Dobbeltmoralsk!

  • 28.12.2016 - 14:54

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Nå sitter jeg endelig på gate 6 på Gardermoen etter å ha gått rundt som en idiot i en halvtime. Jeg visste de skulle bygge ut, men lite visste jeg om hvor fancy og stort det skulle bli. Men nok om det. Jeg skal til Stavanger igjen, og feire nyttår. Jeg vil dele noen tanker jeg har med dere, for hodet mitt er på ville veier om dagen. Jeg er klar over alt jeg har skrevet tidligere og mine meninger, men jeg er kun et menneske, og tankene flyr litt innimellom. Jeg har vært veldig sta på at NA møter holder deg rusfri, og fellesskapet, men jeg har selv tatt en pause fra det. Jeg har også sagt at jeg aldri kommer til å drikke alkohol igjen, men jeg er ikke lenger hundre prosent sikker.

En av grunnene for at jeg ikke ville skrive dette innlegget er fordi jeg vet mamma blir nervøs og hysterisk. Men jeg må være ærlig med dere og si akkurat hva jeg føler og tenker. Jeg har absolutt ingen plan om å røre alkohol nå, men jeg tenker på i fremtiden. Jeg har begynt å tenke "jeg må da kunne ha disiplin nok til å holde meg til et par glass?". Jeg vet selv at jeg ikke vil ruse meg lenger, men jeg kan ikke love noen at jeg ikke kommer til å drikke alkohol i fremtiden. Hvis jeg føler meg klar for det, så gjør jeg det. Men dette er jo helt motstridende med tanke på hva jeg har sagt før, og det er jeg klar over. 

Grunnen til at jeg ikke har gått på NA møter på noen uker, er fordi jeg rett og slett ikke føler tilhørighet der lenger. Jeg føler jeg har snakket om alt jeg har på hjertet, jeg har bearbeidet vond fortid i flere måneder nå og gjort det jeg kan. Når jeg er på møter, sitter jeg kun å ser på klokken. Og jeg er ganske lei av at alle pusher så hardt på at man må ta del i felleskskapet, gjøre service, be til Gud osv. Jeg hørte etter og fulgte anbefalinger, men så må man også vite at det samme funker kanskje ikke for alle. Jeg har det utrolig bra nå, og føler jeg er på en god vei i livet. Det er veldig hyggelig å ha et felleskap der man kan møte folk som forstår deg og har samme problemer. Man kan snakke om ting på en annen måte. Men samtidig så blir det litt for mye for meg, for jeg har mine venner, jeg har mitt liv, og jeg kan ikke legge opp hele livet mitt etter NA. Noen trenger å gå på møter hver dag, noen trenger tre ganger i uken, og noen annenhver uke. Ingen er like, og man må selv avgjøre hva som er bra for seg. 

Jeg har en venninne som har like lang rusfri tid som meg, og har samme problemet. Jeg fikk en dårlig følelse første juledag og spurte om hun skulle drikke. "ja, jeg skal prøve et par glass bare". Jeg prøvde å snakke med henne og få henne på andre tanker, men det var visst ingen ide. Jeg fikk ikke kontakt med henne før to dager etter. Et par glass vin ble ikke resultatet, ikke for hun engang. Dette er en av de jentene jeg har sett opp til, hun er så smart, og jeg har virkelig prøvd å høre på henne, følge henne og lignende. Men så ser man hvordan det ender. Det går ikke an å ta to glass. Ikke etter så kort rusfri tid. Det at hun tok et dårlig valg og jeg kunne se hva som skjedde, gjorde at jeg innså alvoret. At jeg kan ikke. Ikke ennå hvert fall. Konsekvensene er for store. 

Nå skal jeg sette meg på flyet. Rusfri. Jeg gleder meg til å feire nyttår i Stavanger med venner. Jeg håper alle har hatt en god jul, og ønsker dere et riktig godt nytt år!

Jeg har lært å se verdien i familie og jul

  • 22.12.2016 - 19:35

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Det er lenge siden jeg har satt så pris på julen og familien som jeg gjør nå. De siste årene har jeg ikke vært helt til stede. Jeg har vært deprimert og fjern. Julen har hatt null betydning for meg, og jeg syntes alt var overdrevent. Jeg så ikke verdien i det å ha en stor familie, og folk som bryr seg. Jeg syns alt var et stort mas, og jeg kunne ikke brydd meg mindre om å pynte det juletreet, eller om mamma hang opp en julestjerne i vinduet.

I skrivende stund sitter jeg på hytta vår på Blefjell. Som jeg forøvrig ikke ville på for noen måneder siden. Jeg ville ikke være et annet sted enn Hemsedal, og i hvert fall ikke et sted uten afterski og moro. Jeg syns det var helt sinnsykt at de skulle kjøpe seg en hytte et sted hvor det var kun én skiheis og det eneste stedet man kunne kjøpe en øl var på Blestølen, en liten café. Men nå er alt annerledes. Jeg føler meg som en ny person. Jeg har akkurat tatt på meg de store raggsokkene, sitter foran peisen og ser på barne-tv med lillebror. Eller han ser, og jeg skriver. Men poenget er at jeg har det godt. Stefaren min pakker ut av bilen, mamma flyr rundt å fikser, tenner stearinlys og lignende, og lillebror ser på juleserie på tv. Før trodde jeg at mamma syns det var slitsomt å ordne så mye, men jeg har innsett at hun koser seg. Jeg blir så glad når jeg ser henne smiler, hører på julemusikk, og vet at hun ikke trenger å bekymre seg for meg. Jeg vet at de alle tre har gledet seg til denne julen, hvor vi endelig kan være samlet igjen, og de kan ha ro i seg.


Før vi kom opp på hytta, var vi i et familieselskap. En tradisjon der alle møtes på Lampeland, bytter gaver, spiser mat og kaker. Jeg tror ikke jeg har vært med på dette de siste årene, for jeg har ikke hatt overskudd eller lyst. De gangene jeg har stilt opp i slike sammenkomster har jeg vært sur, sliten og satt meg rett ned på mobilen. I dag syns jeg det var helt utrolig koselig å se igjen alle. Å kunne gi alle en god klem og si god jul. Sitte å snakke med tante, onkler, kusiner og fettere. Jeg hadde helt glemt bort verdien av å ha en familie. Jeg har til og med spilt svarteper... Nå gleder jeg meg til dagene fremover, julaften, første dag i Uvdal hos besteforeldre og mye mer. Mamma har til og med utfordret meg til å gå på ski! Jeg var jo en guttejente før som drev med mye sport, og helt ærlig så var jeg veldig god på både bortover og nedover ski. Men nå er det jo ganske mange år siden jeg har fått ski på beina. Det var afterski som ble prioritert. Men jeg skal søren meg ta på meg de skia og vise hva jeg er god for. Jeg skal utfordre meg selv, og ta tilbake gamle tradisjoner.


Jeg ønsker alle mine lesere en riktig god jul! Ta vare på de rundt dere, og ta vare på deg selv. Se verdien og gleden i det små, og bruk tiden med familie og venner. Som rusavhengig er det en vanskelig tid i vente. Det er ikke lett for meg heller. Det er mye alkohol fremover, og mange dager som før ville bli brukt på fest. Julaften, 1 dag, annen dag, julebord, nyttår. Men det er samfunnet og oss selv som har lagd en greie om at dette skal handle om fest og alkohol. Det dummeste jeg hører er når folk drikker alkohol på julaften, da har man ikke helt forstått hva julaften handler om, men det er min mening, Disse dagene kan handle om så mye mer enn det. Vi kan bruke disse dagene fornuftig og prioritere det som er viktig her i livet. Og jeg vil heller se tilbake på en jul jeg har tilbragt med familie, enn en jul hvor jeg har kun drukket og ruset meg. Håper dere velger det samme. 

 

 

 

PS!

Jeg knuste skjermen min på iphone her om dagen. Jeg regner med at det er mange knuste skjermer der ute, og hvis ikke, kommer det nok etter dager med snø, såpeglatte veier, stress og turer på byen. Jeg fikset mobilen min hos HjemFix i Drammen. De kjører hjem til deg og fikser mobilen din! De tok seg god tid og gjorde arbeidet nøye. Det er også rimeligere enn andre steder, så anbefaler dem på det sterkeste. Besøk deres hjemmeside på Facebook:

https://www.facebook.com/Hjemfix/?fref=ts



 

Liker å pynte litt på kroppen min

  • 19.12.2016 - 16:53

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

En annen ting jeg er avhengig av, er tatoveringer. Jeg bare elsker det, og får ikke nok. Hadde jeg vært rik, hadde nok hele kroppen min vært tatovert. Unntatt ansiktet og brystet da. Men det startet med at jeg tok to små stjerner (som alle gjorde) når jeg fylte 18 år. Jeg sa til meg selv og familien at jeg kun skulle ta disse små, og at de hadde betydning. Den ene representerte mamma, og den andre representerte lillebror. Men jeg ble hektet med en gang! Jeg var skikkelig stolt, og følte meg kul siden jeg var førstemann i min krets som tok tatovering!


Det tok ikke lang tid før jeg tok neste tatovering. Jeg har alltid vært impulsiv, og hadde veldig lite å gjøre på skolen en dag. Jeg hadde fritime, og den valgte jeg å bruke på å få nytt blekk på kroppen. Da tok jeg jeg skrift i nakken, hvor det står "learn from yesterday, live for today, hope for tomorrow". Veldig fin tekst, men jeg tok den helt ærlig bare rett fra nettet for at jeg skulle ha noe nytt. Det gav ingen mening. Men da jeg ble innlagt på alfa, fikk den betydning for meg, Flaks eller skjebnen? Noen uker senere fikk jeg en sommerfugl på magen, nederst ved bikinilinjen. Hvis jeg skulle sagt jeg angret på noen av mine tatoveringer, er det vel den. Ikke at den er stygg, bare lite gjennomtenkt! Menmen, bedre å angre på noe du har gjort, enn å angre på at du ikke gjorde det, sant?

Jeg vil ikke påstå at familien min var så veldig begeistret for at det ble flere og flere tatoveringer. Men det skulle vise seg at jeg ikke var ferdig med å overraske dem, for jeg ville ha større, og mer synlige tatoveringer nå! For at mamma og stefaren min skulle kanskje bli litt mindre sure, fant jeg opp en fantastisk ide for hva tatoveringen kunne bety. Men sannheten er at når man har tatt så mange tatoveringer, går man til slutt tom for ting som betyr noe, som er verdt å tatovere. Men jeg ville jo ikke slutte for den del. Jeg syns det er et kunstverk, og jeg mener også at jeg passer til det. Her er min neste tatovering:


Dette var vel den tatoveringen som sjokkerte familien mest. For det var den første som hadde en god størrelse. Jeg fikk høre fra den eldre garden i familien; du kommer til å angre. Hvorfor skal du tatovere det, kan du ikke bare tegne det hvis du absolutt må ha noe på kroppen? Hva skal du gjøre når du sitter på gamlehjemmet og armen dine henger? Vel, jeg syns jo dette er helt tåpelig for å være ærlig. Vi lever i et samfunn i dag hvor du møter flere på gata som har tatoveringer, enn ikke har det. Og hvorfor skal jeg tenke på om jeg har armer med grevinneheng når jeg er 70 år? Da skal jeg sitte å tenke at jeg gjorde akkurat det jeg hadde lyst til. At jeg har levd livet mitt til det fulleste. Jeg skal se på tatoveringen å tenke fy søren så kul jeg er, 70 år og full av tatoveringer. Jeg vil ikke sitte der uten, og tenke søren, jeg tok ikke de tatoveringen fordi noen andre ikke likte det. Jeg lever ikke for noen andre? Jeg lever for meg selv. Hvis du ikke liker tatoveringer, flott, da lar du være å ta dem!:) 

Neste ble et fantastisk ansikt og en rose av Rosà Helena Magallanes, som også hadde tatt mine tidligere tatoveringer. Et ansikt av Adriana Lima. Hadde den betydning har folk spurt, familien. "Ja, hun er sykt deilig". 


Etter hvert flyttet til jeg til Oslo, og måtte finne en mer sentral tatovør- og jeg var heldig. Jeg fikk anbefalt Electric East i Oslo, og Nicolas Hauscarriaga. Han kunne virkelig jobben sin, og han gjorde ferdig sleeven min på høyre arm. Han hadde så mange ideer, og gjorde egne tegninger. Jeg følte jeg fikk tatovert noe som var helt eget som ingen andre hadde. 


Den er ikke helt ferdig ennå, og mangler sin krone og skygger på baksiden. Men jeg tenker at tatovering er ikke noe man behøver å stresse med. Det er et kunstverk man kan jobbe med hele livet. Da jeg tok min første tatoveringer sa jeg også til meg selv og andre, at jeg skulle under ingen omstendigheter tatovere på hender. Tatoveringene skulle kunne skjules. Jeg tror hovedgrunnen for dette var fordi jeg ble fortalt at man fikk ikke jobb når man hadde tatoveringer. Dette var jo bare drittsnakk rett og slett. Jeg hadde lyst på mer, og hånden ble det neste. OG HALSEN. 


Jeg er så utrolig fornøyd med arbeidet til Nicolas, og kommer aldri til å bruke en annen tatovør. Han lager alt selv, bruker virkelig god tid på gjøre det perfekt og alt er rent og nytt. Det viktigste med Electric East og Nicolas er at de tatoverer ikke noe de ikke er sikre på. De tatoverer ikke mot sine verdier, og hvis de mener det ikke blir fint og at man kommer til å angre, får man vite det. Jeg gleder meg masse til nye tatoveringer fremover. Besøk og lik gjerne hjemmesiden deres på Facebook!

 

 



https://www.facebook.com/pages/Electric-East-Tattooing/182004871820107?fref=ts 

 

Barn, alkohol og høytid!

  • 14.12.2016 - 15:15

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg har lenge latt dette teamet ligge, for å skåne andre. Men for meg er dette er viktig tema, som berører mange. Barn og alkohol. Barn og fulle foreldre. Barn som får med seg mer enn det de voksne tror. Det er snart jul, og det vil være flere anledninger og høytider fremover som dessverre blir preget av rus i flere hjem.


I mitt hjem har det aldri vært mye alkohol på julaften, men jeg vet at mange barn sliter med dette i dag. Foreldre som drikker seg fulle, og barn som sitter og teller hvert glass. Selv om julaften ikke har vært preget av alkohol for min del, har det vært andre høytider og spesielle dager, spesielt nyttårsaften. Jeg har vært en av de barna som sitter og teller hvor mye en voksen drikker. Som følger med på hvordan de snakker. Hvor høylytt de er. Hvordan filteret på hva de kan snakke om forsvinner sakte med sikkert. Jeg har vært en av de barna som er redd konstant og tisset på meg.

Jeg har så mange episoder og vonde minner forbundet med alkohol og fest da jeg var et lite barn. Det har preget meg og min oppvekst mye, og det gjør det stadig. Ironisk sett når jeg selv er rusavhengig, syns jeg det er ubehagelig å se voksne mennesker, særlig noen nære, være fulle. Mitt andre hjem var Hemsedal og afterski. Mine søstre og meg var med på dette fra ung alder. For min egen del syns jeg det var langt i fra gøy. Å se voksne, fulle mennesker danse på hverandre og ikke klare å snakke ordentlig. Jeg følte meg oversett, underprioritert og livredd. Jeg ville bare hjem, men vi måtte alltid vente til de voksne hadde festet fra seg. Det samme skjedde på ferieturer. Enten lå vi hjemme alene og ventet på at et par fulle og kranglete voksne mennesker skulle komme hjem, ellers var vi med ut. Uansett om det kun var kos hjemme, eller middag på en restaurant, skulle det alltid være med alkohol. Vin var jo så? normalt? å drikke til maten.


Jeg føler at alle høytider og anledninger handler om alkohol, og det er skremmende. Halloween, julaften, sankthans, nyttårsaften og så videre. At voksne mennesker ikke kan kose seg uten alkohol. At det alltid skal være vin i glasset på en bursdag, eller aquavit på julaften. Det verste er at dere tror barna ikke legger merke til det. Men newsflash alle foreldre der ute, barn er smartere enn dere tror. Jeg merket om denne personen hadde drukket en øl. Jeg visste akkurat hva som kom til å skje. Jeg så alle tegnene selv om jeg kun var et lite barn. Jeg turte ikke å si ifra at det var ubehagelig eller at de skulle slutte, for da visste jeg at jeg kom til å få kjeft. Enten ble jeg ledd av, kalt barnslig eller snakket ned til på andre måter.

Jeg har i senere tid prøvd å fortelle om mine opplevelser og hva som har vært vondt. Da har jeg blitt møtt med påstander som at alt er jug, at jeg overdriver og mine fakta er ikke virkelighet. Normaliteten ville kanskje vært og hørt på barna sine, men man er i stedet rett for at fasaden skal slå sprekker. Jeg vet at for min egen del hadde jeg blitt flau om mine barn hadde sagt at jeg drakk for mye, og gjort noe med det. Men når den andre parten føler seg truffet, sier det ikke har skjedd og ikke gjør noe med det, er det noe riktig galt. Jeg håper at alle der ute som vet at alkohol er en stor del av høytiden fremover, kan prøve å forholde seg normalt til alkohol, kutte ned og heller ta vare på omsorgen rundt barna.

Voksne mennesker er så opptatt av fasaden sin. Alt skal se så fint og flott ut, men bil, jobb, hus, hytte og lignende. Alt er på stell og familien har det bra. Men er det alltid slik? Hvis naboen din kommer å spør deg hvordan du har det, er det normalt og svare bra. Det er ingen som legger ut hva som egentlig foregår bak veggene. Det finnes ingen perfekt familie, og alle har sitt å slite med. Men noen er mer opptatt av å holde fasaden enn andre? Hvorfor? Jeg vil jo si at det er ganske egoistisk å ikke ta ansvar for fortid og handlinger som har påvirket andre, fordi du ikke vil andre skal se deg svak.  

Karakterfeil: overreagere og overtenke

  • 14.12.2016 - 12:23

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Jeg var endelig i gang med treningen igjen forrige uke, men etter helgen falt motivasjonen, og jeg har ikke trent så langt denne uken. MEN, nå som jeg skriver det til dere, er jeg nødt til å få rumpa ut av sofaen å komme meg ned på Evo. Jeg var på et foredrag av Marius Løken forleden dag. Foredraget hans heter snu motgang til medgang. Han har gått gjennom utrolig mye de siste årene, etter å ha overlevd Halloween-drapet på Bislett. Han fortalte i sitt foredrag om tre faktorer som hjelper han gjennom hverdagen; fysisk trening, rutiner og sosialt nettverk.

Han har så rett i dette. Jeg merker at når jeg kommer meg ut fra huset og er på trening, får jeg det bedre psykisk. Jeg kjenner jeg har brukt kroppen, får mestringsfølelse, har gjort noe ut av dagen min og jobber mot noe. Rutiner er også svært viktig. Når man ikke har en fast jobb, og har ingenting man behøver å foreta seg i løpet av en dag, er det viktig at man opprettholder rutiner man har hatt tidligere. Stå opp rundt ni, spise frokost, ta seg en dusj, gå seg en tur og lignende. For min egen del merker jeg at dette er viktig. Hvis jeg sover til langt på dag, bare ligger i sengen og ser på serier blir jeg fort deprimert og selvmedlidende. Det ikke hjelpe min tilfriskning i det hele tatt. Man er nødt til å jobbe med seg selv hele veien. Det siste punktet var sosialt nettverk. Jeg er så glad for at jeg er en utadvendt person og kjenner så mange som jeg gjør. Jeg har aldri hatt problem med å bli kjent med nye mennesker, og dette gir meg styrke i dag. Jeg har så mange jeg kan være med og snakke med, og dette gjør at jeg ikke isolerer meg eller er alene. 

En av mine karakterfeil jeg sliter med den dag i dag, er å handle/snakke før jeg tenker. Særlig i relasjoner. Hvis jeg blir sur eller lei meg, handler jeg på mine følelser. Det er ganske flaut, men jeg oppfører meg som om jeg er fjorten år mange ganger. Hvis noe går i mot meg, eller jeg er sur på en person, er måten min å bare slette denne personen overalt, facebook, snap, instagram og lignende. Følelsene blir så sterke, og jeg tenker; hvorfor skal jeg ha kontakt med denne personen lenger egentlig. Fornuften blir helt satt til side, og jeg overreagerer. Noen timer senere angrer jeg. Alltid. Da har jeg endelig fått tenkt rasjonelt og lagt alle de sterke følelsene litt på hylla. Men da kan det ofte være for sent. Hvorfor skal andre holde ut med meg når jeg holder på sånn? jeg er nødt til å skjerpe meg. Men dette er en av mine svake sider dessverre, og jeg må begynne å tenke mer over hva jeg sier og gjør, for det vil få konsekvenser. 

Målene mine denne uken vil være å trene tre ganger, være sosial, opprettholde rutiner i hverdagen og tenke før jeg handler. 

Man kan ha det gøy uten alkohol tydligvis!

  • 11.12.2016 - 16:56

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I går (lørdag) var jeg på julebord og på byen. En gammel venninne av meg sendte meg melding om jeg ville være med på julebord med henne og alle de tidligere venninnene mine. Jeg var veldig skeptisk, for jeg visste ikke helt hva de syns om meg lenger etter alt som har skjedd, og jeg følte at jeg presset meg på. Men etter å ha sendt dem melding, og de sa jeg var hjertelig velkommen, tok jeg motet til meg og dro. Jeg angrer ikke på det et sekund!

Jeg visste ikke helt om vi hadde vokst fra hverandre, og om alt kom til å være annerledes. Det er tross alt flere år siden jeg har vært med dem. Men i det jeg kom inn døra på vorset og så alle de fantastiske jentene jeg hadde savnet, var alt som før. De tok meg i mot med åpne armer, og det var som om jeg ikke hadde vært borte fra dem en dag. Jeg hentet først en venninne av meg, og vi ordnet oss sammen hjemme hos meg. Vi snakket masse sammen og koste oss, og angsten min roet seg med en gang. Når jeg ser tilbake skjønner jeg ikke hva jeg hadde angst for, og hvorfor jeg var nervøs. Denne gjengen med jenter har så mye kjærlighet og humor, og det var deilig å kunne slappe helt av igjen. 


Vi dro videre på La Vida i Drammen for å spise, og stemningen var på topp. Jeg koste meg med med alkoholfri velkomstdrink og redbull. Det var ingen problem for meg å kose meg uten rusmidler og alkohol. Jeg gikk alene i baren og bestilte drikke og følte meg bra. Vi dro videre på Glass, hvor det var flere mennesker og høyere musikk. Dette gjorde at angsten kom tilbake, og det ble ikke bedre med de ti redbullene som allerede var innabords. Det var kanskje ikke det smarteste valget å drikke kun redbull, men jeg klarte å være i godt humør, og jeg har ikke danset så mye noen gang. Jeg var aldri en person som likte å danse selv om jeg tok rusmidler, men alt dette ble forandret. Jeg tror at jeg var så lykkelig for å være tilbake med alle disse herlige menneskene, og stemningen var så bra, at jeg slapp meg helt løs. 


Siden jeg ikke har vært med noen fra Drammen på flere år, så trodde jeg at det fortsatt var splitta gjenger. Men jeg innså fort at alle hadde vokst mye, og alle var venner med alle. Det var så deilig å se at alle kunne omgås og ha det gøy med hverandre. Da klokken ble to, var jeg sliten. De høyhælte skoene var ikke brukt på en god stund, så både beina og og hodet sa stopp. Da var det en utrolig god følelsene å bare kunne sette seg i bilen, og kjøre hjem selv. Jeg valgte å ta sjansen på å dra ut, fordi jeg var på et godt sted i livet. Jeg hadde det bra med meg selv, og kjente at dette kom jeg til å klare. Men om jeg hadde vært lei meg, sint eller lignende, hadde jeg trolig ikke satt meg i den situasjonen. Jeg ønsker å dra på byen fremover og kose meg, men jeg vet at jeg må se ann sinnstilstanden min, og ta avgjørelsen ut i fra det. Jeg kommer ikke til å risikere min tilfriskning for noe. 

Tilgivelse

  • 07.12.2016 - 11:38

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

I går var jeg på mitt første AA møte på Kirkens Bymisjon i Drammen. Jeg har kun gått på NA møter de siste tre månedene på grunn av fordommer. Jeg trodde ikke jeg hadde noe å gjøre på et AA møte, fordi jeg kom til å være den yngste, og så for meg kun eldre menn med sjømannshistorier. Men det skulle vise seg å lage en sprekk i mine forbeholdte konklusjoner. Det var det mest givende møte jeg har vært på til dags dato. Jeg tror at vi som er yngre har godt av å høre historier, råd og veiledning fra den eldre garden, samt som de har godt av å høre fra de yngre. Jeg ble tatt godt i mot, og jeg fikk utdelt Storboka og tremåneders mynten min. Et stolt øyeblikk som gav mersmak for møter og tilfriskning. I dag har jeg vært rusfri i 138 dager, som er første gang på ti år.


Men det var et tema som fanget min oppmerksomhet i går, og det var tilgivelse. Dette er et stort tema som omhandler mye, og kan deles opp i tre kategorier; tilgi andre, bli tilgitt, men også å tilgi seg selv. Tilgivelse har mye med bitterhet og nag å gjøre. Jeg klandret mange rundt meg for min avhengighet, og la ofte skylden over på andre for mine handlinger. Jeg bar mye bitterhet for ting som hadde skjedd i min barndom, men dette gikk kun ut over meg selv. Det å kunne tilgi en annen gjør livet mitt så mye bedre. Jeg kan slippe de negative tankene og ta flere kilo av skuldrene. Hvorfor skal jeg gå rundt å være trist eller sint på en annen person når det kun går ut over min hverdag og lykke? Jeg kan aldri glemme det som har blitt gjort, men jeg kan tilgi.

Så kommer vi til det punktet hvor vi skal be om tilgivelse. Dette er ikke noe jeg kommer til å gjøre. Jeg har gjort mange stor skade og såret de rundt meg. Jeg kan ikke gå å forvente tilgivelse fra alle og en hver, det må være opp til dem. Men jeg kan be om unnskyldning og gi en viss forklarelse. Da har jeg ryddet mitt bord og gjort det jeg kan. Hvis da den andre parten velger å tilgi meg, vil det være min bonus, men som sagt er ikke tilgivelse noe jeg kan forvente. Min familie har tilgitt meg for hva jeg har gjort, men jeg tror at det viktigste jeg kan gjøre for dem fremover er å holde meg rusfri og edru.

Det siste punktet handler om å tilgi seg selv. Dette syns jeg er det vanskeligste punktet. Jeg er en person med mye samvittighet, så for meg har det aldri vært vanskelig å be om unnskyldning når jeg vet jeg har gjort noe galt. Jeg bærer heller ikke nag mot noen i dag, og er kjapp til å tilgi andre og gi sjanser. Men det å tilgi meg selv for hva jeg har gjort mot meg selv og andre er det vanskeligste. Hvis for eksempel min eks tilgir meg for det jeg har gjort, betyr ikke det at jeg tilgir meg selv. Jeg sliter med å glemme ting jeg har gjort, og angrer mye på min fortid. Dette er noe jeg må jobbe med hver dag. Det beste jeg kan gjøre er å vise forandring, og holde meg edru. Handling foran ord. Tillitt vil komme med tiden, men man kan ikke forhaste det. Jeg er nødt til å slutte å klandre meg selv for min fortid. Jeg må tilgi meg selv å se fremover hvis jeg skal klare å være i tilfriskning. Det er vanskelig når andre rundt meg hele tiden skal dra opp hva jeg har gjort tidligere, men jeg skal ikke la det gå inn på meg lenger. Jeg får ikke gjort noe med min fortid, jeg kan ikke skru tiden tilbake. Jeg skal tilgi meg selv.

En person som kan ødelegge en hel dag.

  • 06.12.2016 - 15:41

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig.

Da jeg kom ut fra Alfa, bestemte jeg meg for å ta avstand fra alle som ikke hadde en positiv innvirkning på meg i livet. Det er ikke alltid like lett, da det er snakk om mennesker som har vært der for deg, eller står deg veldig nære. Det gjaldt både venner og familie. Jeg ville ikke og kunne ikke lenger bruke min tid på de som fortsatt var i rusen, eller de som stresset meg. Jeg er ikke lenger opptatt av å ha haug med venner rundt meg, men heller de gode og få. Det som har vært godt, er at jeg ikke har fått noen negative kommentarer tilbake på det, og ingen krangler har oppstått. De personene det handler om har vært snille og hatt stor respekt, og det har jeg satt uendelig pris på. For det er ikke like lett å ikke være med mine gamle venner lenger. Jeg har opplevd mye med dem og er glad i dem. Men jeg må tenke på hva som er best for meg, slik at jeg klarer å holde meg rusfri. 

Men det er en ting som er vanskeligere enn å ta avstand fra venner, og det er familie. Jeg har ikke fortalt om min barndom og oppvekst med respekt for den andre parten. Jeg ønsker ikke sette noen i et dårlig lys, og jeg kommer alltid til å være glad i personene til tross for mitt valg. Jeg har måtte ta avstand fra de som ikke har vært bra for meg, og de som ikke har gitt meg noe positivt i livet. Tidligere gav jeg mange sjanser, og prøvde alltid om igjen for å se om de kunne forandre seg. Men jeg kan ikke forvente at andre skal forandre seg, jeg kan kun gjøre noe med meg selv. Og jeg har jobbet hardt for å komme dit jeg er i dag. Når det ikke er godt nok, og den andre parten fortsetter å dra deg ned, er det på tide å velge et liv uten dem, uansett om det er familie. Jeg vil ikke la andre mennesker styre min lykke her i livet. 

Det har gått et par måneder uten noen kontakt, og jeg har blitt roligere. Det var en stressfaktor som ble kuttet ut av mitt liv. Men i går fikk jeg en telefon fra personen. Jeg tok den ikke. Men det var nok til at hele dagen min ble ødelagt. Jeg valgte å la denne personen styre mine følelser igjen å dra meg ned. Det kom så mange følelser og minner tilbake, som jeg ikke ville ha noe med å gjøre. Humøret mitt sank, og jeg ble aggressiv på de rundt meg. Da mamma kom hjem, hadde jeg lagd kveldsmat til oss. Hun valgte å bruke en annen ostehøvel enn den jeg hadde lagt frem, og den lille tingen fikk meg til å gå i taket. Jeg ble irritert og løp fra bordet i sinne. Jeg er fullt klar over at jeg ikke kan la mitt humør gå ut over andre, men dessverre så gjør det det. Jeg er nødt til å jobbe med det fremover, og ikke la disse menneskene dra meg ned mer. Jeg må tenke at jeg er bedre enn som så, og at jeg vet bedre. 

Det som er kjedelig å høre, er "blod er tjukkere enn vann", og at han kommer alltid til å være en del av livet mitt. Nei, slik er det ikke, og jeg er helt uenig. Jeg har mennesker i livet mitt som betyr mye mer. Mennesker som har vært der for meg i gode og vonde perioder, som drar meg opp, støtter meg og er stolt av det jeg får til. Og selv om man er familie, betyr ikke det at man er bundet sammen for alltid. Jeg vil ikke være med disse personene kun fordi samfunnet og de andre i familien mener jeg må. At det er bra for dem at vi har god kontakt. Det handler faktisk om at jeg skal få et godt liv og holde meg rusfri. Jeg kommer ikke til å la et menneske i hele verden få stå i veien for det. 

 

Tenke før man handler, ikke min sterkeste side.

  • 05.12.2016 - 13:51

Hei, jeg heter Maren og er rusavhengig. 

Jeg har vært dårlig på å oppdatere bloggen den siste uken, beklager for det. Det er alltid noen som føler seg truffet av noe jeg skriver, så jeg har brukt litt tid for å tenke over hva jeg kan skrive og ikke, slik at jeg ikke sårer noen rundt meg. Det har vært helg, og den har vært fantastisk. Nye vennskap, og jeg føler meg bra om dagen!

Jeg har skrevet mye til dere om at det er viktig å gå i selvhjelpsgrupper om man er rusavhengig. Jeg står fortsatt ved det jeg har sagt, men jeg har selv vært dårlig på det i det siste. Jeg var ikke på møter på to uker, og jeg merket at tilfriskningen min sto på pause. Jeg jobbet ikke like mye med meg selv, fordi jeg følte meg "frisk". Det er ikke bra, og det er viktig at jeg kom meg ned på jorden igjen, og ikke svevde mer på min rosa sky. Jeg blir aldri frisk, og må jobbe med meg selv på tross av hvor bra jeg har det nå. 

I går tok en venn av meg med meg på et møte i Vikersund, og det var godt for meg. Jeg føler meg hjemme i felleskapet, og det var deilig å få friske input. Det ble nevnt noe som traff meg som et skudd. Det å tenke først, før man svarer. Jeg har en tendens til å svare på meldinger på affekt med mine følelser. Hvis jeg får en beskjed eller melding som gjør meg trist eller irritert, svarer jeg med en gang, og det er følelsene som styrer svaret. Det er ikke alltid like lurt. Jeg må lære meg å legge mobilen vekk, tenke over hva som står og hva jeg føler, og svare senere. Når jeg har rukket å tenke rasjonelt og fornuftig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har satt meg i en situasjon og startet en krangel fordi jeg handler for kjapt, og svarer på følelsene der og da. Mens senere så angrer jeg på hva jeg skrev, og tenker at jeg skulle svart annerledes. I dag skal mitt mål være å bruke hodet, tenke først, og handle etterpå. 

Jeg fikk besøk i helgen av en herlig jente, og vi hadde det super koselig. Jeg trodde at jeg skulle ha hjertesorg i lang tid, og da jeg ble dumpet følte jeg meg så langt nede. Jeg følte jeg aldri kom til å få det bra igjen. Men med alt jeg har lært meg på Alfa og i fellesskapet, alle verktøyene jeg har, kom jeg meg over det. Jeg ville ikke la noen andre i mitt liv, familie, venner eller kjæreste bestemme over min lykke. Jeg visste at for min egen del, handlet det om å møte nye mennesker og komme seg ut. Jeg gjorde det, og det gikk bedre enn forventet. Det finnes mange fisker i havet, og det handler om å finne en person som er bra for deg, setter pris på den du er, og bygger deg opp. 

Denne uken skal jeg sette meg ulike gjøremål. Jeg kjøpte meg et medlemsskap på EVO, slik at jeg kan endelig begynne å trene igjen. Jeg har satt opp tre NA møter, slik at jeg kan komme tilbake å jobbe med tilfriskningen min. På onsdag skal jeg kjøre min nye venninne til Gardermoen. Det blir koselig, men litt kjedelig at hun reiser selvfølgelig. På torsdag skal jeg ha et nytt intervju for A-magasinet til Aftenposten, som jeg gleder meg veldig til. Jeg er nødt til å fylle dagene mine med noe, slik at jeg ikke havner i sofaen igjen. 

Maren Kittelsen

En blogg bygd på ærlighet og håp. Mitt mål er å dele erfaringer og kunnskap om å være rusavhengig, slik at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon og skape forståelse i samfunnet.

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits