deg selv. Du kan selv velge hva din høyere makt er. Med dette ble jeg ydmyk. Jeg hadde beina plantet på jorda, og valgte å henvende meg til noe som var større enn meg selv. Vendepunktet som gjorde at jeg begynte å tro på en høyere makt var når min eks kjæreste kom og besøkte meg på Alfa en kveld. Og tro meg, det var mer sannsynlig at hun skulle stå opp fra de døde enn at hun kom dit. Jeg satt på NA møte inne, da en vakt kom inn og sa jeg måtte gå ut på parkeringsplassen. Jeg ante ingenting. Da jeg kom ut, satt hun på en benk på andre siden. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Det var et av de beste øyeblikkene i mitt liv. Hun kjørte syv timer hver vei, for å kunne se meg 1 t. I mine bønner til min høyere makt hadde jeg spurt om en sjanse til, så dette var svaret på alle mine bønner. Det var nå lett å fortsette å tro. Ut over tiden kom det flere og flere positive hendelser, og jeg begynte å skjønne at valget jeg hadde gjort ved å dra i behandling var riktig. Gamle venner begynte å kontakte meg. Folk likte å være rundt meg. Jeg begynte å like meg selv igjen, for en vanvittig god følelse. Jeg ville jo ikke dø lenger!

Frihet for meg er å kunne ha det bra med meg selv. Frihet er å kunne sitte på en kafé alene. Dra på kino alene. Sitte å spise hjemme uten tv og mobil. Bare trives i eget selskap. Å kunne være fornøyd og takknemlig for livet man har. Men friheten kan fort frarøves. Selv om jeg er ute av behandling, er rusavhengighet og alkoholisme er progressiv sykdom man aldri blir kvitt. Jeg kan aldri igjen drikke alkohol. Jeg må gå i selvhjelpsgrupper og møter resten av livet, jobbe trinn, jobbe med angsten og mye mer, for å ikke feile. Det skal ikke mye til før man tar et tilbakefall, hvis man ikke jobber med seg selv hver eneste dag. Avhengighet og tilfriskning må behandles som ferskvare.


 

Min vei til rusavhengighet

  • 19.10.2016 - 17:44

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Dette er en setning som gav mening og endret mitt liv etter ni år med rusmidler. Det var en lang vei hvor jeg har vært gjennom hele følelsesspekteret hundrevis av ganger. Fra glede og ro, til et liv med frykt, sorg, sinne og hat. De fleste dager har vært fylt med alle de forskjellige følelsene, og jeg følte meg som en følelsesmessig berg- og dalbane. Jeg gikk fra å være en person som alle ville være med, jeg likte også meg selv. Jeg spilte fotball, hadde mange venner, hadde håp, ambisjoner og fremtidsmål, og jeg satte min familie foran alt. Dette skulle vise seg og skli lenger og lenger vekk fra den dagen jeg var fjorten år, ?kjempe kul?, og tok den første slurken av alkohol. Dette er min historie mot rusavhengighet. En historie jeg vil skrive for at jeg kan dele det jeg har opplevd med dere, hjelpe de som trenger det, skape forståelse i samfunnet og gjøre et tabubelagt tema til noe helt annet.

Det er ikke til å legge skjul på at samfunnet vårt den dag i dag er preget av mye alkohol og andre rusmidler. Ungdom som begynner å drikke i tidlig alder, og tester ut nye ting. Jeg var og er akkurat som alle andre. Jeg var fjorten år første gang jeg tok min første fest. Jeg var en person som var opptatt av fasade, og skulle ha de riktige vennene, og være med på alt. Jeg trodde at jeg var kjempe kul, og skulle være først ute med alt, drikke mest mulig, være på fester med eldre gutter, være på en kul russebuss, vise at jeg hadde penger, tøffe meg for venner og lærere, og ikke ha respekt for autoriteter. Jeg måtte hele tiden kjøpe de nyeste tingene, trene for å se bra ut, og være på de ?kule? festene, for deretter å skryte av det til alle og en hver. Jeg hadde et oppmerksomhets- og bekreftelses behov som overgikk alt. Jeg følte meg til tider oversett i mitt eget hjem, som gjorde at jeg søkte bekreftelse ute fra andre. Og jeg fikk det. Det styrket mitt ego, og jeg dro alt lenger og lenger. Jeg ble utrolig flink til å juge og manipulere mine foreldre, som resulterte i at varsellampen ikke lyste da jeg hadde sprit i vannflaska på fotballtreningen når jeg var 16, eller drakk cider og øl på doen i friminuttene på ungdomsskolen. Jeg klarte å holde mine karakterer oppe. Jeg var flink på skolen, hadde mange venner og så bra ut. Konsekvensene var ikke store nok til at jeg skulle innse mitt problem. Når jeg var 18 år, begynte jeg å røyke marihuana. Fra beskjedent en gang i måneden, til en gang i uken, som resulterte i hver dag. Jeg begynte å flytte mine grenser, og jeg gikk på akkord med mine egne verdier. Fra å være en person som så ned på alle som benyttet seg av rusmidler, og tok avstand fra disse personene, ble jeg en som prøvde mer og mer. Jeg tok hele tiden den lettvinte veien for å oppnå mine mål, og startet samme året på clenbuterol og efedrin. Dette hjalp meg i min trening, og jeg fikk den kroppen jeg ville ha. Allerede nå begynte mitt rusproblem å gå ut over jobb og venner. Jeg kom ruset eller bakfull på jobb, og var mye aggressiv mot mine venner og min familie. Etter hvert valgte jeg å flytte inn til Oslo. Et av mine livs dårlige valg. Jeg ble eksponert for mye dop, og en helt annet måte å feste på. Jeg gikk på høyskole, og hadde fadderuke hvor det var et konsept med å drikke hver dag. Dette var jo helt fantastisk, tenkte jeg. Oslo var en by som aldri sov. ?Supermandag? hvor alt var billig, tirsdagene på Gudruns, onsdag ?lille lørdag?, torsdag ?studentdagen?, fredag og lørdag som endelig var helg, og søndag som er ?bransjedag?. Jeg hadde hele tiden en unnskyldning for å gå ut å feste.

Uten at jeg selv var bevisst på min egen tilstand følelsesmessig som deprimert, begynte jeg igjen å tøye mine grenser. Jeg tok ecstasy, mdma, kokain, amfetamin og drakk som om jeg hadde hull i magen. På kun kort tid, hadde jeg selv satt meg i en situasjon hvor jeg valgte å teste ut narkotiske stoffer og være med feil folk. Min sinnstilstand var på vippepunktet. Det var som om jeg gikk på en line, og jeg prøvde hele tiden å klamre meg fast for å ikke nå bunn. Men det skulle vise seg at jeg bare forsinket det, og bunnen ble gravd dypere og dypere. Konsekvensene kom på en perlesnor fra jeg var 20-23. Mine arbeidsforhold ble kortere, mine vennskap bristet, økonomien falt, jeg ble et følelsesmessig vrak, og jeg tok ikke del i familien min lenger.

Jeg fikk mye fysiske konsekvenser, og var preget av angst. Mitt vendepunkt og min bunn skulle vise seg å komme etter en kveld på byen i Stavanger. Jeg fikk totalt panikk, kunne ikke fly hjem, ble hentet i ambulanse og lagt inn på psykiatrisk i Stavanger. Min mamma måtte kjøre fra Drammen og hente meg, og jeg begynte sakte men sikkert å innse at jeg ikke var dronningen av fest og rus, og heller ikke jeg kunne holde på denne måten uten å kapitulere. Jeg fikk besøk hjemme av en fantastisk, rusavhengig mann i tilfriskning, som gav meg et tilbud om innleggelse. Jeg var så langt nede at jeg grep sjansen. Jeg ville ikke ha det slik lenger. Jeg var lei av dårlig selvbilde og selvmordstanker. Jeg hadde et håp om å kunne leve et A4 liv. Min lille motivasjon gjorde at jeg dro på rehabilitering dagen etter, og dette skulle vise seg og endre mitt liv. Jeg var uten mobil, internett, tv og kontakt med bekjente i 8 uker. Jeg fikk bearbeidet min fortid og oppvekst, og slapp min bitterhet, skam og skyld. Jeg innrømmet at jeg var maktesløs ovenfor alkohol og andre rusmidler, og forsto at det finnes en makt større enn meg selv. Det finnes et felleskap med alkoholikere og rusavhengige som kun ville hjelpe. Dette fellesskapet endret min holdning til livet, og jeg fikk tilbake min livsglede. Jeg er i dag en person med fremtidshåp, motivasjon og styrke, som jeg vil dele med andre. Jeg vil dele mine opplevelser, slik at forhåpentligvis noen der ute kan kjenne seg igjen, eller kjenne andre igjen. Vi er mange, og det er til og med ikke alle som er klar over sitt eget problem. Men for meg er det viktig at livets harde skole og mitt forrige liv ikke kun er en vond historie, men noe jeg kan bruke for å hjelpe andre som er i samme situasjon, og skape forståelse. Rusavhengighet og alkoholisme har mange ansikter, men vi er alle de samme. Fra vindrikkere og fasadedrikkere, til mannen som ligger i parken. Vi har alle samme problem, vi er avhengig av en rus som gjør at vi kan flykte fra våre følelser og problemer. Mannen i parken som ikke har mat eller tak over hodet, har ikke fått hjelp, vil ikke ha hjelp, eller ikke har mulighet på grunn av systemet. Men jeg kunne likeså godt vært i parken med han. Jeg hadde flaks.

Maren Kittelsen

En blogg bygd på ærlighet og håp. Mitt mål er å dele erfaringer og kunnskap om å være rusavhengig, slik at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon og skape forståelse i samfunnet.

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits