Julen er ikke lenger det samme.

  • 28.11.2016 - 16:30

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jula skal være en koselig høytid. Den skal representere glede og takknemlighet. Den handler om familie og god mat. Alle kler seg, går i kirken, familien møtes igjen og man er lykkelige. Dette er i hvert fall slik jeg ser på julen. Hvordan jeg så på den. Men ikke nå lenger.

Jeg syns julen har blitt til noe helt sinnsykt. Man selger julemarsipan og julebrus flere måneder i forveien. Men det verste med det hele er gavene! Vi bruker mange, mange tusen kroner på julegaver, og man reklamerer på tv for ny mac til barna, eller ferieturer til familien. Jeg syns det har blitt helt vanvittig, og jeg forstår ikke hvordan alt endte slik. Skal det være normalt å få en mac til titusen kroner i julegave? Barn får høye forventninger og blir bortskjemte og utakknemlige. Hva med alle de foreldrene som ikke har råd til å kjøpe slike gaver? Det har blitt et press i samfunnet, og hvert år skal overgå det andre.

Jeg var en bortskjemt drittunge når jeg var liten, og jeg fikk alt jeg ønsket meg. Jeg fikk dyre gaver, og jeg tenkte ikke så mye over at tretti av gavene under treet var mine. For meg var det normalt. Men nå som jeg har blitt eldre, og ser andre verdier, ser jeg tilbake på dette og syns det er helt sykt hvordan folk holder på. Hvor mye penger man bruker. Er det virkelig gavene som er det viktigste på julaften? Jeg syns ikke det. Jeg kunne ønske alt dette tullet sluttet. At vi lærte barna om å sette pris på selve høytiden. Julematen, familien, juletreet, nissen og alt. Men jeg skal ikke bare legge dette på barna, for egentlig er dette de voksne sin skyld. De prøver å overgå hverandre ved å gi de fineste gavene. Skal kjøpe noe stort, dyrt og flott. Det er de voksne som setter disse verdiene og normene i hodet på barna. Hvis barna blir utakknemlige, kan dere skylde dere selv.

I tillegg sitter mange ensomme mennesker alene i julen. De som ikke har familie rundt seg. Eller rusavhengige som har mistet alt. De som ikke har et tak over hodet eller mat. Mens disse sitter på gaten, eller alene hjemme, sitter vi samlet og fråtser i mat og gaver. Vi har alle muligheten til å gi et måltid til disse menneskene. Vi kan gi en hundrelapp! Men de fleste av dere som leser dette gjør ikke det dessverre. Vi kan ikke gi hundre kroner og redde julen til noen, men vi kan bruke flere tusen kroner på gaver. Vi har mye plass hjemme hos oss, og vi kaster maten som er til overs ved middagsbordet, men vi kan ikke be inn en ensom person for noen timer. Egoistisk kaller jeg det.

Julen min ble dessverre ødelagt i 2012. En hendelse gjorde at jeg ikke lenger ser på julen som jeg gjorde før. Den hendelsen ødela meg, og jeg klarte ikke kose lenger. Jeg satt kun å gråt på julaften. I tillegg har jeg vært rusavhengig de siste årene, som har gjort at jeg så vidt husker hvor jeg har feiret julen. Jeg har vært i dårlig humør, vært utakknemlig og fraværende. I år gleder jeg meg. Jeg skal feire julen på hytta med mine nærmeste. Jeg skal kose meg, slappe av, og feire med alle de jeg er glad i. Jeg skal bruke god tid ved middagsbordet, gå i kirken, hjelpe mamma med maten og spre glede. Eneste som mangler er jenta mi, men hun ser jeg heldigvis igjen den 28ende. Og i år skal jeg kun kjøpe gave til de jeg er med på julaften. Jeg skal kjøpe gaver som betyr noe, ikke de som er basert på pengene bak. 

Hva skal jeg gjøre denne uken?

  • 28.11.2016 - 13:45

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg er litt nervøs i dag, og ser ikke frem til denne uken. Grunnen til det er fordi jeg har absolutt ingen planer eller avtaler. Jeg har ikke satt meg noen mål, og vet ikke hva jeg skal få ut av dagene fremover. Jeg er redd for å sitte inne, og ikke gjøre noe som helst. Når dette skjer, sklir jeg rett tilbake på gamle veier. Men jeg må slutte å være selvmedlidende. Jeg vet selv at det er kun jeg som kan bestemme hvordan min uke skal se ut, så da er jeg nødt til å sette meg ned, og lage mål dag for dag. 

Når jeg sto opp i dag, satt jeg meg rett ned i sofaen. Jeg begynte å se på The Kardashians, og bare slappet av. Men så tenkte jeg meg om, og kom til den konklusjonen at jeg måtte ta meg sammen. Så jeg gikk endelig ned i leiligheten min i kjelleren og ryddet. Bort med alle klær fra gulvet, støvsugde, byttet sengetøy, tørket støv osv. Jeg satt på spillelista mi på spotify og koste meg faktisk. Etterpå bestilte jeg med nytt medlemsskap på Evo, i håp om at jeg får ræva mi på trening. 

Jeg er nødt til å begynne å trene, for jeg har har startet på en veldig dårlig sti i det siste. Jeg spiser så vidt mat, for å gå ned i vekt. Det går flere dager hvor jeg bare spiser et par knekkebrød om dagen. Det virker selvfølgelig, og jeg har gått ned i vekt, men jeg vet selv at det er en usunn måte, og det kommer ikke til å vare. Jeg har lite energi, jeg er i dårlig humør, og selvom jeg er liten, er jeg ikke godt trent. Så mitt mål nå er å kunne spise uten å få dårlig samvittighet, trene og spise sunt. Ved å trene får jeg noe ut av dagene mine, jeg får mestringsfølelse, jeg blir sunnere og kommer til å få det bedre med meg selv. Problemet er at min personlighet har ofte et grunnlag i avhengighet. Hvis jeg begynner å trene, skal jeg trene hver dag. Men nå som jeg har mer selvinnsikt, er det viktig at jeg finner en balanse. Jeg kan starte å trene to til tre ganger i uken, og se om det fungerer for meg. 

Jeg har ikke hatt en egen pc, siden jeg solgte min mac i sommer for å ha råd til alkohol og stoff til palmesus. Helt idiotisk. Men nå har jeg endelig fått kjøpt meg en ny. Jeg var veldig i tvil om jeg skulle bruke så mye penger på en ny mac, men er fornøyd med valget jeg tok. Jeg har alltid jobbet og ikke slitt med penger, men nå som jeg ikke har en fast inntekt og arbeidsgiveren min er nav, er jeg veldig forsiktig med pengene mine. Men jobben min i dag består av å holde foredrag, lage powerpoint og skrive blogg, så jeg jeg så meg nødt til å gjøre det. Man kan ikke jobbe som frisør og ikke ha saks, hvis dere forstår hva jeg mener. 

Nå skal jeg sette meg ned å skrive en plan for alle dagene mine fremover. Jeg skal legge ut på snap for dere når jeg er på trening, så jeg faktisk holder mitt ord. Det hjelper faktisk å skrive til dere, slik at jeg føler litt press på å holde det jeg sier. For det har jo ikke alltid vært tilfelle. Jeg har vært stor i kjeften, og sagt jeg skal gjøre mye, uten at det skjer noe som helst. Men denne gangen skal jeg virkelig prøve. For min tilfriskning og lykke.

Bursdagsfeiring på Bølgen og Moi, og mitt første foredrag!

  • 27.11.2016 - 15:36

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

På lørdag var jeg på min første bursdagsfest. Det ble konsumert mye alkohol, og jeg kunne se hvem som var påvirket av andre ting rundt i lokalet, men det gikk overraskende fint. Jeg følte ingen trang til å drikke alkohol eller ta stoff, men det dukket opp en farlig tanke.

Jeg hadde ikke tenkt å dele dette med dere, fordi det kunne høres dobbelt moralsk ut. Men jeg vil være ærlig med meg selv og dere. Jeg begynte å tenke; er det farlig om jeg tar meg en drink? Kan ikke jeg klare å ha selvdisiplin nok til å styre inntaket? Jeg vurderte om jeg en helg skal prøve å ta meg en drink, men så tok fornuften over. Er det virkelig verdt det. Tenk om jeg får mersmak og vil igjen ha mer og mer. Hva med alle konsekvensene. Jeg har ikke et sted å bo da, jeg får ikke gå i ettervernet, og må begynne å telle dager om igjen i felleskapet. Det som er enda mer flaut, er å møte noen av dere på byen om jeg hadde visst at jeg hadde drukket. At jeg har så mange tilhengere og folk som støtter meg, så skal jeg ødelegge det ved å teste mine egne grenser. Nei, det er ikke verdt det.


Vi var på Bølgen og Moi, på champagne lunsj der. Jeg var mye på dette tidligere, men det har vært en stund siden sist på grunn av omstendighetene. To venninner hadde bursdag, og jeg fikk møtt mange gode venner igjen. Det var utrolig koselig, og folk kom bort og sa til meg at jeg lyste lokalet opp og så frisk ut! Ingen tilbøy meg noe som helst, og jeg sto i baren og drakk cola zero og danset. Jeg trodde aldri jeg kom til å gjøre det i edru tilstand, men det klarte jeg faktisk. Jeg følte meg bra, jeg var rundt menneskene jeg er glad i, og følte meg lykkelig. Da var det bare å vrikke på dansefoten!

Da jeg kom hjem, var jeg rimelig sliten. Man kunne neste tro jeg hadde en slags utmattelsessyndrom. Jeg var der i omtrent tre timer, og når jeg kom hjem, sovnet jeg som en stein. Jeg var så utrolig utslitt, svimmel og kvalm, men det hjalp med et par timer på øyet. Jeg er glad for at jeg dro i bursdagen, og klarte meg så bra.

På fredag holdt jeg mitt første foredrag. Det gikk over all forventning. Jeg var lite nervøs, og alle menneskene som satt der var herlige. Jeg holdt først et foredrag i omtrent tjuefem minutter, for så å ha et ?intervju? med verten og svare på spørsmål fra publikum. Tiden gikk veldig fort, og jeg syns det var en morsom opplevelse. Jeg gleder meg til å kunne holde på med dette fremover. På slutten av dagen fikk jeg applaus, en bukett med blomster og en flaske eplemost av Svelvik Kommune. Mestringsfølelse til tusen. 





 

En dag med bestemor er aldri kjedelig!

  • 24.11.2016 - 21:48

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I dag startet dagen med legebesøk, ny sykemelding og nav. Jeg håper dette er min siste sykemelding, for jeg er så klar for å komme meg ut i jobb. Jeg har lest og sett mye rundt arbeidsledigheten i Norge for tiden, og jeg syns det er utrolig trist. Det er 7-800 søkere på hver jobb, og det er vanskelig for unge å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Jeg er så takknemlig for at jeg kan holde foredrag fremover, og har noe jeg kan drive med.

I morgen skal jeg holde mitt første foredrag for Svelvik kommune. Følelsene er blandet. Jeg gleder meg, og har utrolig nok ikke kjent på nervøsitet eller angst. Men nå, noen timer før jeg skal legge meg, kjenner jeg at jeg blir urolig. Det vil være mange mennesker, og jeg føler jeg har mye jeg skal prestere. På den andre siden er det sunt å være litt nervøs. Jeg skal fortelle min historie, som også gjør at dette kan jeg. Det er ikke fakta jeg har lest meg opp til og kan glemme, men det handler faktisk om meg selv. For jeg som sliter med angst tror jeg dette er en enestående sjanse til å jobbe med meg selv og bli bedre. Jeg gleder meg til å få dele, gi helsetjenesten og politi mer kunnskap, og til slutt få en mestringsfølelse på at jeg har gjort noe godt.

Når jeg var hos legen min i dag, fikk jeg en tankevekker. Jeg har hatt han siden jeg liten, og han er en svært ettertraktet lege. Problemet har vært at han alltid har mye å gjøre, og man må alltid sitte å vente i minst en time, selv om man har avtalt time. I dag hørte jeg mye snakk på legekontoret, og jeg ble oppgitt. Jeg har selv blitt irritert når jeg har måtte vente, men spiller det egentlig noen rolle. Det har med min tålmodighet å gjøre, og respekt for at andre er sykere og trenger kjappere hjelp. Når det først er min tur, har han alltid god tid til meg (og andre pasienter), og han stresser ikke. Han bryr seg om pasientene og vil hjelpe. Så om jeg må vente en time ekstra for å kunne ha en lege som alltid vil mitt beste, gjør jeg det.

Jeg skulle kjøre bestemoren min til frisøren litt senere. Jeg hadde glemt førerkortet mitt, så vi måtte hjem til meg å hente det. Det var speilblank is i innkjørselen, og dere kan gjette hvordan det endte. Vi satt oss bom fast. Hadde dette vært tidligere hadde jeg blitt super stresset for å rekke timen, og irritert over situasjonen. Men vet du hva, jeg har ikke ledd så mye på lenge. Vi satt bom fast, og bestemor på åttifire år skulle dytte foran. Hun ble sprutet ned av is, mens hun lo seg i hjel. Vi fant ikke grus, så hun putta det nye juleneket under dekket og sa «sånn, nå gjøre vi det litt lettere for fuglene». Midt i en situasjon hvor vi sto bom fast, hun var grisete og kom for sent til frisøren, lo vi mer enn vi har gjort på lang tid. En dag med bestemor er aldri kjedelig!

Etter en lang dag med mye ærender, avsluttet jeg med etterverns møte. Det var utrolig deilig, selv om jeg ikke fikk sagt alt jeg ville si. Jeg fikk lyttet til andre, hørt deres historier og hvordan deres uke har vært, og jeg kan ta med meg så mye kunnskap fra dem. Det er ikke alltid jeg trenger å åpne munnen, men bare lytte til hva andre har å si.

Botox, bleket tenner, falske vipper og stamkunde på Brun og Blid

  • 22.11.2016 - 12:03

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

På tross av at jeg har skrevet om overfladiske mennesker, og at fasade og utseende ikke spiller noen rolle, syns jeg selv det er deilig å unne seg litt velvære. Det gjør vi vel oss fleste. En sjelden gang liker jeg å ta hudpleie, gå til frisøren og lignende. Før jeg gikk inn i behandling var det mer ekstremt. Jeg hadde helt feil verdier, og var veldig opptatt av at andre skulle syns jeg var fin. Jeg hadde det såkalte bekreftelsesbehovet. Når jeg ordner meg, og er fornøyd med hvordan jeg ser ut, pleier jeg som regel å sminke meg, fikse meg, og kjøpe et nytt antrekk. Det gir meg en boost, og et bedre selvbilde. En av grunnene til at jeg er opptatt av hva jeg har på meg, er på grunn av min oppvekst. Det har vært mye fokus på fasade og utseende, som har til tider vært veldig slitsomt og sårende. Hver gang min mor hadde kledd meg opp, fordi jeg skulle i bursdag til min nye familie, var det aldri godt nok for den andre siden. De byttet klærne mine så fort jeg kom bort til dem. Det var alltid snakk om modeller, hvem som kunne bli det og ikke. De snakket om vekten vår, og kragebein sto høyt på lista. Alt var hele tiden et mas, og jeg ble oppriktig lei meg, fordi jeg aldri møte deres krav. Jeg følte meg aldri fin nok for dem. Dette tæret veldig på min selvtillit, og gjorde at jeg i senere tid ville søke bekreftelse og se fin ut for alle.  

Jeg fylte leppene mine med juvederm, tok botox i panna, hadde falske øyevipper, bleket tennene og var stamkunde på brun og blid. Men gjorde dette meg mer lykkelig? Nei. Jeg brukte mye penger, på noe som fikk meg til å strebe etter det perfekte, som ikke finnes. Jeg var ikke glad i meg selv, og måtte hele tiden endre på noe. Men nå er dette helt annerledes. Jeg liker meg selv for den jeg er, og trenger ikke ty til alle disse metodene for å syns jeg selv er fin. Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å gjøre disse tingene igjen, som juvederm, men det er ikke lenger et must. Før ville jeg få panikk hvis jeg så leppene ble mindre, eller at tennene ikke var kritthvite. Må nå lar jeg det gå.

I dag har jeg vært hos frisøren min Trine. Hun er utrolig dyktig, og driver for seg selv, et merke som heter NOMA. Det var veldig deilig å få fikset håret, slik at jeg føler meg fresh, og det gir meg også mer motivasjon i hverdagen. Jeg ville også farge håret og bryna mine nå på grunn av alle møter og foredrag fremover. Det er greit å kunne se stelt ut når du skal vise deg foran så mange mennesker. Hun sponset meg også med hennes nye hårstrikker som er helt fantastisk fine:


Jeg kan i fremtiden tenke mer over mine verdier og hva som er viktig her i livet. Jeg trenger ikke lenger å jage etter et perfekt utseende. Jeg skal være fornøyd med den jeg er, og har blitt. Men jeg sier ikke at jeg kommer til å endre min personlighet. Jeg liker å unne meg litt velvære innimellom, og kommer sikkert til å fylle leppene mine i fremtiden. Men det handler om å finne en balanse. At utseende ikke skal bli altoppslukende.

Irritasjon over det meste!

  • 20.11.2016 - 21:03

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Selv om jeg har blitt en mer rolig og balansert person, er det mange ting som irriterer meg. Det kan være enkeltmennesker, enten noen jeg kjenner eller møter på i hverdagen, eller episoder i samfunnet. Noen dager er verre er andre. Hvis jeg har en dårlig dag, kan mitt dårlige humør gå ut over andre, og jeg kan irritere meg over den minste ting.

Jeg sier ikke at jeg er verdens beste sjåfør, men når jeg er ute og kjører, tenker jeg ofte «hvordan i alle dager for den personen har lappen!». Personer som ikke har hørt ordet glidelåskjøring, eller de som kjører i 40 km/t i en 70-sone. Det er fort gjort å hisse seg opp på andre mennesker, uten egentlig noen grunn. Når jeg sitter her, rolig og betenkt, tenker jeg tilbake på disse episodene. Hvis man er stresset, har man da noe å gjøre i trafikken? Hva hvis det var min bestemor som satt foran rattet i den andre bilen, som akkurat har begynt å kjøre, og er nervøs? Er det da hyggelig at jeg sitter og presser meg opp i rumpa deres, eller tuter? Jeg skal i alle fall tenke mer på dette fremover.

Når jeg er i mitt dårlige humør, blir irritasjonen stor for det meste. Hvis andre tygger på en spesiell måte ved matbordet. Spiser tregt så jeg må sitte å vente på dem. Hvis mamma spør om samme ting to ganger. Hvis jeg skal ut å ta meg en røyk før jeg legger meg, men det er ingen igjen. Når du skal ta tannkrem på tannbørsten, men tannkremen faller av. For å ikke snakke om irritasjonen når du sitter på do og det ikke er mer dopapir igjen. Det finnes så mange ting. Men det jeg er mest irritert på om dagen, er temaet dyremishandling.

Hver gang jeg åpner Facebook, er det alltid videoer av dyr som blir mishandlet. Det er helt motbydelig, og jeg sitter og gråter på deres vegne. Her om dagen var det en sak mot Celina og Hege Jørgensen. De bor i Norge, driver med oppdrett av hunder, og mishandler de på det groveste. Videoen viser hvordan de behandler hundene, spytter på dem, og sparker dem. Men dessverre er ikke dette noe engangstilfelle, og det er heller ikke bare hunder som havner i disse situasjonene. Har du noen gang vært på sirkus?

Da jeg var liten, syns jeg det var kjempe gøy å gå på sirkus. De gangene jeg var i Thailand, var det gøy å ri på elefanter, og se på aper i bur. Jeg var kun et barn, samfunnet visste ikke bedre, vi var naive, og så ikke hvordan alt egentlig sto til. Etter så mye vi vet rundt dyremishandling i sirkus, hvordan er det fortsatt lovlig? Når vi ser videoer av alle dyrene i bur, og elefanter som blir skamslått og hjernevasket, hvorfor drar vi fortsatt å rir på dem? Vi fôrer deres motbydelige arbeid, og gir penger så de kan fortsette.

Samtidig som jeg misliker dyremishandling, har jeg ingenting jeg skulle sagt. Det ville vært dobbeltmoralsk, og snakke om et tema som jeg selv fôrer oppunder. Jeg tenker nå på pels. Hver vinter, kjøper jeg meg en ny vinterjakke, og har vært opptatt av at det skulle være ekte pels. Det er helt forferdelig, når jeg har sett så mange videoer på hvor denne pelsen kommer fra. Men hvis jeg skal være ærlig, så tror jeg ikke at jeg tar av denne pelsen i morgen uansett. Hvorfor? Det er et godt spørsmål. Jeg er vel som de fleste andre. Selv om vi har kunnskapen, og ser hvor pelsen kommer fra, fortsetter vi å gå i det, og kjøpe. I håpet om at det ene merket, er annerledes enn det andre.

Tilbake til irritasjonen. Jeg skal prøve å tenke meg om fremover, og sette meg i andre sin situasjon. Prøve å se for meg hvordan ting egentlig er. Jeg skal stresse ned.

Svar på spørsmålsrunden!

  • 19.11.2016 - 13:18


Det ble mye spørsmål om kjærlighetslivet mitt. Jeg har sett på denne videoen ti ganger nå, og jeg syns selv det virker som en video laget for et datingprogram! Men håper dere fikk svar på noen av deres spørsmål, så kjører vi en ny runde snart :) 

 



 


 

ANGST

  • 17.11.2016 - 11:36

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig!

Angst har blitt et godt brukt ord de siste årene. Flere og flere sliter med denne psykiske lidelsen, og hverdagen kan bli styrt av den. Andre bruker angst som et hverdagslig ord uten helt å vite alvorligheten bak det. "Jeg får helt angst av denne køen", eller "jeg klarer ikke være med hu der, jeg får helt angst". Mange bruker det rett og slett som en beskrivelse på noe de mistrives med, eller misforstår forskjellen på frykt og angst.

Men for de personene som faktisk sliter med angst, er ikke hverdagen like lett. Man kan ha en vedvarende angst følelse hele veien, eller få angstanfall. Jeg kan ikke snakke for hvordan andre opplever sine angstanfall, men jeg kan fortelle dere hvordan det er for meg.

Jeg begynte å slite med angst for kun et års tid siden. Jeg har alltid likt å være rundt mye mennesker, og aldri hatt et problem med store folkemengder. Men plutselig begynte jeg å få vondt i hjertet med en gang jeg skulle ut å feste. Hvis det ble tett med mennesker, mye kaos og bråk. Jeg kunne bli svimmel og kvalm, men det verste var hjertet. Det var en pressende følelse, hvor det kjentes som jeg hadde en murstein på brystet. Jeg begynte også å få muskelkramper, skjelvinger og kaldsvette. Jeg fikk ofte panikk, og hyperventilerte. Det ble en god blanding mellom panikk- og angstanfall.

Da jeg sluttet med alkohol og andre rusmidler ble alt verre. Jeg hadde ikke Truxal (angstdempende og psykose medisin) lenger, og kunne heller ikke flykte i rus. For det var ofte det som skjedde. Jeg måtte stå i følelsene mine, og ønske angsten velkommen. Jeg måtte jobbe med den, og ikke mot den. Jeg måtte lære meg pusteteknikker, og det hjalp. Jeg har fortsatt angstanfall regelmessig, men kun en gang i uken, og jeg kan kontrollere på sett og vis. Jeg vil helst være alene, og legge meg i sengen å gråte den dag i dag, men jeg prøver så best jeg kan å fortsette hverdagen så godt det lar seg gjøre.

Det er mange som bruker alkohol og rusmidler for å kurere angst. Enten om det er å ta seg er glass vin for å roe seg ned eller røyke hasj og lignende. Det som er trist er at denne løsningen ødelegger for mange. Man kan bli avhengig av rusen fordi den lar deg flykte fra angsten, og man begynner som regel å isolere seg i tillegg. Man vil heller være hjemme alene og ruse seg, enn å snakke med noen, å stå i følelsene.

Det er viktig at jeg ikke gir råd og tips, men deler mine erfaringer slik at dere kan kjenne dere igjen. For alt er ikke likt for alle, og jeg er heller ingen ekspert på området. Men for min egen del vet jeg at min angst blir bedre og bedre jo mer jeg møter den. Hvis jeg kjenner etter, prøver å tenke hva som utløser den, og faktisk setter meg i situasjoner jeg har angst for. Kun da blir det bedre for meg. Jeg tror grunnen til at såpass mange i dag sliter med angst, er på grunn av man er opptatt av å skulle prestere på alle arenaer. Men hva med å si til deg selv at du er god nok som du er?

Pick your battles

  • 16.11.2016 - 12:38

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I går var jeg på møte med en psykolog og en som jobber for Svelvik Kommune. Vi la planer for seminaret neste fredag, og foredraget jeg skal holde. Det gav motivasjon og inspirasjon, og jeg gleder meg til å holde mitt første foredrag. Jeg vet at jeg kommer til å være nervøs, men det er samtidig litt deilig. Når jeg er nervøs kjenner jeg at jeg lever, og det betyr at jeg vil prestere. Nå er det bare å sette seg ned å jobbe.

Jeg har tenkt mer på å komme meg ut i arbeid i det siste også. Jeg har lyst til å starte å jobbe, tjene penger og få noe ut av dagene mine. Men samtidig vil jeg ikke presse meg for hardt, å gå inn i et hundre prosent stilling. Da tenker jeg at det er bedre å starte i trygge baner, og bygge meg opp. Jeg har lyst til å følge en rød tråd i hva jeg gjør om dagen, så jeg vil jobbe med mennesker. Barn og ungdom. Min drøm er å kunne å åpne et aktivitetshus for de som ikke har det like lett, eller trenger et sted å være etter skolen og i helgene. Jeg vil skape et trygt hjem hvor man kan komme å snakke, om vanskelige ting, og positive ting. Jeg vil skape et hjem hvor de som ikke har like mange venner, kan finne tilhørighet.

Etter mitt siste innlegg på bloggen (overfladiske mennesker), fikk jeg en del tilbakemeldinger. Det var mye positivt, men også negativt. Men for min del så gjør det absolutt ingenting å få det negative. Jeg tenker over hva folk skriver, og velger selv hva jeg skal ta til meg og jobbe med, og hva som er vas. Og jeg la merke til at de negative kommentarene jeg fikk var fra folk som kanskje var en del av teksten. Folk som føler seg truffet. Jeg lærte mye om dette i behandling, og mye om meg selv. Hver gang jeg reagerte sterkt på hva andre sa eller skrev, var det på grunn av at jeg følte meg truffet. Så lenge jeg vet jeg er ærlig i det jeg skriver, og deler på bakgrunn av å hjelpe andre, så er jeg fornøyd. Pick your battles.

Jeg var i familiebursdag på lørdag. Endelig er jeg tilbake, og kan stille om for familien. Tidligere ville jeg sett på familiebursdag som et ork. Jeg ville dratt bare fordi jeg måtte. Men denne gangen var annerledes. Jeg gledet meg til å se alle igjen, å kunne gi dem en klem. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg faktisk har en så stor og kjærlig familie. Jeg koste meg rett og slett. Det ble latter og lek, og jeg spiste mer kaker og mat enn jeg har gjort på lang tid.


I natt gråt jeg meg selv til søvn. Jeg merker at oppstyret rundt denne bloggen, er ikke alltid positivt. Det kan gå ut over de nærmeste. Ikke på grunn av at det handler om dem, men fordi jeg deler veldig personlig, og plutselig vet alle alt om meg. Men jeg har selv valgt å legge ut mitt liv offentlig, og jeg vil fortsette. Alle meldingene jeg får fra dere hver dag om at jeg hjelper dere og at dere kjenner dere igjen, får meg til å ville fortsette. Jeg setter så stor pris på leserne mine.

Nå er det på tide med en spørsmålsrunde etter etterspørsler! Legg igjen et spørsmål i kommentarfeltet, send meg en mail (kittelsen1993@hotmail.com), eller kommenter på mitt siste bilde på instagram (marenkittelsen). Spørsmålene vil bli besvart på neste blogginnlegg, og jeg skal være hundre prosent ærlig. Spør om hva som helst.

Følg meg også på snapchat: mkittelsen

Overfladiske mennesker!

  • 14.11.2016 - 15:21

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.


Jeg har i alle år vært en del av et nettverk og en krets som er sykelig opptatt av fasade, rikdom og penger. Disse tre tingene har alltid stått høyest, og har blitt altoppslukende. Fra ungdomsskolen og helt frem til i dag. Jeg har selv vært overfladisk til tider, og blitt dratt med i fasadespillet deres. Jeg tror det kan ha mye med min oppvekst å gjøre.

 Helt fra ungdomsskolen var det viktig å henge med de riktige folkene. Man skulle ha de riktige klærne, være på de kule festene og være først ute på forskjellige arenaer. Dette eskalerte på videregående. Skolen var preget av spesielle gjenger, og ofte ble folk fryst ut fordi de ikke levde opp til «standarden». Jeg føler noen ganger at vi levde som i en High School film fra USA. Selv om mange ikke tror at dette skjer på skoler i Norge, er det akkurat det som skjer. De «kule, rike» guttene fra Toppenhaug allierte seg sammen, og jentene fikk også sin egen gjeng. Alle gikk i de samme klærne. Årets populære vinterjakke til flere tusen, uggs, langt retter hår og masse sminke. Guttene var så å si like, men i tillegg skulle de alle ha samme bil, en BMW 3-serie. Pappa betalte.

 Ingen hørte etter i timene, kom for sent eller ikke kom i det hele tatt. I kantina var det alltid faste bord, og samtalene gikk for det meste i hvor gærne de hadde vært i helgen, hvor mye de drakk, eller planer for russebussen. I tre hele år var det krangler og diskusjoner på tvers av gjengene hvem som skulle ha den største og beste bussen. Jeg blir helt flau når jeg tenker tilbake på at jeg var en del av dette. At man brukte hele skoledagen sin på å avsløre dekknavnet på den andre bussen. Eller hvordan man tråkket på andre fordi de ikke var på en buss. Guttene skulle tøffe seg hele tiden, var frekk mot medstudenter og lærere. De hadde ingen respekt for autoriteter, og prøvde hele tiden å være kongen i gjengen sin. De trodde alle sammen de som ut som Brad Pitt, og kunne få hvem som helst.

 Jeg orket rett og slett ikke miljøet i Drammen lenger, for deres oppførsel og umodenhet ble ikke bedre med årene. Jeg flyttet til Oslo, og tenkte det skulle bli bedre. På sett og vis ble det også det. Jeg fikk med eldre venner, som klarte å oppføre seg og var modne. Men de var like opptatt av fasade, rikdom og utseende. Men det må være en grunn til at jeg alltid endte opp med samme type venner. Trolig fordi jeg oppførte meg slik selv, og var opptatt av det samme. De siste årene har guttene vært opptatt av å vise hvor mye penger de har. Spandere på alle, kaste rundt seg med champagne og bestille en haug med kokain. Hver eneste helg er det samme. Champagne lunsj på Bølgen og Moi eller Bubbles and Brunch. En gjeng med selvopptatte pappagutter og jenter som står og ber om gratis drinker.

 

Jeg er så å si oppvokst på afterski i Hemsedal. Det var hit alle dro, og man var sykelig opptatt av penger og fasade her også. Alle kom i Range Roveren sin eller BMW SUV, skulle ha det nyeste utstyret i bakken, den fineste hytta og barna var alltid med på afterski. Jeg gikk i merkeklær fra jeg barn, og begynte fort å bli en utakknemlig drittunge. Man fant ofte venner på denne måten. Venner som hadde samme oppvekst og levevilkår. Dette kan ha mye å si for hvilke vennekrets jeg alltid har blitt dratt mot.

Jeg orker ikke leve på denne måten lenger. Jeg orker ikke være rundt overfladiske mennesker som kun bryr seg om materialistiske ting. Jeg vil bruke tid på det som er viktig i livet, og finne dybde i samtaler med mennesker som betyr noe.

Første og siste gang jeg ble mishandlet

  • 10.11.2016 - 12:26

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Å bruke ordet voldtekt har aldri slått meg. Jeg innså ikke hva som hadde skjedd før jeg kom i behandling og snakket om situasjonen for første gang. Jeg må innrømme at jeg klarer ikke å se på det slik i dag heller, til tross for at alt peker mot dette. Jeg jobbet på TGI Fridays i overkant av to år. Restaurant og utelivsbransjen i Oslo er kjent for et stort forbruk av stoff og alkohol, men lite visste jeg om omfanget.

Jeg hadde jobbet på en nattklubb i Oslo i omtrent et år før jeg fikk en telefon av Fridays. Jeg fikk tilbud om å bli bartender etter en anbefaling. Det var utrolig gøy, og jeg grep sjansen. Bartender var et yrke som tiltrakk meg lenge, hvor jeg kunne være «sjefen» over gjestene, jeg fikk mange komplimenter, godt betalt, høy musikk og mye alkohol. Å jobbe på nattestid var rus i seg selv.

En vinterdag i mars 2016 skulle jeg jobbe tidligvakt på Fridays. Det var søndag og bransjedag i Oslo. Jeg sto i baren, sliten og lei av livet. Inn døren kom en høy, kjekk gutt med moren sin på siden. Det tok litt tid før jeg kjente han igjen. Han var en bekjent av en god kamerat av meg, og jeg hadde møtt han tidligere på byen. Jeg gikk ut av baren, gav han er klem og takket for sist. Når jeg hilste på han, så det ut som om jeg lyste opp dagen hans. Han så nervøs ut og glad på en gang. Han var pent kledd i en lakksko og en lang sort kåpe. «Har du noen planer etter jobb?» spurte han. Jeg skjønte at han ville finne på noe med meg, og svarte som jeg pleide til gutter «jeg skal være med deg». Han smilte, satt seg ned og ventet på meg den siste timen. Når jeg var ferdig bestemte vi oss for å ta turen på The Star, som var en karaokebar rett rundt hjørnet. Det var mye mennesker der, og jeg møtte også mine kolleger fra Fridays. Han begynte å kjøpe et lass med drinker, og jeg ble kjapt i godt humør. Jeg var klar over at han selv tok kokain, siden jeg hadde gjort dette med han på byen før. Derfor tok det ikke lang tid før jeg spurte om han kunne få tak i til oss. Han var helt med på det, og det tok ikke lang tid før vi satt med nesa ned i bordet.

Vi bestemte oss for å dra hjem til leiligheten hans på Vika, da det var dårlig stemning på byen. Vi satt og hørte på musikk mens vi fortsatte festen. Jeg begynte etter hvert å bli veldig ruset, men vi valgte å fortsette. Han hadde kjøpt mer enn nok kokain, og fortsatte å pushe på at jeg skulle ta mer. Det eskalerte, og jeg kjente etter hvert at det ble ukomfortabelt. Jeg holdt på med en annen jente, og i tillegg var jeg ikke interessert i å ha sex med han eller noen andre. Han begynte å ta på meg, mens han var overstadig ruset og ekkel. Jeg prøvde flere ganger å trekke meg unna, men jeg ville ikke være uhøflig da han hadde spandert alt på meg. Jeg klarte så vidt å bevege meg, og begynte å bli dårlig. Vi gikk inn på soverommet hans etter hvert, hvor han fortsatte å ta på meg. Jeg klarte etter en stund å si at jeg ville stoppe, og at jeg var for sliten. Sannheten var at jeg følte meg innesperret, mye skam, kvalm og alt for ruset. Jeg klarte å sovne. Jeg våknet kort tid etter at han lå og hadde sex med meg, og jeg måtte be han stoppe. Han stoppet, og vi la oss unna hverandre. Deretter sovnet jeg igjen. Da våknet jeg av at jeg fikk et slag i ryggen. Jeg ble redd og spurte hva i alle dager han drev med. Jeg trodde han hadde et mareritt. Jeg la meg igjen på siden, før jeg igjen fikk et hardt slag i ribbeina. Dette fortsatte opptil flere ganger. Når han til slutt sovnet, var jeg skrekkslagen, og skjønte ikke helt hva som foregikk.

Jeg var så stille som overhodet mulig, tok klærne og gikk ut av rommet, naken. Jeg løp ned til første etasje, tok klærne på, ringte en venninne og løp ut av leiligheten. Jeg hadde vondt i hele kroppen, og jeg var fortsatt rusa herfra til himmelen. Pupillene mine var utvidet, og leppene mine var tørre og røde etter å ha bitt på dem i rusen. Når jeg kom ut fra leiligheten var klokken åtte om morgningen og mandag. Det var kaldt, og jeg sto der helt utrøstelig med venninnen min på telefonen. Rundt meg var det mange biler og mennesker som skulle på jobb, og jeg gjorde alt for å virke normal. Jeg følte meg så liten og ubetydelig. Det var vondt å bevege seg, selvbilde mitt var på bunn og jeg skjemtes over hele situasjonen. Jeg forsto i et glimt av et sekund hvilket liv jeg levde. Jeg gikk rundt på Vika, rusa og mishandlet, mens andre var på vei til jobb. Jeg gråt over situasjonen jeg selv hadde satt meg i. Ikke nok med det, men jeg hadde ikke penger. Jeg måtte gå helt hjem til Torshov, kald, forvirret, ruset og redd.

Min seksuelle legning (del 2)

  • 09.11.2016 - 12:09

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg følte meg utilfreds og ukomfortabel med min første kjæreste. Ikke fordi jeg var flau over min legning eller henne, men jeg var redd for reaksjoner og det var uvant å skulle gå hånd i hånd med en jente i Oslos gater. Jeg var redd for at jeg ikke var den datteren min foreldre ønsket. At familien min skulle se på meg annerledes og at venner skulle ta avstand.

Jeg tok endelig motet til meg, også for hennes del, og holdt hennes hånd mens vi gikk oppover Trondheimsveien på vei hjem. Det var sommer og varmt, og begge var forelsket og lykkelige. Plutselig avskjæret en bil oss i et veikryss. Fire utenlandske menn, rullet vinduene ned på bilen, skrek en masse tull og kastet søppel på oss. Midt på åpen gate i Oslo. Kjæresten min begynte å gråte, mens jeg fortsatte å gå, og overbeviste henne om å ikke bry seg. Men sannheten var at jeg var flau, rasende og såret. Jeg ville bare løpe hjem, og aldri sette meg selv i samme situasjon igjen.

Jeg hadde to kjærester på de tre årene jeg bodde i Oslo. Men i denne perioden var jeg veldig usikker på meg selv, deprimert, ustabil og ruset meg mye. Jeg visste ikke selv hva jeg ville, og lot meg utnytte. Jeg hadde sex med gutter, selvom jeg ikke ville. Oppmerksomhets behovet var stort, og jeg fikk bekreftelser fra gutter. Men dette ødela meg innenfra. Jeg gikk på akkord med mine verdier, og jeg følte meg skitten og hadde skam opp til ørene. Hvorfor gjorde jeg det, når jeg egentlig ikke ville. Kanskje jeg prøvde å like det. Prøvde å overbevise meg selv om at jeg kunne bli forelsket i en gutt og ha en "normal" fremtid.

Etter hendelsen i Trondheimsveien turte jeg ikke lenger å være offentlig med kjærestene mine. Jeg holdt ikke hender, og jeg kunne ikke kysse de hvis noen andre så. Jeg var flau. Mine siste måneder i Oslo fant jeg min nåværende jente. I Stavanger. Langt bort, hvor ingen så meg eller visste hvem jeg var. Men dette skulle vise seg å ikke bety noe uansett. Jeg ble så forelsket, og kunne ikke bry meg lenger hva andre mente. Jeg måtte ta meg sammen, hvis jeg skulle ha en fremtid som lesbisk. Jeg glemte alt og alle rundt meg, og var kun opptatt av hun. Ingenting annet betydde noe. Det var en befrielse. I dag kan jeg leve livet mitt slik jeg selv vil. Jeg trenger ikke ha sex med gutter eller få guttekjærester fordi andre ønsker dette for min fremtid. Jeg er ikke lenger flau, men jeg er stolt av jenta mi, og vil vise henne frem. Det tok tre år før jeg kunne bli komfortabel med med en jente, og jeg vet at det er mange i dag som ikke tør å komme ut av skapet på grunn av reaksjoner og fordommer fra andre mennesker. Men livet er så herlig når man kan elske den personen man vil og ikke lenger trenger å sette på seg en maske.

Å sette seg selv først er viktig hvis man skal få et godt liv. Jeg har tidligere valgt skoler, jobb, klær og lignende på bakgrunn av hva de rundt meg vil jeg skal velge. Jeg har tatt valg ut i fra hva jeg tror tilfredsstiller dem. Men jeg har sluttet å leve på denne måten. Det er mitt liv, og jeg skal gjøre det som gjør meg lykkelig. Jeg må ta egne valg og følge den veien som er best for meg.

Et helvete å komme ut av skapet! (Del 1)

  • 06.11.2016 - 18:58

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.


Når jeg var i tenårene, og begynte å drikke på skolen og lignende, hadde det sine grunner. Som tidligere nevnt hadde det med barndommen min å gjøre, men også min legning. Som dere sikkert har skjønt på tidligere innlegg er jeg lesbisk. I dag er jeg overlykkelig av å kunne være meg selv, og like den personen jeg selv ønsker, men det har ikke alltid vært slik.

Jeg har alltid vært klar over at jeg er lesbisk, i hvert fall siden jeg var svært ung. Jeg var alltid mer interessert i jenter, og første gang jeg så på porno, var det lesbe sex som tente meg. Jeg kledde meg ut som Kaptein Sabeltann, mens alle de andre jentene var prinsesser. Jeg var alltid en "guttejente". Frem til jeg var atten år, holdt jeg min legning skjult, hadde guttekjærester og sex med kun gutter. Men min daværende kjæreste merket at noe skurret når jeg ville begynne å eksperimentere med jenter, og jeg til slutt fikk mer følelser for en god venninne enn normalt. 

Jeg slet veldig med å holde det skjult, og valgte å fortelle mine venninner det først. Det gikk veldig fint, og jeg kan ikke huske at jeg fikk en negativ kommentar. Men det var fortsatt tøft, med tanke på at familien min ikke visste noe som helst. Det var veldig mye fordommer på denne tiden, og jeg var livredd for å fortelle dette til mine foreldre. Hva ville de si, og hvordan ville de reagere. Jeg visste heller ingenting om min egen legning, og tenkte at jeg aldri kom til å få dem fremtiden som var best for meg. Det var helt utenkelig at jeg skulle være sammen med en jente. 

Jeg flyttet til Oslo, og alt snudde seg. Jeg møtte nye mennesker, og "lesbemiljøet" var mye mer utbredt her. Mine nye venninner var veldig åpne og uten filter, og spurte rett ut om jeg likte jenter første gang jeg møtte dem. Skulle tro det sto lesbisk i panne mi. Men jeg ville ikke holde noe skjult eller juge om dette lenger, så jeg svarte ærlig, ja. Kun et par uker senere fortalte jeg det til min mor. Jeg sto på jobb og skalv og gråt mens jeg sendte henne melding. En lang og utfyllende melding hvor jeg fortalte om min legning. Jeg var så utrolig nervøs, og angret på meldingen med en gang jeg sendte den. 

Så fikk jeg svar. "Jenta mi, dette har jeg visst lenge. Jeg fant et nummer når du var liten på rommet ditt, som var en telefon for lesbiske og homofile". Jeg tror jeg aldri har vært så lettet i mitt liv! Det tok ikke mange dagene før hele familien var informert, og jeg kunne endelig leve livet mitt slik jeg ville. Jeg trengte ikke lenger å ha guttekjærester, ha sex med gutter og utgi meg som en person jeg ikke er. Nå kunne jeg begynne å eksperimentere, møte jenter, og oppriktig like og elske en person. Og det tok ikke lang tid før jeg fant min første jente kjæreste!

Fortsettelse følger.

Fullt kaos!

  • 04.11.2016 - 20:37

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig!

 

I skrivende stund sitter jeg på Gardermoen, og det er totalt kaos! Man skulle tro at det aldri har snødd tidligere år, for tydeligvis lærer de ikke. Jeg var nervøs før jeg ankom flyplassen med tanke på å fly i dette snøkaoset, men nå er alt bare forverret. Flyet har blitt forsinket tre ganger hittil og jeg har i tillegg byttet gate tre ganger. Dere kan jo tenke dere angsten min nå. 


Planen var å lande 21.30, ta med frøkna ut på en date, spise god middag og kose oss. Så her sitter jeg på Gardermoen, mer sminket enn noen gang, høye sko og et kort skjørt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg fremstår. Som er Frognerfrue, en flyvertinne eller at jeg skal spille inn en pornofilm. Jeg må prøve å roe meg ned og puste, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg blir helt stresset av alle menneskene og alle byttene. Vanligvis kunne jeg bare tatt en vodka redbull, og alt ville vært bra. Tro meg, det frister veldig nå. Men fornuften tar over å sier nei heldigvis. 


Jeg har glemt pcen hjemme, og skriver nå, sinna og frustrert fra mobilen. Dere får beklage meg om det er noe feil, men jeg var nødt til å skrive for å få tiden til å gå, minske angsten, og fortelle om vodka suget slik at jeg ikke drikker. 

 

God helg fra kaoset på Gardermoen!
 

Jeg har grått i en uke. Tante rød er på besøk...

  • 03.11.2016 - 12:17

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg merker at ting ikke er som det skal om dagen. Jeg føler at tilfriskningen min har blitt satt på vent, og at jeg er på vei bakover. Jeg klarer å stå opp tidlig, men det er det. Jeg leser ikke lenger i NA bøkene, jeg ber ikke om kveldene, og jeg er veldig opp og ned i humør. I tillegg til at jeg møtte på mange utfordringer denne uken, kom tante rød på besøk, og det gjorde ikke saken bedre. Humøret mitt er i alle bauer og kanter om dagen. Jeg har grått omtrent hver eneste dag, uten at jeg selv vet hva jeg gråter for. Min mor er i Trondheim å jobber denne uken. I går ringte jeg henne å hulket og sa jeg savnet henne. Hun skjønte ingenting og spurte hva som var galt. «Jeg har mensen», svarte jeg. Jeg trodde hun skulle le seg i hjel, og jeg måtte faktisk le av hvor teit jeg var selv.

Jeg har gått på møter derimot, og skal på ettervern i dag. Dette blir nok godt for meg, da jeg kan få tilbakemeldinger fra andre, om de ser hva som er feil og hvordan jeg oppfører meg. Noen ganger er det vanskelig å se seg selv, og man trenger at noen andre sier ifra. Jeg vet at jeg trenger det i hvert fall. Hvis noen hadde sagt til meg før at jeg oppførte meg barnslig, var selvmedlidende og lignende, ville jeg blitt sint og irritert. I dag ser jeg på det som konstruktiv kritikk som kan hjelpe meg i min tilfriskning. Jeg vet at hvis noen sier noe til meg som jeg reagerer sterkt på, er det fordi det er noe som treffer meg. Jeg tenker derfor over hva de sier og hva de mener med det.

Siden jeg er sykemeldt, er jeg nødt til å levere sykemeldinger på NAV. I dag fikk jeg endelig fingeren ut av rompa, tok bussen og dro dit. Jeg skulle vært der på fredag, men ruspersonligheten min har hengt over meg i en uke nå, og jeg har ikke hatt motivasjon til noe som helst. Jeg har rett og slett droppet å dra på NAV fordi jeg måtte ta bussen. Snakk om en bortskjemt drittunge. Jeg har hatt god tid til å komme meg ned, og bussturen tar kun syv minutter, men hodet mitt sa nei. Jeg blir så skuffet over meg selv, for jeg vet at sofaslitingen min gjør ikke noe godt for meg. Jeg må komme meg ut, og gjøre noe ut av dagene mine.

 

I morgen drar jeg til Stavanger. Dette har jeg gledet meg til lenge, og jeg tror det blir bra for meg. Jeg savner Guro veldig, og jeg vet hun kommer til å ha positiv innvirkning på meg nå. Vi hadde ikke et sted å bo sammen, men en engel kom til redning. En gutt jeg var innlagt på Alfa med, bor i Stavanger, og tilbøy oss å låne leiligheten hans mens jeg var på besøk. Jeg kan ikke tenke meg noen andre hadde gjort dette. Den kjærligheten som er mellom oss alle på Alfa og i felleskapet er utrolig. Alle stiller opp for alle, og jeg er så takknemlig for å ha dem i mitt liv. Nå er det på tide at jeg viser dem kjærlighet også. Jeg har vært veldig egoistisk i det siste, men det er vanskelig å finne en balanse. Egoisme må til i tilfriskning, samtidig som jeg må opprettholde det sosiale.

Gjesteinnlegg fra Guro! Mitt vanskligste innlegg å lese...

  • 01.11.2016 - 23:43

Hei, jeg heter Guro og er medavhengig.

Jeg traff Maren gjennom instagram påsken 2016. Jeg husker jeg likte et bilde av henne, og noen sekunder etter likte hun et av mine. Det tok ikke lang tid før vi la hverandre til på instagram. Jeg vet ikke helt hva det var jeg falt for med Maren på den tiden, for de første samtalene vi hadde var hun veldig full og rusa, og snakket bare masse tull. Maren var i Hemsedal da vi begynte å snakke sammen. Hun hadde drukket mange dager i strekk, så du kan jo tenkte deg hvordan formen hennes var. Men allikevel så var det noe med henne som sjarmerte meg. Hun kom hjem fra Hemsedal noen dager etter vår første samtale, og vi bestemte oss for å teste facetime. Vi fant tonen fort og snakket i 10 timer sammen uten pause. Jeg tror ingen av oss helt var klar over hva som skjedde, for ingen av oss hadde noen gang sittet 10 timer på facetime og gitt faen i alt utenfor, og brutt avtaler for en person de aldri hadde truffet før. Det fortsatte slik i mange dager, og vi bestemte oss for at vi måtte møtes og se hvordan ting gikk. Hun skulle komme til meg i og med at hun er/var en veldig mer spontan jente, og hadde ingen problemer med å fly ned til meg. Jeg var derimot mer redd for og bare reise til noe helt ukjent. Jeg husker jeg var kjempe nervøs. Hva om hun ikke likte meg? Hva om jeg ikke va fin nok? Hva om hun hadde for høye forventninger og lignende. For mitt inntrykk av Maren var at hun var en veldig matrealistisk person som valgte venner og kjærester på utseende, og ikke dem som person. Dette var jeg veldig skeptisk til da jeg ikke er slik i det hele tatt, men i motsetning opptatt av å ha gode snille venner rundt meg. Jeg var ikke i et slikt miljø som hun var i, i det hele tatt. Jeg drakk sjeldent, var veldig stille, uskyldig og egentlig en ganske balansert rolig person.

April - 2016. Endelig var dagen her. Jeg slapp og vente så lenge siden Maren var veldig impulsiv, så hun sykemeldte seg for så å sette seg på et fly, og kom til meg noen timer senere. Jeg husker jeg satt hjemme i stuen da jeg fikk en telefon fra Maren. «Hallo» sier jeg. I andre enden hyl gråt Maren. Bestefaren hadde hatt slag og hun var helt knust, noe som var veldig vanskelig for meg da jeg ville hun skulle komme til meg, men samtidig som jeg sa at hun måtte gjøre det som var best for henne. Vi kom frem til sammen med familien hennes at hun hadde godt av og komme til meg i og med at det var ingenting hun kunne gjøre hjemme utenom og grave seg ned og vente. Så hun satte seg på flyet og reiste ned til meg. Hun ble hentet av en venninne av seg på flyplassen og kjørt ut til meg. Spenningen i det jeg så bilen kjøre inn i gården min var helt sinnsyk, og hele meg skalv. Hun kom mot meg og ga meg en god klem. En veldig etterlengtet klem for både meg og henne. Vi gikk inn og det tok ikke lang tid før vi ble godt kjent og trivdes i hverandres selskap. Jeg hadde den beste helgen på veldig lenge noe som var gjensidig. Alt føltes veldig rett der og da og alt var veldig perfekt.

Hun reiste hjem igjen og vi holdt kontakten. Hun var mye i Stavanger med meg, og vi ble kjærester offisielt. Alt virket veldig bra. Det var de par siste gangene hun var her at ting begynte å komme frem i lyset, og jeg fikk rede på mange av hennes problemer, misbruk og ikke minst den kyniske siden av maren som løy om alt. Jeg husker veldig godt hun var på en hyttetur med noen venner, og hun spurte meg om det var greit hun reiste- selvfølgelig sa jeg, så lenge du klarer og oppføre deg og huske på at du har en kjæreste. «Selvfølgelig jenta mi» fikk jeg til svar. Og frem til for fire uker siden har jeg trodd at hun oppførte seg og ikke tok ting stoff på den hytteturen. Men hun har innrømt til meg nå at på den hytteturen ble det konsumert masse alkohol og stoff, hun hadde badet naken med de andre guttene som var der, og det va blitt tatt film av som ble lagt ut på snapchat. Når Maren ruset seg var hun veldig aggressiv mot meg, ble fort sinna, slo opp annenhver dag, behandlet meg som dritt rett og slett. Dette skjedde hver gang hun var ute og ruset seg. Det var det 10 meldinger der jeg ble kalt hore, fitte, ufølsom, drittkjerring og lignende. Jeg stod fortsatt i det, for jeg var forelsket, og visste ting ble bedre dagen derpå. Det var vel siste gangen Maren var hos meg før hun la seg inn det gikk skikkelig galt. Vi hadde vært ute og drukket på gladmatfestivalen her i Stavanger og ting gikk greit. Så var det den siste dagen på festivalen der jeg ble syk og lå på sofaen. Maren ville ut og feste og hun ville ha meg med. Jeg sa nei og at jeg ikke orket, men at hun kunne gå ut. Deretter sa jeg hun kunne gå ut, men om hun blir veldig full så trengte hun ikke komme her og legge seg, og at hun fikk sove hos noen hun dro ut med. Grunnen til at jeg sa dette var på grunn av at når Maren drakk ble hun veldig kranglete og aggressiv og det ville ikke jeg ha noe med å gjøre. Når de ordene kom ut av min munn klikket det totalt for Maren. Hun spente bordet over ende slik at alt raste ned på gulvet, brusflasker fløy gjennom rommet, og andre gjenstander ble veltet. Så gikk hun noen runder rundt i leiligheten før tok en telefon rett foran meg og bestilte dop. Så fløy hun «glad» avgårde til byen. På dette tidspunktet var jeg egentlig bare ekstremt glad når hun gikk, slik at jeg slapp styret, fordi jeg var veldig redd på dette tidspunktet og visste ikke helt hva hun var i stand til å gjøre. Det gikk vel ikke mer enn en time før det kom en snap fra Maren på telefonen min. Da jeg åpnet den var det en video av hun og en annen jente som klinte på et utested, og jeg fikk titalls snapper av det denne kvelden. Det var så ille at jeg skrudde av telefonen og gikk og la meg. Jeg klarte ikke lenger og bli lei meg, bare sint. Det var nok, og dette kunne jeg så langt ifra akseptere lenger.

Neste dag våknet jeg av en telefon fra Maren om at hun var i sentrum der jeg bor, og lurte på om hun kunne komme til meg og være der til flyet hennes gikk. Dette sa jeg ja til. Når hun kom, beklaget hun seg for oppførselen og det ble mye gråting og klemming. Jeg klarte ikke og ikke syns synd i henne der hun satt og ba om tilgivelse. Vi pratet lenge, og det var her vi valgte å gå fra hverandre og ikke lenger være kjærester. Det tror jeg er det beste valget vi tok, helt grusomt men samtidig riktig. Humøret til Maren var veldig opp og ned den dagen med tanke på bruddet, nedturen på dop og alkohol og hjemreise. Det var krangling, gråting og latter om hverandre, frem til hun ble hentet av en fellesvenn av oss. Da denne fellesvennen kom brøyt Maren helt, og fikk et ordentlig panikkanfall, nektet å sette seg i bilen og kunne hvert fall ikke fly. Hun satt på badet i et hjørne, og klorte seg til blods i armen. Jeg følte meg utrolig maktesløs der jeg satt og holdt rundt henne inne på det lille badet mitt, ingenting fungerte. Jeg bestemte meg for å kontakte moren til Maren som jeg har hatt veldig god kontakt med hele veien. Bedre menneske skal du lete lenge etter. Hadde det ikke vært for henne den dagen hadde jeg aldri håndtert den situasjonen så rolig som jeg gjorde. Jeg var livredd i det jeg ringte moren til Maren og fortalte hva som hadde skjedd, hva hun hadde tatt og hva hun hadde blandet. Vi så ingen annen løsning en og ringe ambulansen. Det tok ikke lange tiden før ambulansen kom og hentet henne og kjørte henne inn på sykehuset. Her overnattet Maren i et døgn før hun reiste hjem til Drammen og videre i behandling.

 

Etter fullført behandling er Maren blitt en mer balansert jente som har beina planta på jorden. Hun er ikke lenger ustabil, kontrolerene og manisk. Hun er så klart Maren, sta, modig og ikke redd for og si sin mening, men ikke på samme måte som før. Hun er nå en jente jeg kan se opp til, som jeg vet kommer til og få til akuratt det hun vil i livet. Hun er blitt en veldig god venn av meg som hun snakke med og som jeg kan snakke med. En venn som støtter meg, forteller meg hver dag hvor fantastisk jeg er og reiser meg opp om ting ikke er greit. Jeg er utrolig stolt av deg Maren, og glad for at jeg har fått tatt del i denne reisen med deg. Reisen er ikke over enda for din del, du har en lang vei og gå i din tilfriskning men jeg er 100% sikker på at du får det til. Takk for at du er min venn, mitt forbilde og min motivasjon. Jeg er veldig glad i deg<3

 
 

Sex, kjærlighet og relasjoner!

  • 01.11.2016 - 10:30

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Intimitet, nærhet og kjærlighet er veldig viktig for meg. Men noen ganger blir det for viktig og tar over hele tankegangen min. Ruspersonligheten min gjør relasjoner nesten om til en besettelse til tider. Hvis jeg blir forelsket, blir jeg dypt forelsket, jeg får ikke nok av personen, og mitt oppmerksomhets- og bekreftelsesbehov kan fort komme tilbake. Det har blitt bedre med tiden, men jeg merker det fortsatt hver dag. Jeg har en jente som er kjærligheten i mitt liv. Jeg gjør alt for henne, og har jobbet i lang tid for å vinne henne tilbake etter jeg gjorde mange dumme ting i avhengigheten. Nå ser det ut til at jeg har sjansen til å få henne tilbake, og det gjør meg overlykkelig. Men jeg må passe meg. Jeg må ta vare på meg selv og min tilfriskning, og ikke fokusere på henne hele tiden. Tidligere kunne jeg bli sint for absolutt alt. Hun gikk på nåler, og visste aldri hva jeg kom til å reagere på. Jeg ble sur hvis hun ikke fortalte hvor hun var. Jeg ble sur om hun var for sent oppe. Hvis hun dro på nach. Hvis hun sov for lenge. Hvis hun ikke svarte meg fort nok på melding. Nå høres jeg ut som en psykopat, og muligens kunne jeg brukt denne referansen til meg selv på denne tiden. Men dette var min egen usikkerhet som snakket. Jeg visste selv at jeg hadde jugd mye under forholdet, og var nervøs for at hun gjorde det samme. Jeg hadde ikke reagert så sterkt hvis det ikke var noe jeg kjente meg igjen i. Jeg ble en idiot, og trykte henne ofte ned. Jeg får ikke endret på fortiden, men jeg er nødt til å bevise for henne med tid at jeg har forandret meg. De tingene jeg sa og gjorde under misbruket er ikke den personen jeg egentlig er, og det vet jeg så godt selv. Nå er det opp til meg å bevise dette.



 

Å få tillitt til de nærmeste rundt seg tar tid, og det merker jeg. Jeg har full forståelse at de er redd for meg og hva jeg kan gjøre, men det tar også på psyken. Hvis jeg drar et sted, i bursdag, eller til Stavanger, blir det mange spørsmål og de nærmeste er ofte redde for at jeg skal dra ut eller ta et tilbakefall. Jeg må hele tiden forklare meg. Jeg har dager, som alle andre, som er opp og ned. Selv om jeg har vært i behandling og er i tilfriskning, betyr ikke det nødvendigvis at jeg har det bra hver dag. Noen dager kan være vanskelige, og jeg sitter inne, glemmer å lese det jeg skal, eller gjøre noe konstruktivt. Men jeg mener selv at jeg må ta ting i det tempoet som passer meg, og jeg vil ikke presse meg for hardt, da dette kan ende med at jeg blir utslitt og lei. Jeg bygger meg selv sakte men sikkert opp, og tar tiden til hjelp. Det er viktig å ha beina godt plantet på jorden, og gjøre det jeg blir anbefalt, men jeg er også i den oppfatning at jeg må gjøre de anbefalingene som passer meg. Alle personer er ikke like, og man må selv avgjøre hva som er bra for en. Det er ikke alltid jeg vet hva som er best for meg selv heller, så noen ganger vil det være en ide å prøve ut nye forslag, så kan jeg se om det fungerer eller ikke.

Jeg var i tillegg sexanhengig i bruken. Jeg måtte har nærhet og intimitet hele tiden, og det var en grunn til det. Jeg ble avhengig av dette fordi det tok alle tanker og vonde følelser bort. Det tilfredsstilte meg, og jeg kunne bruke dette som en rus, når jeg ikke brukte narkotiske stoffer eller drakk alkohol. Men dette er en farlig avhengighet, og det er ikke bra for partneren eller meg selv. Det kan ødelegge mye av kjærlighetsforholdet, og i stedet for at sex er bygd på kjærlighet og lysten på hverandre, ble det et jag. En av anbefalingene i felleskapet til rusavhengige og alkoholikere sier at man skal holde buksa på i et år. Jeg har ikke vært sammen med denne jenta siden juni. Den personen jeg var før ville utnyttet meg av dette og vært med andre. Det er en av tingene jeg skammer meg over, men er nødt til å legge bak meg. Etter jeg ble rusfri har jeg ikke tenkt tanken på å være med noen andre, men jeg klarte ikke helt å følge anbefalingen, men jeg er glad for at jeg har innsett at intimitet og nærhet deler jeg kun med jenta jeg elsker.

Relasjoner er viktig på et hvert plan, kjæreste, familie og venner. Alle er avhengig av å kunne ha noen rundt seg og et sosialt liv for å kunne fungere. Det er viktig for meg å kunne balansere dette i hverdagen, og prioritere. Jeg satt forleden dag og kikket på bilder med mamma fra jeg var fjorten til i dag. Jeg ble utrolig lei meg når jeg så at det fantes omtrent fire bilder av meg på ni år. Jeg har ikke vært med på noen familieselskap eller turer. Jeg har tatt avstand, og det var vanskelig å se det på denne måten. I dag skal jeg bygge mine relasjoner til de rundt meg. Jeg skal ta vare på kjærligheten i min familie og stille opp. Familie betyr mer enn alt, de er blodet mitt, og det er de som alltid kommer til å være der. Det vil også være viktig å ta vare på de ekte vennene. Jeg må se hvem som er bra for min tilfriskning, hvem som har vært der for meg, og hvem jeg er interessert i å holde kontakten med. Jeg har alltid vært en person med mange venner, men hele tiden nye. Nå skal jeg bruke min tid på de få og gode vennene jeg har. Det er på tide å stille opp for dem også, og vise at jeg ikke går noe sted denne gangen. Jeg må vise tillitt.

I fellesskapet (NA) er kjærligheten stor for hverandre. Hver gang jeg drar i et møte står tiden helt stille. Alle er der for hverandre. Man håndhilser ikke, men gir hverandre en klem. Det var veldig rart i starten, men jeg har nå forstått viktigheten. Det er et bånd og en kjærlighet i fellesskapet som er ubeskrivelig. Hvis jeg har en dårlig dag, og kommer inn på et møte med dårlige holdninger og negativitet, snur dette fort etter om lag tjue klemmer fra andre rusavhengige i samme situasjon. Jeg anser alle i NA som mine venner, og det er godt å være med mennesker som forstår meg og har det likt. Det blir gode samtaler oss imellom, og man kan få så mye hjelp av å høre hva andre deler. Jeg kjenner meg alltid igjen i det noen sier, og tar lærdom fra de som har gått samme vei.

 

Bare for i dag skal jeg bruke min tid og energi på de rundt meg som betyr noe, og vil mitt beste. Jeg skal ta avstand fra de som ikke respekterer meg for den jeg har blitt. Jeg skal se hvem som får frem det beste i meg, og som bygger meg opp, og ikke dytter meg ned. Jeg skal stille opp for venner og familie, og jobbe med å vinne tilbake kjærligheten i mitt liv. I dag skal jeg vise tillit.

Maren Kittelsen

En blogg bygd på ærlighet og håp. Mitt mål er å dele erfaringer og kunnskap om å være rusavhengig, slik at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon og skape forståelse i samfunnet.

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits